Frihetsgudinnen

Ayn Rand og frihet

Vegard Martinsen Objektivismen, Politikk

Lær hvorfor Objektivismen er et nødvendig grunnlag for frihet i dette foredraget av Vegard Martinsen.

Ayn Rand er filosof, ikke økonom som alle andre kjente liberalister (Smith, Mises, Hayek, Friedman). Jeg skal derfor snakke om filosofi, sentrert om følgende punkter:

  1. Hva er filosofi?
  2. Hva står Ayn Rand for?
  3. Hvorfor blir hun misfortstått?
  4. Hvorfor er hun viktig – uunnværlig – politisk?

Hva er filosofi og hvorfor er filosofi nødvendig?

Filosofi er det fag som studerer spørsmål som følgende: eksisterer virkeligheten uavhengig av noens bevissthet, er det slik at alt som eksisterer har identitet og er noe bestemt, gjelder årsaksloven, er det objekter eller prosesser som er de primære eksistenter, gir sansene pålitelig kunnskap, er fornuften menneskets eneste vei til abstrakt kunnskap eller finnes det andre veier til kunnskap, har mennesket fri vilje, bør mennesker holdes ansvarlig for det de gjør, hva bør være den standard som verdier vurderes i forhold til, er initiering av tvang et onde eller et gode – og vil slik initiering av tvang ødelegge eller tjene menneskers liv, er det kun frihet – respekt for individers rettigheter – som gir fred, harmoni og velstand, eller må styring til, er livets mål å ofre seg for en god sak, hva er kunstens oppgave?

Filosofi er det fag som studerer slike spørsmål, og ethvert filosofisk system tar standpunkt til disse spørsmålene. Men også hvert eneste menneske har standpunkter til disse spørsmålene – om ikke eksplisitt så ihvertfall implisitt. Systemet av de filosofiske standpunkter en person har er hans filosofi, eller hans livssyn – ordet filosofi betyr altså ikke bare et fag som studerer slike spørsmål, men det kan også benyttes synonymt med livssyn.

Den filosofi man har bestemmer f.eks. hvilke fakta man legger vekt på – folk med ulike filosofisk grunnsyn kan trekke helt motsatte konklusjoner på basis av de samme fakta: Ett eksempel her: hvis kriminaliteten øker vil noen si at vi må straffe de kriminelle strengere – hittil har vi behandlet dem for snilt. Men de som har et annet filosofisk grunnsyn vil kunne si at vi ikke behandler dem snilt nok, nå må vi bli enda snillere mot dem. Ulike filosofier gir ulike konklusjoner på basis av de samme fakta.

Filosofi er derfor et svært viktig fag – det bestemmer alt fra hvordan mennesker er til hvordan kulturer utvikler seg.

I filosofiens historie finnes det to/tre tradisjoner: En stammer fra Platon: denne tradisjonen innebærer irrasjonalitet: tro fremfor fornuft, kollektivisme: gruppen er viktigere enn individet, selvoppofrelse som etisk ideal, religion, dogmatisme, initiering av tvang som nyttig/moralsk.

Den skeptiske tradisjon kan man si stammer fra sofistene, og den sier at vi ikke kan være sikre på noe, alt er relativt, noe kan være sant for meg og det motsatte kan være sant for deg. Denne grunnholdningen er utbredt i dag i stor grad pga f.eks. Hume og Karl Popper

Den tredje tradisjonen kommer fra Aristoteles: den innebærer rasjonalitet, selvrealisering som etisk ideal, individualisme, frihet.

En vanlig feil er å tro at det er den tradisjon man selv befinner seg i som er «ordentlig» filosofi, og at det som er i de andre tradisjonene ikke er filosofi i det hele tatt. Men man bør kunne innse at det finnes andre perspektiver enn det man selv har.

I dag dominerer de to første. Aristoteliske ideer står dessverre meget svakt i samfunnet i dag.

Men Ayn Rand er aristoteliker.

Hva mener Ayn Rand innen filosofi?

Ayn Rand, og det system hun utviklet, Objektivismen, hevder at

  • Virkeligheten eksisterer uavhengig av noens bevissthet og er primær
  • Sansene gir pålitelig informasjon
  • Fornuften er eneste vei til abstakt kunnskap
  • Man bør være rasjonell egoist
  • Mennesket må ha frihet – mennesket må leve i et system hvor staten ikke initierer tvang, og hvor staten beskytter individer mot privatpersoner som initierier tvang – mennesket må ha frihet for å kunne fungere som menneske – systemer som initierer tvang vil bryte sammen og vil føre til kaos, nød og elendighet

De tre hovedpoengene hos Ayn Rand er altså rasjonalitet – egoisme – frihet. Jeg skal si litt mer om disse.

Fornuft/rasjonalitet

Å bruke fornuften, å være rasjonell, er å basere seg – sine standpunkter, sine meninger sine holdninger, sine handlinger – på fakta, kun på fakta og på alle relevante fakta.

Men er dette – å være rasjonell, kun å basere seg på fakta – noe kontroversielt da? Gjør ikke alle dette? Nei, dessverre – få gjør dette. De fleste vil si at de kun baserer seg på fakta, men få gjør det, og få klarer virkelig å gjøre dette.

Å basere seg kun på fakta vil si at man må ta utgangspunkt i virkeligheten, det som eksisterer, i første omgang det som man kan observere, og så må man, når man resonnerer ut ifra dette, alltid følge logikkens lover, inkludert å ta hensyn til slike ting som kontekst og hierarki. Og dette er vanskeligere enn man skulle tro.

La meg før jeg går igjennom noen eksempler også nevne at å være rasjonell er noe helt annet enn å være intelligent: man kan godt være rasjonell uten å være intelligent, og man kan godt være irrasjonell og samtidig være intelligent.

Eks på irrasjonalitet: å være religiøs, dvs å basere seg på eventyr, fantasi og oppspinn og tro/late som om det er virkelig. Et annet eksempel: de som inntar de samme standpukter og meninger som andre mennesker har – uten å tenke igjennom om de er korrekte – illustrert i ordtak som «Right or wrong: my country», eller hos personer som følger et politisk parti selv om partiet bytter ut vesentlige standpunkter med de motsatte standpunkter. Eller en metode som Chr. Vennerød beskrev i en artikkel for noen år siden: «Mange er blitt anarkister …for å gjøre det motsatte av mor, far, skolen, kirken, militæret eller andre autoriteter har sagt. De velger i alle sammenhenger å gjøre det som ikke er alminnelig godtatt…» (Vennerød i Nyliberalen 1/97, s 24). Å være rasjonell er å basere seg på fakta, det er irrasjonelt å basere sine oppfatninger på hva andre måtte mene.

Dette var noen få meget utbredte eksempler på irrasjonalitet. Men det finnes mange flere:

Noen som er motstandere av markedsøkonomi later som om de tror at markedsøkonomi betyr at dersom man har venner på besøk, så skal de betale for kaffen (se Vennerøds eksempel i Nyliberalen 1/97, s 26). Jeg har opplevd å høre dette flere ganger, og det virker som om det er sagt i fullt alvor. Poenget med kapitalisme er selvsagt at handlinger skal skje frivillig, og da kan betaling gjøre et bytte mulig – en vert sine gjester kaffe gratis, en restaurant gir sine gjester mat mot betaling. Men begge disse handlingene skjer frivillig. Det eneste alternativ til frivillighet er tvang – f.eks. at restauranter tvinges til å servere uten betaling eller til en betaling som staten eller andre kriminelle bestemmer. (Jeg mener at staten er kriminell når den initierer tvang.)

Flere eksempler på irasjonalitet i dag: Å løse samfunnsprobemer ved å si at her er noen som trenger penger og der er noen som har penger – da tar vi fra de rike og gir til de fattige – det var dette SV ihøst vant valget på. Eller å si at når noen har AIDS og der finnes medisin til salgs – nei, den er for dyr, da stjeler vi medisinen ved å vedta en lov som opphever patentbeskyttelsen. Slike standpunkter er irrasjonelle av mange grunner, men la meg kun nevne en: De som har disse standpunktene ser bort fra de negative konsekvenser som må følge når man systematisk tar fra/straffer de dyktige. Hvorfor jobbe når staten tar en stadig økende del av det man tjener? Hvorfor arbeide når man får omtrent like mye når man ikke jobber? Hvorfor legge mye arbeid ned i å utvikle en medisin når staten bare stjeler den når den er ferdig? Slike holdninger vil føre til at produktiviteten reduseres, og at vi alle blir fattigere.

Og det er nok av andre eksempler på irrasjonalitet omkring oss: å få barn med en person man ikke kjenner; å gjøre opprør mot autoriterer uten at man tar hensyn til hva autoriteten står for: hvis autoriteten har rett, så er det irrasjonelt å gjøre opprør; velgere som ikke lærer av erfaring – de vet at politikere tidligere alltid har brutt sine løfeter, men nå stoler de på politikerne når de sier at «tidligere har vi brutt våre løfter, men denne gangen skal vi holde dem». Den utbredte irrasjonalitet er et resultat av etablerte miljøers følelsesdyrking: «bare gjør det du føler er riktig».

Ayn Rand forfekter altså rasjonalitet: kunnskap, som er grunnlaget for ens meninger, ens handlinger, ens standpunkter, må baseres på fakta, dvs. observasjon og det man logisk kan utlede av det man observerer. Og dette innebærer selvsagt at man må ta med i betraktning de langsiktige konsekvensene av det man gjør.

La meg også nevne at endel mennesker er rasjonelle på noen områder, men ikke på andre. Isaac Newton var rasjonell i sin videnskap, men han var irrasjonell (religiøs) på andre områder i sitt liv. Ayn Rand hevder altså at man må være rasjonell på alle områder, ikke bare innen videnskap – standpunktet om at man kun skal benytte rasjonelle metoder innen videnskap er ikke kontroversielt i dag, men å hevde at man også bør være rasjonell innen etikk, det er et standpunkt hvor hun nærmest står alene. Det vanlige synet er at uten en gud, dvs. en autoritet valgt på en irrasjonell basis, kan det ikke finnes noen etikk: Dette er illustrert i det kjente Dostojevski-sitatet «Uten Gud er alt tillatt». I dag er den vanlige oppfatningen at en rasjonell etikk er umulig, og at en etikk må ha en irrasjonell basis.

En etikk sier hvordan man bør handle. Hva sier så den Objektivitiske etikken?

Etikk

Ayn Rand forfekter egoisme: du har ett liv, du bør leve det godt. Formålet med livet er ikke å tjene andre mennesker, ikke å tjene fellesskapet, ikke å tjene en gud, men man bør leve slik at man selv får et lykkelig liv – med andre ord: formålet er å tjene seg selv. For å få til et lykkelig liv må man være prinisppfast, langsiktig – dvs. man må være rasjonell. Rasjonalitet er altså den viktigste egoistiske dyd. For å kunne fungere i virkeligheten må man ha kontakt med virkeligheten, man må kjenne den, man må kjenne relevante fakta – og kun rasjonalitet setter en istand til dette.

Å være egoist er å handle slik man selv virkelig vil tjene på, på lang sikt. Egoisme er ikke: gjør hva du føler for og gi blaffen i andre. Egoisme er å handle slik man selv virkelig vil tjene på, på lang sikt.

Ofte i dag blir man beskrevet som egoist hvis man er hensynsløs – f.eks. blir kriminelle og narkomane ofte beskrevet som egoister. Men disse ødelegger sine egne liv – hvordan kan man da beskrive dette som egoisme? Kanskje disse kriminelle tror at de tjener seg selv ved å stjele etc. – men da tar de feil, og da er det også feil å klassifisere dem som egoister.

Objektivismen forfekter altså rasjonell egoisme: dette betyr at man bør handle prinsipielt og langsiktig på en slik måte at man selv virkelig tjener på det på lang sikt. Det er dette som er egoisme. Man har ifølge denne etikken ingen forpliktelser overfor andre mennesker (sålenge man ikke blir innblandet i kriminelle forhold), det eneste man må overfor andre mennesker er å la dem være i fred, dvs. ikke initiere tvang. Man må ta seg av sine egne barn, men ellers; ingen forpliktelser.

Objektivistiske dyder

Å være egoist er å følge dyder som rasjonalitet, ærlighet, rettferdighet, produktivitet, integritet, stolthet – man må gjøre disse handlingsprinsipene til en del av sin personlighet slik at man følger dem nærmest automatisk. Jeg skal si litt om noen av disse, men la meg presisere at grunnen til at man bør følge disse dydene er at dersom man bryter dem, så har det negative konsekvenser for en selv.

«Kildens utspring» illustrerer primært dyden integritet – å være idealist, å stå på sitt, å gjøre det rette selv om man opplever relativt små negative konskevenser på kort sikt. Dette er noe som appellerer til unge mennesker, mennesker som ennå ikke har erfart at praktisk talt ingen tar ideer på alvor, de som ennå ikke har erfart at de aller fleste som har levd en stund er blitt kynikere. Unge mennesker er ofte idealister, og «Kildens utspring» taler til dem. Integritet er dyden som sier at man bør handle i samsvar med sine rasjonelle verdier.

En annen dyd er produktivitet. Den sentrale aktivitet i et menneskes liv bør være produktivt arbeid: å bruke sine evner til å skape verdier, å skape noe som primært en selv, men også andre, ser en verdi i. I produktivt arbeid gir man sine ideer og sin tenkning eksistensiell form, man omsetter sine ideer og sine holdninger til handling, men gjør dem virkelige også utenfor sin bevissthet. Dette er som sagt den sentrale aktivitet i mennesker liv, den aktivitet som man bør bruke mest energi og mest tid på.

Målet er altså ikke en evig ferie, med festing og shopping som de sentrale elementer, det sentrale element er å skape, å arbeide. Og jeg tror det er psykologisk ødeleggende ikke å arbeide. Denne dyden er produktivitet – og såvidt jeg vet er det ingen andre filosofer enn Ayn Rand som betrakter produktivitet som en dyd. (Økonomer betrakter den som et gode fordi den skaper velstand, men så vidt jeg vet er Ayn Rand den eneste filosof som har sagt noe positivt om denne dyden.)

Men man bør være oppmerksom på at å bedrive produktivt arbeid ikke er det samme som å tjene penger – man kan godt, selv i et fritt marked, tjene penger uten å skape rasjonelle verdier (f.eks. astrologi, skrive sladder-biografier), og man kan godt gjøre forsøk på å skape rasjonelle verdier uten å tjene penger på det, f.eks. ved å holde foredrag for FRIdemokratene.

Man bør også legge merke til at praktisk talt alt arbeid er å hjelpe andre; en lege hjelper syke, en lærer hjelper folk å forstå alt fra grammatikk til historie, osv. Men det er forskjell på hvordan en egoist og en altruist velger sitt yrke; en egoist finner noe han selv finner interessant, noe han selv har glede og nytte av å holde på med, mens en altruist spør: på hvilken måte kan andre ha mest nytte av meg?

Altruisme er gjerne sett på som alternativet til egoisme: altruisme er det syn at man skal handle slik at man tjener andre, ikke seg selv. En altruist vil i alt han gjør tenke: hvordan kan han tjene andre mennesker. Altruisme betyr altså ikke at man bør være snill og grei og hjelpsom, altruisme betyr at man skal tjene andre i alt man gjør.

Egoismen sier: i alle valg, gjør ting som virkelig tjener deg selv, på lang sikt. Altruismen sier: i alle valg, gjør det som tjener andre.

Altruisme er en etisk kode som det selvsagt er umulig å følge fullt ut, og derfor er det forventet at man har en dobbeltmoral, og man har naturlig nok tilgivelse som en dyd. Men hvis man har denne etiske normen, da får man dårlig samvittighet fordi man ikke gjør nok, og man blir lett utnyttet av andre, og man blir lett å styre både av politikere og plagsomme «venner».

Men hva med å være litt altruist? Det er også umulig å være litt altruist. Altrusime og egoisme er motstridende etiske prinsipper, og man må velge enten eller. Man kan ikke være litt ærlig eller ha litt integritet – lyver man en gang i blant så er man uærlig, etiske prinsipper er enten-eller. Man kan ikke være litt altruist, men man kan være altruist og så la være å følge dette prinsippet konsekvent. Men dette resulterer i holdningsløshet og en gradvis bevegelse i retning av mer og mer altruisme. Men hvis man med «litt altruisme» mener at man bør være hjelpsom, så er dette fullt forenlig med egoisme. Men det er da ikke altruisme.

Hvis man virkelig mener at man skal være litt altruist, hvordan skal dette skje? Når skal man velge å tjene andre? Er man enten egiost eller altruist har man et prinsipp man kan følge i alle valgsituasjoner, men er man litt egoist og litt altruist har man ingen veiledning for valg. Og det er slik veiledning etiske prinsipper nettopp er til for å gi – og en slik veiledning må man ha. Den som er litt altruist er nødt til å følge innfallsmetoden, han kan ikke følge en langsiktig, prinsippfast kurs. Og dette er ødeleggende for ham selv. En liten feil blir større og større dersom den ikke blir korrigeret – dette prinsippet er kjent fra mange sammenhenger

Det finnes noen få mennesker som fremstilles som altruistiske idealer: Albert Schweitzer, Mor Teresa, Jesus. Men det er umulig å være konskevent altruist, og selv ikke disse var det. Altruister forventes alltid å gjøre mer for andre – dere kjenner sikkert historien om Jesus – en gang ble hans føtter salvet inn med en dyr salve, og en av disiplene kritiseret denne pengebruken, og mente at pengene burde bli gitt til de fattige. Enhver som godtar altruismen forventes alltid å gjøre mer for andre, og han kan alltid bli kritisert for ikke å gjøre mer. Og en altruist vil få dårlig samvittighet fordi han ikke gjør enda mer for andre.

I dag er dessverre folk flest alt for lite egoistiske – folk i dag har akseptert den etikken som sier at man har plikt til å tjene andre. Det er selvsagt riktig at folk i dag i altfor stor grad er hensynsløse, men dette er ikke et resultat av rasjonell egoisme, det er et resultat av at de regner med at andre mennesker skal tjene dem, noe som er resultat av, nettopp, altruisme. Altruismen sier at jeg skal tjene andre, men en opplagt implikasjon av dette er at at da må andre tjene meg.

Den utbredte altruismen innebærer i dag blant annet at man forventes å betale skatt med det påskudd å hjelpe andre, og at skatten kan økes og økes og økes slik at enhver gruppe som fremstiller seg som svak kan motta støtte.

Men altruismen, som sier at man har plikt til å hjelpe, innebærer også at man har rett til å motta hjelp fra andre. Og derfor skjer det i dag at alle mulig grupper krever rett til å få penger fra det offentlige. Utbredt altruisme medfører nødvendigvis utbredt snylting.

Men er ikke dette – å snylte på andre – egoisme da? Å kreve en del av «samfunnskaken» bare fordi man oppholder i samfunnet, er ikke dette egoisme? Nei – egoisme er handlinger man selv virkelig tjener på, på lang sikt – og et samfunn hvor alle krever mer og mer fra staten vil bryte sammen, og dette vil alle tape på – derfor kan det ikke være et resultat av egoisme. Egoisme er som sagt det man selv virkelig tjener på på lang sikt.

Enkelte vil kanskje si at Ayn Rand har omdefinert disse begrepene – altruisme betyr, vil de si, å være hjelsom og snill og grei. Nei, denne påstanden er ikke korrekt. Opprinnelig betydde altruisme å tjene menneskeheten – Auguste Comte innførte navnet altruisme på dette etiske prinsippet, det moralske er å tjene noe utenfor seg selv, og siden Gud ikke finnes, mente han at man burde tjene menneskeheten/andre mennesker – og dette er altruisme.

Videre, ordbøker definerer altrusme som å tjene andre mennesker.

La meg også nevne at de som ønsker makt over andre gjerne vil at at disse andre skal være altruister, men de forsøker å gjøre dette mer salgbart, mer akseptabelt, mer plausibelt, ved å si at altruisme kun er å være hjelpsom, snill og grei, og ved å si at alternativet – egoisme- er å være en hensynsløs bølle. Men man bør ikke la seg lure av dette.

Og hvis dere synes at jeg snakker alt for mye om dette – så snakker jeg mye om dette, men det er fordi det er svært svært viktig.

La meg til slutt under dette punktet igjen nevne at det er ødeleggende for en selv å være altruist. Og dette har man nå også et slags videnskapelig bevis for: en undersøkelse, omtalt i tidsskriftet «Gemini: Forskningsnyheter far NTNU og SINTEF» nr 4/2001, fant følgende: «mye tyder på at selvutslettende og oppofrende kvinner blir lettere syke. De lar andres ve og vel gå foran egen behov, og kommer til slutt til et punkt der kroppen sier stopp». Altruisme er ødeleggende for en selv. Igjen, man bør være egoist, og egoisme er det som virkelig tjener en selv på lang sikt.

Hvem er egoist og hvem er altruist? Roark: «jeg anerkjenner ikke noe menneskes rett til et minutt av mitt liv» (s.663). Den som er uenig er altruist.

Politikk

Ayn Rand er for laissez-faire-kapitalisme – regner med at alle her er enige med henne i dette, men allikevel: kapitalisme er det eneste moralske og praktiske samfunnssystem: initiering av tvang er ødeleggende for mennesker, tvang fornekter tenkeevnen. Man tenker som veiledning for handling, men hvis man ikke i handling kan følge sin tenkning, men må handle i strid med det man selv mener er rett og riktig, så er dette et signal om at tenkning er verdiløst. Dette vil føre til at tenkningens betydning vil bli redusert, folk vil i større og større grad gå på rutine og all kreativitet vil bli borte. Derfor vil alle diktaturer forfalle, og alle religiøse samfunn vil være helt uten fremgang – det er i historien nok av eksempler på dette.

Men også litt styring er ødeleggende, litt styring av økonomien vil skape problemer som vil føre til mer styring som igjen vil føre til problemer som igjen vil føre til enda mer styring osv. Gir man penger til «svake» grupper, vil flere og flere grupper forsøke å få seg definert som svake, og skattene vil nødvendigvis øke. Dette er også å straffe gode egenskaper og belønne dårlige egenskaper. Skatt vil føre til et offentlig byråkrati som igjen vil kreve stadig større inntekter og igjen større skatter osv.

Enorme mengder energi går i dag med til å fylle ut skjemaer, til å benytte advokater for å slippe unna med minst mulig skatt, tenk hvis all denne energien kunne bli brukt til noe nyttig. Denne utviklingen er illustrert i ordtaket om at gir man fanden lillefingeren – gir man staten muligheten til å tiltvinge seg litt skatt – så tar han snart hele hånden – skatten vil da øke og øke. Mer om dette hos de økonomene jeg nevnte, spesielt anbefales Mises.

En parallell her: siden mennesket må følge prinsipper, vil det at man svikter et riktig prinsipp føre en lenger og lenger i gal retning. Det er umulig med litt styring av økonomien og litt skatt – slik ting vil nødvendigvis bli verre og verre. Dette er helt tilsvarende som med altruisme: litt altruisme vil nødvendigvis bli mer og mer altruisme og bli mer og mer ødeleggende.

Kapitalisme er det eneste moralske samfunnssystem fordi egoisme er moralsk og kun kapitalisme gir frihet til å handle slik man selv ønsker, kapitalisme er moralsk fordi initiering av tvang er umoralsk. Kapitalisme er det praktiske samfunnssystem fordi kun kapitalisme kan gi fred, harmoni og velstand.

Hvorfor misforståes Ayn Rand så ofte?

Svært mange mennesker har lest Ayn Rands bøker – de er solgt i innpå 30 millioner eksemplarer. Hun blir også iblant omtalt i aviser og tidsskrifter, og de fleste liberalister har lest henne. Men når jeg ser de standpunkter hun tillegges, ikke bare av akademikere og journalister, men også av liberalister, er de ofte helt annerledes enn de hun virkelig gir uttrykk for. Hvorfor er det slik?

Hvorfor blir Ayn Rand så ofte misforstått? Iblant kan det være ond vilje – motstandere av det hun står for ser seg tvunget til å omtale henne pga. hennes popularitet, men siden de er sterkt uenige i hennes meninger vil de ikke gjengi hennes synspunkter på en korrekt og objektiv måte. Men ofte er det ikke ond vilje – ofte er det noe annet som ligger bak de ofte forekommende feilfremstillinger og misforståelser.

Den platonske/skeptiske trad. er så inngrodd i folk flest i dag at de som befinner seg i denne, dvs. som har grunnholdninger i samsvar med denne tradisjonen, og som ikke studerer Ayn Rand grundig, de vil tolke Ayn Rands standpunkter i lys av den platonske konteksten. Dvs. de vil ikke forstå den aristoteliske metode Ayn Rand benytter og den aristoteliske kontekst hun skriver i – det de da vil gjøre er å trekke isolerte poenger/standpunkter fra Ayn Rand og inn i en platonsk kontekst. Dette gjør at standpunktene ofte blir helt meningsløse, og så vil endel si at Ayn Rand ikke har peiling på det hun snakker om.

Folk misforstår altså Ayn Rand fordi de trekker isolerte standpunkter fra henne inn i en tradisjonell kontekst, en kontekst som er preget av platonske/skeptiske holdninger.

Derfor opplever vi stadig at personer som av forskjellige grunner ikke har studert Ayn Rand særlig nøye kommer med merkverdige innvendinger, eller gjengir henne på en feilaktig måte. Og jeg skal ta for meg noen slike.

Den vanlige oppfatningen er at egoisme er bøllete oppførsel: Der er absolutt intet som tyder på at Ayn Rand mener dette, allikevel blir hun tillagt dette synet. F.eks. Dag Hessen omtaler «De som beveger verden» i Klassekampen, og påstår at «Rands moralkonsept ligger tett opp til Nietzsches. Som Nietzsche lengter hun etter rovdyret i mennesket.»

Kan noen på basis av å ha lest «Kildens utspring» og «De som beveger verden» påstå at Roark eller Galt er noe i nærheten av å være rovdyr? Det Hessen har gjort er antagelig å tenke at egoisme er å være en hensynsløs bølle (noe Nietzsches filosofi innebærer), og når Ayn Rand forsvarer egoisme, så trekker han den slutning at Ayn Rand forsvarer slik oppførsel. Men det finnes selvsagt intet i Ayn Rands bøker som tyder på at hun med egoisme mener noe slikt. Og ARs egoisme er ingen moral kun for «overmennesker»: alle bør være rasjonelle egoister.

Forøvrig går Ayn Rand inn for rasjonalitet – bruk av den egenskap som skiller oss fra dyrene, og hun hevder at all initiering av tvang er et onde – det er mer korrekt å si at Ayn Rand er den første tenker som sier at mennesket ikke er et rovdyr

En annen innvending: Ayn Rand er ikke engang klar over at fornuften kun kan brukes til å finne ut hvordan man kan oppnå sine mål, ikke til å finne ut hvilke må man bør ha.

Dette er den vanlige innvendinge fra Hume om at man ikke kan trekke en logisk slutning fra er til bør. Men Ayn Rand hevder at verdier er basert i fakta, og at dette ikke er to helt adskilte sfærer, slik den skeptiske tradisjon sier. Det Objektivitiske syn er at fornuften virkelig kan benyttes til å avgjøre hva som er rett og galt, menneskets liv som menneske er en objektiv verdistandard.

Enda en innvending: Ayn Rand vet ikke engang at fri konkurranse forutsetter et marked med mange små aktører og hvor ingen av dem er så stor at de alene kan bestemme markedsprisen, og hvor alle aktører har perfekt informasjon. Alle som har studert litt økonomi kjenner denne «definisjonen» av fri konkurranse.

Det primære for Ayn Rand her er ikke, som f.eks. for mange konservative, konkurranse, det primære er frihet, dvs. full respekt for individers rettigheter. Dette innebærer ingen statlig innblandig i økonomien. Private monopoler kan da oppstå , men dette er fullt forenlig med frihet. Frihet er fravær av statlig initiering av tvang, ikke at det absolutt skal finnes f.eks. mange ulike operativsystemer til omtrent samme pris og tilgjengelighet.

Et annet eksempel på en misforståelse av Ayn Rand: Gene Roddenberry, mannen som laget Star Trek, var fan av Ayn Rand, og han ville ta med en person i serien som var i full overensstemmelzse med de verdier han trodde Ayn Rand forfektet. Og han laget derfor Mr Spock. Kjenner dere Star Trek vet dere at Spock er en logisk tenkemaskin blottet for følelser.

Men Spock er en skapning helt og fullt i den platonske tradisjon. Det er i strid med Objektivismen å hevde at det er en motsetning mellom fornuft og følelser – det Ayn Rand sier er at man ikke uten videre kan bruke følelser som kilder til kunnskap, men hun har aldri sagt at man ikke skal ha følelser, eller at følelser er mindreverdige. Men det er det platonske syn som sier at det er en motsetning mellom fornuft og følelser – det platonske syn er at en rasjonell person er en som ikke har følelser. Roddenberry tok et standpunkt fra Ayn Rand , forstod ikke hva det betød, og plassert det inn i en fullstendig platonsk kontekst. Roddenberry tok et Objektivistisk standpunkt: vær rasjonell, og tolker det helt feil fordi hans grunnideer er preget av platonske ideer.

Nok et eksempel: Objektivismen forfekter rettferdighet: folk skal behandles rettferdig, dvs. slik de gjør seg fortjent til. Dette er i motsetning til tilgivelse, som er dagens nærmest ubestridte ideal. Og dette innebærer at den rettferdighet Objektivister praktiserer, ofte ikke blir forstått. Selv folk som sier de er Objektivister blir sjokkert når ekte Objektivister praktiserer rettferdighet og ikke tilgivelse. Og enkelte har beskrevet Objektivister praktisering av rettferdighet som «umenneskelig». Så inngrodd er altså forestillingen om tilgivelse som det eneste moralske at rettferdighet blir bekrevet som umenneskelig.

Enda et eksempel: Den platonske/skeptiske tradisjon innbærer at man ikke kan ta ideer på alvor – disse ideene er jo feil, og da kan man jo ikke følge dem: ingen kan være 100% altruist, ingen kan være 100% skeptiker, ingen kan følge Bibelen eller noen annen autoritet i den platonske tradisjon fullt ut – de som gjør det, eller forsøker, blir ansett som dogmatikere. Igjen, siden slike ideer ikke kan følges, forfekter man toleranse, som betyr at alle mulige standpunkter fortjener respekt og skal taes på alvor.

Men de aristoteliske grunnideer er korrekte, og de kan taes på alvor, de kan følges i praksis. Men siden man trekker Objektivistiske standpunkter inn i en platonsk kontekst, så blir de som tar de Objektivistiske ideene på alvor beskyldt for å være dogmatikere.

Jeg vil si at en dogmatiker er en som forfekter ideer innen filosofi/etikk som ikke er rasjonelt begrunnet, og som allikevel fremstår som sikker. Men det er uholdbart å si at alle som er sikre på standpunkter innen filosofi/etikk er dogmatikere. Å trekke den slutning at alle som sier de er sikre på ideer innen filosofi/etikk er dogmatikere er en logisk feilslutning, forøvrig akkurat den samme feilslutning som Erasmus Montanus begikk da han beviste at hans mor var en sten.

Mer spesielt, og som jeg nevnte tidligere – praktisk alle er tilhenger av rasjonelle metoder inne videnskap (dog ikke folk som Feyerabend og Rorty), men det Objektivistiske synet er at man bør bruke rasjonelle metoder også innen filosofi og etikk.

Ingen vil beskylde en videnskapsmann som hevder at 2+2= 4 eller at evolusjonsteorien er sann, for å være dogmatikere. Men hvis en Objeketivist hevder at Objektivismen er sann, da blir man beskyld for å være dogmatiker – av folk som skråsikkert hevder at sikkerhet er umulig å oppnå.

Objektivister tar ideer på alvor – ideer har praktisk betydning, vi er ikke enige i det vanlige syn som innebærer at ideer bare er abstraksjoner som har lite eller intet med virkeligheten å gjøre. Derfor vil Objektivistbevegelsen distansere seg fra personer og bevegelser som er uenige med Objektivismen på viktige punkter. Og det kommer vi til å fortsette med.

La meg gå over til siste punkt

Hva må til for politisk forandring?

Vi ønsker frihet: et samfunn hvor statens oppgave kun er å beskytte individers rettigheter, og hvor staten ikke som i dag opptrer som en mafia på de sterkeste pressgrupenes vegne, vi ønsker et samfunn hvor staten ikke legger hindringer i veien for produktiv virksomhet, vi ønsker et samfunn hvor staten ikke straffer eller trenerer de dyktige, vi ønsker et samfunn hvor staten ikke passiviserer de svake og derved gjør dem enda svakere. Vi ønsker et samfunn i fred, frihet, harmoni og velstand.

Det vi skal oppnå er altså ikke noen få kosmetiske forandringer på velferdsstaten, vi ønsker en fundamental forandring. Skal vi få dette til, må vi selvsagt ha folk flest med oss. De fleste mennesker er konforme og følger strømmen, og slik vil det alltd være, og dette viktige faktum må vi selvsagt ta hensyn til.

Men skal vi få gjennomslag må vi ha folk flest med oss – vi må få dem til i det store og hele å støtte at staten kun skal beskytte individers rettigheter, at folk skal kunne gjøre hva de vil så lenge de ikke initierer tvang, at staten ikke skal ta fra de rike og gi til de fattige, at folk som tjener penger har rett til å beholde dem.

Men hvordan skal vi få til dette da? Hvordan skal vi få oppslutning om dette?

Moral styrer

Folk gjør mye rart – noen er her i FRI og bruker en hel eller kanskje to dager på å lyttet til fordrag og debatter, og bruker kanskje mye av sin tid ellers på å arbeide for øket frihet; andre drar til Afrika for å bli misjonærer; noen har sendt jøder til Auzshwitz; folk jobber i fritidsklubber og i frivillige organisasjoner; folk har satt barn ut til ulvene eller ofret dem til gudene; folk har ofret seg for keiseren (kamikaze-flyvere) eller Allah, folk er for at narkotika skal være forbudt til tross for all elendighet det medfører, osv.

Men folk flest er også «anstendige» mennesker som tar seg av sin familie, som går på jobb, de betaler sin skatt med glede, de gir til innsamlingsorganisasjoner, de kjøper lodd til inntekt for Røde Kors selv om de regner med at de ikke vil vinne, de leverer selvsangivelse og de (fleste) gjør sin borgerplikt og stemmer ved valg

Hva er fellesnevneren her? Hva er felles for alt dette? Jo det som styrer er moral. Alle mennesker har en oppfatning av hva som er moralsk riktig – og dette bestemmer hvordan de handler

Dette er et svært viktig poeng: folk styres av moral. Folk har et moralsyn – alle har dette – og alle og enhver handler i overensstemmelse med dette. (Ser bort fra folk med hjernsskade, etc.) Alle gjør dette. Det mål folk har er ikke å bli rike og berømte eller å få en plass i historien – det som styrer folk er den moral de har. Noen ganger kan det være samsvar mellom moral og det å tjene penger/bli berømt, og da kan enkelte satse på å bli berømt, men ingen vil gjøre det motsatte av det han anser for å være moralsk riktig for å bli rik/berømt.

Dette gjelder alle mennesker, også folk som så og si alle vil si er umoralske. F.eks kriminelle – de forsøker å overbevise seg selv om at det de gjør er moralsk riktig – Raskolnikov er et litterært eksempel på hvordan en forbryter gir seg selv en moralsk begrunnelse for hvorfor det han gjør – å drepe to forsvarsløse kvinner – er moralsk riktig. Og hvis vi ser på vanlige småkriminelle i dag så sier de at alle er kriminelle, alle – også vanlige mennesker – er tyver, de i the establishent er verst, og man må forsøke å få med seg det man kan. Også bedragere som stort sett oppfører seg pent, men som innimellom gjør noe galt, overbeviser seg selv om at de er spesielle, at de er unntaksmennesker, og at de vanlige reglene ikke gjelder for dem selv.

Hovedpoeng: alle mennesker styres fundamentalt sett av moral.

Men det er selvsagt mange forskjellige moralteorier, det er derfor folk gjør så mange forskjellige ting, dvs. at noen gjør ting som andre vil finne helt uakseptabelt. Men det er noe grunnleggende som er felles for de moralteoriene som dominerer omkring oss i dag.

Det som er vanlig i dag er at man ansees å ha rett til å få det man trenger uansett egeninnsats: mat, klær, hus, kinobesøk, mikrobølgeovn, farveTV, ferieturer, osv. Videre ansees man å ha plikt til å hjelpe de som trenger det – hvis noen trenger noe viktig, så har de som har «for mye» plikt til å hjelpe.

Dette er det moralsyn som heter altruisme. Altruisme sier at man har plikt til å tjene andre mennesker, og impliserer at man har rett til å få hjelp og støtte fra andre.

Hvis ALTRUISME dominerer i befolkningen., vil dette nødvendigvis medføre at politikken blir SOSIALISME/VELFERDSSTAT.

For å få gjennomslag for frihet – laissez-faire-kapitalisme, må man først fjerne den allmenne oppslutningen om altruismen, og erstatte den med en oppslutning om egoisme.

Vi er for frihet – som er det eneste system som vil føre til et harmonisk og velstående samfunn – men frihet innebærer at hvert enkelt individ har rett til å gjøre akkurat som han vil (bortsett fra å initiere tvang) uten hensyntagen til andre: frihet betyr at du kan jobbe så mye du vil, tjene så mye du vil, og bruke det du tjener akkurat som du selv måtte ønske uten å måtte bidra til fellesskapet. Dette er en implikasjon av egoisme. Det er helt umulig å få oppslutning om at dette skal være lov uten først å få oppslutning om at egoisme er moralsk.

Det Objektivistiske synet er altså at det er moral som styrer mennesker – og derved er det moral som styrer samfunn. Det moralsyn som har bred oppslutning bestemmer hvordan samfunn vil bli organisert. Det samfunn som i dag finnes i alle vestlige land – velferdsstat med mye styring og høy skatt, vil være der så lenge altruismen dominerer i befolkningen.

Skal vi komme noen vei i retning av frihet, må altruismens innflydelse reduseres kraftig, og erstattes med rasjonell egoisme. Dette er det Objektivistiske synet.

Enkelte er uenige i dette, og har kommet med forslag til andre strategier for frihet. La meg nevne et par av disse.

Et annet argument for frihet er utilitarisme: laissez-faire er det eneste system som fører til alminnelig velstand, og også altruister bør derfor støtte laissez-faire – er ikke dette argumentet godt nok? Mises støttet dette, og FEE ble dannet på grunnlag av denne strategien. FEE er «The Foundation for Economic Education» – målet for denne organisasjonen var å utdanne befolkningen i økonomi slik at de forstår at kun laissez faire ville føre til almenn velstand. Men vil dette føre frem? Nei, dette er alt for komplisert for folk flest å forstå. Folk som kan mye økonomi kan godta dette, men det vi må ha er aksept for laissez-faire i befolkningen, og dette er alt for komplisert til å kunne få bred oppslutning.

Det finnes også økonomer som er motstandere av laissez-faire, og det er fordi det er deres moral som styrer – de vil heller støtte det som er moralsk riktig ennå å gå inn for det systemet som virkelige gir velstand, laissez faire er et utslag av egoisme og derfor i strid med deres moralsyn.

En annet alternativ strategi som er foreslått: Hva med å få aksept for eiendomsretten – kan man ikke oppnå dette uten først å få aksept for egoisme? Aksept for eiendomsretten innebærer aksept for at eieren selv skal kunne disponere det han eier som han selv ønsker, og for å få aksept for dette må man først få aksept for egoisme: eierens rett til selv å kunen bestemme fullt og helt hav han skal bruke det han eier til. Man kan først få oppslutning om eiendomsretten etter at man har fått oppslutning om egoisme.

Men hva med aksept for frihet da – fravær av tvang – kan man ikke få oppslutning om dette selv blant altruister? Nei.

Alle er for tvang, også vi. Alle er for å bruke tvang for å gjennomføre det som er svært moralsk/avverge det som er svært umoralsk. Vi er for å bruke tvang for å sette tyver og mordere i fengsel, fordi disse begår handlinger som vi anser for å være svært umoralske.

Men i dag er det ansett som svært umoralsk å ikke bidra til å hjelpe de svake, og staten bruker tvang for å få folk til å hjelpe de svake. Det er i dag ansett som moralsk å hjelpe de svake, og så og si alle er for at det er helt legitimt å tvinge dette igjennom.

Dette innebærer også straffenivået er preget av dagens moralsyn. Vi ville hatt strenge straffer for innbrudd, ran, tyveri, overfall, drap, og selvsagt ingen straff for skattesnyteri og smugling. Man staffenivået i dag er motsatt: det er milde straffer der hvor vi ønsker strenge straffer, og motsatt.

Dette er fordi at det i dag er ikke er ansett som veldig umoralsk å stjele eller drepe noen. (Drap er ansett som forferdelig av alle, men folk som begår slike handlinger er i dag ofte ute igjen etter 6-7 år.) Det som virkelig er betraktet som umoralsk, det er å ikke bidra med sitt for å hjelpe de svake, dvs. betale skatt, da legger staten ned enorme ressurser for å ta deg: se f.eks. jakten på Reksten hemmelige formue, omtalen av skatteflyktninger som Fredriksen, og straffene for skattesnyteri er svært strenge. Og folk har sittet to år i varetekt for mistanke om spritsmugling.

Hva man anser som riktig tvang og gal tvang er et resultat av ens moralsyn – altruister vil bruke tvang for å fremskaffe hjelp til de svake, mens egoister vil bruke tvang for å straffe de som krenker rettigheter. Man kan ikke få opplutning om liberalisters syn på tvang før man har opplutning for den etikken som frihet bygger på: rasjonell egoisme.

Frihet forutsetter egoisme

Ayn Rands hovedpoeng mht. politisk strategi er: siden folk styre av moral, og siden den moralen som er utbredt i dag fører til sosialisme – statlige tyverier fra de som har og overføringer til de som ikke har – må moralen blant folk flest skiftes ut før vi får frihet. Å jobbe for frihet mens man samtidig aksepterer dagens utbredte moralsyn er lite virkningsfullt.

Vi lever i dag i en kultur hvor de dominerende ideene innebærer at man blir rik ved å utnytte sine ansatte, hvor bedrifter primært betraktes som kilder til forurensning, hvor ulikhet er det største sosiale onde, og hvor da utjamning, naturlig nok, er betraktet som et av de høyeste goder, hvor frihandel er under ATTAC, hvor kapitalister systematisk i film og litteratur fremstilles som skurker, hvor vold tolereres så lenge den er rettet mot vestlige verdier, osv. Og «egoist» er et skjellsord!

Det vi er for er frihet, kapitalisme: at det er ansett som positivt at man skal kunne gripe enhver sjanse til å tjene penger, at man bruker sine kreative evner til å skape verdier, at man skal kunne jobbe mye, at man skal kunne handle med andre, skaffe seg materielle goder, ta ferieturer til spennede steder, kort sagt nyte livet på en produktiv måte.

Men dette kan bare baseres på verdier som individualisme, fornuft, egoisme. Frihet forutsetter at dagens grunnverdier skiftes ut. Og Objektivismen er det eneste filosofiske system som forfekter de riktige grunnideene på en konsistent måte.

Objektivismen er derfor et nødvendig grunnlag for frihet.

Foredrag holdt på FRIdemokratenes høstkonferanse 13. oktober 2001