Hvilken status har det som er arbitrært innen epistemologi? Petter Sandstad går gjennom begrepet og ser på behandlingen av det arbitrære i filosofiens historie.
Siste foredrag ut på den første dagen av Oslo Objectivist Conference 2018 hadde tittelen «The Arbitrary». Et innlegg om epistemologi skulle altså avslutte en foredragstung og intellektuelt krevende dag, men det var faktisk dette bidraget som forårsaket mest diskusjon blant publikum etter endt presentasjon. Uansett, her er en svært kortfattet og forenklet oppsummering av hva Petter Sandstad snakket om i løpet av en drøy times tid.
Hva er det arbitrære?
Det arbitrære er verken sanne eller usanne påstander. En påstand i denne sammenhengen er, ifølge Sandstad, det man forstår eller tror er sant. Det arbitrære er derimot mekaniske gjentakelser («parroting» på engelsk, etter papegøyenes repetisjon av hva mennesket sier) – uten noen form for forståelse av hva et begrep eller en proposisjon betyr.
Eksempler på arbitrære påstander er:
- New York er lagd av soppstuing
- På planeten Venus leser en gruppe troll en bok av Hegel
- Spøkelset av Elvis står i hjørnet av rommet du befinner deg i nå
Filosofen Leonard Peikoff skriver i sin bok Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand at en arbitrær påstand er «som om ingenting har blitt sagt» og at de burde bli automatisk ugyldiggjort og avvist. Grunnen til dette er fordi slike påstander ikke kan bli kognitivt behandlet.
Det motsatte av arbitrære påstander er påstander basert på forståelse. Ifølge Objektivismen innebærer dette å fatte at begreper har en hierarkisk struktur og at de til syvende og sist må være basert på sansepersepsjon av virkeligheten. Et spørsmål en kan stille seg overfor ethvert begrep er hvorfor vi trenger det til å begynne med, spesielt med tanke på at alt vi tenker må være basert på bevis eller kunnskap.
Andre filosofer og det arbitrære
Selv om Ayn Rand er en filosof som eksplisitt nevner og behandler arbitrære påstander, er hun faktisk ikke alene i filosofihistorien om å ta for seg emnet. Petter Sandstad har gravd frem noen skikkelser som har behandlet samme tema, om enn ikke i nøyaktig samme termer eller med tilsvarende presisjonsnivå som Rand.
Sandstad nevnte først epikureanerne og stoikerne fra den hellenistiske perioden, og deres ulike responser overfor et eksempel fra Aristoteles om at «et sjøslag kan eller ikke kan skje i morgen». Noen har sett på dette som et angrep på bivalent logikk, det vil si at noe enten er sant eller falskt. Stoikerne så på det som en bekreftelse av determinisme, mens epikureanerne så på det som en avvisning av bivalens: det var verken sant eller usant siden påstander må kunne integreres med tidligere kunnskap.
Deretter gikk turen innom polske logikere fra Lvov-Warsawa-skolen, grunnlagt av Kazimierz Twardowski, som var student av aristotelikeren Franz Brentano. Filosofene som ble trukket frem var Jan Łukasiewicz (1878–1956) og Stanisław Leśniewski (1886–1939), som presenterte tre verdier/egenskaper: 0: falskt, 1: sant, 2: arbitrært/mulig.
Et tredje eksempel fra filosofien med noe som kan minne om det arbitrære er Gilbert Ryle (1900–1976). Han behandlet det som kalles kategorifeil, som for eksempel «ærlighetens styrke er grønn», eller tomme/meningsløse referanser som «den nåværende kongen av Frankrike er skallet».
Sandstads kritikk av bruken av det arbitrære
Sandstad problematiserte til slutt den objektivistiske bruken av det arbitrære, spesielt hos Leonard Peikoff når sistnevnte benytter det som et teknisk logisk begrep for å avvise eksistensen til Gud. Sandstad påpeker at Peikoff selv benytter et enklere og mer treffende prinsipp, nemlig bevisbyrde. Et annet prinsipp som ble trukket frem var at enhver antakelse må ta utgangspunkt i kunnskap.
De som måtte være mer interesserte i Sandstads foredrag om det arbitrære kan ta kontakt med ham på Facebook for å få flere detaljer.
Lærdommen
Lærdommen jeg trekker fra Rands behandling av det arbitære og lignende tilfeller i filosofien er å ha en lykt for å vise vei til klar tenkning. Man bør lære å gjenkjenne arbitrære påstander slik at man kan avvise dem og unngå å kaste bort tid og sløre til sitt sinn.
Når noen fremmer en påstand må den altså være om en eksisterende entitet. Samtidig bør man ha visse standarder for hva som utgjør kunnskap og proposisjoner, og ifølge Objektivismen må enhver betydning ha en referanse til virkeligheten og bevis/kunnskap.
Samtidig kan det være noe i kritikken Petter Sandstad fremlegger, og at man heller kan benytte prinsippet om bevisbyrde og at antakelser må ta utgangspunkt i kunnskap i de fleste tilfeller.