Atlas Shrugged: den fremste roman innen romantikken

Andrew Bernstein

Hvordan posisjonerer Atlas Shrugged seg overfor to andre store romaner av Hugo og Dostojevskij innen romantikken?

Obs! Artikkelen inneholder spoilere fra Atlas Shrugged, Les Misérables og Brødrene Karamasov.

Oslo Objectivist Conference 2018 var første foredrag ut «Atlas Shrugged as the Culmination of the Romantic Novel» av Andrew Bernstein. Foredraget er basert på essayet med samme navn i samlingen Essays on Ayn Rand’s Atlas Shrugged (Robert Mayhew, red.).

Romantikken er navnet på en kunstbevegelse som i litteraturens verden innebærer romaner med farge, lidenskap, store temaer og sterke rollefigurer. Kritikere mente at retningen var kunstig eller ikke i stand til å portrettere troverdige handlinger og karakterer. I sitt foredrag sammenligner Bernstein derfor Ayn Rands magnum opus, Atlas Shrugged, med to andre store romantiske romaner, Les Misérables (Victor Hugo) og Brødrene Karamasov (Fjodor Dostojevskij) for å finne ut hvordan førstnevnte er en kulminasjon av den romantiske bevegelsen med hensyn til plott, tema og betydning.

Ettersom vilje er essensen i romantikken ser Bernstein nærmere på hvordan moral og inkompatibilitet utspiller seg hos de tre forfatterne. Han forteller hvorfor Rand er den eneste som overvinner kritikken romantikken mottar for mangel på troverdighet og, for objektivisters del, mangel på en skildring av menneskelig suksess her på Jorden. I sin sammenligning av de tre store romanene ser Bernstein på hovedperson, handlinger, hindere, verdier, plott, plott-tema, tema og betydning med mer.

Les Misérables

I Les Misérables (De elendige) av Victor Hugo fra 1862 møter vi hovedpersonen Jean Valjean som søker frihet fra undertrykkelse, med politietterforskeren Javert som står i veien for ham. Ifølge Bernstein er plott-temaet som følger: den livslange flukten til en fange, og underveis i denne handlingen ser vi en rekke koblinger, likheter mellom rollefigurer og hva de opplever – først og fremst de fattiges lidelser og rettsvesenets likegyldighet overfor dette.

Alle disse koblingene kan abstraheres til romanens tema, som er samfunnets urettferdighet overfor sine lavere klasser. Betydningen av romanen er preget av stikkord som religion, samfunnstjeneste og en gjennomgripende spiritualitet. I Hugos verk er det ingen tro på arvesynd eller organisering av religion, med andre ord ingen katolisisme. Sosiale institusjoner er antagonistiske og Hugo appellerer heller til en spirituell kraft for å gjenskape sosial orden. Å omfavne en spirituell kraft er et nødvendig grep for å endre samfunnet.

Ifølge Hugos verdens- og menneskesyn er mennesket stort, men samfunnet er det ikke. Det store mennesket, med store verdier, møter motstand blant sine medmennesker. Bernstein hevder at dette et klasssisk eksempel på platonsk dualisme, eller kropp-sinn-problemet. Heltene dør til slutt, men ingenting forandrer seg ellers. Mennesket kan oppleve spirituell storhet (sinn), men verden forblir den samme (den fysiske virkeligheten, altså kropp i overført betydning).

Brødrene Karamasov

Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij fra 1880 trer vi inn i en konflikt mellom fire brødre og deres far, som har blitt myrdet. Hver bror er ansvarlig på hver sin måte for drapet på faren, og plott-temaet er: handlingen til fire brødre fører på hver sin måte til drapet på faren. De har alle en delt skyld: moralsk og psykologisk.

Betydningen av Dostojevskijs siste roman er menneskets syndighet, dyriske begjær, Guds renhet og lidelse. Romanen er gjennomsyret med en pietistisk, syndknusende kristendom og tanken om at «vi er alle syndere». Temaet er den desperate tilstanden til mennesket i en verden uten Gud. Dostojevskij avviser vestlig rasjonalitet og mener at mennesket har et ubestridelig behov for kristentro. Valget står rett og slett mellom Gud eller Satan – og mennesket må velge.

Både Hugo og Dostojevskij er religiøse, men på helt ulike måter. For Hugo representerer Gud en innbakt godhet i mennesket, mens for Dostojevskij fungerer Gud som en renser av menneskets sjel. Hos Hugo er samfunnet ondsinnet, mens hos Dostojevskij er det mennesket som er ondsinnet.

Ayn Rand bryter med begge disse alternativene og mener at det tvert imot er religion som er ondsinnet.

Atlas Shrugged

Atlas Shrugged av Ayn Rand fra 1957 handler i bunn og grunn om mennesket som stanset verdens motorer. Hovedpersonen er John Galt – mannen som iverksetter en streik og lykkes. Ifølge Bernstein er Atlas Shrugged den eneste boken hvor hovedrollen befinner seg bak kulissene i 2/3 av handlingen. Galts mål er å fullføre streiken og gjenoppbygge verden i fornuftens bilde.

Romanens antagonister er kanskje også uvanlig: De er det de fleste andre ville kalt protagonister, nemlig Dagny Taggart og Hank Rearden. Å være en antagonist er imidlertid ikke det samme som å være en skurk (det betyr rett og slett bare den eller de som søker å hindre protagonisten, i dette tilfellet John Galt), og blant de faktiske filosofiske fiendene finner vi bokens politikere. Dette er parasitter fullstendig ute av stand til å yte motstand, mens de som kan yte motstanden er de ikke-streikende produsentene (Bernstein kaller disse for «streikebryterne»). I persongalleriet har vi med andre ord en kompleks gruppe som på en måte representerer en virksomhet: streikerne, streikebryterne, ledelsen (inkludert marxistene) og aksjonærene (folket).

Plott-temaet i Atlas Shrugged er: Sinnets mennesker («men of the mind») går til streik mot et altruistisk-kollektivistisk samfunn. Konflikten står mellom sinnets mennesker versus tvangens mennesker («men of force»), og Bernstein påpeker at når sinnet står fritt til å fungere vil det være et hav av kreativitet og produksjon.

Temaet i romanen er: Rollen til sinnet i menneskets liv og eksistens, noe som er en tidløs kollisjon mellom rasjonalitet og irrasjonalitet. Ifølge Rand bør du oppdage og omfavne din rasjonelle natur, mens Dostojevskij mener at det ikke er mulig eller nødvendig å endre menneskets natur og Hugo mener at endring av sosiale betingelser er sekundært.

Atlas Shrugged er et kjærlighetsdikt til menneskets sinn, hevder Bernstein, som mener at dette er bokens brede betydning.

Dostojevskij og Hugo vs. Rand

Hvorfor er ikke Dostojevskij og Hugo i stand til å fremstille mennesket som suksessfullt til syvende og sist? Hos Hugo ser vi motsetningen mellom menneskelig godvilje og ufølsom likegyldighet, mens hos Dostojevskij er motsetningen som nevnt mellom Gud og Satan. Hos Rand er motsetningen mellom rasjonalitet og irrasjonalitet.

I romantikken står som tidligere forklart viljen sentralt. Mennesket er i stand til å gjenkjenne det gode og innen etikk hevder romantikken å ha svar. Mennesket må være stand til å kjenne til det gode for å kunne velge det gode. Likevel, hos Hugo og Dostojevskij forblir verden den samme. Hos Rand blir den grunnleggende skurken (irrasjonalitet) slått på retrett av en grunnleggende helt (rasjonalitet / menneskesinnet). Hos Dostojevskij er det ikke mulig å endre verden med kristendom eller religion som sådan. Tro er maktesløs for å frembringe suksess i livet.

Hugo skildrer «menneskets umenneskelighet overfor mennesket», og mener at alt man trenger er kjærlighet, til tross for at han også erkjenner at sinnet spiller en stor del i menneskets liv. Hugo er hovedsakelig en emosjonalist og tror følgelig at kjærlighet kan løse alle problemer, men kjærlighet kan ikke fjerne fattigdom – kun fornuften kan gjøre dette. En rasjonell filosofi er altså til stede hos Hugo, men ikke konsekvent. Som følger kan ikke rollefigurene i Les Misérables transformere menneskelig liv på Jorden. Kjærlighet er ikke det grunnleggende svaret, og Hugo har ikke en fullkommen forståelse av rollen til sinnet.

John Galt kan imidlertid endre verden – med fornuft. Han iverksetter ikke en politisk streik, han oppildner ikke til opptøyer. Han igangsetter en stille tilbaketrekning av sinnets mennesker og viser passivt hva som skjer. Sinnet er et krav for å oppnå suksess i den virkelige verden, og det kreves også for å skape et realistisk drama.

Les mer om kunst og estetikk »