Ayn Rands viktigste bidrag

Ayn Rands viktigste bidrag

Det er gode grunner til at et stadig økende antall intellektuelle hevder at Ayn Rand er en av historiens store filosofer; hun leverte viktige bidrag på noen av filosofiens mest sentrale områder.

I denne artikkelen skal vi kort fortelle om ti av de viktigste av disse. Det er langt mer å si om disse punktene enn det vi gjør her, og den som er interessert henvises til den Objektivistiske litteraturen.

1) PoE vs. PoC

All tenkning må ha et utgangspunkt, og man må velge et slikt utgangspunkt. Ayn Rand identifiserte at dette essensielt sett handler om valget mellom å ta utgangspunkt i virkeligheten, dvs. det man kan observere (virkeligheten er selvsagt mer enn det man kan observere), og å ta utgangspunkt i egen tenking og egne følelser.

Ingen har tidligere vært eksplisitt på at valget står mellom disse to alternativene, men én tenker har vært eksplisitt på at man bør velge å ta utgangspunkt i egen tenkning og egne følelser: Descartes. Hans «Jeg tenker, altså er jeg» sier at utgangspunktet for kunnskap er egen tenkning. Rands syn er det motsatte, hun hevdet at man bør ta utgangspunkt i virkeligheten.

Ayn Rand formulerte alternativene slik: enten har man utgangspunktet «primacy of existence», eller så har man utgangspunktet «primacy of consciousness». For sin egen del valgte Rand altså «the primacy of existence». Aksiomet som identifiserer dette er «existence exists»: all kunnskap begynner med observasjon av virkeligheten.

2) Fri vilje

De aller fleste tenkerne har erkjent et mennesket har fri vilje, men mange har hatt vanskeligheter med å begrunne dette. Dessuten har forståelsen av dette viktige prinsipp ofte vært svak.

Rand hevder at fri vilje er menneskets evne til å styre sin tenkning, og at dette – evnen til å styre sin tenkning – er direkte observerbart ved introspeksjon.

Ved introspeksjon retter man sin oppmerksomhet innover i bevisstheten og observerer de prosesser som foregår der. Dette er i motsetning til ekstrospeksjon, hvor man retter sin oppmerksomhet utover mot virkeligheten. Ordet «ekstrospeksjon» er forøvrig nytt med Rand, ingen har brukt dette ordet før henne.

Videre hevder hun at mennesket hele tiden observerer og vurderer og danner seg verdier og vaner. I og med dette bygger man sin personlighet, og alle valg man senere foretar er i samsvar med ens personlighet, dvs. i samsvar med tidligere valg. (Dette er i motsetning til eksistensialistene som hevder at alle valg skjer urelatert i forhold til tidligere valg.)

Videre er fri vilje en forutsetning for kunnskap. Kunnskap fortsetter valg – kunnskap innebærer valg mellom gode og dårlige argumenter, og kan man ikke velge kan man ikke ha kunnskap. Har man ikke fri vilje er man bare determinert til å mene det man mener uten at man kan ha et velbegrunnet syn om hvordvidt det er sant eller ikke. Uten fri vilje kan man derfor ikke ha et velbegrunnet syn om at man har kunnskap.

3) Begrepsteori

Å finne en objektiv sammenheng mellom det som finnes i virkeligheten og det som finnes i bevisstheten, sammenhengen mellom det som eksisterer og det vi tenker, har vært en av de store utfordringene i filosofiens historie. Det som finnes  i virkeligheten er (i utgangspunktet) objekter, mens det som vi har i bevisstheten er begreper eller universalier (dette ordet benyttes fordi begreper er universelle i og med at de omfatter alle ting som faller inn under begrepet: begrepet «bil» omfatter alle biler, etc). Spørsmålet har altså vært om begreper er objektive.

Vi ser Per og Pål og Espen og danner begrepet «menneske», vi ser en Audi og en Mercedes og danner begrepet «bil» – men er sammenhengen objektiv eller er den mer eller mindre vilkårlig?

De to vanligste teorier før Ayn Rand har i hovedsak enten vært nominalisme, som innebærer at det ikke er noen objektiv sammenheng mellom objekter og begreper, eller intrisikalisme, som sier at alt som eksisterer kun er uperfekte kopier av de perfekte formene som finnes i en annen dimensjon. Dette var Platons syn. (Vi kommer nærmere inn på «intriniskalisme nedenfor.)

I motsetning til dette sier Rand at begreper er objektive siden de dannes ved en prosess hun kaller «measurement-omission»: alle ting som vi klassifiserer under samme begrep er identiske, kvalitativt sett, men varierer, kvantitativt sett.

Alle mennesker har et hode, en torso, to armer, to ben, men størrelse/lengde/vekt varierer. Alle hus har vegger, dører, vinduer og tak, men antall og størrelse varierer. Når vi danner et begrep fokuserer vi på det som er felles for alt som har de samme kvalitative egenskapene, men vi ignorerer variasjonen i målene, vi utelater målene: «we omit the measurements». Begreper er objektive dersom de er dannet i samsvar med dette prinsippet.

4) Fornuften er en overlevelsesmekanisme

Hvorfor tenker man? I antikken var det vanlige syn at tenkning ikke hadde noen praktisk betydning: slavene var utenkende vesener som gjorde alt nødvendig arbeid, mens slaveeierne i beste fall drev med intellektuelle øvelser for sin fornøyelses skyld, idealet var et «kontemplativt liv».

Men man må tenke for å handle, man må tenke riktig for å handle riktig, og man må handle riktig for å overleve. Rand var den første filosof som eksplisitt hevdet at fundamentalt sett er fornuften, tenkeevnen, en overlevelsesmekanisme; og fundamentalt sett er tenkning kun en veiledning for handling.

5) Liv som standard for moralsk verdi

Finnes den noen objektiv standard for godt og ondt? Tidligere har det vært vanlig å si at en autoritet må bestemme om noe er godt eller ondt, og kun med en slik standard kan man avgjøre etiske spørsmål: det er dette som er bakgrunnen for Dostojevskijs «Uten gud er alt tillatt».

Et annet syn er at det som er moralsk riktig må avgjøres ved flertallsbeslutninger (dette er bakgrunnen for demokratiet).

Et tredje syn er at det ikke finnes noen objektive kriterier for rett og galt, at man må følge sine følelser, og at det ikke er noe objektivt grunnlag for å hevde at noe er godt og at noe er ondt.

(La meg skyte inn her noe som kunne vært enda et punkt i denne artikkelen: det vanlige syn er at følelser er primære og uforklarlige, men Rands syn er at følelser – glede, sorg, sinne, tilfredshet, etc. – er resultat av tidligere tenkning. Å basere seg på følelser er derfor bare å basere seg på tidligere tenkning, og denne kan altså være rett eller gal. Rett tenkning er tenkning som er i samsvar med logikkens lover.)

Rand hevder derimot at menneskets liv er standard for godt og ondt: det som virkelig gjør menneskers liv bedre er godt, og det som skader menneskers liv er ondt.

Målet for Rands etikk er å overleve som det man er, dvs. som menneske, og dette er det samme som å leve et lykkelig liv. Dette oppnår man ved å drive skapende virksomhet i samsvar med sine talenter. Dette er i motsetning til f.eks. Aristoteles som hevdet at målet er å leve et kontemplativt liv.

6) Initiering av tvang er ondt

Å tenke er noe individer gjør; hver enkelt observerer, systematiserer, vurderer, trekker konklusjoner. (Selvsagt kan man i denne prosessen få innspill og hjelp fra andre, men tenkningen gjør man selv.) Konklusjonene man kommer frem til er da grunnlag for handling.

Men hvis man ikke kan handle på basis av det man har tenkt, hvis andre sier at man skal handle på en måte som er i strid med sine konklusjoner og truer med vold dersom man ikke lystrer, så er dette intet annet enn å fornekte tenkeevnen.

Dette betyr at initiering av tvang er å fornekte menneskets tenkeevne, og initiering av tvang er derfor umoralsk.

En implikasjon av dette er at det ideelle politiske system er et system som ikke er basert på initiering av tvang, dvs. at kapitalismen ikke bare er det praktiske samfunnssystem, det er også det eneste moralske samfunnssystem.

Rand var den som oppdaget dette.

7) Produktivitet er en dyd

Man må ha materielle ting for å kunne leve. Disse tingene er ikke gitt i naturen, de må skapes ved produktivt arbeid. Rand hevdet derfor at det er moralsk å arbeide, å skape verdier, for å kunne leve et godt liv. Dette innebærer at hun anser produktivitet, å drive slik verdiskapning, som en moralsk dyd. Ingen andre filosofer har sagt dette.

8) Kunnskap er kontekstuell

Kunnskap er basert på observasjon og logisk analyse av det man har observert. Dersom i en sak alt bevismateriale peker mot en bestemt konklusjon, og dette bevismaterialet er betydelig, og dersom intet bevismateriale peker mot noen annen konklusjon, så er konklusjonen sikker.

Men hva hvis det på et senere tidspunkt dukker opp nye fakta som peker i en annen retning? Dette kan skje, og det vanlige syn har da vært at sikkerhet ikke er mulig; et syn som åpner for subjektivisme og relativisme.

Rand så annerledes på det. Hun erkjente at siden kunnskap må baseres på fakta, at den mengde fakta man har tilgang til alltid er er begrenset, og at det kan dukke opp nye relevante fakta på et senere tidspunkt, hevdet hun at all kunnskap er kontekstuell. «Sikkerhet» er et kontekstuelt begrep, sikkerhet er noe annet enn allvitenhet, og vi kan aldri bli allvitende.

9) Inndelingen i objektiv, subjektiv og intrinsikal

Det har vært vanlig å si at å være objektiv er det samme som å være upartisk og nøytral, og at en objektiv vurdering er den samme for alle.

Rand hevder i motsetning til dette at en vurdering er objektiv dersom den er basert på fakta og er foretatt i samsvar med logikkens lover. Og da kan det jo hende at en objektiv vurdering ikke er upartisk – en objektiv vurdering av konflikten mellom nazister og jøder vil ikke gi en nøytral konklusjon.

Rand hevdet derfor at man må ha en tredeling: subjektiv, objektiv og intrinsikal.

At en vurdering er subjektiv betyr at den som foretar vurderingen tar utgangspunkt i egne verdier og holdninger.

At en vurdering er intrinsikal betyr at den bare er ukritisk hentet fra en eller annen gitt autoritet –  f.eks. Norges lover eller Bibelen eller Koranen eller en eller annen guru.

At en vurdering er objektiv betyr at dens utgangspunkt er fakta, objektet som skal vurderes, at vurderingen er i samsvar med logikkens lover, og at den derved er tro mot objektet.

Skal man f.eks. finne ut om noe er godt eller ondt vil en subjektvist ta utgangpunkt i hva han selv liker eller føler, en intrinsikalist vil slå opp i Bibelen eller Koranen – og vurderingen vil da være den samme for alle, mens en objektivist vil undersøke fakta og finne ut hvorvidt det som skal vurderes reellt sett er nyttig eller skadelig for mennesker.

10) Kunstens betydning

Alle ikke bare trenger en filosofi, alle har en filosofi, og alle må ha en filosofi, sier Rand. En filosofi er et systematisk og helhetlig syn på verden, og dette er noe alle trenger som basis for sine daglige valg. Men man trenger også å holde denne filosofien ved like, og dette skjer gjennom kunst.

Ethvert kunstverk er en manifestasjon av et filosofisk grunnsyn, og de kunstverker man liker har det samme filosofiske grunnsyn som man selv har, det er derfor man liker det.

De som har et rasjonelt grunnsyn liker Ayn Rands romaner, mens de som har et relativistisk eller nihilistisk grunnsyn liker James Joyce eller Samuel Beckett.

Menneskets bevissthet er slik at den ordner i mindre grupper det man observerer eller tenker ut; det er slik bevisstheten er.

Alle objekter man observerer klassifiseres i samsvar med deres essensielle egenskaper under begreper, alle hendelser klassifiseres i samsvar med sine essensielle egenskaper i (natur)lover eller i teorier, et sett med teorier klassifiseres i samsvar med sine essensielle egenskaper i en filosofi.

Og essensielle egenskaper ved en filosofi blir nedfelt i kunstverker.

Det er altså slik at det ikke er tilstrekkelig å bare ha en filosofi, for at den skal være konsistent må arbeide for å holde den ved like. Og dette skjer gjennom kunsten i fullt samsvar med uttrykket «use it or lose it». Kunst er derfor ifølge Rand livsviktig: man må ha kunst for å holde sin filosofi ved like. Dette synet er f.eks. et helt annet enn det Oscar Wilde hadde, han hevdet som kjent at «all kunst er fullstendig unyttig».

Romanene

Vi har nå kort beskrevet Rands viktigste bidrag til filosofi. Ikke bare skapte hun et integrert filosofisk system hvor disse punktene er viktige deler, hun fremstilte også dette systemet i to spennende romaner, romaner som viser hvordan filosofi har praktisk betydning både for individer og samfunn.

Så kan man spørre seg: hvis hun har gjort så store og viktige ting innen filosofi og skrevet så gode romaner: hvorfor er hun da ikke mer anerkjent enn hun er? Hvis hennes romaner er så gode, hvorfor har hun ikke fått en rekke gode kritikker og priser som Nobelprisen, National Book Award, Pulitzerprisen?

Grunnen til at hun ikke er anerkjent er at hennes meninger er stikk i strid med de vanlige, utbredte meningene; hun forfekter individualisme, rasjonalitet, egoisme og frihet i en kultur som bygger på kollektivisme, irrasjonalitet, altruisme og styring.

Grunnen til at alle etablerte miljøer er så skeptiske til henne er at alt hun sier er det stikk motsatte av de meninger de allerede har.

Det har alltid vært slik at den virkelig nytenkende sjelden er populær i sin egen tid. Dette er fordi en nytenker utfordrer gamle fordommer og vaner og standpunkter, og det folk flest minst av alt liker er å bli utfordret på sine grunnholdninger – de liker ikke at noen sier til dem at «kanskje det er slik at mesteparten av det du hittil har ment og basert ditt liv og din karriere på er feil».

De som blir hyllet og som får priser og som blir portrettert og som får gater oppkalt etter seg og som blir gjenstand for spesialutgaver av litterære tidsskrifter er de som forteller de gamle intellektuelle, de som sitter i maktposisjonene, hva de vil like å høre. De som utfordrer dem og som sier nye og i utgangspunktet upopulære sannheter blir ignorert og latterliggjort – inntil de slår gjennom.

Grunnen til at de er så imot det Ayn Rand står for er det som Ibsen så treffende beskrev i Vildanden: «Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar man i det samme lykken fra det». Og de som ser sin livsløgn, en livsløgn de har bygget hele sitt liv på,  angrepet, vil naturlig nok kjempe imot. Den mottagelse Ayn Rand hittil har fått er akkurat som man kunne vente ut i fra hvor sterkt og effektivt hun angriper alle de dominerende ideer og holdninger i de siste tiårs intellektuelle elite. Ayn Rand forteller sannheter som er plagsomme og avslørende for den intellektuelle elite, og det er derfor hun er blitt behandlet slik hun er blitt.

Det er dette som er grunnen til at Ayn Rands store innsats som forfatter og filosof ennå ikke har fått den anerkjennelse den har fortjent.

Denne artikkelen er hentet med tillatelse fra Vegard Martinsens bok Krig, fred, religion og politikk (Kontekst forlag 2015)