Den filosofiske betydningen av Blade Runner 2049

Den filosofiske betydningen av Blade Runner 2049

Vegard Ottervig Estetikk

Noe av det som gjør Blade Runner 2049 til stor filmkunst er inkluderingen av store spørsmål som statusen til fri vilje.

Obs: Dette innlegget forutsetter at du har sett Blade Runner 2049.

Foruten å ha stram regi, ekstremt stilsikkert uttrykk, voldsom og illevarslende filmmusikk av Hans Zimmer og generelt høye produksjonsverdier, har Blade Runner 2049 av Denis Villeneuve først og fremst verdi i å være et kunststykke. Kunst er en selektiv gjenskapelse av virkeligheten i tråd med kunstnerens verdivurderinger. Hva gjør Blade Runner 2049 til god kunst?

Ved første øyekast kan Blade Runner 2049 virke som en trist affære: Det konstante regnet, de mørke eller øde omgivelsene samt den rå kynismen som dominerer både mennesker og replikanter (kunstige mennesker). Her er det ikke mye nøling når skudd utdeles over lav sko, når raketter brukes til å sprenge folk i fillebiter eller når ryggvirvler knekkes over knær. Manuset tar imidlertid opp et viktig og, ikke minst, filosofisk, tema, som gjør filmen til noe mer enn bare en kald neo-noir.

Den sentrale konflikten

Fortellingen handler ikke dypest sett om replikantpolitimannen «K» (Ryan Gosling) og hans søken etter svar på gamle gåter, men om fri vilje. I denne fremtidsvisjonen står forretningsmannen og oppfinneren Niander Wallace (Jared Leto) bak en lang rekke av samfunnets produkter og tjenester. Den nye typen replikanter produseres av Wallace Corporation, men Wallace selv er ikke fornøyd med hva han har fått til så langt. I en ren (om ikke litt villedet) entreprenørånd ønsker den blinde Wallace å skape og oppnå enda mer. Koloniseringen av et par håndfulle planeter takket være hans replikanter er ikke godt nok – han har ikke klart å knekke koden for å produsere et tilstrekkelig antall replikanter for å realisere flere av sine visjoner.

Wallace vet at forgjengeren Tyrell Corporation, som skapte de første replikantene, var i stand til å lage replikanter som kunne formere seg. Denne bragden har Wallace ikke klart å gjenskape. Når han får nyss om at «K» har funnet skjelettet til en replikant som døde etter fødsel, starter jakten på avkommet og/eller faren: helten fra forrige film – Deckard (Harrison Ford). Det er her den sentrale konflikten er. Ikke i form av jakten på replikantene som kan formere seg (dette er den overfladiske konflikten), men i form av replikantenes eksistensielle status.

Replikanter er kunstige mennesker. De er skapt ved hjelp av mange år med tenkning, testing og produksjon av folk som Niander Wallace og Eldon Tyrell. De har en bevissthet, men de har ikke genuin fri vilje. Replikanter kan nemlig programmeres til å adlyde blindt og de kan, som vist i forgjengeren, få «programvarefeil» som resulterer i voldelig oppførsel. Siden de er produkter uten fri vilje, er de rettmessig å anse som eiendommen til de som skapte dem.

Det virkelige spørsmålet

Men hva skjer når to replikanter får et avkom? Foreldrene kan muligens være programmert til å ikke ha reell fri vilje, men avkommet blir født inn i denne verden via prosesser som ligner på det naturlige og biologiske (i motsetning til det kunstige, industrielle og det direkte menneskeskapte via sinnet). Hva er statusen til barnet? Kan bevisstheten til barnet bli programmert eller har det fri vilje? Jeg tror det er sannsynlig at barnet, som består av samme byggesteiner som mennesker, har fri vilje fordi det vil mangle foreldrenes fysiske bånd – i form av serienummer og det som må være en eller annen innsatt kode/implantat for å regulere oppførsel og tanker.

Wallace er av den oppfatning at slike barn ikke har fri vilje og vil kjøre på med avl for å skapte flere replikanter enn noensinne. Hvis han tar feil, og det tror jeg han gjør, er han villig til å utsette en hel generasjon av barn for slaveri. Wallace tror han har rett og handler deretter, mens han sannsynligvis tar feil på et filosofisk nivå. Derfor er han en god skurk og derfor er Blade Runner 2049 et godt stykke filmkunst.