Etikk i nødssituasjoner

Etikk i nødssituasjoner

Vegard Ottervig Etikk

Gjelder reglene innen etikk og moral når det er snakk om kriser, katastrofer og nødssituasjoner?

La oss si at du jobber i en fornøyelsespark som en operatør for en attraksjon der de besøkende sitter i en kapsel som blir svingt hit og dit oppe i luften. En dag skjer det en katastrofal feil – beholderen er i ferd med å løsne fra apparatet oppe i luften. Du har kun sekunder på deg til å avgjøre følgende:

  1. Du stanser attraksjonen slik at kapselen faller ned på bakken og redder de inni – men knuser de besøkende som står i kø på bakken
  2. Du lar attraksjonen fortsette slik at kapselen blir slynget utenfor et nærliggende stup – de på bakken reddes, men de på innsiden blir drept

I denne nødssituasjonen står du overfor et umulig valg. Uansett hva du velger å gjøre vil det gå ille med én av gruppene mennesker. Hva er moralsk riktig å gjøre i et slikt tilfelle?

Nødssituasjoner er ikke normalen

Krisesituasjoner som den beskrevet ovenfor er heldigvis ikke hverdagen for folk flest. Katastrofer, enten de er naturlige eller menneskeskapte, defineres på bakgrunn av at de gjerne er et plutselig og midlertidig fenomen. En skogbrann, tsunami, jordskjelv, flom, bankran, terroraksjon eller krig kan alle bli definert som en eller annen form for katastrofe. I disse tilfellene er det vanskelig, for å ikke si umulig for mennesket å overleve som et menneske. Hvis slike katastrofer hadde vært normalen, hadde menneskeheten ikke overlevd.

Det er én ting at man bør hjelpe andre mennesker i katastrofer så lenge det ikke går på bekostning av en selv, men hva gjør man i tilsynelatende umulige situasjoner? Her har etikken intet svar. Den objektivistiske etikken, som baserer seg på virkeligheten, menneskets natur og menneskets forhold til virkeligheten, dreier seg hovedsakelig om normaltilstander: Slik livet er for de fleste mesteparten av tiden – slik livet til mennesket er i en metafysisk normaltilstand.

Grunnen til at det ikke finnes noen spesielle leveregler eller normer for hva man bør gjøre i umulige situasjoner er nettopp fordi de er umulige. Slike situasjoner representerer en etisk blindvei. Du får ikke gjort noe «riktig», men det er heller ikke verdt å dvele ved slike tilfeller eller blåse dem opp til uforholdsmessig store proporsjoner, slik enkelte skolebøker innen etikk og moral har en tendens til å gjøre.

Hva du bør gjøre i kriser

I kriser som ikke angår deg direkte, som i eksempelet med fornøyelsesparken ovenfor, må du bare gjøre det du mener er riktig basert på situasjonen. Om du for eksempel vil redde flest mulig mennesker eller flest mulig barn er opp til deg å vurdere, sammen med en rekke andre faktorer som sannsynlighet, umiddelbare konsekvenser, værforhold og så videre. Alt dette bare på noen få sekunder. Det sier seg selv at det ikke kan eksistere noen moralske regler for slikt. Det er ikke vanlig og er ikke noe en observerbar etikk kan gjøre noe for å hjelpe til med.

I nødssituasjoner som angår deg direkte, derimot, bør du som nevnt redde andre så lenge du ikke ofrer deg selv i prosessen – og du bør redde deg selv så langt det lar seg gjøre uten å «ofre» noen andre. Er du en dyktig svømmer bør du hive deg uti vannet og redde en druknende person hvis du vurderer at du kan klare det. Kan du ikke svømme ville samme handling vært som selvmord å regne. Er du en dårlig svømmer, men det er snakk om ektefellen eller barnet ditt som holder på å drukne, er det imidlertid moralsk riktig av deg å gjøre alt som står i din makt til å forsøke å gjennomføre en redningsaksjon. Jo høyere verdi noe har for deg, jo mer moralsk blir det å gjøre stadig mer risikable handlinger (overfor deg selv) for å redde eller bevare verdien.