Beundret Ayn Rand morderen William Hickman?

Ayn Rand skrev notater om den beryktede barnemorderen William Hickman. Vi ser på hvorfor hun gjorde dette, og om det var beundring eller ikke.

I 1927 var tolv år gamle Marion Parker på skolen som vanlig, helt til en av skolens ansatte fortalte at faren hennes hadde blitt alvorlig skadet i en ulykke. En av farens ansatte hadde kommet med beskjeden, og Marion dro av gårde med den fremmede mannen. Hun ble aldri sett i live igjen.

Etter et par dager med forsøk på å presse Marions familie for penger, ble hun kvalt til døde av den fremmede mannen, William Edward Hickman. Hickman lemlestet deretter liket og lurte Marions far til å tro at hun fremdeles var levende ved en overlevering av utpressingspengene. Hickman ble senere fanget, dømt og henrettet i 1928, og historien skapte stor oppstandelse i USA.

Hva saken dreier seg om

Ayn Rand skrev ned tanker om Hickman og offentlighetens reaksjon overfor rettssaken i sine private notater, som siden har blitt publisert i boken Journals of Ayn Rand. Her skriver hun mye forskjellig, noe positivt og noe negativt.

At Rand angivelig har skrevet i positive ordelag om et monster som Hickman er noe enkelte motstandere bringer opp nå og da, i et forsøk på å vise hvor forkastelig Rand er. Eksempler inkluderer den venstreorienterte wikien RationalWiki, den venstreorienterte nettavisen AlterNet, den bestselgende forfatteren Michael Prescott og diverse debattanter på diskusjonsfora på nett.

Hva er fakta og hva er konteksten bak Rands kontroversielle notater? La oss finne ut.

Rands notater

Hva skrev Rand om Hickman? Her er noen relevante utdrag fra Journals:

«[The boy in my story is] very far from him, of course. The outside of Hickman, but not the inside. Much deeper and much more. A Hickman with a purpose. And without the degeneracy. It is more exact to say that the model is not Hickman, but what Hickman suggested to me.» (s. 22)

«[the reaction to] this case is not a moral indignation at a terrible crime. It is the mob’s murderous desire to revenge its hurt vanity against a man who dared to be alone. It is a case of ‘we’ against ‘him.’» (s. 37)

«Yes, he is a monster – now. But the worse he is, the worst must be the cause that drove him to this. Isn’t it significant that a society was not able to fill the life of an exceptional, intelligent boy, to give him anything to out-balance crime in his eyes? If society is horrified at his crime, it should be horrified at the crime’s ultimate cause: itself. The worse the crime – the greater its guilt. What could society answer, if that boy were to say: ‘Yes, I’m a monstrous criminal, but what are you?’
«This is what I think of the case. I am afraid that I idealize Hickman and that he might not be this at all. In fact, he probably isn’t. But it does not make any difference. If he isn’t, he could be, and that’s enough. The reaction of society would be the same, if not worse, toward the Hickman I have in mind. The case showed me how society can wreck an exceptional being, and then murder him for being the wreck that it itself has created. This will be the story of the boy in my book.» (s. 38)

«[The] claim that Hickman’s greatest crime is his anti-socialness confirmed my idea of the public’s attitude in this case – and explains my involuntary, irresistible sympathy for him, which I cannot help feeling just because of this and in spite of everything else.» (s. 42)

«There is a lot that is purposely, senselessly horrible about him. But that does not interest me. I want to remember his actions and characteristics that will be useful for the boy in my story. His limitless daring and his frightful sense of humor….» (s. 43)

«All the dirty stories about Hickman. In this case they are probably true, but how easily they could have been manufactured to throw dirt at the object of the public’s hatred (which will be the case in my book).» (s. 44)

Kontekst: The Little Street

Tatt ut av sammenheng kan enkelte av Rands uttalelser i Journals virke hårreisende. Men ingen mennesker, og spesielt ikke Ayn Rand, sier eller skriver ting uten kontekst. Så hva er konteksten i dette tilfellet?

I 1928 var Ayn Rand en 23 år gammel aspirerende forfatter. Hun planla en roman ved navn The Little Street, med en hovedrolle ved navn Danny Renahan. Det ble aldri noe av romanen, men temaet var uansett menneskeheten, forvridd av en korrupt filosofi, som ødelegger det beste i mennesket for å omfavne middelmådigheten. Handlingen i romanen reflekterer temaet ved at Renahan er en person med stort potensial, men som blir ødelagt av et fiendtlig samfunn.

Rand baserte deler av Renahans rollefigur på nettopp William Hickman, eller som hun selv skrev: hva saken om Hickman fikk henne til å tenke på.

Hvis du leser seksjonen om The Little Street i Journals (tilgjengelig gratis hos Google Books), ser du at Rand har skrevet detaljert om idéer for tema, handling, rollefigurer og inspirasjoner fra virkelighetens verden. Dette er en kontekst som det er svært viktig å ha i mente.

Les mer om kunst og estetikk »

Kontekst: Litterær inspirasjon

Gjennom sin karriere skrev Rand mange notater om hendelser og mennesker som ga henne inspirasjon for sterke litterære virkemidler, enten det var for spennende situasjoner eller interessante rollefigurer. Få ting fanger folks interesse og fascinasjon som kriminalitet og kriminelle – tenk bare på hvor mange som er fascinerte av gangstere, seriemordere og massemordere i virkeligheten, og av The Sopranos, Dexter eller Hannibal Lecter i fiksjonens verden.

Rand var ikke begeistret for Hickman, men hun var fascinert av ham med det formål å skrive og å studere menneskelig oppførsel, valg og handlinger. Hun observerte mennesker, deres idéer og psykologi, og Hickman og saken mot ham hadde visse trekk som kunne brukes i et litterært øyemed. På dette stadiet av sin karriere ville Rand ha maksimal litterær inspirasjon, og valgte ikke å problematisere romantiseringen mennesker ofte har overfor kriminelle. Poenget var hva Hickmans sak fikk henne til å tenke om tematikk i en fiksjon.

Ayn Rand observerte samfunnets unisone og sterke fordømmelse av én enkelt mann, og fikk inspirasjon til et lignende scenario i The Little Street, bare denne gangen med en hovedperson som ikke var “degenerert” og et “formålsløst monster” som hun kalte Hickman. Inspirasjonen ga altså en idé om et råttent samfunn som gjør en potensielt enestående person til et råttent menneske, og som samfunnet deretter fordømmer og ødelegger.

Samtidig så Rand visse kvaliteter i denne ene mannen, Hickman, som var uavhengige av de bestialske handlingene han gjennomførte – som blant annet selvstendighet, dristighet, grufull humor og evnen til å stå imot offentligheten. Men hun korrigerte seg selv og skrev at mye av det hun tenkte om Hickmans karakter antakelig ikke stemte, men at det var irrelevant fordi hun hadde fått inspirasjon til en rollefigur med disse trekkene i en roman. I likhet med Aristoteles mente Rand at kunstens rolle er å vise, ikke hva som er, men hva som kan og bør være.

Enkelte akademikere, som Diana Hsieh, Jennifer Burns, Chris Matthew Sciabarra og Anne C. Heller, har forsøkt å forklare Rands notater ved å henvise til hennes unge alder, at hun gjennomgikk en vanskelig periode eller at hun var påvirket av Nietzsche. Dette kan stemme, men det enkle er ofte det beste, og den enkle forklaringen er rett og slett litterær inspirasjon for en ung, aspirerende forfatter.

Konklusjon

Ayn Rand beundret ikke barnemorderen William Hickman, og kalte ham tvert imot “en degenerert” og et “formålsløst monster”. Hickman og saken mot ham ga den unge Rand litterær inspirasjon til et lignende scenario i en planlagt roman, men med en hovedperson med formål og anstendighet.

Du må forstå hvorfor Rand skrev det hun gjorde og plassere det i riktig sammenheng, og når du gjør det er det uholdbart å påstå at Rand glorifiserte bestialske mordere.