Cowboy som søker med lykt i nattemørket.

Kritikken av Ayn Rand: the Good, the Bad and the Ugly

Vegard Ottervig Ayn Rand, Objektivismen

Gjennomgang av saklig, mindre saklig og ondsinnet kritikk mot Ayn Rand og Objektivismen.

Foreningen for studium av Objektivismen (FSO) hadde medlemsmøte 3. juni 2019, hvor Vegard Martinsen holdt foredrag med tittelen «Kritikken av Ayn Rand: the Good, the Bad and the Ugly».

Martinsen tok for seg kritikk av Ayn Rand fra ulike kommentatorer og kritikere, og ifølge ham er Rand med i debatten og blir ofte nevnt i media. Kritikk kan være vel og bra, men ikke alt er av like god kvalitet. Martinsen delte kritikken inn i tre kategorier:

  • Kritikk som er usaklig, ondsinnet og under enhver anstendighet («the Ugly»)
  • Kritikk som er grei nok og er et rimelig utgangspunkt for saklig diskusjon («the Bad»)
  • Kritikk som er holdbar og har et reellt innhold («the Good»)

Martinsen hadde ingen skarpe grenser mellom de tre kategoriene. Vi begynner med det verste.

The Ugly

Social Security

En utbredt «kritikk» av Ayn Rand, spesielt på Internett, er at hun angivelig var en hykler fordi hun benyttet seg av Social Security og Medicare. Rand var imot offentlige systemer for helseforsikring og pensjon, og at hun likevel benyttet seg av tjenestene er ifølge enkelte beviset på at hun og filosofien hennes, Objektivismen, er hyklersk, umoralsk og urealistisk å leve etter i den virkelige verden.

Det er forskjell på å være imot innføringen av en ordning, og å være imot å bruke den etter at den er innført – til tross for ens protester. Rand hadde dessuten betalt sin skatt og hadde rett på å få offentlige tjenester tilbake.

Les mer: Ayn Rand mottok offentlig pensjon «

Hickman

En av de nedrigste angrepene på Ayn Rand er påstanden om at hun hyllet barnemorderen William Hickman i sine notater. Vanligvis er løgnen om at Rand beundret Hickman forbeholdt Internett-troll, men den har også dukket opp i «fagbøker» som Mean Girl av Lisa Duggan.

I rettssaken mot Hickman opptrådte han selvsikkert, karismatisk og brydde seg ikke om hva andre sa. Dette var, isolert sett, trekk som man på enkelte måter kan beundre – likevel påpekte Rand at Hickman var et monster.

Hun fattet interesse fordi Hickman og saken mot ham var inspirerende som materiale for en fortelling. Rand, som på den tiden var en forfatterspire, vurderte om hun kunne basere en rollefigur i en planlagt roman på det Hickman foreslo for henne.

Vegard Martinsen påpekte at påstanden om at Rand beundret en barnemorder er grovt usaklig. Men hvorfor er det å forvente at venstreorienterte tror at Rand var fan av en barnemorder? Venstreorienterte tror at kapitalister vil rive ned verden og slakte ned de fattige. Derfor tror de at kapitalismens fremste forsvarer også liker barnemordere.

Les mer: Beundret Ayn Rand morderen William Hickman?

Obama

I et intervju med Rolling Stone i 2012 uttalte daværende president Barack Obama følgende:

Ayn Rand is one of those things that a lot of us, when we were 17 or 18 and feeling misunderstood, we’d pick up. Then, as we get older, we realize that a world in which we’re only thinking about ourselves and not thinking about anybody else, in which we’re considering the entire project of developing ourselves as more important than our relationships to other people and making sure that everybody else has opportunity – that that’s a pretty narrow vision.

Å bare tenke på seg selv uten hensyn til andre er ikke en del av Rands etikk. En av Rands fremste litterære helter, den rasjonelle egoisten og arkitekten Howard Roark fra The Fountainhead, betalte for eksempel husleien til vennen og skulptøren Steven Mallory:

He [Roark] paid Mallory’s rent and he paid for most of the frequent meals together.

Er dette å «kun tenke på seg selv» som Obama påstår?

Christopher Hitchens

Christopher Hitchens var en populær venstreorientert forfatter og kommentator som døde i 2011. I motsetning til de fleste andre venstreorienterte kom han med kritikk av islam; han var også sterkt kritisk til konspirasjonsteoriene om 11. september 2001 og forsvarte blant annet USAs frigjøring av Irak i 2003.

Tidlig på 1980-tallet deltok han i en serie med debatter om sosialisme og kapitalisme med de to objektivistene Harry Binswanger og John Ridpath. Hitchens burde med andre ord hatt en viss kjennskap til Ayn Rand og Objektivismen.

I videoen nedenfor fra et foredrag mange år senere ble han spurt om hva han syns om Ayn Rand. Han mente at romanene var «transcendently awful», mens han hadde en viss respekt for The Virtue of Selfishness. Likevel, Hitchens hevdet at det var intet behov for essayer som argumenterer for egoisme blant mennesker, siden folk flest i dag er egoister og vi ikke trenger å gjøre dem mer egoistiske.

Å mene noe slikt etter å ha lest romanene, The Virtue of Selfishness og diskutert med Binswanger og Ridpath er useriøst, påpekte Vegard Martinsen.

The Bad

Uheldige formuleringer fra Rand?

Neste post i foredraget om kritikken av Ayn Rand dreide seg om noen formuleringer fra Rand selv. Hvorvidt dette passer inn i kategorien «Bad» eller «Good» er vanskelig å si.

Uansett: den første formuleringen Vegard Martinsen stusset over var følgende fra The Fountainhead:

Man cannot survive except through his mind. He comes on earth unarmed. His brain is his only weapon.

Hvis mennesket kommer til Jorden ubevæpnet, hvordan kan vi da si at hjernen er menneskets eneste våpen?

En annen formulering:

But don’t they know that if suffering could be measured, there’s more suffering in Steven Mallory when he can’t do the work he wants to do, than in a whole field of victims mowed down by a tank?

Kan det virkelig påstås at en skulptør som ikke får utøve kunsten sin lider mer enn en gruppe med mennesker som blir meiet ned av en stridsvogn – enn massemord? Vegard Martinsen sendte inn dette spørsmålet til Harry Binswanger i hans ukentlige Meeting of the Minds-nettmøte.

Ifølge Binswanger er denne setningen et litterært virkemiddel. Lidelse kan ikke måles mellom mennesker (kun innad i deg selv), og er en måte å vektlegge Mallorys lidelse. Hvis lidelse mellom mennesker kunne måles ville «påstanden» ikke vært sann. Men som forfatter har man en såkalt «litterær lisens», og poenget er å si at det finnes ren fysisk smerte og det finnes spirituell/psykologisk smerte – å ha hele sitt formål i livet ødelagt for seg selv.

Vegard Martinsen selv skjøt inn at formuleringen stammer fra en roman, og det som blir sagt og gjort av Howard Roark i romanen til enhver tid ikke nødvendigvis er det Rand selv mener. Roark sier dette fordi han er fortvilet over at Mallory ikke får skape det han vil – det er sammenlignbart med den kjente frasen de fleste av oss sier fra tid til annen: «det er det verste jeg har hørt». Det du referer til er antakelig ikke det verste du har hørt, men det er et virkemiddel for å understreke et poeng.

Gierløff i Minerva

Minerva nr. 4/2013 inkluderte artikkelen «Hvem er redd for Ayn Rand?» av Høyre-politikeren Fredrik Gierløff. Til tross for Gierløffs påstand om at han har foretatt «et dypdykk i Rands forfatterskap» finner vi kun en rekke misforståelser og faktafeil i artikkelen.

For eksempel: Gierløff siterer Martinsen fra en artikkel som ble skrevet til Samtiden i 2001 (men som ble refusert, noe Gierløff ikke nevner). I sitatet nevner Martinsen alle de angivelige godene vi får med velferdsstaten og at ingen kunne vel være motstandere mot et slikt system. Ifølge Gierløff er dette feil fordi «objektivismens forsvar for frihet stammet jo nettopp fra logikk utledet fra aksiomer, ikke forventninger om konsekvenser».

Gierløff utelater Martinsens neste setning, som skriver om nettopp de negative konsekvensene av velferdsstaten. I tillegg tar han feil om Objektivismens lære om aksiomer og deres rolle. Objektivismen er et virkelighetsbasert filosofisk system, og baserer seg på observasjoner og logikk fremfor logisk utledelse fra aksiomer – slik man gjør i rasjonalistiske filosofier. Aksiomenes rolle i Objektivismen er å veilede til virkelighetsforankret tenkning. Gierløffs påstand er derfor urimelig. Rands etikk dreier seg om å følge konsekvensene til handlinger og integrere disse til prinsipper – veiledet av virkelighetsorienterte aksiomer.

Videre hevder Gierløff at han og Thorbjørn Røe Isaksen har påpekt feil og mangler i Rands eiendomsrettsteori, med henvisning til artikkelen «Rettferdighet og eiendom» i det liberalistiske tidsskriftet Nytt paradigme i 2005. Denne artikkelen dreier seg imidlertid om anarkisten Murray Rothbards eiendomsrettsteori, og Rand blir nevnt ved at hennes teori skal ligne på Rothbards, bare mer elegant formulert.

Og dette skal være et dypdykk i Rands forfatterskap?

Les mer: Ingen grunn til å være redd for Ayn Rand «

Klassisk liberalisme, Ayn Rand og akademia

På Facebook har førsteamanuensis Pål Foss fra Høgskolen i Østfold foretatt en mindre smigrende sammenligning av Ayn Rand. Hvorfor velge Coca Cola og Pizza Grandiosa når du kan spise en finere middag – altså hvorfor velge Ayn Rand når du har «bedre» tenkere som Kant, Smith, Locke, Mill, Nozick, Popper, Dahrendorf og Aron?

Akademikere fnyser ofte av Rand, som befant seg utenfor akademia og ikke fulgte de akademiske spillereglene (blant annet ved å skrive forståelig). Det akademikere imidlertid ikke kan ignorere er den stadig økende floraen av akademiske bøker om Objektivismen.

Blant disse finner vi On Ayn Rand (Gotthelf 2000), Ayn Rand’s Normative Ethics (Smith 2006), Metaethics, Egoism, and Virtue (Gotthelf & Lennox 2010), Concepts and Their Role in Knowledge (Gotthelf & Lennox 2013), Foundations of a Free Society (Salmieri & Mayhew 2019) og A Companion to Ayn Rand (Salmieri & Gotthelf 2016) om Objektivismen og Essays on Ayn Rand’s We the Living (Mayhew 2004), Essays on Ayn Rand’s Anthem (Mayhew 2005), Essays on Ayn Rand’s The Fountainhead (Mayhew 2006) og Essays on Ayn Rand’s Atlas Shrugged (Mayhew 2009) om forfatterskapet.

For å få gjennomslag for frihet må frihetlige idéer prege kulturen – det må prege akademikere, mediefolk og kulturfolk. Ayn Rand er den eneste tenkeren som konsekvent står for frihet, men hun skal vi ifølge Foss se bort fra.

Foss vil altså forkaste den eneste tenkeren som har en moralsk begrunnelse for frihet, og ifølge ham må vi i stedet satse på økonomi – det er økonomi som er viktig. Men økonomi er sekundært og fungerer kun som et supplement til frihet.

Parasites, moochers and looters

En vanlig påstand som blir kastet mot Ayn Rand er at hun kalte de fattige for «parasites, moochers and looters» (parasitter, tiggere og plyndrere). Men ingen sitater viser at hun omtalte de fattige på denne måten, ifølge Martinsen. Hun snakker tvert imot om maktmennesker og akademikere.

Metaetikk: Dyr

I 2018 ga den tidligere objektivisten Ari Armstrong ut boken What’s Wrong with Ayn Rand’s Objectivist EthicsDet er mye man kan si om denne boken, og Don Watkins har skrevet en svært god kritikk ved navn «Atlas Neutered: Ari Armstrong’s Straw Man attack on Objectivism». Vegard Martinsen tok imidlertid opp fire metaetiske problemer fra boken.

Det første problemet dreier seg om dyr og metaetikk, som føyer seg inn i en større tradisjon av diskusjoner i objektivistmiljøet. I essayet «The Objectivist Ethics» skriver Rand følgende:

Only a living entity can have goals or can originate them. And it is only a living organism that has the capacity for self-generated, goal-directed action. On the physical level, the functions of all living organisms, from the simplest to the most complex—from the nutritive function in the single cell of an amoeba to the blood circulation in the body of a man—are actions generated by the organism itself and directed to a single goal: the maintenance of the organism’s life.

Planter og dyr handler automatisk for å overleve, mens mennesket bør handle for å overleve. Ved å henvise til biologi viser Rand at den egoistiske etikken kan integreres med interne prosesser i reelle, levende vesener. Ifølge Rand handler individer for å overleve, men kjente biologer som Richard Dawkins hevder tvert imot at individer gjerne dør for å spre sine gener – individer fungerer som maskiner for å spre gener.

Hva da med velkjente tilfeller som:

  • Dyr som ofrer seg for sitt avkom
  • Edderkoppen som blir spist etter seksualakten
  • Bier som har én oppgave: å ofre livet for flokken
  • Fuglemødre som risikerer livet for å lure rovdyr vekk fra barna (Binswanger, The Objectivist Forum, februar 1984)

På side 99 i A Companion to Ayn Rand skriver Greg Salmieri at «there are sometimes ambiguities about whether the individual organism or the species (or family) is the unit of life.»

Det er i denne konteksten Armstrong kommer med sine kritiske innspill. Ifølge Rand utgjør liv standarden for moralsk verdi, og det som gjør livet dårlig er å anse som anti-verdier. Armstrong mener imidlertid at «the fact that we experience many values as valuable for their own sake» ugyldiggjør Rands syn på overlevelse som det endelige målet for levende organismer.

Hvis du liker å gjøre ting uten å tenke på om det fremmer ditt liv eller overlevelse, gjør det visstnok Rands etikk feil – som å lytte til musikk, se ditt barn vokse opp, spise et godt måltid, se på en vakker solnedgang og så videre.

Man velger som regel ikke for å overleve, men alle gode valg styrker eller bidrar til overlevelse som et menneske. Vi velger mange ting fordi det gjør vårt liv bedre, noe som er i tråd med Rands argumenter om formål. Slike formål gjør livet verdt å leve og bidrar til overlevelse. Vi ville ha kjedet oss ihjel uten slike verdier, og derfor tar Armstrong helt feil, ifølge Martinsen.

Men hva med dyr som ofrer seg? En and lurer for eksempel vekk et rovdyr fra sitt avkom. Vet anden hva den gjør? Vet den at den skal dø? Dyr har en begrenset bevissthet og er ikke i stand til å tolke hele situasjonen. De blir så opptatt av slåsskampen at de glemmer den fulle konteksten, og kjemper til de dør. I valget mellom sine unger og seg selv, er det å la ungene overleve ikke et eksempel på altruisme, siden dyrene har investert så mye i sine avkom (i biologien brukes riktig nok altruisme på en annen måte enn i etikken).

Hva med edderkoppen som blir spist? Vet edderkoppen dette på forhånd? Vet han hva han går til? Nei.

Hva med bien? Den vet heller ikke hva den går til. Den er fra naturens side programmert til å utføre den jobben den har – å forsvare flokken.

Metaetikk: Slaveri

Et annet metaetisk problem Armstrong tar opp er spørsmålet om slaveeiere og slaver. Vil en egoist frivi slavene sine – vil han ikke da lide mer nød enn tidligere? Eller et mer realistisk eksempel: Hvis man vokser opp i et rikt hjem og finner ut i voksen alder at sin far er kriminell, at all velstanden i hjemmet skyldes illegale aktiviteter – hva gjør man da?

Å frigi slavene vil skade slaveeieren, ifølge Armstrong, og dette viser da angivelig at Rands forsvar for individers rettigheter er svakt.

Vegard Martinsen argumenterer derimot for at man bør komme seg ut av slaveeierskapet eller den kriminelle familien så fort som mulig. For eksempel: Slaveopprør forekommer sporadisk, dette er noe vi vet fra historien. Dine slaver kan med andre ord drepe deg i morgen. Et tillegg jeg vil skyte inn her er at frigitte slaver blir en positiv og produktiv ressurs som til syvende og sist vil gjøre livet ditt bedre med økt velstand.

Metaetikk: Barn

Et tredje metaetisk problem er barn. Er det egoistisk å få barn? Det er åpenbart slitsomt til tider med barn, men de fleste foreldre kan skrive under på at man får kolossal glede og nytte av barn – barn gjør livet bedre. Det holder derfor ikke å si at det er egoistisk å ikke få barn.

Metaetikk: Når krenkelser ikke oppdages

Et fjerde metaetisk problem er hvis krenkelse av rettigheter ikke oppdages. Er det da egoistisk å avstå fra å krenke rettigheter så lenge man ikke blir oppdaget? Er det for eksempel riktig å stjele penger fra noen som sannsynligvis aldri kommer til å oppdage tyveriet?

Dette poenget er uholdbart, ifølge Martinsen. Ærlighet er et prinsipp, og rasjonelle, produktive mennesker har respekt for rettigheter og ærlighet integrert i sin personlighet. Det er umulig å krenke et prinsipp man har levd etter i alle år. I tillegg: Man vet aldri i forkant om man ikke blir oppdaget eller ikke.

The Good

Merk at noe av det følgende materialet har en anekdotisk natur, og at ikke all kritikken nødvendigvis går mot Ayn Rand selv.

Rands egoismedefinisjon

I introduksjonen til The Virtue of Selfishness skriver Ayn Rand:

Yet the exact meaning and dictionary definition of the word “selfishness” is: concern with one’s own interests.

Rand henviser til en ordbokdefinisjon av «egoisme», men det finnes faktisk ingen engelskspråklig ordbok med denne definisjonen. Spørsmålet da er hvor lurt det er å skrive noe slikt.

I norsk kontekst har Vegard Martinsen sett på Kunnskapsforlagets leksikon fra 1982, hvor det står følgende om altruisme: «den etiske grunnsetningen at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme. Den oppfatning at egeninteressen alene kan og bør være motivet for våre handlinger».

Dette er nærmere det Rand selv skrev. Martinsen påpekte videre de korrekte definisjonene av altruisme og egoisme.

  • Altruisme: å gi avkall på egne verdier til fordel for andre
  • Egoisme: å handle slik at man selv virkelig tjener på det på lang sikt

«Å gi» er forbudt

Atlas Shrugged sier John Galt følgende til Dagny Taggart:

Miss Taggart, we have no laws in this valley, no rules, no formal organization of any kind. We come here because we want to rest. But we have certain customs, which we all observe, because they pertain to the things we need to rest from. So I’ll warn you now that there is one word which is forbidden in this valley: the word ‘give.

Vegard Martinsen spør om ikke «det å gi er forbudt» er litt uheldig, og vet ikke om han ville ha formulert det slik.

Definisjon av fornuft

Ayn Rand har gitt minst to definisjoner av «fornuft» –  én i Atlas Shrugged og én i «The Objectivist Ethics».

Atlas Shrugged:

Reason is the faculty that perceives, identifies and integrates the material provided by [man’s] senses.

«The Objectivist Ethics»:

Reason is the faculty that identifies and integrates the material provided by man’s senses.

Ordet «perceives» er utelatt i den nyeste definisjonen. Martinsen er enig i at det er riktig å si at «perceive» ikke skal være med. Dyr har for eksempel også persepsjon, men de har ikke fornuft.

Privateid vs. eid av private individer

Capitalism: The Unknown Ideal definerer Ayn Rand kapitalisme som følger:

Capitalism is a social system based on the recognition of individual rights, including property rights, in which all property is privately owned.

Det er også en tilsvarende definisjon på side 190 i boken Objectively Speaking: Ayn Rand Interviewed, hvor «privately owned» er byttet ut med «owned by private individuals».

Vegard Martinsen bemerker at innholdet i utgivelser som Objectively Speaking, Letters of Ayn Rand, Journals of Ayn Rand, The Art of Fiction, The Art of Nonfiction og Ayn Rand Answers ikke nødvendigvis inneholder det Rand faktisk sa eller skrev selv. De er alle redigert etter hennes død, og de fleste formuleringer fra Rands side er brakt i samsvar med det hun publiserte selv.

Men «privately owned» og «owned by private individuals» er ikke det samme. Å være «privateid» innebærer en eksklusiv eier som disponerer en eiendom, og behøver ikke å være det samme som et individ. «Privat» er noe som ikke er tilgjengelig for publikum i sin alminnelighet.

Ifølge Leonard Peikoff kan ikke staten eie noe under kapitalisme, den må leie. Men Vegard Martinsen argumenterer for at hvis staten eier en politistasjon eller militærleir, så er de privateid. Staten må eie sine bygninger de benytter for å legitimt kunne drive en stat.

Spillane over Shakespeare?

I avisen The Economist har Rand-forskeren James G. Lennox og David Ashton hatt en debatt om det moralske forsvaret av kapitalismen. I et leserbrev til The Economist skriver David Ashton at han tviler på at Rand ville ha godtatt dagens globale kapitalisme, hedge-fond og frie innvandring. I tillegg påstår Ashton at Rand rangerte Mickey Spillane over Shakespeare.

Martinsen tok hovedsakelig for seg det siste utsagnet (selv om de første om økonomiske aspekter også kan diskuteres). Det er ikke riktig å påstå at Rand rangerte Spillane og Shakespeare, i alle fall ikke slik det står i leserbrevet.

Men Spillane er en moralsk forfatter: Heltene er gode, skurkene er onde, og heltene vinner til slutt (andre samtidsforfattere var nihilistiske og venstreorienterte i forhold). Spillane og Rand endte riktig nok opp med å bli venner, og Spillane skriver godt, men å si at han er en bedre forfatter enn eller står over Shakespeare blir feil.

Shakespeare har det beste språket av alle engelskspråklige forfattere og forstår alle maktforhold ut og inn. Rand visste om alt dette. Shakespeare er imidlertid nihilist. Det er ingen sammenheng mellom verdier og handlinger i hans skuespill – skurker kan vinne og helter kan tape. Når det gjelder moral kan det være riktig å si at Spillane står over Shakespeare.

Martinsen mener at dette for øvrig viser hvilken fare det er ved å uttale seg – man må regne med å bli sitert ut av kontekst.

«Rand leste aldri de hun kritiserte»

I en franskspråklig blogg ved navn De l’Objectivisme er Rand-forsker Shoshana Milgram Knapp intervjuet. Ifølge en fransk Rand-biografi fra 2011 leste Rand aldri filosofene hun kritiserte, som for eksempel Kant.

Shoshanas begynner sitt svar med at Rand leste alt av Agatha Christie. Vegard Martinsen er ikke så sikker på hvor lurt det er å begynne med dette. Det gir et inntrykk av at Rand er en lettvekter – hun burde begynt med det tyngste og vanskeligste. I intervjuet ser riktig nok Shoshana på bøkene Ayn Rand har eid, og viser at hun hadde lest Kant og så videre.

Hjernekvalitet og frekke publikummere

Ayn Rand deltok på noen utgaver av «The Phil Donahue Show» på 1970-tallet. I en av episodene svarer Rand på spørsmål fra salen, og når de diskuterer kvinners muligheter i USA sier en fra salen at hun var imponert over Rands bøker for 15 år siden, men at hun nå er mer utdannet – før hun kommer med kritikk.

Rand sier at dette er den typen innlegg hun ikke svarer på, og at damen i salen har «vist kvaliteten til sin hjerne». Det er riktig nok en fornærmelse fra publikummeren, men Rand kunne ha svart annerledes, ifølge Martinsen.

Militærkuppet i Chile

På et Ford Hall Forum-foredrag i 1974 uttalte Ayn Rand følgende: «Compared to Allende and the socialists in Chile, Pinochet and his people are gentlement and scholars and giants.»

Konteksten i dette tilfellet er at president Allende og hans kumpaner i Chile eksproprierte amerikanske selskaper, før det ble iverksatt et CIA-støttet kupp. Lenge ble situasjonen ansett som en folkevalgt leder vs. onde USA-kuppere. Takket være Internett ble den sanne naturen til Allende-regimet oppdaget senere, med alt det innebar av streiker, kaos, bråk og trøbbel.

Pinochet, som tok makten i Chile ved et kupp, var påvirket av den såkalte Chicago-skolen til Milton Friedman, som i sin tur markedsliberaliserte det søramerikanske landet. Men å kalle Pinochet og hans medløpere for «gentlemen» når de var ansvarlige for tortur og henrettelser, er ikke bra.

Rand om homofili

På Ford Hall Forum i 1971 uttalte Rand at homofili var umoralsk og avskyelig, men at hun samtidig mente at myndighetene ikke har rett til å forby det. Rand hadde omgangsvenner som var homofile, en svoger som var homofil, og hadde ikke noe problem med det da hun ble spurt tidligere, ifølge Martinsen.

Da hun ble spurt om homofili i 1971 hadde hun og USA nettopp opplevd de mest ekstreme tilfellene i homoparader og hippielivsstil. I tillegg: Rand vokste  opp i erkekonservative Tsar-Russland, hvor slik livsførsel var utenkelig.

Vegard Martinsen argumenterer likevel for at Rands holdning i denne saken ikke er bra. Grupper har blitt forfulgt og trakassert opp gjennom hele historien, homofile inkludert. Å formulere seg i slike ordelag overfor en utsatt gruppe er ikke bra.

Mottok ingen hjelp?

I «om forfatteren» i Atlas Shrugged skriver Rand følgende:

I decided to be a writer at the age of nine, and everything I have done was integrated to that purpose. I am an American by choice and conviction. I was born in Europe, but I came to America because this was the country based on my moral premises and the only country where one could be fully free to write. I came here alone, after graduating from a European college. I had a difficult struggle, earning my living at odd jobs, until I could make a financial success of my writing. No one helped me, nor did I think at any time that it was anyone’s duty to help me.

Da Rand først kom til USA lot slektninger i Chicago henne bo hos dem gratis, og se kinofilmer gratis, samt skaffet henne et introduksjonsbrev. Det er med andre ord overdrevent å påstå at ingen hjalp henne, men hvis hun snakket om altruistisk hjelp er det kanskje sant.

Konklusjon

Når det gjelder reell kritikk av Ayn Rand og Objektivismen, er eksemplene med Chile, Rands svar til publikummeren på Donahue-showet og synet på homofili alt Vegard Martinsen har klart å grave frem. Martinsen leser alle bøker som kommer ut om Rand, men gjengangeren er stort sett ondsinnet eller usaklig kritikk.

I Minerva skrev Fredrik Gierløff at hvis Ayn Rand skal bli noe annet enn en kuriositet, må andre enn objektivister få innflytelse. Martinsen siterte da den kritiske boken Mean Girls, som lister opp ikke helt ukjente navn som har blitt influert av Ayn Rand: Jeff Bezos, Jimbo Wales, Steve Jobs. Innflytelsen finnes og er reell, men vi har kun sett starten. Og vi må alle jobbe for å øke innflytelsen ytterligere.

PS

I spørsmål-og-svar-delen etter foredraget ble det blant annet diskutert Rands syn på indianere, en kvinnelig president og den såkalte «voldtektsscenen» i The Fountainhead. Nedenfor følger korte sammendrag av disse temaene.

Indianerne i Amerika praktiserte ikke eiendomsrett og var nomadiske. Konflikten sto essensielt mellom barbarer og nybyggere som skulle dyrke jorda. Forholdene var fredelige i begynnelsen, men indianerne startet etter hvert å angripe. Ifølge Martinsen finnes det data på dette.

Når det gjaldt synet på en kvinnelig president, var Rands kjønnsrollesyn at kvinner alltid må ha en mann å se opp til. USAs president er øverstkommanderende og har følgelig ingen over seg. Ifølge Rand er det ikke slik at kvinner ikke er dyktige eller flinke nok til å påta seg en slik rolle, de hadde nok teknisk sett vært bedre enn menn, men Rands kjønnsrollesyn var slik det var.

Angående «voldtektsscenen» i The Fountainhead, skal Rand en gang ha uttalt «If it was rape, it was rape by engraved invitation». Dominique Francon forfølger Howard Roark i scene etter scene. Hun ødelegger sin peishylle, og når Roark sender en overvektig italiener som respons, blir Dominique rasende og pisker Roark. Når akten først skjer, roper Dominique ikke etter hjelp, og hun dusjer ikke etterpå. Ifølge Vegard Martinsen er dette ikke en voldtekt – det er kun en lesning som ikke er forankret i fakta. The Fountainhead er en roman, og den skal være dramatisk.