Andrew Bernstein viser oss eksempler på udødelige temaer i verdenshistoriens fremste litteratur.

Dag 2 av Oslo Objectivist Conference startet med Andrew Bernstein som gikk gjennom to tidløse temaer – rollen til menneskets sinn og maktbegjær/maktmisbruk – i utvalgte verker av William Shakespeare, Ayn Rand og Franz Kafka.

Betydningen av menneskets sinn

I gjennomgangen av dette temaet foretok Bernstein en sammenligning mellom to hovedroller fra et par verker av Shakespeare og Rand som begge er filosofer – Hamlet og John Galt.

Shakespeare

Hamlet er en filosofisk type som befinner seg midt i en hevnfortelling. I en drøm får han besøk av sin nylig avdøde far, som hevder at sin bror (Hamlets onkel) myrdet ham. Selv om dette er en tvilsom kilde til kunnskap, er altså Hamlet nå klar over at den forræderske onkelen er en morder og tronrøver. Likevel må han tenke og fundere på alt hele tiden, uansett hvilke klare beviser han blir forespeilet. Det hele ender med at han ikke dreper onkelen før det er for sent til å redde sitt eget liv.

Det Shakespeare prøver å fortelle oss er at man aldri må sende en filosof for å gjøre jobben til en handlingens mann: Fornuften er rett og slett paralyserende. Eller som filosofen Leonard Peikoff har uttalt: Hamlet er en nevrotiker med et alvorlig kropp-sinn-problem.

Kontrasten til Ayn Rands rollefigur John Galt burde være åpenbar, men før han trakk frem dette tok Bernstein turen innom andre tragedier av Shakespeare for å illustrere sitt poeng ytterligere:

I MacBeth møter vi generalen med samme navn som til å begynne med ikke ønsker å drepe den nåværende kongen, før han blir overbevist av sin kone og utvikler seg til en tyrann (de blodige fortellingene viser for øvrig at Shakespeare var en publikumsfrier). Dette er den såkalte teorien om tragisk feilskjær – at en god mann blir drevet til katastrofe og ødeleggelse av maktbegjær.

I King Lear møter vi en konge som er forfengelig og er svak for smiger. Han er klar til å abdisere, men vil kun gi tronen til den av døtrene som smigrer ham mest.

I Othello står hovedrollen overfor Iago, en fantastisk skurk. For å være en stor helt må man ha en stor skurk å overvinne, noe vi blir servert i Othello – sammen med begjær, impulser, lidenskap og godtroenhet.

I samband med alt dette nevnte Bernstein at ingen har mestret det engelske språket som Shakespeare, med unntak av John Milton – og at Shakespeare er «the master of disaster». Så hva kan vi se i Shakespeares tragedier? Vi ser at lidenskap eller tenkning fører til katastrofe. Fornuften er paralyserende, mens lidenskapen er blind. Mennesket er fortapt, ettersom det ikke eksisterer noen andre epistemologiske alternativer – Shakespeare har dekket dem alle.

Shakespeares visjon blir dermed dramatisk realisert: mennesket er rett og slett fortapt uansett hvilken vei det prøver å ta. Men hvorfor er fornuften paralyserende? Dette spinner ut fra synet om at intellektet kun er teori og ikke er knyttet til virkelighetens verden og det praktiske liv. Dette er et klassisk platonsk synspunkt (kropp-sinn-problemet), og blir best illustrert gjennom Hamlet: Tittelfiguren baserer ikke sine handlinger på fornuft, og handler kun etter impuls eller desperasjon.

Ayn Rand

Finnes det en rollefigur hos Ayn Rand som er lik Hamlet? Essensen til Hamlet er en intellektuell med et platonsk syn på livet og virkeligheten. Ifølge Bernstein er rollefiguren som kommer nærmest dette Robert Stadler. Stadler er en fysikkprofessor som er bare interessert i ren vitenskap og ikke praktiske anliggender. Han har et platonsk syn på fornuften, men det er én betydelig forskjell med tanke på politisk makt. Hamlet ønsker ikke makt, men kan få det, mens det er omvendt med Stadler. Hamlet ønsker å filosofere i Sokrates’ ånd, mens Stadler er mer lik Platons visjon om filosofikongen.

Det er imidlertid en mer kjent rollefigur fra Atlas Shrugged som projiserer Rands syn på menneskets sinn. John Galt er både en filosof og en handlingens mann. Han gjenkjenner svakheten og impotensen til ondskap og spør seg selv: «hva om skaperne sluttet å skape?» Galt fatter handling, iverksetter en streik og gjennomfører den.

Hvilket prinsipp bygger opp under dette? Det er er ingen flyktig idéverden; det er intet skille mellom fornuft og praktisk handling. Gjennom John Galt viser Ayn Rand sitt aristoteliske syn på fornuften: Galt danner prinsipper basert på empiriske data og benytter prinsippene på den fysiske verden.

Så vi har to filofiske hovedpersoner: Hamlet versus Galt – med ulike syn på fornuft. Den ene dør, mens den andre triumferer. Litteratur viser hvordan filosofiske handlinger ser ut i virkeligheten, noe vi ser klart hos både Shakespeare og Rand.

Maktbegjær og maktmisbruk

Det andre temaet Bernstein tok opp var maktbejær og maktmisbruk, med en nærmere kikk på MacBeth, Ellsworth Toohey fra The Fountainhead og de navnløse byråkratene som er ansvarlige for å ødelegge Josef K. i Kafkas Prosessen. Vi skal se at begjær og misbruk av makt kommer i ulike former.

Shakespeare

Maktbegjær og maktmisbruk er kanskje mest tydelig i MacBeth blant Shakespeares verker. Så fort MacBeth har bestemt seg for å gripe makten, går han fullstendig berserk. MacBeth er ekstremt brutal og det gjør ham til en rollefigur som er lett å motsette seg – både for leseren og for andre rollefigurer. MacBeth er rett og slett et rovdyr ute i det fri, og er en lett gjenkjennelig ondskap.

Kafka

I Kafkas Prosessen møter vi en annen form for maktmisbruk enn hos den direkte tyrannen MacBeth. I boken projiserer Kafka en marerittaktig verden, hvor et navnløst byråkrati ødelegger og tar livet av Josef K. Her er det ingen enkel identifiserbar ondskap; ingen har fulle navn eller er fullt ut identifiserbare.

Uansett, Josef K. er en banksjef som blir arrestert en morgen, uten å vite hva han er siktet for, uten noen beviser, uten noen fornuft eller rettsstatlig prosess. Han blir arrestert av navnløse undersåtter og må gå til domstolene som en flue fanget i et edderkoppnett. Det ukjente og uforståelige byråkratiet plager og torturerer Josef K., før det til slutt tar livet av ham.

Kafka lever i en marerittverden av full sosialisme. I hans levetid begynte det å dukke opp krefter som ville igangsette denne typen verden, i form av kommunisme og nazisme. Kafka er kanskje syk, men samfunnet er enda sykere, hevder Bernstein. Likevel, man må unngå å lese historien baklengs – man må ikke se på Kafka som en advarsel mot sosialisme.

Ayn Rand

Hos Ayn Rand finner vi Ellsworth Toohey fra The Fountainhead som den største skurken hennes noensinne. Han er en arkitekturkritiker, sosialist og intellektuell pådriver for en rekke klubber, og hver handling han foretar dreier seg om maktbekjær eller å tilegne seg makt.

I The Fountainhead ser vi samfunnet fremstilt som det frieste i Rands verker, og dette reduserer Toohey til en privat kultleder. Toohey griper med andre ord ikke politisk makt, men ønsker makt over menneskers sjeler. Han sier: «Gi opp dine verdier» til sine følgere, som deretter trenger en eller annen form for ekstern veiledning, som Toohey tilbyr.

Det er likevel litt politikk innblandet i romanen, ettersom samfunnet tross alt er en blandingsøkonomi. Toohey benytter for eksempel et ansiktsløst byråkrati for å ødelegge Cortland Home-prosjektet til hovedpersonen Howard Roark. På den måten ville Toohey vært personen bak et byråkrati som Josef K. møter på, i et totalitært diktatur ville han vært rådgiveren bak scenen, og han ville ha opptrådt som heksene i MacBeth.

Bernstein mener at Toohey er en fantastisk dramtisering av maktbegjær og at han er den farligste fienden av dem alle. Han er den intellektuelle, den mer utspekulerte, og den som er mer vanskelig å ta opp kampen mot, i motsetning til MacBeth.

Spørsmål og svar

James Joyce

Etter presentasjonen av de to temaene, fikk publikum anledning til å stille spørsmål. Jeg benyttet sjansen til å spørre om Bernsteins syn på James Joyce, en forfatter som både fascinerer og sjokkerer meg med sine ekstremt uleselige og horrible bøker.

James Joyce er først og fremst kjent for boka Ulysses, som gjerne ligger på førsteplass blant kritikernes topplister nå og da. Ulysses er en modernistisk utgave av Homers Odysseen, men der sistnevnte sier at «mennesket kan være stort», sier den semilesbare Ulysses at «mennesket er en kloakk og er moralsk korrupt».

En annen bok av Joyce, Finnegan’s Wake, er i motsetning til Ulysses fullstendig uleselig. Den har ingen ord og har dermed ingen mening. Å studere denne seriøst minner om fortellingen om keiserens nye klær – det er en svindel, et intellektuelt narrespill.

Bernstein trekker frem Dubliners, en naturalistisk, men leselig bok. Han påpeker at det objektivt beste verket i Joyces bibliografi ikke befinner seg blant kritikernes utvalgte favoritter, noe det er verdt å tenke over.

Filosofer og handlingens menn

Bernstein fikk også et spørsmål rettet mot hans poenger om Hamlet og Galt: Hvorfor er det så få filosofer og handlingens menn i litteraturen? Det er fordi det er vanskelig å fremstille integrasjonen av de to typene – noe som bunner ut i den omfattende kropp-sinn-delingen i verden.

Likevel, som et eksempel på en slik rollefigur i litteraturen trekker Bernstein frem Humphrey van Weyden i Jack Londons roman The Sea-Wolf.

Toohey og nåtidens bøller

Et tredje spørsmål dreide seg om Ellsworth Toohey og om nåtidens såkalte «social justice warriors» er kopier av ham. Er nåtidens utvikling sammenlignbart med The Fountainhead og Atlas Shrugged?

Bernstein fremhever rollefiguren Gus Webb fra The Fountainhead. Han er en av Tooheys følgere, men i motsetning til Toohey argumenterer han ikke for «sivilisert spredning av marxisme», men en regelrett grov, vulgær og voldelig variant. Der Toohey representerer «the old left», er Webb en arvtager til denne bevegelsen og tilhører «the new left» – den uunngåelige utviklingen av marxister som blir fysiske bøller.