Ayn Rand og altruismen

Ayn Rand og altruismen

Ayn Rands angrep på altruismen vekker sterke følelser hos hennes motstandere, men hva mente hun grunnleggende sett og hva er egentlig altruisme?

Den kontroversielle og bestselgende filosofen Ayn Rand har i det siste vært gjenstand for en rekke artikler og kommentarer i pressen – i Dagsavisen, i Aftenposten, og i bloggosfæren. En rekke momenter ved hennes omfangsrike forfatterskap er blitt kommentert, men spesielt er det hennes angrep på altruismen som har vakt størst motstand, for ikke å si sinne. Enkelte hevder at Rand nærmest gir et forsvar for det å være bøllete, hensynsløs og, ja, nærmest ond.

Men hva er det hun egentlig mener? Hun er imot altruismen, men hva er altruisme? La oss først se på noen aktuelle og relevante eksempler.

Eksempler

[Psykolog] Sissel Gran [sier at] «mange vonde forhold er ufattelig stabile i lang tid» Etter 37 år som kjærlighetens fanebærer tenker Sissel Gran at mange holder ut i forhold altfor lenge (fra Aftenposten).

Islamekspert: – Dropp alkoholen på julebordet. Alkoholfrie lønningspils og julebord kan være et alternativ som inkluderer alle på en arbeidsplass, uansett religion, sier Lars Gule (NRK).

Kölns ordfører ber kvinner oppføre seg. Kvinner må være påpasselige med hvordan de oppfører seg for å unngå framtidige overgrep, uttaler Kölns ordfører Henriette Reker etter at 90 kvinner sier de ble utsatt for seksuelle overgrep fra rundt 1.000 utlendinger nyttårsaften (TV 2).

«I trusselvurderingen het det at politiet og forsvaret kan være mål for terrorangrep i Norge» Derfor oppfordres vernepliktige til ikke å benytte uniform utenfor tjeneste (Aftenposten).

En tilsvarende oppfordring er kommet i England:

British soldiers have been warned not to wear their uniform outside barracks amid fears of a Woolwich copycat attack. They have also been told not to let strangers know that they are serving in the British Army (fra Daily Mail).

Våldtagen kvinna ville inte polisanmäla: “Det är synd om honom för han är flykting” (Fria Tider).

UDI: – Korset må bort før asylsøkerne kommer. -Vi gjør ikke dette med glede, sier Det Norske Misjonsselskapet.» Dette handler om at UDI krever at kors på bygninger som eies av Misjonsselskapet må fjernes før de kan brukes av asylsøkere (Dagbladet).

***

Det er noe som er felles i alle disse eksemplene. Alle handler om ettergivenhet, og det er vi som er eller oppfordres til å være ettergivende. Vi skal tilpasse oss andre, de skal ikke tilpasse seg oss. Dette skal gjelde dersom de vi tilpasser oss er vanskelige ektefeller, voldtektsmenn, potensielle terrorister, eller bare innvandrere med en annen religion enn den som er mest vanlig her – vil de ikke delta på jobbens julebord dersom det drikkes alkohol så må vi andre droppe akevitten denne kvelden, vil de ikke oppholde seg i boliger som er smykket med kors må vi ta bort korset, klarer de ikke oppføre seg anstendig på fest så er det vi som må endre vår påkledning og vår oppførsel, blir de provosert av å se våre soldater i uniform må soldatene gå i sivil.

Dette handler om ettergivenhet, det handler om å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Finnes det noen personer – eller en ideologi – som hevder at det er slik man bør handle? Ja, slike personer er det mange av. En av dem er Jesus: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Jesus sier også: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige».

I skjønnlitteraturen finner man en rekke eksempler på at dette anses som et gode. For å bare å ta med ett eksempel: I Olav Duuns I stormen har den onde Lauris og den gode Odin kappseilet, og den veltede båten kan bare holde en av dem flytende. Odin, som er sterkest, lar Lauris få plassen på den veltede båten og velger selv døden. Odin ofrer seg, og han gjør dette fordi han, ifølge forfatteren, er et bedre menneske enn Lauris.

Altruisme

Dette idealet sier at det som er moralsk høyverdig er å ofre seg, det som er riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er dette som er altruisme. Dette går også frem av ordbøker og leksika, f.eks. Kunnskapsforlagets leksikon, som definerer altruismen slik: «den etiske grunnsetning som sier at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme».

I lærebøker om etikk finner man det samme: E. J. Bond: «[altruism is the policy of] always denying oneself for the sake of others» (Encyclopedia of Ethics, 1992), Burton Porter: altruism is «the position that one should always act for the welfare of others» (The Good Life, 1995). Lawrence Blum: altruism refers to placing the interests of others ahead one’s own (Encyclopedia of Ethics, 1992).

Opphavsmannen til ordet altruisme, August Comte, skrev at «vi er født med en rekke forpliktelser av alle slag – til våre forfedre, til våre etterkommere, til våre samtidige. Når vi blir født blir vi pålagt flere slike forpliktelser … » (fra Cathecism Positive, 1852).

Denne etikken er så utbredt og ukontroversiell at en politiker som John Kerry kunne si følgende i en tale i 2004:

…whatever our faith, one belief should bind us all: The measure of our character is our willingness to give of ourselves for others and for our country. These aren’t Democratic values. These aren’t Republican values. They’re American values. We believe in them. They’re who we are.

John McCains taler på samme tid innholdt som regel følgende konstatering:

To sacrifice for a cause greater than oneself, and to sacrifice your life for the eminence of that cause, is the noblest activity of all.

Alle sier at selvoppofrelse er høyverdig, og det er dette som er altruisme. Altruismen har implikasjoner på alle livets områder, og det er lett å finne langt flere eksempler enn de som er nevnt over.

Rands syn

Ayn Rand er den eneste filosof som er imot denne etikken, og hun har som ingen annen foretatt dyptborende analyser av hva altruisme er og hva den innebærer. (Enkelte betrakter også Nietszche som en slags egoist, men han snudde bare den tradisjonelle etikken opp ned; han forfektet en irrasjonell egoisme for overmenneskene og krevde selvoppofrelse fra undermenneskene).

Før vi gjengir Rands egne ord tar vi med følgende fra en ikke helt fersk (2001) forskningsrapport fra NTNU/SINTEF: «mye tyder på at selvutslettende og oppofrende kvinner blir lettere syke. De lar andres ve og vel gå foran egne behov, og kommer til slutt til et punkt der kroppen sier stopp» (Gemini). Her sies det tydelig at altruisme er skadelig for de som praktiserer den.

Altruisme er altså ikke at man skal være snill og grei og hensynsfull, altruismen sier at man skal ofre seg for andre. Og dette er skadelig.

Rand skriver:

What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value. Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.

Det er svært få som praktiserer altruisme fullt ut; blant de som kom nært finner vi folk som Jesus, Frans av Assisi og Albert Schweitzer. Det er svært få som lever sine liv slik de gjorde.

Et ideal?

Men kan man ikke si at altruismen er et ideal som man bør strebe etter? Dette betyr at man fremholder et ideal som er umulig å følge, det betyr også at alle vet at man er umoralsk og at man må være umoralsk for å leve godt, det betyr også at moral blir en fiende for et godt liv.

Med andre ord, å fremholde altruisme som et ideal vil føre til voksende umoral, og dette er skadelig fordi da vil folk ikke ha noen veiledning for hvordan de kan og bør leve sine liv.

Et annet poeng er at maktmennesker, personer som liker å bestemme over andre og å få dem til å adlyde, benytter altruismen for å få makt. Hitlers velkjente oppfordring lød slik: «[The] self-sacrificing will to give one’s personal labor and if necessary one’s own life for others is most strongly developed in the Aryan. … he willingly subordinates his own ego to-the life of the community and, if the hour demands, even sacrifices it.»

Rand ser ut til å være den eneste som tar et oppgjør med altruismen. Hennes etikk er det motsatte av altruismen, hun forfekter rasjonell egoisme, en etikk som sier at man skal handle slik at man virkelig vil tjene på det på lang sikt. Dette innebærer dyder som rasjonalitet, ærlighet, integritet, uavhengighet og rettferdighet, at man skal forsørge seg og sine ved produktivt arbeid, og at man ikke skal initiere tvang mot andre mennesker.

Egoisme er en forutsetning for et godt liv, sier Rand. Egoister er i motsetning til altruister umulige for maktmennesker å dirigere og styre, og det er muligens derfor så mange i det siste har fått stor spalteplass for å forsvare altruismen og å gi et helt feilaktig bilde av hva Ayn Rands syn egentlig er.

Kilder

(En forkortet versjon av denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 9/2-2016.)

Opprinnelig publisert på Vegard Martinsens blogg Krig, fred, religion, politikk, mm.