Ayn Rand


Tidlig liv i Russland – Starten på karrieren i USA – The Fountainhead – Atlas Shrugged – Spredning av Objektivismen – Arv og innflytelse – Ressurser

Hun skrev romaner, essay og artikler – og utviklet et filosofisk system kalt Objektivismen. Men hvem var egentlig Ayn Rand?

What is greatness? I will answer: it is the capacity to live by the three fundamental values of John Galt: reason, purpose, self-esteem.

– Ayn Rand[1]

Ayn Rand (1905–1982) er en forfatter og filosof fra det 20. århundret som får stadig økt innflytelse på verdensbasis. Etter finanskrisen i 2008 skjøt salget av hennes mest kjente roman, Atlas Shrugged, i været og både Rand og hennes filosofiObjektivismen, blir nevnt oftere enn noensinne i medier og akademia. Over 30 millioner eksemplarer av bøkene hennes er solgt og Atlas Shrugged havner ofte på topplister over betydningsfulle romaner. Da amerikanske Library of Congress gjennomførte en undersøkelse om tidenes mest innflytelsesrike bok, kom Atlas Shrugged på andreplass, etter Bibelen. Samtidig har seriøs akademisk interesse begynt å ta seg opp de siste årene, med blant annet utgivelser om hennes ideer på Oxford University Press.

Ayn Rand har imidlertid en polariserende effekt på de som støter på hennes verker. Kritikerne hater henne og fansen elsker henne. Men hvem var hun egentlig? Hvordan endte ei russisk jente opp med å bli en av USAs mest kontroversielle forfattere og tenkere?

Tidlig liv i Russland (1905–1926)

Ayn Rand ble født i Russland 2. februar 1905 (20. januar i juliansk kalender) som Alisa Zinovjevna Rozenbaum (russisk: Али́са Зино́вьевна Розенба́ум) til foreldrene Anna Borisovna (pikenavn Kaplan) og Zinovij Zakharovitsj Rozenbaum. Hun hadde to lillesøstre, Nora født i 1907 og Natasja født i 1909, og hun vokste opp i St. Petersburg, hvor faren drev et apotek.

Alisa lærte seg å lese i en alder av seks år, var flink på skolen og bestemte seg for å bli en forfatter da hun var ni, etter å ha lest den romantiske fiksjonsserien La vallée mystérieuse av Maurice Champagne. Hun hadde allerede skrevet fortellinger i flere år på dette tidspunktet, og likte å underholde sine søstre med interessante narrativer om mennesker.[2]

Da hun var 12 år opplevde Alisa den russiske revolusjonen på kloss hold, og etter februarrevolusjonen i 1917 begynte hun å interessere seg for politikk. Hun skrev ned sine tanker og overbevisninger, og allerede på dette tidspunktet startet unge Alisa å tenke prinsipielt og spørre seg selv om hvorfor hun mente det hun mente.

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble farens apotek konfiskert av kommunistene. Familien flyktet til Krim-halvøya i 1918, som var under kontroll av antikommunistene i Den hvite armé. Familien Rozenbaum flyttet hjem igjen til St. Petersburg (nå kalt Petrograd) i 1921, og opplevde sult og desperasjon i det sovjetiske samfunnet.

Den 16 år gamle Alisa begynte på et treårig studium av historie på Universitetet i Petrograd, og i et emne om antikk filosofi oppdaget hun Platon og Aristoteles. Alisa ble tiltrukket av Aristoteles’ syn på fornuft og vektleggelse av det jordiske livet, og kom til å anse ham som sin nærmeste filosofiske allierte. Til tross for vanskelige forhold og en midlertidig utkastelse fra universitetet, gjennomførte Alisa studiene og begynte deretter på et toårig program ved Statsinstituttet for kinematografi. Her fikk hun inspirasjon fra mange utenlandske filmer og skrev et par pamfletter om den polske skuespillerinnen Pola Negri og Hollywood.

Siden Sovjetunionen var et totalitært samfunn ble det stadig klarere at Alisa aldri ville bli tillatt å skrive om de historiene og heltene som hun ønsket. Hun hadde alltid hatet Russland, og da slektninger i USA inviterte henne på besøk i 1926, fikk hun utstedt et pass av myndighetene for et kortvarig besøk for å studere film. Alisa hadde imidlertid ingen planer om å vende tilbake, og bestemte seg for å skape et nytt liv i USA under et nytt navn: Ayn Rand.

Starten på karrieren i USA (1926–1936)

Ayn Rand ankom New York City i februar 1926. Hun tilbrakte et halvt år i Chicago hos sine slektninger, før hun dro til Hollywood i september samme år. Etter et mislykket intervju for en manusforfatterstilling i DeMille Studio, møtte Rand tilfeldigvis regissøren selv, Cecil B. DeMille. Han lot seg imponere av den unge russiske kvinnen og ga henne først en jobb som statist i filmen The King of Kings, før han deretter ansatte henne som manusforfatter.

På settet til The King of Kings møtte Ayn Rand sitt livs store kjærlighet, skuespilleren Charles Francis «Frank» O’Connor (1897–1979). For Rand var det kjærlighet ved første blikk, og paret giftet seg i 1929. Ekteskapet varte frem til Franks død i 1979, og for Rand var ektemannen en uvurderlig støtte i alle år. Han leste utkastene hennes og var en rollemodell for hennes litterære helter på grunn av sin urokkelige integritet. I løpet av årene jobbet han i ulike filmer og teaterstykker, drev en ranch i California og utviklet etter hvert interesse og talent for maleri. Omslaget til 25-årsutgaven av romanen The Fountainhead består av et av hans malerier.

Rand forsøkte å hente familien sin fra Sovjetunionen til USA. Søstrene hadde nettopp giftet seg og kunne ikke komme, men hun jobbet hardt for å skaffe reisetillatelse for foreldrene, men til ingen nytte. De sovjetiske myndighetene avslo alle søknader. I løpet av de første årene i USA utvekslet Ayn Rand og familien mange hundre brev, men korrespondansen tok etter hvert slutt fordi Rand mente det var farlig for foreldrene å motta amerikanske brev.

På karriereplanet hadde Ayn Rand mer hell. I september 1932 solgte hun manuskriptene Red Pawn og Treason til Universal Pictures, slik at hun kunne slutte i stillingen som sjef i kostymeavdelingen til RKO og bruke all sin tid på skriving. Hun eksperimenterte med flere ulike fortellinger, og skrev blant annet et teaterstykke ved navn Night of January 16th som ble en suksess på Broadway i 1935. Stykket var et rettsalsdrama med en gimmick: En jury bestående av frivillige fra salen skulle avsi en dom mot slutten, og utfallet fortalte noe om hva slags syn jurymedlemmene hadde på menneskeheten.

Ayn Rand første roman var We the Living, som ble publisert i 1936. Settingen er det kommunistiske Russland på 1920-tallet, og historien dramatiserer konflikten mellom individet og kollektivet – illustrert gjennom livene til tre universitetsstudenter. Rand har selv omtalt romanen som det nærmeste hun kom en selvbiografi. Individualisten og ingeniørstudenten Kira blir elskerinnen til den idealistiske kommunisten Andrei i et forsøk på å skaffe midler til å redde sin tuberkoloserammede kjæreste, Leo, som er sønn av en aristokrat. Romanen viser hvordan et totalitært samfunn ødelegger alle som forsøker å leve som mennesker, og hva slags type maktmennesker et slikt system fremmer.

We the Living var ingen stor suksess ved utgivelsen, mye på grunn av manglende annonsering for romanen av forlaget Macmillan. Boken var kritisk til Sovjetunionen og kommunisme, og dette var upopulært blant de intellektuelle i USA på 1930-tallet, som ofte kalles «the red decade». Rand hadde imidlertid større suksess med Night of January 16th, ettersom teaterstykket hadde gode salgstall. Kombinasjonen av et vellykket teaterstykke og en roman satt til Sovjetunionen av en russiskfødt forfatter gjorde imidlertid Ayn Rand til et spennende navn i media. Romanen fikk derfor mange anmeldelser og Rand ga flere intervjuer til ulike aviser.

The Fountainhead (1936–1943)

Ayn Rands neste store prosjekt var romanen The Fountainhead, som handler om den ubøyelige og banebrytende arkitekten Howard Roark og hans konflikt med konformitet og tradisjon. Temaet i boken er igjen individet versus kollektivet – bare denne gangen på et mer personlig plan.

De første notatene om romanen ble skrevet ned i desember 1935, og etter et omfattende studium av arkitektur begynte selve skrivingen i 1938. For å finansiere skrivearbeidet til The Fountainhead drev Rand med flere småprosjekter på siden, deriblant tre manuskripter til teaterstykker og kortromanen Anthem. Kortromanen ble først utgitt i England i 1938 og dreier seg om et totalitært, kollektivistisk og primitivt samfunn i fremtiden hvor all teknologi har forvitret. Hovedpersonen, Equality 7-2521, gjenoppdager individualisme ved å gjenoppfinne lyspæren – og samtidig begrepet «jeg».

Rand tok en pause fra arbeidet med The Fountainhead i ett år mellom 1940 og 1941 etter å ha blitt involvert i politisk aktivisme. Hun arbeidet for presidentkampanjen til Wendell Willkie, ettersom den var en møteplass for individualister. Rand var først positivt innstilt til Willkie, men observerte at han nærmet seg motkandidaten Franklin D. Roosevelt i stadig flere spørsmål. Hun mente at dette var hovedgrunnen til at Willkie til slutt tapte valget i 1940. Etter dette forsøkte Rand å stifte en individualistisk organisasjon sammen med forfatteren Channing Pollock. Selv om organisasjonen ikke ble noe av, lærte Ayn Rand mye av erfaringen som i sin helhet bidro til å modne hennes politiske standpunkter. Blant prinsippene hun tok med seg fra dette arbeidet var «handelsmannsprinsippet», om at «mennesker må behandle hverandre som likemenn, i frivillige og uregulerte utvekslinger».

Det var ikke bare sideprosjekter og politisk aktivisme som bidro til å forsinke The Fountainhead. Ayn Rand ble oppgitt over selve kulturen hun opplevde i USA og omverdenen – og hvor den var på vei. Redningen var hennes ektemann, Frank O’Connor, som lærte henne at man ikke burde gi opp verden til de man forakter. O’Connor var alltid en alliert og støtte for Rand, og mange år senere forklarte hun at han aldri sviktet når det kom til å utvise urokkelig selvtillit og at han tok det for gitt at man må leve sitt eget liv basert på egen dømmekraft og eget sinn. Denne holdningen kan spores i alle Ayn Rands helter – spesielt Howard Roark i The Fountainhead og John Galt i Atlas Shrugged.

Ayn Rand skrev ferdig de siste to tredjedelene av The Fountainhead i løpet av ett år og romanen ble publisert i april 1943. Romanen ble en salgssuksess takket være jungeltelegrafen, og suksessen ble enda større etter at romanen ble filmatisert av regissøren King Vidor i 1949.

Atlas Shrugged (1943–1957)

Suksessen til The Fountainhead gjorde at Ayn Rand kunne bruke tid på å forberede sitt magnum opus, Atlas Shrugged. Mens temaet i The Fountainhead var individualisme versus kollektivisme i menneskets sjel, var den samme tematikken til stede i Atlas Shrugged – men overført til politikk og økonomi. Tematikken var hvilken betydning sinnet har for menneskets eksistens, og hvordan en ny filosofi kan vise vei.

Selve handlingen i Atlas Shrugged dreier seg om at stadig flere forretningsfolk, oppfinnere, kunstnere og så videre forsvinner sporløst i et fremtidig USA hvor kollektivistiske ideer har tatt over. Ayn Rand hadde ideer til en lignende setting allerede i sin tid i Russland, men hun fikk inspirasjon til hovedpremisset da hennes venn, den konservative forfatteren Isabel Paterson, fortalte henne at hun hadde en plikt til å presentere sine ideer til verden. Rand nektet for at hun hadde en slik forpliktelse og spurte: – Hva om jeg gikk til streik? Hva om alle intellektuelle gikk til streik?

Før arbeidet med Atlas Shrugged skrev Ayn Rand flere manuskripter, deriblant til den Oscar-nominerte spillefilmen Love Letters fra 1945. Hun hadde opprinnelig tenkt å skrive en faglitterær «oppfølger» til The Fountainhead om det moralske grunnlaget til individualisme, men ga opp dette prosjektet etter å ha lært mer om filosofi og innsett at det er fånyttes å presentere etikk uten metafysikk og epistemologi. Mange av ideene fra dette prosjektet fant imidlertid vei inn i Atlas Shrugged.

Slutten av 1940-tallet markerte også høydepunktet for Rands politiske aktivisme. Hun møtte blant annet Leonard Read, grunnleggeren av Foundation for Economic Education (FEE), og var aktiv i American Writers Association og Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals. I 1947 vitnet hun for House Committee on Un-American Activities, som undersøkte innflytelsen til kommunistiske ideer i samtidens filmer. Rand var skuffet over prosessen og mente selv at filmen hun vitnet om, Song of Russia, ikke ville lure noen og uansett hadde et dårlig billettsalg.

I 1950 møtte Ayn Rand en person som skulle få stor betydning for henne: psykologistudenten og The Fountainhead-beundreren Nathan Blumenthal (senere Nathaniel Branden). Sammen med kjæresten Barbara Weidman besøkte han Rand ofte for å diskutere sistnevntes ideer, og i 1953 giftet Nathaniel og Barbara seg, med Rand og O’Connor til stede. Branden-ekteparet samlet etter hvert en gruppe av sine venner og slektninger som likte The Fountainhead for å diskutere Ayn Rands ideer og utkastene til Atlas Shrugged. Blant deltakerne i det ironisk titulerte «The Collective» var Alan Greenspan og Leonard Peikoff – sistnevnte ble etter hvert Rands arving og fremste student. I samme periode møtte Ayn Rand kjente liberalister og libertarianere som Henry Hazlitt, Ludwig von Mises, Murray Rothbard, George Reisman og Robert Hessen.

I 1954 hadde Ayn Rands forhold til Nathaniel Branden styrket seg såpass at de hadde inngått en romanse, med ektefellenes tillatelse. Rand anså Branden som en fremragende student, geni og innovatør innen psykologi, og hadde tilbrakt utallige timer sammen med ham i intellektuelle samtaler.

Fra 1953 til 1955 fullførte Rand John Galts berømte radiotale fra Atlas Shrugged, der han gjør rede for hovedlinjene i en helt ny filosofi for å leve på Jorda. Selve romanen ble skrevet ferdig i mars 1957, og Random House publiserte den i oktober samme år.

Spredning av Objektivismen (1957–1982)

Til tross for negative anmeldelser som hånet Ayn Rand og svartmalte ideene hennes, ble Atlas Shrugged en bestselger. Tiden etter utgivelsen ble imidlertid tøff på grunn av de hånlige anmeldelsene. Rand hadde ventet motstand, men ikke en slik total misrepresentasjon av filosofien. Hun tolket dette som nok et tegn på forfallet i kulturen, men ville ikke gi opp av den grunn. Notater ble skrevet til en roman om å holde på sine ambisjoner og verdier i en foraktende kultur, men dette prosjektet ble det aldri noe av. Hun planla også en faglitterær bok i 1958 ved navn Objectivism: A Philosophy for Living on Earth, men heller ikke denne kom ut i planlagt form. Dette var for øvrig første gang Rands filosofi hadde fått et navn: Objektivismen.

Rand begynte i stedet å godta invitasjoner til å holde foredrag for å forsvare sine ideer rundt omkring i USA, og fikk innspill fra sine studenter, som Branden og Peikoff, om hvor dårlig stilt filosofi faktisk var blitt på universitetene. Hun forsto mer og mer at hennes filosofi ikke bare var en klargjøring av Artistoteles’ ideer, men faktisk var noe helt nytt.

På grunn av denne erkjennelsen besluttet Rand å ikke fortsette å skrive skjønnlitteratur, men derimot faglitteratur med vekt på filosofi og dens bruk og nytteverdi i menneskers liv. Random House publiserte den første faglitterære boken hennes, For the New Intellectual, i 1961. Den besto av de mest filosofiske delene fra hennes romaner og et nytt essay som analyserte utviklingen og den potensielle fremtiden til den vestlige sivilisasjonen.

I 1958 lanserte Nathaniel Branden en foredragsserie i 20 deler ved navn «Basic Principles of Objectivism». Foretaket ble senere utvidet til Nathaniel Branden Institute (NBI), med diverse underselskaper og Barbara Branden som administrerende visedirektør. NBI arrangerte høytlesninger, sosiale tilstelninger, filmvisninger, kurs og mer. Rand og Branden opprettet nyhetsbrevet The Objectivist Newsletter i 1962, med artikler som benyttet objektivistiske perspektiver på saker og problemer i samtidens kultur. Publikasjonen ble utvidet til et mer magasinaktig format med flere bidragsytere i 1966, under navnet The Objectivist.

Mange av artiklene i disse nyhetsbrevene hadde varig verdi, og Ayn Rand besluttet å publisere dem i bokformat. Resultatet ble bøkene The Virtue of Selfishness (1964), som fokuserte på etikk og moral, og Capitalism: The Unknown Ideal (1966), om politikk og økonomi. Innholdet i boka Introduction to Objectivist Epistemology (1979) dukket først opp som artikler i nyhetsbrevene, og det samme gjelder The Romantic Manifesto (1969), som handler om estetikk og kunstens betydning for mennesket. Andre kurs og skriverier fra denne perioden har blitt utgitt etter Rands død, deriblant The Art of Fiction (2000).

I 1968 brøt Rand både personlig og profesjonelt med Nathaniel og Barbara Branden. Årsaken er sammensatt, men essensen i bruddet er langvarig intellektuell uredelighet fra Nathaniels side i samtaler med Rand. Han hadde psykologiske utfordringer hun forsøkte å hjelpe til med å løse, men det viste seg at problemene stammet fra at han skjulte en hemmelig elskerinne i frykt for å forarge Rand – som han hadde hatt et romantisk forhold med tidligere. I tillegg forsømmet Nathaniel og Barbara sine faglige og økonomiske forpliktelser overfor nyhetsbrevet.

I 1971 kom samlingen The New Left: The Anti-Industrial Revolution ut, og den fokuserte på den økte innflytelsen til irrasjonalitet og primitivisme på venstresiden i amerikansk politikk – med utslag i miljøbevegelsen, studentopprør og progressiv utdanning. I det samme året avsluttet Rand nyhetsbrevet The Objectivist og startet The Ayn Rand Letter, som var en kortere publikasjon ment for et bredere publikum med filosofiske kommentarer om samtidens hendelser, trender og ideer. Rand hadde vært en kronisk kjederøyker hele livet, og i 1974 ble hun operert for lungekreft, med en påfølgende smertefull og tøff rekonvalesens. Nyhetsbrevet ble avsluttet i 1976 på grunn av hennes helseproblemer og en voksende misnøye med det hun anså som en stadig verre kultur.

Leonard Peikoff startet et kurs i 12 deler det samme året, hvor Rand deltok i spørreperiodene etter foredragene. Dette kurset ble grunnlaget for Peikoffs bok Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand (1991), som var den første systematiske fremstillingen av Objektivismen i sin helhet. Kurset var i tillegg godkjent av Ayn Rand som den eneste autoriserte presentasjonen av Objektivismens komplette teoretiske struktur. Peikoff ga også ut boka The Ominous Parallels med et forord av Rand i 1982. Boka tar for seg ideene som førte til Nazi-Tyskland og hvordan de samme ideene finnes i USA i dag.

Ayn Rands ektefelle gjennom 50 år, Frank O’Connor, døde i 1979. Rand hadde mistet sin «høyeste verdi», og hennes aktivitet med objektivistbevegelsen ble ytterligere begrenset. I 1980 inntok Rand rollen som «filosofisk konsulent» i den periodiske utgivelsen The Objectivist Forum, som ble drevet av Harry Binswanger. Her hadde hun en mer tilbaketrukket rolle, men bidro med innspill til artiklene og egne tekster.

Ayn Rands siste bok, Philosophy: Who Needs It (1982), handler om filosofiens forhold til livet, og inkluderer blant annet flere av essayene fra The Ayn Rand Letter. Boka ble gitt ut etter hennes død med Peikoff som redaktør. Rands siste foredrag, «The Sanction of the Victim», ble holdt i New Orleans 21. november 1981 foran 3000 forretningsfolk. Hun fortalte publikum at de var de virkelige heltene i verden og at de burde slutte å støtte et intellektuelt miljø som fyrte opp under et hat for dem selv. Reisen til New Orleans forverret Rands helse betraktelig, og hun døde av hjertesvikt i New York City 6. mars 1982. I perioden før sin død arbeidet hun med et manuskript for en TV-versjon av Atlas Shrugged, men dette prosjektet døde sammen med forfatteren.

Arv og innflytelse

Ayn Rands uttalte mål med sitt forfatterskap var å vise det ideelle mennesket og potensialet for menneskets storhet. Dette fikk hun til med Howard Roark og John Galt, som begge lykkes i sine kamper for henholdsvis arkitektur og en moralsk revolusjon. På samme måte lyktes Ayn Rand i sin kamp – hun projiserte idealmennesket, mennesket slik det kan og burde være, og la grunnlaget for en helhetlig og systematisk filosofiObjektivismen.

Rands bøker har alltid vært godt lest, og over 30 millioner engelskspråklige bøker har blitt solgt i årenes løp – og det selges fremdeles hundretusenvis hvert år. Det inkluderer ikke bøker oversatt til andre språk, og Rands verker har blitt oversatt minst 100 ganger til 26 ulike språk. Politiske bevegelser som de konservative, libertarianerne, Tea Party og spesielt Fremskrittspartiet i Norge peker ofte på Rand som en eller annen form for innflytelse, til tross for at det ikke finnes spor av hennes ideer i politikken deres.

Selv om mange har lest og til en viss grad omfavnet Rand, har akademia og den intellektuelle eliten ignorert, avvist eller latterliggjort hennes ideer. Likevel har seriøs akademisk interesse blitt mer utbredt de siste tiårene, mye takket være Rands elever og elever av disse igjen som har produsert betydningsfulle akademiske verker. I 1985 opprettet Rands arving, Leonard Peikoff, Ayn Rand Institute, som den dag i dag fremmer Objektivismen gjennom gratis bøker til skolen, kurs, foredrag og andre aktiviteter.

I Norge har den Oslo-baserte Foreningen for studium av Objektivismen eksistert siden 1970-tallet, og andre foreninger, som Bergen Objektivist Forening, har også vært aktive. Siden 2001 endret Det Liberale Folkepartiet (DLF) profil fra sosialliberalt til konsekvent liberalistisk – med Ayn Rand som en avgjørende inspirasjonskilde. Fra 2013 stilte ikke DLF lenger til valg, men i 2014 ble partiet Liberalistene startet. Liberalistene stiller til valg med et budskap som ligger nært opp til DLFs.

Ayn Rands innflytelse er kanskje likevel ikke direkte observerbar i kulturen – ennå. Hun har påvirket og endret millioner av menneskeliv, og fått disse personene til å endre sin egen livsførsel til det mer fornuftige og lykkelige. Selv om mye av innflytelsen fremdeles begrenser seg til et personlig plan, er det likevel en betydelig påvirkning – først og fremst på grunn av Ayn Rands særegne syn om at hvert menneske er et mål i seg selv, og at individet og menneskets liv er den objektive standarden for moral og lykke.

Ressurser

Fotnoter

[1] A. Rand, Playboy, mars 1964

[2] Det meste av informasjonen om Ayn Rands liv og virke i dette kapitlet baserer seg på Shoshana Milgrams biografiske kapittel om Ayn Rand i: S. Milgram, «The Life of Ayn Rand: Writing, Reading, and Related Life Events», i: A Companion to Ayn Rand (G. Salmieri & A. Gotthelf, red.), Chichester, John Wiley & Sons 2016: loc 1399–2400