Richard Salsmann

Jean-Baptise Say: overlegen økonomiteori

Vegard Ottervig Politikk

Richard M. Salsman leverte et foredrag om hvor overlegent saysiansk økonomi er alle andre økonomiske teorier – og hvorfor.

Oslo Objectivist Conference 2018 erklærte Richard M. Salsman franskmannen Jean-Baptiste Say (1767–1832) for den beste og mest konsistente politiske økonomen som har argumentert for kapitalisme, med økonomiske tenkere som Frédéric Bastiat, Henry Hazlitt, Steven Kates og ham selv på en god andreplass.

Ifølge Salsman er det hovedsakelig tre historiske skikkelser som har hatt en enorm innflytelse på økonomifaget: Jean-Baptiste Say, Karl Marx og John Maynard Keynes. Say var den dominerende økonomen på universiteter frem til begynnelsen av 1900-tallet, når marxistiske og etter hvert keynesianske ideer overtok. I dag er Say praktisk talt ukjent for folk flest, mens spøkelsene av Marx og Keynes hjemsøker gangene på samtlige universiteter og høyskoler.

10 essensielle punkter om Say

Hva var det med Say som gjorde ham til en unik og eksepsjonell talsmann for frihet og kapitalisme? Salsman la frem noen essensielle punkter, hvorav enkelte ble gjennomgått i detalj:

  1. Say avviste arbeidsverditeorien («labor theory of value» (LTV)) – at økonomisk verdi stammer fra arbeidskraften som har gått med til produksjonen
  2. Say forklarte hvordan intelligens er hovedkilden til velstand
  3. Say viste at profitt er nettoproduksjonen av velstand (og ikke «tyveri» fra fysiske arbeidere)
  4. Say videreutviklet ideen om nytte som grunnlaget for verdi og pris
  5. Say demonstrerte at verdien av ferdige varer bestemmer produksjonskostnader (og ikke omvendt)
  6. Say anerkjente entreprenører som de største produsentene
  7. Say forsvarte det som senere ble kjent som «servicesektoren» som produktiv
  8. Say videreformidlet «Says lov» (som fastslår at ens mulighet til å konsumere avhenger av ens evne til å produsere, at først kommer produksjon og deretter konsum)
  9. Say forklarte hvordan resesjoner blir skapt av statlige hindere for produksjon og profitt
  10. Say klassifiserte forbruk som ødeleggelse av velstand, og ikke som en stimuli for velstandsproduksjon

Avvisning av arbeidsverditeorien

Say var den eneste av de klassiske økonomene, inkludert Adam Smith, David Ricardo, John Stuart Mill og Karl Marx, som avviste arbeidsverditeorien. Arbeidsverditeorien går kort og godt ut på at svette er kilden til velstand – at verdien på varer og  tjenester fastsettes av den mengden med fysisk arbeid som har gått med til produksjonen.

På grunn av denne teorien, som altså alle klassiske økonomer bortsett fra Say støttet opp om, ble de som ikke arbeidet rent fysisk, som for eksempel investorer, kapitalister, bestyrere og andre «hvitsnipparbeidere», ansett som overfladiske eller parasitter.

Denne teorien første til tanken om at kapitalister stjeler fra arbeidernes fysiske slit. Bare se for deg den klassiske karikaturen av en kapitalist med flosshat og sigar som sitter med beina på bordet på kontoret og later seg, mens stakkars arbeidere med sot i ansiktet sliter med blod og svette nede på fabrikkgulvet. Arbeidsverditeorien og den store oppslutningen om denne første til fremveksten av sosialisme på 1800-tallet og til de mange sørgelige kapitlene om sosialisme og kommunisme på 1900-tallet.

Say var den eneste klassiske økonomen som innså at menneskets sinn er kilden til velstand.

Teorien om nytteverdi

Say avviste som nevnt arbeidsverditeorien og argumenterte for nytteverditeorien, hele 60 år før neoklassiske økonomer fremmet teorien på 1870-tallet. Teorien om nytteverdi («utility») er som følger: Menneskets sinn omformer naturen og skaper nyttige ting for mennesket, som er å betrakte som velstand.

For at en ting eller en tjeneste skal ha nytteverdi  den være nyttig. Er den unyttig eller ubrukelig, er den heller ikke å anse som velstand.

Salsman gikk også kort gjennom en rekke andre aspekter ved saysiansk økonomi ved dette punktet i foredraget, som at Say var for privat eiendom og for statens beskyttelse av dette. Say advarte også mot vekst i ikke-objektive lover og sto for en begrenset stat.

Produksjon som det primære

Et annet punkt Salsman gikk mer detaljert gjennom var forrangen til produksjon. Å produsere velstand trumfer det å utveksle eller konsumere velstand. Du må produsere velstand før noe annet kan skje. Say påpekte i tillegg at forbruk er ødeleggelse av velstand – når du har spist en sjokolade finnes den ikke mer, når du har slitt ut skoene er de ikke lenger nyttige og så videre.

Etterspørsel er begjær + kjøpekraft (produksjon), mens forbruk er produksjon + utveksling + konsumering. Nå kan det høres voldsomt ut at forbruk eller konsumering er ødeleggelse av velstand, men det er samtidig viktig å huske på at vi produserer for å konsumere, ikke for å hope opp det vi produserer.

Samtidig er produksjon primært, mens konsumering er sekundært. Salsman påpeker at politikere og økonomer ofte sier at vi må stimulere forbruket, men hvorfor sies det aldri at vi må stimulere produksjonen?

Tilbud utgjør etterspørsel, sa Say. Dette betyr at for å etterspørre noe må man først ha produsert noe man kan bytte til det man etterspør. Produksjon er således et enormt gode, og i et fritt samfunn er overproduksjon umulig.

Profitt er nettoproduksjonen av velstand, det vil si den velstanden som gjenstår etter at man har trukket fra produksjonskostnadene. For å kunne generere profitt over lang tid må man være forutseende og ha intelligens – og jo større profitt, jo bedre er det (østerrikerne var mistenksomme overfor langsiktig profitt, ifølge Salsman).

Når det gjelder de ulike sektorene i næringslivet på Says tid fant vi utvinning, fremstilling/maskinvirke og handel/finans. Say sa at alle de tre sektorene var nyttige, og fremhevet dessuten den fremvoksende servicesektoren i tillegg.

Entreprenørens rolle

Et annet viktig tema som illustrerer betydningen av saysiansk økonomi er synet på entreprenøren og entreprenørens rolle. Adam Smith og andre klassiske økonomer spurte ikke hvorfor arbeidsdeling forekom til å begynne med. Det velkjente eksempelet med knappenålfabrikken og at «ingen her vet hvordan man lager en knappenål», fordi alle er ansvarlige for ulike og separate deler av produksjonsprosessen, ignorerer for eksempel dette: hvem organiserte fabrikken i utgangspunktet?

Svaret er selvsagt entreprenøren.

Entreprenøren er en kreativ arrangør som ser det store bildet. Han må besitte mye kunnskap, siden han må ta hensyn til en rekke fakta for å sette igang produktiv og langsiktig virksomhet. Han er pådriveren som regisserer prosessen med å skape velstand.

Ifølge Marx er entreprenøren en blodsugende parasitt. Ifølge neoklassiske økonomer er han et spøkelse – det finnes ingen entreprenør. Ifølge østerrikerne er han en arbitrasjør, noe som er for snevert.

Entreprenøren er en sjelden vare, men frie samfunn gjør at de relativt sjeldne eksemplarene kan blomstre og gjøre seg bemerket – om enn på en lite dramatisk måte. Ingen husker for eksempel presidentene mellom Abraham Lincoln og Teddy Roosevelt. Dette er ikke fordi de var spesielt dårlige, men fordi det var en tid uten kriger og uten nedgangstider. Årene mellom 1860-tallet og 1900-tallet var de mest produktive årene i historien, og politikerne holdt seg unna økonomien.

Say vs. den østerrikske skolen

Mot slutten av foredraget ble Salsman spurt om forskjellen mellom Say og den østerrikske skolen. Begge parter er enige om Says lov, det vil si at produksjon er det primære. Når det gjelder rollen til entreprenøren er det ikke mye å hente hos østerrikerne, annet enn den nevnte rollen som arbitrasjør.

Salsman påpekte imidlertid at en av de største østerrikerne, Ludwig von Mises, er en rasjonalist og neokantianer. Mises starter med vilkårlige prinsipper og deduserer fra dem, mens Say sier at man bør se på fakta.

Når det gjelder forretningssykluser har østerrikerne bedre teorier enn Say, fortalte Salsman. De har for eksempel bedre forklaringer på hvorfor nedgangstider forekommer og så videre.

Men østerrikerne omfavner anarkokapitalisme, noe Say ville ha avvist. Ingen eiendom er sikker uten garanti, ville han ha sagt.

Helt til slutt fikk Salsman et spørsmål om hva som er mest primært av økonomi og filosofi. Svaret hans var som følger: «Økonomi som det primære? Latterlig!»