Ayn Rand mottok offentlig stønad

Ayn Rand mottok offentlig pensjon

Vegard Ottervig Ayn Rand

Var Ayn Rand en hykler fordi hun ble innrullert i Medicare og Social Security?

Et ofte brukt «argument» mot Ayn Rand er at hun er hyklersk og hennes filosofiske system, Objektivismen, er uholdbart i den virkelige verden fordi Rand mottok offentlig helseforsikring og pensjon.

Ayn Rand var en av de sterkeste kritikerne av velferdsstaten og dens etiske system, altruismen. Hun sto for laissez-faire-kapitalisme, rasjonell egoisme og en rettsstat hvis eneste formål er å beskytte individuell frihet. At hun likevel mottok offentlig støtte viser angivelig at hun var en hykler.

Vi skal se at kritikken er falsk, at kritikerne går ut fra et falskt premiss, at de påstår at Rand tok et standpunkt hun aldri gjorde og at de deretter anklager henne for å bryte standpunktet hun aldri tok.

Fakta om Ayn Rand, Medicare og Social Security

Ble Ayn Rand virkelig innrullert i Medicare og Social Security? Det korte svaret er: Ja. Men hva er egentlig disse offentlige ordningene, hvorfor og hvordan ble Rand innrullert og hva var omfanget?

Medicare og Social Security er offentlige, tvungne ordninger for henholdsvis helseforsikring og trygd i USA. Ordningene fungerer slik at man må betale en viss andel av inntekten sin til staten, som man forhåpentligvis får igjen av staten i form av tjenester når man trenger dem.

I boken 100 Voices: An Oral History of Ayn Rand av Scott McConnell fra 2010 forteller Evva Joan Pryor om hvordan hun hjalp Rand og ektemannen Frank O’Connor å søke om og motta offentlige støttemidler fra midten av 1970-tallet og utover. Pryor var en konsulent som ble satt på saken av Rands advokater:

McConnell: How and when did you meet Ayn Rand?

Pryor: It was around 1976 when I worked as a consultant for her attorneys, Ernst, Cane, Gitlin & Winick. My masters degree was in social work, and I had been with Mobilization for Youth and was also teaching at NYY as an adjunct [instructor] and working as a consultant to a number of other organizations. A problem came up, and her attorneys asked me if I would meet with her.

McConnell: What was the problem?

Pryor: She was “retiring,” and Paul Gitlin and Gene Winick, her attorneys, felt she should discuss applying for Social Security and Medicare. The office asked that I go over and talk with her about it.

McConnell: Tell me about your first meeting with Ayn Rand and how these matters developed.

Pryor: I had read enough to know that she despised government interference, and that she felt that people should and could live independently. She was coming to a point in her life where she was going to receive the very thing she didn’t like, which was Medicare and Social Security.

I remember telling her that this was going to be difficult. For me to do my job, she had to recognize that there were exceptions to her theory. So that started our political discussions. From there on—with gusto—we argued all the time. The initial argument was on greed. She had to see that there was such a thing as greed in this world. Doctors could cost an awful lot more money than books earn, and she could be totally wiped out by medical bills if she didn’t watch it. Since she had worked her entire life and had paid into Social Security, she had a right to it. She didn’t feel that an individual should take help.

McConnell: And did she agree with you about Medicare and Social Security?

Pryor: After several meetings and arguments, she gave me her power of attorney to deal with all matters having to do with health and Social Security. Whether she agreed or not is not the issue, she saw the necessity for both her and Frank. She was never involved other than to sign the power of attorney; I did the rest.

Rand selv gikk ikke aktivt inn for å søke om Medicare og Social Security, men ble anbefalt det av sine advokater som nærmest insisterte ved å sette en konsulent (ikke en sosialarbeider, som noen påstår) på saken.

Det er likevel liten tvil om at Ayn Rand og ektemannen mottok offentlig støtte i de siste årene av sitt liv. Det er bekreftet av Pryor, i tillegg til Rands sekretær Cynthia Peikoff og ansatte ved The Ayn Rand Archives.

Ved å sende en såkalt Freedom of Information-forespørsel til de føderale myndighetene i USA har frilansskribent Patia Stephens funnet ut at Rand mottok 11.002 USD fra Social Security i perioden mellom desember 1974 og mars 1982. Dette utgjør mellom 243.000 og 435.000 NOK justert etter inflasjon, altså mellom 35.000 og 62.000 NOK årlig i de syv årene Rand var innrullert. Tallet for Medicare er ikke funnet.

Moorfield Storey Institute stiller spørsmål

Vi kunne ha endt den faktamessige gjennomgangen av Rands stønad der, men et leseverdig innlegg fra The Moorfield Storey Institute (MSI) har en rekke interessante og relevante betraktninger.

MSI setter spørsmålstegn ved om Pryor gjorde noe med søknaden om Social Security, siden hun ikke sier mer enn at Rand «was never involved other than to sign the power of attorney. I did the rest». Ifølge MSI indikerer dette ikke om Pryor faktisk søkte om støtte eller om Rand visste om det, siden Pryor også sier at hun handlet uansett om Rand var enig eller ikke. Det er heller ingen beviser for at stønadene til Rand og ektemannen ble benyttet.

Rand var ikke fattig og pengelens mot slutten av sitt liv. Hun hadde flere hundre tusen dollar på bok og en stødig inntekt fra royaltier – i 1982 var Rands bo verdt cirka 1 million USD, noe arvingen Leonard Peikoff kunne nyte godt av, og noe han brukte til å etablerte den ideelle organisasjonen Ayn Rand Institute i 1985. Ifølge MSI var Rand så godt bemidlet at hun betalte en hjerteoperasjon for en svoger i Russland, samt ansatte en sekretær, husholder og kokk. Sistnevnte fikk til og med 10.000 USD av Rands bo som takk for vel utførte tjenester etter Rands død, det vil si nesten hele den angivelige summen Rand skal ha fått fra Social Security.

Hvis Rand ikke led noen økonomisk nød, hva kan ha vært motivasjonen for å bli innrullert i Social Security? Ifølge MSI kan årsaken ha vært av hensyn til Frank O’Connor, som aldri tjente like mye som henne. Advokatene skal ha appellert til Rand og argumentert for at hun kunne dø før Frank og at han ville slite hvis helsekostnadene skjøt i været. Rand kan derfor ha blitt med i Social Security for Franks skyld.

Når det gjelder den angivelige summen på utbetalingene som Patia Stephens gravde frem, ville det ifølge MSI ha representert kun en liten del av den totale skatteleggingen av Ayn Rand. Social Security-skatter ble innført i 1937. Som en bestselgende selvstendig næringsdrivende forfatter på 40-, 50- og 60-tallet betalte Rand inn betydelige summer i Social Security-skatt i 47 år. Selv om man trekker inn det ukjente Medicare-tallet, ville det ikke ha oversteget Rands akkumulerte skattlegging på langt nær.

Når det gjelder navnet Ayn Rand brukte når det ble søkt om støtte, var det ifølge Huffington Post som Ann O’Connor. Det er mystisk, siden hennes juridiske navn i USA var den anglifiserte versjonen av det russiske navnet hennes, Alisa Rozenbaum – altså Alice Rosenbaum. Etter å ha giftet seg med Frank O’Connor ble navnet Alice O’Connor (kilde: A Companion to Ayn Rand). Uansett: Å bruke sitt juridiske navn i kommunikasjon med offentlige myndigheter er ikke et forsøk på å skjule at hun mottok støtte, som enkelte på Internett hevder.


Faktaene er presentert og gått gjennom med kritiske øyne. Ayn Rand mottok sannsynligvis stønad fra de offentlige ordningene Social Security og Medicare. Hun ønsket ikke å bli innrullert i ordningene, men advokatene hennes nærmest insisterte og hun kan ha blitt med for ektemannens skyld. Det hun mottok var uansett mye lavere enn hva hun hadde betalt i skatt gjennom hele sitt aktive yrkesliv, og hun hadde egentlig ikke behov for stønadene, hennes bo var for eksempel verdt 1 million USD ved hennes død.

Poeng 1: Rett til det du betaler for

Ifølge Evva Pryor godtok Ayn Rand altså motvillig at Pryor og advokatene tok seg av spørsmål om hennes og ektemannens helsefinansiering. Pryor måtte diskutere lenge med Rand om ordningen, siden Rand ikke likte offentlige inngrep i individers liv. Konsulenten Pryor måtte til og med bruke argumenter som at Rand hadde jobbet og betalt skatt hele livet og hadde en rett til å motta ytelser.

Dette er et betydelig poeng: Ayn Rand hadde allerede betalt inn penger til det offentlige systemet i USA, så hvorfor skulle hun ikke få dem tilbake i form av tjenester når hun og ektemannen ble gamle og svakere? Hvorfor skulle hun legge en ekstra bør på seg selv?

Ayn Rand var tilhenger av handel og rettferdighet. Når to parter inngår en handel er det, under normale omstendigheter, forventet at begge parter tjener på transaksjonen. Er du på butikken for å kjøpe brød, tjener butikken på handelen ved å få dine penger, og du tjener på handelen ved å få mat. I en «handel» mellom stat og innbyggere, blir penger fratatt innbyggere som Ayn Rand (enten de vil det eller ikke), som deretter i teorien skal motta gjenytelse i form av trygd, forsikring eller lignende.

Rand var imot ethvert system der staten med fysisk tvang eller trussel om fysisk tvang gjennomfører slike «handler», men som alle andre var hun tvunget inn i systemet. Rand hadde ikke noe valg – pengene hennes var allerede tatt av staten. Hun var derfor i sin fulle rett til å få ytelser tilbake.

Det er for øvrig ingenting i veien med livsforsikring og pensjon i seg selv. I et fritt samfunn vil private og frivillige utgaver av dette være fornuftige tiltak for å leve godt mot slutten av livet. I et ufritt eller semifritt samfunn må man imidlertid ta til takke med det man får fra staten, da man allerede har betalt inn en betydelig andel av sin inntekt i form av skatter. I semifrie samfunn kan man riktignok kjøpe private helsetjenester ved siden av de offentlige, men da har man allerede bidratt til å finansiere de offentlige, og de færreste har midler til å betale dobbelt opp. Og så er det et spørsmål om moralsk rett.

Poeng 2: Moralsk motstand mot tvang

I Letters of Ayn Rand kan vi lese et brev Ayn Rand skrev til en tilhenger ved navn Milton W. Broberg i 1964:

Mrs. Broberg:

I hope that you will not find yourself in need of public assistance. But permit me to say that if you do need it, you should not hesitate to call on it, because you are certainly entitled to it—in view of the taxes you have paid and in view of the fact that today’s political system makes it impossible to provide for his old age. This does not mean that the welfare state is right, but so long as you oppose the welfare state, you should not be its first victim and should not be made to suffer while your own hard-earned money is being spent to support bums all over the world.

Rand skriver at Broberg bør godta offentlig støtte fordi:

  • Hun har betalt skatt
  • Dagens politiske system gjør det umulig å sørge for hennes egen alderdom
  • Hun burde ikke lide mens pengene hennes blir brukt på andre, først og fremst de som støtter et slikt system

Dette synet blir utbrodert av Rand i essayet «The Question of Scholarships» fra 1966:

The recipient of a public scholarship is morally justified only so long as he regards it as restitution and opposes all forms of welfare statism. Those who advocate public scholarships have no right to them; those who oppose them have. If this sounds like a paradox, the fault lies in the moral contradictions of welfare statism, not in its victims.

Since there is no such thing as the right of some men to vote away the rights of others, and no such thing as the right of the government to seize the property of some men for the unearned benefit of others—the advocates and supporters of the welfare state are morally guilty of robbing their opponents, and the fact that the robbery is legalized makes it morally worse, not better. The victims do not have to add self-inflicted martyrdom to the injury done to them by others; they do not have to let the looters profit doubly, by letting them distribute the money exclusively to the parasites who clamored for it. Whenever the welfare-state laws offer them some small restitution, the victims should take it.

It does not matter, in this context, whether a given individual has or has not paid an amount of taxes equal to the amount of the scholarship he accepts. First, the sum of his individual losses cannot be computed; this is part of the welfare-state philosophy, which treats everyone’s income as public property. Second, if he has reached college age, he has undoubtedly paid—in hidden taxes—much more than the amount of the scholarship. Or, if his parents cannot afford to pay for his education, consider what taxes they have paid, directly or indirectly, during the twenty years of his life—and you will see that a scholarship is too pitifully small even to be called a restitution.

Third—and most important—the young people of today are not responsible for the immoral state of the world into which they were born. Those who accept the welfare-statist ideology assume their share of the guilt when they do so. But the anti-collectivists are innocent victims who face an impossible situation: it is welfare statism that has almost destroyed the possibility of working one’s way through college. It was difficult but possible some decades ago; today, it has become a process of close-to-inhuman torture. There are virtually no part-time jobs that pay enough to support oneself while going to school; the alternative is to hold a full-time job and to attend classes at night—which takes eight years of unrelenting twelve-to-sixteen-hour days, for a four-year college course. If those responsible for such conditions offer the victim a scholarship, his right to take it is incontestable—and it is too pitifully small an amount even to register on the scales of justice, when one considers all the other, the nonmaterial, nonamendable injuries he has suffered.

The same moral principles and considerations apply to the issue of accepting social security, unemployment insurance, or other payments of that kind. It is obvious, in such cases, that a man receives his own money which was taken from him by force, directly and specifically, without his consent, against his own choice. Those who advocated such laws are morally guilty, since they assumed the “right” to force employers and unwilling coworkers. But the victims, who opposed such laws, have a clear right to any refund of their own money—and they would not advance the cause of freedom if they left their money, unclaimed, for the benefit of the welfare-state administration.

Essensen i Rands argument er at kun motstandere av et umoralsk og tvungent system er de eneste moralske mottakerne av midlene. Man bør ikke gjøre seg selv til martyr ved å nekte å motta offentlige stønader – da straffer man seg selv dobbelt og gir sine motstandere en ufortjent fordel.

Er du imot et tvungent system som velferdsstaten, har du full moralsk rett til å dra nytte av den offentlige støtten som finnes. Du ba ikke om systemet, men det er det du får. Dine motstandere ønsker systemet velkommen og har ingen moralsk rett – de har ingen moralsk rett til å plyndre sine medborgere.

Konklusjon

Ayn Rand mottok offentlig stønad, men det var i tråd med hennes filosofi, Objektivismen. Grunnen til dette er fordi velferdsstaten er et tvungent system og at man ikke bør gjøre seg selv til en martyr og takke nei til å få igjen noe av det man har betalt inn, for å understreke umoralen til systemet.

Objektivismen er et system for å leve lykkelig og fornuftig som et menneske på Jorda. Å legge en dobbel byrde på seg selv er ikke i tråd med dette – som en motstander av et umoralsk system og som en forkjemper for et moralsk system er det eneste rette å gjøre å ta imot det lille plasteret man blir tilbudt.

Ayn Rand hadde vært en hykler hvis hun hadde skrevet at det var feil å motta offentlig stønad hvis man samtidig var motstander av systemet, men det gjorde hun aldri. Tvert imot. Kritikerne opererer med feil premiss: De tror at siden man er motstander av et system man anser som umoralsk, må man avvise alle tjenester, uansett om det gjør livet verre. En slik rasjonalisme sto aldri Rand inne for, hun var opptatt av å leve et godt liv som en fornuftig skapning – også innenfor et system som vanskeliggjør dette.

PS: Helsetjenester og ufrihet

Det er lett å overse et viktig poeng i Evva Pryors gjenfortelling ovenfor: «Doctors could cost an awful lot more money.» I et samfunn der helsesektoren er blant de minst frie, vil tjenester og utstyr nødvendigvis bli dyrere enn de kunne ha vært.

Grunnene til dette er mange, men blant de viktigste er reguleringer, tariffer, skatter, avgifter og manglende incentiver for innovasjon og effektivisering i et offentlig helsevesen der tjenestene er «gratis». Lær mer om dette i Leonard Peikoffs essay «Medicine: The Death of a Profession».

Dette føyer seg inn i Rands argument om doble byrder. Hvis du allerede lever i et samfunn med fordyrede helsetjenester og tvungen konfiskering av din inntekt, hvorfor skal du ikke dra nytte av (suboptimale) tjenester du allerede har betalt for? Hvorfor skal du lide ekstra ved å først betale for det offentlige (som er overpriset) og deretter betale for det private (som også er overpriset)?

Kilder og referanser