Saysiansk økonomi

Saysiansk økonomi

Vegard Ottervig Politikk

Med boken «Saysiansk økonomi» forsøker Vegard Martinsen å presentere og argumentere for de sosioøkonomiske teoriene til Jean-Baptiste Say overfor et norsk publikum.

«Saysiansk økonomi – eller en introduksjon til politisk økonomi basert på teoriene til Jean-Baptiste Say», Vegard Martinsen, Kolofon forlag, 2017.

Få har hørt om Says lov, færre forstår den og enda færre har hørt om opphavsmannen, franskmannen Jean-Baptiste Say (1767–1832). Samtidig forstår og verdsetter de aller færreste bidragene Say kom med til økonomifaget og spesielt innen politisk økonomi.

Dette forsøker Vegard Martinsen og bidragsyter Per Arne Karlsen å gjøre noe med i boken «Saysiansk økonomi». Denne mursteinen av en bok på nesten 500 sider har et ambisiøst formål: å forklare hvorfor de fleste land i Vesten i dag sliter med store økonomiske problemer med alt fra statsgjeld, arbeidsløshet, inflasjon og diverse kriser.

Den korte forklaringen står alt på baksiden av boken. De fleste problemene skyldes at myndighetene i omtrent alle land i verden har ført en feilaktig økonomisk politikk, som baserer seg på teoriene til John Maynard Keynes og hans etterfølgere (kalt keynesianere) – teorier som har dominert så å si all økonomisk teori og politikk siden tiden etter Den annen verdenskrig.

Å kritisere er ikke nok, man bør alltid komme med et positivt og konstruktivt alternativ til ethvert uføre, og det er her Jean-Baptiste Say kommer inn i bildet. Mesteparten av boken presenterer og argumenterer derfor for Says teorier innen sentrale økonomiske temaer som velstand, produksjon, penger, kjøp og salg, internasjonal handel, forbruk, bank og skatt, samt hva et saysiansk syn har å si om emner som den svarte økonomien, økonomiske kriser, velferdsstaten og diverse andre økonomiske problemer.

Glimrende innføring i økonomi

En blytung økonomibok på 500 sider kan virke avskrekkende på de fleste, men i dette tilfellet er det snakk om får i ulveklær. Ja, mange fagbøker om avanserte emner er som regel uforståelige eller svært vanskelig tilgjengelige, men «Saysiansk økonomi» kunne like så godt bli kalt «Innføring i økonomi» (eller «Economics 101» på engelsk).

Boken gir en god og tydelig forklaring på helt elementære ting som folk flest enten ikke tenker så nøye over eller har tolket helt feil. Et eksempel på dette er kapitlet om produksjon og hva kapital er og hvordan det oppstår. Enten det dreier seg om velstand, produksjon, kapital, penger eller prismekanisme, så gir boken først en grundig og skarp definisjon, før den går videre med interessante eksempler de fleste kan relatere seg til, og dermed benytter begrepene i mer avanserte resonnementer og teorier. Dette er slik enhver god fagbok burde vært bygd opp.

Med denne oppskriften (definisjon, eksempler, avanserte argumenter) får vi enkel, men viktig og virkelighetstro innføring i velstand, produksjon, kapital, penger, bankenes funksjon og så videre.

Et annet moment å nevne her er bokens stadige repetisjoner av sentrale poenger. Et eksempel er Says lov: Skal man kjøpe/bytte til seg noe må man først ha produsert og være villig til å selge/bytte bort noe som har omtrent samme verdi som det man vil bytte til seg/kjøpe. Produksjon av nyttige varer eller tjenester, altså noe det er etterspørsel etter, og kun det fører til handel, forbruk og velstand, og en handel, selv hvor penger er involvert, er egentlig kun et bytte av varer/tjenester mot varer/tjenester (s. 69, 285-6). Dette og flere andre poenger blir nevnt flere ganger på ulike steder i boken. Grepet kan virke overraskende og/eller unødvendig, men med tanke på hvor feilaktige ideer folk flest godtar så må slik insisterende repetisjon til.

Det er altså stort sett enkelt å henge med i «Saysiansk økonomi», med en grunnleggende forklaring av begreper og interessante eksempler før en gradvis ekspansjon til mer komplekse og abstrakte begreper. Kapitlet om økonomiske kriser kan likevel være litt utfordrende å henge med på, men grunnet krisenes kompleksitet er det antakelig lite forfatteren kunne ha gjort annerledes på den begrensede plassen.

Eksempler på viktig innsikt

Noe av det viktigste leseren kan lære av «Saysiansk økonomi» er at det er akkumulering av kapital som fører til vekst i velstand. Kapital defineres på side 30 som «noe som tidligere er produsert, som benyttes til produksjon av varer/tjenester, og som ikke raskt forbrukes». Akkumulering av kapital betyr at produksjonsmidler samles, forbedres eller styrkes, slik at man kan produsere stadig mer kompliserte og krevende produkter (eller produsere det samme mer effektivt), enten det er snakk om ny kapital som maskiner eller rene forbruksvarer som telefoner, biler, sko eller lignende.

Vi lærer at produksjon, kapital og velstand henger tett sammen: «Det som virkelig utgjør velstand er ikke penger, det som utgjør velstand er å ha mulighet til å benytte goder som gjør livet bedre», skriver Martinsen i forbindelse med eksport, import og såkalt handelsbalanse på side 163. Dette er en helt avgjørende innsikt i økonomifaget. Akkumulering av kapital innebærer at produktive mennesker og organisasjoner bygger opp nok produksjonsmidler til å produsere flere produkter, som alle produktive mennesker i et samfunn kan bytte til seg og dermed få et bedre liv: Bedre hus skjermer oss bedre fra vær og vind, bedre klær beskytter oss mot kulde og varme, bedre transportmidler fører oss fra A til B mye raskere, bedre mat gir oss mer energi og bedre helse, bedre duppeditter løser mange små og store utfordringer i hverdagen, og så videre.

Martinsen utbroderer også funksjonen til penger i denne sammenhengen:

Say ville ha sagt at å se på handelsbalansen i en begrenset periode er meningsløst. I det lange løp vil den alltid balansere i og med at enhver handel fundamentalt sett består i å bytte varer man selv har produsert mot varer andre har produsert. Man bytter varer med varer; penger er bare et byttemiddel som (i dette tilfellet) utsetter tidspunktet for et bytte til det dukker opp varer man virkelig vil skaffe seg – i mellomtiden sitter man på pengene. Penger gjør det altså mulig å gi fra seg noe nå for å noe tilbake på et senere tidspunkt. Alle betraktninger om handelsbalanse er derfor meningsløse. (s. 164)

Bankenes rolle i produksjon, kapital og velstand er omtrent den samme som blodet utgjør for menneskekroppen (s. 191): Der blodet frakter oksygen til organer som trenger det, frakter banker kapital til områder innen økonomien som trenger det. Takket være sparing og innskudd kan banken låne ut summer til entreprenører, altså en form for investering, som videre fører til økt produksjon, akkumulering av kapital og velstandsvekst. Det gjøres et poeng ut av at bankene må vurdere entreprenørenes prosjekter nøye og finne ut om de vil gi en realistisk avkastning på sikt. Ingen stat vil være der for å redde banker med dårlige avgjørelser i et system av fritt marked og frihandel som Say forfekter, og derfor må bankene opptre ansvarlig og langsiktig.

Det er nettopp sparing i banker keynesianere mener skader økonomien. Derfor forfekter dagens dominerende økonomer og følgelig politikerne lave renter slik at flere tar opp lån, mens færre sparer. Det samme poenget gjelder skattleggingsstrategien i velferdsstaten, som det står utførlig om fra side 226 og utover. Kort fortalt mener politikere og økonomer at penger og kapital som blir spart av bedrifter og privatpersoner går ut av økonomien, og derfor vil de heller ha et sterkt skattetrykk for å gjennomføre egne offentlige tiltak som byggeprosjekter, stønader og «øke etterspørselen» (som keynesianere mener driver økonomien). Men villede tiltak som lave renter, høye skatter og inflasjon reduserer mengden akkumulert kapital, og dermed også den velstanden som kunne ha vært, ifølge Say.

I kapitlet om penger er det for øvrig en nyttig distinksjon mellom Say og den østerrikske skolen innen økonomi, hvor vi finner økonomer som Mises, Hazlitt, Hayek og Rothbard. Østerrikerne legger for eksempel vekt på at det er viktig med en stabil pengemengde, mens Say hevder at det er viktig med en stabil pengeverdi. I tillegg finnes det uenighet om betydningen av knapphet (s. 397).

Problemene i velferdsstaten

Omtrent alle land i dag er velferdsstater, så fremt de ikke er rene diktaturer. I Vesten har velferdsstaten vært det dominerende systemet siden 1950-tallet, og alle stater her har opplevd ulike økonomiske kriser av ulikt omfang. Et svært viktig poeng om disse krisenes opprinnelse finner vi på side 273, hvor fravær av eiendomsrett og et sterkt nærvær av diverse reguleringer, skiftende rammebetingelser, sentralbankens innskudd i dårlig drevne banker, stadige endringer i skattereglene, stadige endringer på rentenivået og økende skjemavelde og byråkrati fører til store problemer i koordineringen av investeringer, etableringer, produksjon og forbruk. Det er derfor ikke overraskende at både Say og forfatteren mener at det er statlige inngrep i økonomien, og ikke det frie markedet, som skaper problemer og kriser.

Poenget om vanskeliggjøring av produksjon og koordineringen av økonomiske aktiviteter utfylles på side 324 om hovedårsaken til de økonomiske problemene i velferdsstaten:

Hovedårsaken til de rent økonomiske problemene i velferdsstaten er at koblingen mellom produksjon og forbruk er brutt. Borgerne kan forbruke uten å produsere, eller de kan forbruke mer enn de produserer. Det burde være enkelt å forstå at et slikt system ikke er bærekraftig over tid. Med andre ord, velferdsstaten som system kan ikke være bærekraftig over tid, og de land som er organisert som velferdsstater vil over tid får stadig større problemer på alle områder.

Kapitlet om velferdsstaten bidrar med mange eksempler og gode forklaringer på hvorfor velferdsstaten ikke kan fungere på lang sikt. I tillegg til det som er nevnt lærer vi om byråkrati og hvorfor det alltid må ese ut. En velferdsstat deler ut goder til noen og byrder til andre, skatter og avgifter skal betales i ulikt omfang og mottakere av ulike tjenester skal vurderes. Noen vil alltid prøve å sno seg rundt i systemet for å oppnå fordeler på bekostning av andre, og derfor må stadig nye kontroller og revisjoner til, noe som øker behovet for antall skjemaer og antall ansatte. Og derfor vil byråkratiet alltid øke (s. 326).

Så hva bør politikere gjøre? «Det gode politikere bør gjøre er å arbeide for øket frihet, dvs. for øket respekt for eiendomsretten, samt å arbeide for å etablere eiendomsrett på områder hvor den ennå ikke er innført, og å formulere lover som ivaretar dette», skriver Martinsen på side 361.

Og bare for å få gjentatt et sentralt poeng (repetisjon gjelder også her!): Sparing gir bankene økt kapital, som fører til økt investering i produktiv virksomhet, som fører til økt velstand (s. 367).

Enkelte ting kunne ha vært bedre

Selv om «Saysiansk økonomi» i det store og hele er en bragd og et viktig bidrag til forståelsen av politisk økonomi for et norsk publikum, er den ikke uten feil.

Det første jeg vil nevne her er ikke en direkte feil, men heller noe forfatter Vegard Martinsen kunne ha utbrodert litt mer. På side 67 påpeker han at «få eller ingen økonomer er i teorien (men sjelden i praksis) uenige i de økonomiske lovene» – hvilket er et godt poeng som blir hengende i luften. I denne sammenhengen savner jeg en henvisning til det velkjente kropp-sinn-problemet fra filosofien og hvordan filosofi påvirker alle fag, inkludert økonomi.

«Saysiansk økonomi» kan stå i fare for å bli kritisert for anekdotisk bevisføring. I kapitlet om velferdsstaten kan vi for eksempel på side 344–5 lese om forfall på fylkesveier og kommunale bygg samt lite lønnsomme offentlige investeringer, med hvert sitt ene eksempel. Men som forfatteren selv skriver: sammen viser alle eksemplene fra velferdsstaten en generell tendens. Å gå grundig til verks på skole, pensjoner, helse, statlige eiendommer og så videre vil kreve opptil flere bøker per tema, men her illustreres altså et helhetsbilde, noe mange eksperter i sin nærsynthet kan se ut til å glemme fra tid til annen. (Men en helhet med basis i oberverbare fakta, og ikke en type helhet koblet fra virkeligheten som Keynes liker å operere med).

Av forståelige årsaker har Martinsen valgt å beholde sitater fra andre verker på engelsk fordi det krever langt mindre arbeid og for å bevare en tro gjengivelse, da de fleste verkene opprinnelig er engelskspråklige (unntaket er Say, som var fransk). Vekslingen mellom norsk tekst og engelske sitater er imidlertid krevende for den gjengse leser, og kan gjøre det vanskeligere å forstå hva teksten dreier seg om. Heldigvis skyter Martinsen inn en forklaring etter de fleste sitatene som ofte består av kronglete og gammeldags språk.

Boken benytter seg pussig nok av et vell av Internett-baserte kilder, med referanse til full URL og greier, og en god del av disse baserer seg på Wikipedia. Wikipedia er noe de fleste benytter seg av i søken etter kunnskap nå til dags (ved siden av Google), men å henvise til denne nettsiden i en seriøs fagbok kan være å gjøre seg selv en bjørnetjeneste for forfatteren. Wikipedia kan som kjent redigeres av gud og hvermann, men selv om det som står der gjerne er både presist og korrekt er det ofte uglesett i akademiske kretser å benytte en nettside uten formell redaksjonell kvalitetskontroll på denne måten. En enkel måte å forbigå dette problemet på er å gå til kildene Wikipedia oppgir (hvis de i det hele tatt finnes) og heller henvise til disse.

Et annet småplukk som jeg tok meg selv i å lure på er hvorfor boken ved minst et par anledninger insisterer på å benytte seg av såkalt amerikansk tellemåte. På side 409 står en sum oppgitt i «trillioner» og er riktig nok påpekt som amerikansk tellemåte, mens det riktige tallet på norsk er «billioner». Dette kan skape unødvendig forvirring. Ville forfatteren for eksempel ha skrevet «billioner (amerikansk tellemåte)» hvis det var snakk om det vi på norsk kaller «milliarder»?

Til slutt i denne kritiske delen må det kolossale antallet skrive-/slurvefeil nevnes. Omtrent hver eneste side i boken inneholder en eller annen form for slurvefeil, som «mulighten» ( i stedet for «muligheten») (s. 105), «Klondyke», «Mayane» og «øke ler minke» (i stedet for henholdsvis «Klondike», «mayaene» og «øke eller minke») (s. 100) eller «… and cost of geovernemt, have the aim of assistng governments …» (i stedet for henholdsvis «government» og «assisting») (s. 212). Sistnevnte er spesielt ille siden det skal gjengi et sitat fra en annen forfatter. En stavekontroll i et tekstredigeringsverktøy og en mer nøye korrekturlesning ville ha luket ut de fleste av disse skrivefeilene, som nå fungerer som unødvendig støy i en ellers godt skrevet bok.

Konklusjon

«Saysiansk økonomi» er en gedigen bok, men den er både lettfattelig og tydelig. Alle som ønsker en grunnleggende innsikt og innføring i politisk økonomi (eller sosioøkonomi) bør lese boken og dermed få en økt forståelse for hvorfor Norge, USA og andre vestlige land stadig opplever økonomiske problemer og kriser, slik at man vet hva man bør gjøre for å komme ut av uføret. Ved siden av å være en knakende god innføringsbok i Jean-Baptiste Says økonomiske teorier, kan boken i tillegg fungere som et oppslagsverk man kan vende tilbake til når man lurer på noe i forbindelse med for eksempel effekten av lave renter, hva gullstandard egentlig er eller hvordan fraksjonsreservebanker fungerer.

Lær mer om kapitalisme »