Carl Svanberg

Er Sverige et sosialdemokratisk paradis? (Del 2)

Vegard Ottervig Politikk

Hvordan står det egentlig til i Sverige? I andre del av Carl Svanbergs foredrag får vi vite sannheten bak det sosialdemokratiske paradiset.

I del 1 av Carl Svanbergs foredrag om Sverige på Oslo Objectivist Conference så vi at vårt naboland opplevde en enorm velstandsvekst som følge av økt frihet og dermed økt produksjon mellom 1870–1970.

I del 2 skal vi se hva som skjedde da friheten ble redusert som følge av velferdsstatens fremvekst – da de svenske sosialdemokratene for alvor bestemte seg for å «gjennomføre teorien i praksis».

Forkrøplet kapitalisme

Sosialisme har fått æren for Sveriges suksess i årene før 1970, men hva er grunnen til dette? Partiet Sosialdemokratene hadde makten mellom 1930-tallet og 1976. Sosialisme er som kjent et system hvor staten eier og kontrollerer alt, men Sverige er en blandingsøkonomi – hvor de friere delene dominerte siden 1900. Dette er hva Ludwig von Mises kalte en «hemmet markedsøkonomi», eller «forkrøplet kapitalisme».

Sosialdemokratene som var ved makten klandret alltid kapitalisme for alle problemer, men holdt seg unna ren sosialisme på grunn av pragmatisme og stemmesanking. Det var likevel dette partiet som introduserte velferdsstaten.

De tolererte den kapitalistiske delen av Sverige, ettersom noen tross alt måtte mate velferdsstaten. Av denne grunn var det lave skatter i lang tid hos söta bror. Selskaper fikk en rekke fordeler som skattekreditter og fradrag, slik at de kunne vokse seg store og fete – slik at staten igjen kunne overta dem senere.

Innføringen av velferdsstaten

Toleransen overfor kapitalisme skulle ta slutt på 1960-tallet, da intellektuelle tok notis av lommer med fattigdom i Sverige. Nå var det på tide å slutte å fantasere om sosialisme og iverksette systemet én gang for alle!

Velferdsstaten begynte dermed å utvide på 1960- og 1970-tallet. BNP på offentlige utgifter økte fra 30 til 60 prosent, man fikk en rekke «gratis» tjenester og skattene skjøt i været for å finansiere velferdsgildet. Det totale skattetrykket på den gjengse industriarbeider i 1980 var på hele 76 prosent.

Det var ikke bare på den monetære siden at man opplevde inflasjon – også antall reguleringer opplevde en kraftig oppblåsning: Det kom for eksempel flere nye lover på fem år enn de foregående 85 årene.

Fullblods sosialisme

Ettersom ting gikk så «bra» tenkte politikerne og de intellektuelle at nå var det på tide å sosialisere økonomien for fullt. Det ble opprettet fond for å at det offentlige skulle ta over alle bedrifter, og disse fondene ble finansiert med skatter på profitt.

Bedrifter som gjorde det bra ble med andre ord tvunget til å finansiere sin egen undergang – de ble tvunget til å grave sin egen grav. Ikke overraskende flyktet forretningsfolk landet i stor skala, inkludert grunnleggeren av IKEA, Ingvar Kamprad.

Virker sosialisme?

Med alt dette i mente kan man stille spørsmålet om sosialisme fungerer. Hva er standarden for «å fungere»? Hva skjer når du straffer folk for å være produktive? I Sverige er i alle fall historien klar.

Økonomien sakket akterut, lønningene økte langt over produksjonen, og landet opplevde en kostnadskrise. Ulike bransjer mistet markedsandeler, statsbudsjettene gikk i minus og en rekke bedrifter måtte få redningspakker. Det var klart at dette ikke gikk lenger.

Devaluering og kriser

På 1980-tallet fant de svenske politikerne ut at de kunne gå for en «tredje vei», med devalueringer. Staten tvang alle til å godta lønningskutt, noe som gjeninnførte profitt og konkurranseevne hos bedriftene.

Likevel: devaluering førte med seg frøene til sin egen ødeleggelse. Resultatet ble kostnadskrise del 2, men denne gangen kunne de ikke devaluere igjen. Økonomien kollapset.

1990-tallet i Sverige var preget av stor arbeidsløshet og økning i gjelden – ganske nærme situasjonen i Hellas i nyere tid. Den tredje vei så ut til å føre Sverige rett inn i den tredje verden.

Krise i det lange løp

Kostnadskrisene, det vil si velferdsstaten, var hovedårsaken til problemet, men i det lange løp har ikke Sverige slitt med kun de to konkrete krisene. Mellom 1950 og 2000 dukket det ikke opp en eneste ny jobb i privat sektor (netto), mens antall stillinger i offentlig sektor økte. Sistnevnte er ikke produktive jobber.

Reallønnen gikk ned og folk som kunne ha vært produktive i privat sektor gikk over til offentlig sektor, noe som hindret velstandsveksten ytterligere. I tillegg ble statistikken forfalsket: Tallene om arbeidsledigheten ble holdt nede fordi man utelot folk som studenter, eldre og så videre.

Jobbveksten i Sverige mellom 1975 og 2000 var på bare 0,1 prosent, og BNP haltet dramatisk langt bak USA og OECD. Entreprenørskapet gikk ned: 50 av de største selskapene i Sverige ble for eksempel grunnlagt før 1970. Økonomien overlevde takket være handel med USA, og dette er nok et eksempel på at kapitalismen må komme til unnsetning for å finansiere sosialistiske drømmer.

Etter 2000

På 2000-tallet kuttet det offentlige i sine utgifter, velferdstjenester ble trappet ned, og skattene ble senket. Som en følge av dette så man en oppsving i entreprenørskap, for eksempel med opprettelsen av selskaper som Spotify.

Privat sektor opplevde igjen vekst, og reallønningene likeså. Blandingsøkonomien har kommet seg igjen, selv om bare en liten del av økonomien har blitt friere.

Sosialistenes metode

Det er en gjenganger i historien at sosialistene gir kapitalismen skylda for sosialismens problemer, samtidig som de gir sosialismen æren for kapitalismens fortjeneste. I en blandingsøkonomi er dette nesten alltid mønsteret.

Men virkeligheten er virkeligheten: Sverige var fritt, deretter ufritt, så litt mer fritt igjen – Sverige opplevde velstandsvekst, deretter en nedgang, så en liten oppgang. Dette er fakta.

La Sverige være et nærstående eksempel på sosialismens natur som du kan bruke sammen med alle andre eksempler på sosialisme og kommunisme opp gjennom verdenshistorien: sosialisme feiler hver gang. Sosialisme  feile, fordi ideologien går imot virkeligheten og menneskets natur.