Det egoistiske gen

Det egoistiske gen

Vegard Ottervig Etikk, Filosofi

The Selfish Gene av Richard Dawkins er en glimrende innføring i biologi og evolusjonsteori, men har boka noe for seg med tanke på filosofiske spørsmål?

Foto: Richard Cooper / Wikimedia Commons

Biologen Richard Dawkins ga ut boka The Selfish Gene i 1976. Her argumenterer han for et gensentrisk syn på evolusjonen, fremfor den individ- eller gruppebaserte tenkningen som hadde dominert biologifaget til da. Ifølge Dawkins vil det si at genene styrer og påvirker utviklingen av livsformer og organismer – det er de «udødelige spolene» (DNA) eller genene som kopierer seg selv og overlever på tvers av ulike skapninger over utallige generasjoner. Dawkins fremmer synet om «replikatorer» og «verter» (på engelsk «replicators» og «vehicles»), og at mens biologene hittil har sett på genene som en grunnleggende bestanddel av organismer, bør de heller se på organismene som effekter av genene.

The Selfish Gene er en glimrende innføring i evolusjonsteorien. Dawkins forklarer evolusjon og biologi på en lettfattelig og intuitiv måte, mye takket være fargerike eksempler og analogier. Det er lett å henge med, fra forklaringen av hvordan liv oppsto som følge av en rekke faktorer som førte partikler sammen i en «forhistorisk suppe», som deretter begynte å koble seg sammen og kopiere/replikere seg selv til stadig mer avanserte livsformer, til hvordan naturlig utvelgelse fungerer mellom ulike arter, mellom ulike aggresjonsroller i samme arter, mellom ulike kjønn og generasjoner i samme arter og så videre.

På tynn is

Dawkins er imidlertid ute på en mer tynn is når han prøver å overføre det gensentriske synet til såkalte «memes» i menneskeverdenen, altså det han kaller ideer, minner og kultur. Dette er ikke helt troverdig fordi Dawkins ikke har klare definisjoner, ikke ser ut til å vite hva begreper er, og ikke tar hensyn til menneskets identitet på en tilstrekkelig måte (deriblant spørsmålet om fri vilje).

Dette bringer oss til blogginnleggets sentrale tema: Har boka noen filosofisk verdi? Jeg fikk The Selfish Gene som en julegave av en venn fordi den kunne «være interessant i forbindelse med din autodidaktikk i filosofi!» Jeg tok beskjeden og gaven på alvor, kastet fra meg alt annet jeg leste og hadde planer om å lese, og satte i gang.

Egoisme og altruisme

For det første er det jo spennende for en selverklært rasjonell egoist som meg å bli presentert for en bok som heter «Det egoistiske gen». Men hvordan definerer Dawkins «altruisme» og «egoisme»? Etter å ha latt sine filosofisk anlagte lesere være på pinebenken i en uakseptabelt lang periode, klarer Dawkins endelig å forklare nøyaktig hva han mener med disse begrepene. «Altruisme» er selvoppofrelse – å ofre seg selv for andre, mens «egoisme» er å vinne på bekostning av andre. De fleste objektivister vil rynke på nesen av en slik definisjon av «egoisme». For mennesket, det rasjonelle og viljestyrte vesenet, dreier egoisme seg om å handle og tilegne seg verdier som man virkelig tjener på på lang sikt, og det å ødelegge for andre mennesker for kortsiktig gevinst er ingen måte å leve på som et menneske.

Dawkins bruker imidlertid sin definisjon av egoisme konsekvent gjennom hele boka, mens han prøver å få altruisme til å bli ekvivokert med «snillhet» og «godhet». Ifølge Dawkins er gener og følgelig individer egoistiske hvis de ødelegger for andre, mens gener og igjen følgelig individer er altruistiske hvis de hjelper hverandre. Et par mennesker som inngår en handel som de begge tjener på er dermed altruistiske! Å tjene på noe er ikke å ofre verdier, så Dawkins’ begrepsbruk her er uholdbar.

Etiske begreper og biologi

Et åpenbart problem med å bruke slike etiske begreper på biologi er at de ikke passer helt på det de skal forklare, til tross for at Dawkins understreker at hans bruk av eksempler og ord er ment metaforisk. Begrepene egoisme og altruisme er etiske begreper – det vil si at de kun er gyldige for skapninger som har behov for og må forholde seg til etikk – altså viljestyrte skapninger: mennesker.

Å hevde at dyr, planter og andre organismer er egoister eller altruister gir derfor ikke helt mening, og det gir enda mindre mening for gener. Gener er «selviske» i den forstand at de replikerer seg for å eksistere videre, og, som Dawkins påpeker mange ganger, har de ingen bevissthet eller viten om dette. De eksisterer og «handler» slik de gjør fordi det fungerer for fortsatt eksistens. Måten de gjør dette på og måten de «reagerer» på i forbindelse med naturlig utvelgelse er både interessant og spennende, men det svarer ikke på noen store filosofiske spørsmål. Om ikke annet bidrar poenget om at gener og organismer til en observerbar understrekelse av det Ayn Rand stadfestet om at liv er egenprodusert, egendrevet og må handle for å tilegne seg verdier for å leve.

Forholdet mellom filosofi og biologi

Hvordan skal man se på forholdet mellom filosofi og biologi? For det første må man vite hva disse begrepene består av. Filosofi er læren om virkelighetens grunnleggende egenskaper, menneskets grunnleggende egenskaper og menneskets forhold til virkeligheten. Filosofi utgjør grunnlaget for et menneskelig syn på verden, seg selv og hvordan (eller hvorvidt) det kan oppnå kunnskap om virkeligheten og seg selv.

Enkelte vil hevde at fysikk, kjemi, biologi, matematikk og så videre er mer «grunnleggende» enn filosofi, for uten atomer, molekyler, partikler, stråler, stjerner, planeter, vann, luft, mineraler og så videre ville vi jo ikke ha eksistert eller vært i stand til å tenke og fundere på livet og virkelighetens store spørsmål. Men dette er å misforstå filosofiens plass og bruksområde. Det er filosofi, slik det er beskrevet ovenfor, som muliggjør et studium av virkeligheten. Det er filosofi som forteller oss at verden er regelmessig, at vi har en bevissthet som trofast kan fange inn og forstå virkeligheten, og oppnå systematisk og stadig mer kunnskap om virkeligheten. Filosofi kan også fortelle oss det motsatte om alle disse aspektene, noe den dessverre har gjort i store deler av sin historie.

Du kan ikke lære noe om «mer grunnleggende bestanddeler» ved vår virkelighet som fysikk, kjemi og biologi uten at du først har en plattform å danne kunnskap om dette på. Du kan ikke bygge et hus uten et fundament, og du kan heller ikke bygge kunnskap uten et filosofisk fundament – det vil si en eller annen form for syn på virkeligheten, deg selv og ditt forhold til virkeligheten. Mens vi kan oppdage hva universets minste bestanddeler er eller at menneskets biologi påvirkes og «styres» av gener (vi lar diskusjonen om fri vilje utebli denne gangen), må vi likevel ha et utgangspunkt for å vite dette. Det kan godt hende at det er gener som programmerer vår frie vilje og evne til å tenke fornuftig, men dette har ingen praktisk betydning for oss som mennesker. Vi er fremdeles det vi er, A er A, og vi må ta hensyn til det for å tenke og handle riktig som mennesker.

En primitiv villmann finner aldri ut av slik kunnskap så lenge han fortsetter å leve primitivt – han må først oppdage filosofi før han kan oppdage avansert kunnskap og dermed vitenskap.