AynRand.no

Definisjoner og begreper som bygger på begreper

Abstrakte begreper og definisjoner

Abstrakte begreper – Begreper om bevissthet – Grensetilfeller og ugyldige begreper – Definisjoner – Funksjonen til begreper – Oppsummering – Ressurser

Dannelsen av abstrakte begreper og definisjoner er sentrale problemområder innen filosofi som Ayn Rand ga nye svar på i Objektivismen.

[A child’s] full, independent conceptual development does not begin until he has acquired a sufficient vocabulary to be able to form sentences—i.e., to be able to think […] Up to that time, he is able to retain the referents of his concepts by perceptual, predominantly visual means; as his conceptual chain moves farther and farther away from perceptual concretes, the issue of verbal definitions becomes crucial. It is at this point that all hell breaks loose.

 

– Ayn Rand[1]

Ute i virkeligheten finnes det mange ting, som hester, biler, sko og trær, og vi kan tenke på og om disse tingene. Når vi tenker på disse tingene har vi noe i bevisstheten som refererer til dem, og det vi har i bevisstheten kalles begreper: begrepet «hest» (man skriver gjerne begreper med anførselstegn) representerer objektet hest i virkeligheten. Begrepet «hest» omfatter da alle hester, begrepet «sko» omfatter alle sko og så videre. De tingene som begrepet omfatter kalles begrepets referenter, men ikke alle begreper har konkrete objekter som referenter. Man kan peke på en hest eller en sko, men noen begreper har abstrakte referenter: som samfunn, politikk, demokrati og frihet. Dette kapitlet tar for seg slike abstrakte begreper.

Et begrep er en mental integrasjon av to eller flere enheter med samme karakteristiske kjennetegn, men hvor de spesifikke målene er utelatt. De første begrepene vi danner er for ting vi kan se, ta og føle på: menneske, katt, bord, tre, hus, bil, vann, stein og så videre. Dette kalles perseptuelle eller førstehånds begreper.

Etter dette begynner vi å abstrahere fra abstraksjonene (et begrep er en abstraksjon). Med basis i perseptuelle begreper danner vi begreper på et stadig høyere nivå, altså lenger og lenger unna det direkte observerbare i antall begrepsledd. Dette kalles abstrakte begreper.

Mennesker har få problemer med å danne førstehånds begreper, ettersom man kan direkte observere referentene begrepet tar utgangspunkt i. For begrepet «blå» kan du peke på blå objekter, for begrepet «menneske» kan du vise til et menneske, og for begrepet «bil» kan du iaktta en bil. Du kan imidlertid ikke se eller høre «rettferdighet», «samfunn» eller «organisme».

Så hva er egentlig abstrakte begreper og hvordan danner vi dem? Og hvilken rolle spiller definisjoner i prosessen med begrepsdannelse?

 

Abstrakte begreper

Vi kan både utvide og innsnevre abstrakte begreper: Vi ser for eksempel at bord, stoler, skap og senger har visse likheter, men at de skiller seg fra lamper, bilder, dører, gardiner og vinduer. Førstnevnte kategori integrerer vi til det bredere begrepet «møbel». «Katt», «hest» og «undulat» blir integrert til «dyr», og senere blir «dyr», «plante» og «menneske» integrert til «levende organisme».

Når vi går motsatt vei og innsnevrer begreper gjør vi dette for å presisere nyanser. «Katt» kan deles inn i ulike kategorier, blant annet «blandingskatt» eller «rasekatt», «utekatt» eller «innekatt», eller de mange ulike rasene, som «siameser», «perser» eller «ragdoll». «Menneske» kan også deles inn på mange måter, for eksempel etter yrke («lege», «politi», «brannmann», «revisor» eller «frisør»), alder («spedbarn», «barn», «ungdom», «voksen» eller «aldrende») eller via en spesifikk egenskap som hårfarge («blond», «rødhåret» eller «mørkhåret»).

In this process, concepts serve as units and are treated epistemologically as if each were a single (mental) concrete—always remembering that metaphysically (i.e., in reality) each unit stands for an unlimited number of actual concretes of a certain kind.[2]

Begreper på et høyere nivå er en betraktelig avansert form for kunnskap. Et barn kan ikke hoppe over førstehånds begreper og danne begrepet «møbel» ved å kun se en stol, et bord og en sofa. Han må først ha dannet begreper for hver og én av disse perseptuelle objektene før disse begrepene igjen kan integreres til et nytt begrep, forutsatt at de er kommensurable. Det finnes ikke møbler i den fysiske virkeligheten: kun individuelle og fysiske stoler, bord, sofaer, skap og senger eksisterer.

På samme måte kan et barn heller ikke identifisere forskjeller blant for eksempel stoler, som armstol, klappstol, lenestol og trone, før han har dannet begrepet «stol».

Prosessen med å danne stadig mer abstrakte begreper fortsetter til høyere og høyere nivåer, der hvert nivå innebærer større mengder kunnskap som er mer ekstensiv eller intensiv. Dette vil si at kunnskapen blir utvidet til å gjelde henholdsvis forhold mellom ulike begreper eller egenskaper innad i et begrep.

Hvert abstrakte begrep er avhengig av det foregående nivået og tar utgangspunkt i en lang rekke med tidligere formede begreper. Ulike begreper har med andre ord ikke bare forskjellige referenter, men har i tillegg en betydelig faktor i hvor lang avstand de har fra det perseptuelle nivået.

Bredere begreper
Prosessen for å danne bredere abstrakte begreper er best forklart med et eksempel, «møbel». I tilfellet med «møbel» er de involverte enhetenes karakteristiske kjennetegn bestemte kategorier med måling av form, som «en flat, jevn overflate og støtte(r)» for bord og «en overflate med støtte(r), toppet med en overflate for ryggstøtte på en side» for stoler.

Når vi danner det nye begrepet blir disse kjennetegnene betraktet på samme måte som målene til hver individuelle bordform i dannelsen av begrepet «bord». Målene til de ulike enhetenes former blir utelatt, men med samme prinsipp som før: Et stykke møbel må ha en viss form, men kan ha en hvilken som helst form som kjennetegner enhetene under det nye begrepet.

De karakteristiske kjennetegnene ved det nye begrepet er bestemt av egenskapene til objektene som de tilhørende enhetene blir skilt ut fra. Dette blir kalt «conceptual common denominator» (CCD). CCD-en i dette tilfellet er «store objekter i et menneskelig bosted». Den modne definisjonen av «møbel» er derfor: «et flyttbart, menneskeskapt objekt ment for å brukes i et menneskelig bosted, som kan støtte vekten til menneskekroppen eller støtte og/eller oppbevare andre, mindre objekter».

Som vi ser blir objektene under «møbel» differensiert fra andre, sammenlignbare objekter («store objekter i et menneskelig bosted»), som speil, bilder, lamper, vinduer og dører, samt mindre objekter som kjøkkenapparater, TV-er, fat og så videre. De karakteristiske kjennetegnene til «møbel» begrenser videre bruken av begrepet: Et møbel kan blant annet ikke være større enn et menneskelig bosted eller mindre enn kravene for å gjennomføre funksjonene.

Ayn Rands eksempel med møbler illustrerer også et annet viktig poeng: et abstrakt begreps forhold til andre abstrakte begreper. I definisjonen av «møbel» benyttes «bosted», og man kan ikke danne førstnevnte begrep før man har dannet sistnevnte. Etter hvert som man beveger seg lenger og lenger bort fra det perseptuelle nivået i begrepsdannelsen, får man stadig flere og komplekse kryssreferanser mellom abstrakte begreper.

When concepts are integrated into a wider one, the new concept includes all the characteristics of its constituent units; but their distinguishing characteristics are regarded as omitted measurements, and one of their common characteristics determines the distinguishing characteristic of the new concept: the one representing their “Conceptual Common Denominator” with the existents from which they are being differentiated.[3]

Dannelsen av bredere begreper krever mer kunnskap, og begrepet «dyr» krever for eksempel mer kunnskap enn «menneske». Du kan ikke danne begrepet før du har nok viten om kjennetegnene til både mennesker og andre arter, slik at du kan differensiere mennesker fra dyr og dyr fra planter og livløse objekter.

Ayn Rand påpeker at en utbredt tankefeil i denne sammenhengen er ideen om at jo bredere eller mer omfattende et begrep er, desto mindre kognitivt innhold består det av. Ifølge denne tankegangen inneholder et bredt begrep kun de karakteristiske kjennetegnene, men når man abstraherer fra abstraksjoner kan man ikke vite hva de karakteristiske kjennetegnene er uten å ha observert andre kjennetegn ved de involverte referentene.

Et bredt begrep inneholder alle kjennetegnene til referentene. «Møbel» inneholder ikke kun «flyttbart, menneskeskapt objekt ment for å brukes i et menneskelig bosted», men også alle egenskapene til bord, stoler, sofaer og så videre. «Flyttbart, menneskeskapt objekt […]» er bare det karakteristiske kjennetegnet ved møbler.

Bredere begreper krever mer ekstensiv kunnskap, mens snevrere begreper, som vi skal ta for oss nå, krever mer intensiv kunnskap. Dannelsen av begrepet «lege» krever for eksempel mer kunnskap enn «menneske», siden vi må vite noe om blant annet sykdom, helse, biologi, kropp og medisin i tillegg til det vi vet om mennesker.

Snevrere begreper
Begreper kan altså ikke bare utvides, de kan også innsnevres. Formålet med dette er å differensiere enda mer presist, som for eksempel å skille to overfladisk like planter fra hverandre eller dele inn dyr i hensiktsmessige kategorier.

Denne prosessen foregår ved å dele et eksistere begrep basert på et gitt kjennetegn. Når du observerer ulike størrelser og funksjoner ved diverse bord, kan du dele begrepet «bord» inn i «middagsbord», «stuebord», «salongbord», «nattbord», «skrivebord» og så videre. I dette tilfellet bevares det karakteristiske kjennetegnet til bord, formen, mens differensieringen er de ulike målene.

Skrivebordet skiller seg ut fra de andre bordene, ettersom det innfører et element til: skuffer for oppbevaring av materialer. Mens de andre bordtypene egentlig ikke er nye begreper, er skrivebord kvalifisert siden det involverer et nytt element ved siden av måling av form.

Begrepet «menneske» kan deles inn i utallig flere underkategorier enn «bord», basert på ulike aspekter, egenskaper og forhold. Vi har sett noen eksempler allerede, som underkategorier basert på yrke, alder og hårfarge. I disse tilfellene tar man menneskets karakteristiske kjennetegn, «rasjonelt dyr», og snevrer det inn i henhold til hvilken jobb et menneske har, hvor mange år det har levd eller hvilken farge det har på håret.

Begrepet «menneske» kan deles inn i mange andre underkategorier, som nasjonalitet (nordmann, svenske), ideologi (kommunist, sosialdemokrat), kjønn (mann, kvinne), hobby (syklist, frimerkesamler), økonomiske forhold (arbeidstaker, gründer, arving), biologiske forhold (mor, bror, onkel), juridiske forhold (dommer, verge, tiltalt) og så videre. I alle tilfeller blir kjennetegnet «rasjonelt dyr» bevart, men snevret inn via bestemte kjennetegn som står for spesifikke kategorier med målinger.

Noen av disse forholdsbegrepene, som juridiske og økonomiske, involverer bevissthetsbegreper. Disse abstraksjonene kan bli komplekse, og vil bli behandlet senere.

When a concept is subdivided into narrower ones, its distinguishing characteristic is taken as their “Conceptual Common Denominator”—and is given a narrower range of specified measurements or is combined with an additional characteristic(s), to form the individual distinguishing characteristics of the new concepts.[4]

 

Begreper om bevissthet

Hittil har vi lært om begreper med fysiske referenter eller med basis i fysiske referenter. Det eksisterer imidlertid en stor begrepskategori til, og det er bevissthetsbegreper. Begreper om bevisstheten har som referenter alle våre interne bevissthetsprosesser, som tanker, vurderinger, minner, fantasier, kjærlighet, skuffelser og mye mer. Det er imidlertid viktig å understreke at også disse interne prosessene har basis i noe eksternt, altså fysiske referenter ute i virkeligheten. En innholdsløs bevissthet er en selvmotsigelse.

Når du sitter foran PC-en og skal gjøre en oppgave, som for eksempel å finne den billigste sydenferien, bedriver du målrettet kognitiv virksomhet: du tenker. I løpet av din søken finner du en øy som du syns er svært vakker og gir mulighet for en rekke spennende og underholdende aktiviteter: du evaluerer. Du tenker tilbake til fjorårets ferie: du mimrer. Til slutt forestiller du deg alle eventyrene du kan oppleve på årets aktuelle øy: du fantaserer.

Dannelsen av bevissthetsbegreper har samme prosess som dannelsen av begreper med fysiske referenter, men det er noen særskilte egenskaper som må nevnes. To grunnleggende aspekter ved et bevissthetsbegrep er innhold og handling. Innhold er det eksterne objektet som blir oppfattet av bevisstheten, mens handling er det bevisstheten foretar seg overfor objektet. Disse to egenskapene er CCD-en til alle bevissthetsbegreper.

Du danner bevissthetsbegreper ved å isolere handlingen fra innholdet i enhver bevissthetstilstand via abstraksjon. På samme måte som du kan mentalt isolere for eksempel farger fra vidt forskjellige objekter i den eksterne virkeligheten, kan du mentalt isolere like (og ulike) handlinger fra innhold i bevisstheten.

I eksempelet ovenfor med bestillingen av sydenferien har du gjennomført en rekke ulike handlinger overfor samme innhold – og siden du vet dette, har du differensiert mellom de ulike mentale prosessene.

Når du tenker på forskjellige ting som har skjedd i fortiden, isolerer du handlingen fra de ulike konkrete hendelsene eller objektene og danner begrepet «mimre». Du har integrert den samme prosessen i ulike tilfeller.

The formation of introspective concepts follows the same principles as the formation of extrospective concepts. A concept pertaining to consciousness is a mental integration of two or more instances of a psychological process possessing the same distinguishing characteristics, with the particular contents and the measurements of the action’s intensity omitted—on the principle that these omitted measurements must exist in some quantity, but may exist in any quantity (i.e., a given psychological process must possess some content and some degree of intensity, but may possess any content or degree of the appropriate category).[5]

Å gjøre en bevissthetshandling flere ganger, isolere den mentalt og utelate det konkrete innholdet er med andre ord hvordan vi danner begreper om bevisstheten. Men vi utelater også et annet element: handlingens intensitet.

Intensiteten til en prosess i bevisstheten er et automatisk resultat av flere faktorer, som interesse, anstrengelse, omfang og kognitiv kontekst. Du syns kanskje at en matteoppgave er dørgende kjedelig, mens det samme problemet benyttet på en Lego-oppgave er vesentlig mer spennende. Da øker intensiteten til tenkningen din. Eller si at du vinner 10 kroner i Flax-lodd, får et jobbtilbud eller møter igjen din kjære etter lang tid. Intensiteten i gleden over disse situasjonene vil være ganske forskjellig.

Det finnes ingen nøyaktig metode for å måle intensiteten til alle psykologiske prosesser, men begrepsdannelse krever ingen kunnskap om nøyaktig måling. Grader av intensitet måles i stedet ved hjelp av tilnærmede mål på en komparativ skala, i likhet med blant annet farger.

Blant attributtene til intensiteten som kan måles tilnærmet er omfang og hierarki. Når det gjelder begreper om kognisjon, som «tanke», «observasjon», «argumentasjon», «erindring», «læring» og så videre, bidrar omfanget av innholdet med en metode for måling. Omfanget er påvirket av to sammenhengende aspekter: omfanget til de relevante faktaene i den kognitive prosessen og lengden på den begrepsmessige kjeden som kreves for å håndtere de nevnte faktaene.

Begreper har en hierarkisk struktur. Abstrakte og komplekse begreper er avhengig av lavere, mer enkle begreper som har direkte observerbare referenter. Avstanden fra de perseptuelle begrepene som er involvert i en gitt kognitiv prosess markerer omfanget til prosessen. Jo større avstand til de grunnleggende begrepene og jo større mengde med faktuelt materiale man må håndtere for å forstå, jo høyere intensitet har en kognitiv handling. Bare forestill deg de store mengdene med kunnskap en vitenskapsmann må forstå og benytte for å løse vitenskapelige problemer. Han må med andre ord tenke mer intenst enn en person som for eksempel tenker på hvilke klær han skal ha på seg i dag.

Når det gjelder begreper om evaluering, som «verdi», «følelse», «begjær», «glede» og så videre, fortoner det involverte hierarkiet seg noe annerledes og krever en annen type måling enn ved kognisjon. Ayn Rand kaller det for «teleologisk måling» (teleologi er «lære som går ut på at alt som skjer, har en bestemt hensikt»).

Måling er identifisering av et kvantitativt forhold med en standard som fungerer som en enhet. Teleologisk måling handler om ordenstall (første, andre, tredje), i motsetning til grunntall (én, to, tre).

En moralkodeks er for eksempel et system av teleologisk måling. Her måler man valg og handlinger som er tilgjengelige for mennesket i henhold til i hvilken grad de oppnår eller forhindrer kodeksens verdistandard. Standarden er formålet og menneskets handlinger er midlene. Teleologisk måling må gjennomføres i en enorm kontekst, ettersom man må opprette et gitt valgs forhold overfor alle andre mulige valg og overfor sitt verdihierarki.

Et enkelt eksempel på teleologisk måling gjelder materielle verdier. Se for deg at du skal bruke pengene dine. Uansett hva du tjener har du en begrenset mengde med penger, og ved å bruke dem vurderer du verdien på ditt kjøp overfor verdien på alle andre mulige kjøp du kan gjennomføre. Du vurderer i tillegg kjøpet mot hierarkiet til alle dine mål, ønsker og behov, og gjennomfører eller avbryter kjøpet deretter.

Den samme målingen gjøres overfor immaterielle verdier, som vennskap og kjærlighet, og her er valutaen din tid, eller ditt liv. En verdi er det du handler for å oppnå og/eller beholde, og antall mulige handlinger er begrenset av din levetid.

Now let us answer the question: “Can you measure love?”

The concept “love” is formed by isolating two or more instances of the appropriate psychological process, then retaining its distinguishing characteristics (an emotion proceeding from the evaluation of an existent as a positive value and as a source of pleasure) and omitting the object and the measurements of the process’s intensity.

The object may be a thing, an event, an activity, a condition or a person. The intensity varies according to one’s evaluation of the object, as, for instance, in such cases as one’s love for ice cream, or for parties, or for reading, or for freedom, or for the person one marries. The concept “love” subsumes a vast range of values and, consequently, of intensity: it extends from the lower levels (designated by the subcategory “liking”) to the higher level (designated by the subcategory “affection,” which is applicable only in regard to persons) to the highest level, which includes romantic love.

If one wants to measure the intensity of a particular instance of love, one does so by reference to the hierarchy of values of the person experiencing it. A man may love a woman, yet may rate the neurotic satisfactions of sexual promiscuity higher than her value to him. Another man may love a woman, but may give her up, rating his fear of the disapproval of others (of his family, his friends or any random strangers) higher than her value. Still another man may risk his life to save the woman he loves, because all his other values would lose meaning without her. The emotions in these examples are not emotions of the same intensity or dimension. Do not let a James Taggart type of mystic tell you that love is immeasurable.[6]

Bevissthetsbegreper omfatter også referenter som ikke er psykologiske prosesser, som blant annet produkter av prosessene («kunnskap», «vitenskap», «begrep», «metode»). Disse begrepene er avgjørende for både menneskets utvikling og filosofi.

Begrepene for produkter av bevissthetsprosesser dannes ved å beholde de karakteristiske kjennetegnene og utelate innholdet. Begrepet «kunnskap» dannes ved å beholde kjennetegnet «en mental begripelse av fakta om virkeligheten, oppnådd enten via perseptuell observasjon eller via en fornuftsprosess basert på perseptuell observasjon» og utelate de spesifikke involverte faktaene.

«Produktbegrepene», som vi kan kalle dem, er imidlertid ikke det samme som deres eksistensielle innhold. Fysikkens lover vil fortsette å eksistere uavhengig av mennesket, men vitenskapen fysikk vil opphøre hvis det ikke er noen mennesker igjen.

En annen særegen kategori under «produktbegrepene» er «metode». Metodebegreper dreier seg om systematiske handlinger utarbeidet av mennesker for å oppnå spesifikke mål, og utgjør en betydelig del av menneskets begrepsmessige verktøykasse.

«Epistemologi» handler for eksempel om metoden for å oppnå kunnskap via tankemessige prosesser, mens «bygningskonstruksjon» kombinerer tankemessige prosesser med fysiske handlinger for å kunne konstruere bygninger. Andre metodebegreper er «logikk», «etikk», «medisin» og «informasjonsteknologi».

Metodebegreper dannes ved å beholde de karakteristiske kjennetegnene til den målrettede handlingen og målet, samtidig som man utelater de spesifikke målene på begge.

Begreper om metode er videre bindeleddet mellom den store og komplekse kategorien av begreper som representerer integrasjoner av perseptuelle begreper med bevissthetsbegreper. Dette er en kategori som inkluderer de fleste begreper som dreier seg om menneskets handlinger. Begrepene i denne kategorien har ingen konkrete referenter i virkeligheten og kan ikke dannes uten en foregående kjede med begreper.

I kategorien finner vi blant annet begreper som «vennskap», «eiendom», «ekteskap», «arbeidsforhold» og «ideologi». Du kan ikke se et vennskap eller et ekteskap ved å bare observere to personer sammen. I førstnevnte tilfelle må du integrere handlingene til personene med «verdi», «interesse» og «affeksjon», mens i sistnevnte må du integrere handlingene med blant annet «kontrakt», «moral» og «lov».

Du kan heller ikke se «eiendom». Å se en person og et objekt kvalifiserer ikke til å danne det aktuelle begrepet. «Eiendom» handler om forholdet mellom et menneske og et objekt/idé, samt menneskets rett til å benytte objektet. Begrepet innebærer en lang serie med moralske og juridiske begreper, inkludert prosedyren for hvordan objektet ble ervervet.

Sammensatte begreper som dette blir dannet ved å isolere de passende objektene, forholdene og handlingene, beholde de karakteristiske kjennetegnene og utelate målene for de ulike begrepskategoriene som er involvert.

En siste kategori med bevissthetsbegreper vi kan omtale er grammatikk: vitenskapen som omfatter korrekte metoder for å organisere ord (begreper) til setninger (dette området kan videre presiseres i felter som lingvistikk og semantikk). Grammatikk inkluderer blant annet konjunksjoner – begreper for forhold mellom tanker («og», «eller», «men», «for»).

Konjunksjoner dannes ved å beholde de karakteristiske kjennetegnene til forholdet og utelate de spesifikke involverte tankene. Hensikten med konjunksjoner er verbal økonomi: Ordet «og» integrerer for eksempel flere fakta til én tanke.

Hvis du sier at «Per, Pål og Espen synger», indikerer «og» at observasjonen «synger» gjelder alle tre navngitte individer. «Og» finnes ikke som et objekt i virkeligheten, men det finnes som et faktum i virkeligheten. Faktumet er at tre mennesker synger, og ordet «og» integrerer til én tanke det som ellers måtte ha blitt uttrykt med «Per synger. Pål synger. Espen synger».

Ordet «men» indikerer et unntak eller en motsigelse til mulige følger av en gitt tanke. Setningen «jeg liker epler, men ikke pærer» kondenserer følgende tanker: «Epler har god smak. God smak er en positiv verdi. Pærer har en vond smak. Vond smak er negativt. Jeg liker derfor ikke pærer».

 

Grensetilfeller og ugyldige begreper

Vi har nå tatt for oss grunnleggende/perseptuelle begreper, abstrakte begreper og bevissthetsbegreper. Før vi går videre til definisjoner skal vi kort gå gjennom et par temaer som gjerne blir tatt opp i forbindelse med begrepsdannelse: grensetilfeller og ugyldige begreper.

Det eksisterer mange objekter, forhold og hendelser som ikke nødvendigvis hører hjemme under det ene eller det andre begrepet. Hva gjør vi med disse? Hvor går skillet mellom fargene grønn og blå? Når kan undergrupper av en plantetype separeres? Hva med synonymer som gå, spasere, marsjere, tråkke, trampe, vandre og spankulere?

Ifølge Ayn Rand hører disse eksemplene til den opsjonale delen av begrepsdannelse, og brukes av spesialister som fysikere, botanikere eller forfattere som må differensiere av vitenskapelige grunner eller vil gjøre en tanke mer elegant eller presist uttrykt (det er for eksempel en forskjell mellom å marsjere og spasere).

Grensetilfeller er en egen kategori innen det valgfrie området av begrepsdannelse. Tilfellene omfatter objekter som deler visse kjennetegn med referentene til et gitt begrep, men mangler andre – eller som deler kjennetegn med referentene til to ulike begreper.

Det er ingen kognitiv nødvendighet å klassifisere grensetilfeller, som skillet mellom grønn og blå, under noen av begrepene. Det er derimot valgfritt: Du kan klassifisere fargenyansen som en underkategori av både grønn og blå, du kan trekke en skillelinje med «ikke mer enn x og ikke mindre enn y», eller du kan identifisere grensetilfellet deskriptivt.

No concept man forms is valid unless he integrates it without contradiction into the total sum of his knowledge.[7]

Det er vanskelig å danne perseptuelle begreper feil. Du ser hus, mennesker, biler og trær, og du danner begrepene «hus», «menneske», «bil» og «tre». Det finnes imidlertid begreper, og da spesielt abstrakte begreper, som er ugyldige. Dette innebærer at begrepene til syvende og sist ikke har referenter som eksisterer i virkeligheten. Eksempler på ugyldige begreper er «spøkelse», «julenisse» og «enhjørning».

There are such things as invalid concepts, i.e., words that represent attempts to integrate errors, contradictions or false propositions, such as concepts originating in mysticism—or word without specific definitions, without referents, which can mean anything to anyone, such as modern “anti-concepts.” Invalid concepts appear occasionally in men’s languages, but are usually—though not necessarily—short-lived, since they lead to cognitive dead-ends. An invalid concept invalidates every proposition or process of thought in which it is used as a cognitive assertion.[8]

Et viktig prinsipp i Objektivismen er at alle begreper, uansett hvor i hierarkiet de befinner seg, må kunne spores tilbake til det direkte observerbare – det perseptuelle nivået. Innebærer dette at «enhjørning» som et mytologisk fabeldyr er et ugyldig begrep? Nei, men det innebærer at «enhjørning» er et ugyldig begrep for et dyr som finnes i virkeligheten, i motsetning til «hest» og «sebra».

 

Definisjoner

The truth or falsehood of all of man’s conclusions, inferences, thought and knowledge rests on the truth or falsehood of his definitions.

– Ayn Rand[9]

Det endelige steget i prosessen med dannelse av begreper er definisjonen. En definisjon er et uttrykk som identifiserer naturen til enhetene som er underlagt et begrep. Hensikten med definisjoner er å skille et begrep fra alle andre begreper og dermed holde de tilhørende enhetene mentalt atskilt fra alle andre ting som eksisterer.

En definisjon formulert i ord er uunnværlig for alle begreper, med unntak av aksiomatiske begreper og begreper for sanseopplevelser. Disse har såkalte ostensive definisjoner, det vil si at man forklarer begrepet ved å peke på referentene ute i virkeligheten. For å grunnleggende definere begrepet «eksistens» har du intet annet valg enn å sveipe armen rundt deg og si at du mener «alt dette». For å definere fargen blå må du peke på blå objekter; du kan ikke forklare en person som er født blind hvordan farger er (men du kan forklare ham hva et bord er).

Som vi så i delen om begreper og begrepsdannelse, finnes det hovedsakelig to filosofiske skoler innen definisjoner: realisme og nominalisme. Nominalister hevder at det ikke finnes noen essensielle trekk ved referenter som må trekkes ut i en definisjon, og «menneske» kan like gjerne defineres som «dyret med tommel» som «det rasjonelle dyret». Realistene mener imidlertid at definisjonen skal identifisere de essensielle trekkene, men at essens er metafysisk. Objektivismen hevder at essens er epistemologisk og at definisjonen korrekt nok skal identifisere de essensielle trekkene.

Ifølge Ayn Rand skal definisjoner inneholde det essensielle kjennetegnet ved en referent, eller det kjennetegnet de fleste andre kjennetegn avhenger av. En definisjon kan ikke være en katalog som inneholder alle kjente egenskaper om et begrep, ettersom vi ikke ville ha vært i stand til å behandle så store mengder data samtidig og fordi det da ville ha vært umulig å si hva som gjør tingene til det de er. I stedet må definisjonen antyde alle kjennetegnene til begrepets enheter basert på det essensielle kjennetegnet. Men hvordan avgjør vi hva som er essensielt? For å finne ut dette må vi finne ut hvordan definisjoner dannes og hva de består av.

En korrekt definisjon består av to deler, genus og differentia, som reflekterer selve begrepsdannelsesprosessen. Når vi danner et begrep isolerer vi dets enheter ved å begripe de karakteristiske kjennetegnene. I definisjonen kalles dette differentia. Vi kan imidlertid bare differensiere et kjennetegn ut fra lignende, bredere kjennetegn («conceptual common denominator», CCD), som deles av både de konkrete objektene vi isolerer og av objektene vi isolerer fra. CCD-en utgjør definisjonens genus. For eksempel: Definisjonen på «menneske» er «rasjonelt dyr». Her er «rasjonell» differentia og «dyr» genus, siden vi skiller mennesker ut fra andre dyr som hunder, katter og hester.

En definisjon er med andre ord en kondensering av begrepsdannelsen: Definisjonen forteller oss hva som karakteriserer enhetene og hvilken bredere, sammenlignbar gruppe de blir skilt ut fra. Ifølge Ayn Rand er definisjonen dermed i tråd med bevissthetens to grunnleggende funksjoner: differensiering og integrasjon. Differentia isolerer enhetene i et begrep fra alle andre ting, mens genus påpeker deres tilknytning til en bredere gruppe med ting.

Verken begreper eller definisjoner oppstår i et vakuum. Begge deler oppstår i en kontekst, altså totaliteten av et sinns bevissthet eller kunnskap på ethvert nivå av dets kognitive utvikling. Konteksten avgjør altså hvilke kjennetegn som kan klassifiseres som essensielle, men det gjør ikke dannelsen av begreper og definisjoner til en subjektiv prosess. Det er fremdeles virkeligheten som dikterer objektenes egenskaper, og det er opp til deg om hvor mye kunnskap du vil oppsøke til enhver tid.

Den kontekstuelle utviklingen av korrekte definisjoner er best illustrert med et eksempel om hvordan vår definisjon av «menneske» utvikler seg i løpet av livet. Hensikten med definisjoner er som vi husker å differensiere visse enheter fra alle andre eksisterende ting i en gitt kontekst. Et lite barn har sett og opplevd relativt få ting, og til å begynne med er definisjonen «en levende ting som beveger seg og lager lyd» tilstrekkelig for «menneske». Dette skiller mennesker ut fra objekter som står stille, som TV, bord og stoler. Så oppdager barnet hunder og katter, og den opprinnelige definisjonen skiller ikke lenger på mennesker, hunder og katter. En ny implisitt definisjon kan da bli «en levende ting som går på to bein og ikke har pels».

Når barnet blir eldre og lærer å snakke, vil definisjonen av «menneske» utvide seg i tråd med stadig nye observasjoner. En definisjon kan da bli «et levende vesen som snakker og gjør ting ingen andre levende vesener kan gjøre». Denne definisjonen kan vare lenge, men etter hvert vil «gjør ting som ingen andre levende vesener kan gjøre» bli en så stor og uspesifikk kategori at man som ung voksen vil spørre seg: hvilket kjennetegn er felles for menneskets ulike aktiviteter og hva skiller mennesket fra alle andre dyr? Det er menneskets bevissthet som skiller det fra alle andre skapninger; en bevissthet som kan abstrahere, danne begreper og bruke fornuft. Den korrekte definisjonen, som hviler på både individets og menneskehetens kontekst, blir da: «et rasjonelt dyr».

Dette eksempelet indikerer mønsteret for hvordan vi danner definisjoner. Vi kan ha flere eller færre steg før vi når definisjonen som har tatt i bruk flest av menneskets kjente differensieringer og observasjoner. Mønsteret antyder for øvrig noe annet viktig: muliggjøringen av kunnskapsvekst og vitenskap.

Et avgjørende element i denne sammenhengen er at hver nye utgave av definisjonen ikke motsier den gamle utgaven. «En levende ting som går på to bein og ikke har pels» motsier ikke «en levende ting som beveger seg og lager lyd», på samme måte som at «et levende vesen som snakker og gjør ting ingen andre levende vesener kan gjøre» ikke blir motsagt av «et rasjonelt dyr».

Tidligere kunnskap forblir kunnskap, men det som endres er at din øvrige kunnskap blir ekspandert slik at tidligere ervervede fakta ikke lenger er tilstrekkelige for å differensiere enhetene i begrepet. Den nye definisjonen gjør ikke den gamle feilaktig, men raffinerer de karakteristiske kjennetegnene i tråd med kravene fra en voksende kognitiv kontekst.

Selv om definisjoner er kontekstuelle, er de objektive dersom de er kontekstuelt absolutte – det vil si at de tar hensyn til alle fakta og ikke utelater noe man burde ha tatt med i vurderingen. En universelt gyldig definisjon for «menneske» blir avgjort i henhold til den bredeste konteksten av menneskelig kunnskap som er tilgjengelig per dags dato. Dette gjelder alle begreper og alle mennesker, og innebærer at begrepet «menneske» er det samme for en nordmann og en japaner, eller for et barn og en vitenskapsmann.

An objective definition, valid for all men, is one that designates the essential distinguishing characteristic(s) and genus of the existents subsumed under a given concept—according to all the relevant knowledge available at that stage of mankind’s development.[10]

I jakten på det essensielle kjennetegnet ved et begreps enheter har vi hittil vært innom reglene om genus, differentia og kontekst. En siste avgjørende regel er fundamentalitet.

Når en gruppe med ting har mer enn ett kjennetegn som skiller dem fra andre ting, må du observere forholdene mellom disse kjennetegnene og oppdage hvilket som alle de andre, eller flesteparten av dem, avhenger av. Det vil si: det fundamentale kjennetegnet som gjør tingen til det den er, og som de andre kjennetegnene ikke ville ha vært mulige foruten. Dette vil være det essensielle kjennetegnet til enhetene under et begrep og det korrekte kjennetegnet brukt i definisjonen.

At mennesket er et «rasjonelt dyr», altså at det er et levende vesen som besitter redskapet fornuft, er en identifisering av et essensielt eller fundamentalt kjennetegn. Mennesket er i stand til å lese, telle, le, gråte, synge, bygge skyskrapere, høste inn korn og sy klær. Ingen av disse egenskapene er essensielle, og mange mennesker har aldri utført noen av disse tingene. Tar du bort den ene (eller alle) egenskapene, vil mennesker fremdeles være som det er. Ingen av egenskapene forklarer de andre, men det gjør derimot fornuft. Tar du bort fornuften, ville ingen av de nevnte egenskapene (eller utallige andre) være mulige. «Rasjonelt dyr» er med andre ord det essensielle, fundamentale og definerende kjennetegnet for «menneske».

Hvis du velger motsatt strategi og definerer «menneske» etter noe uessensielt, som for eksempel at det er i besittelse av tomler, går du inn i en kognitiv blindvei. En tommel forklarer ikke hvordan vi kan abstrahere, planlegge, tenke langsiktig, lage kunst og så videre. Hvis du definerer mennesket som «dyret med tomler» og tar bort tomlene mentalt, vil det fremdeles være betydelige forskjeller mellom mennesker og andre dyr som ikke blir forklart med bakgrunn i tomlene.

En definisjon med bakgrunn i fundamentale kjennetegn kan bare dannes i henhold til din hele kunnskap om de involverte enhetene. Som nevnt under kontekst må du ta hensyn til alle kjente fakta når du skal identifisere et grunnleggende karakteriserende kjennetegn (differentia) og et grunnleggende integrerende kjennetegn (genus). Du må tenke på hva som skiller enhetene fra andre ting og hvordan de ligner på andre ting. Kun ved å hensynta den fulle konteksten kan du beslutte at et spesifikt kjennetegn er fundamentalt.

En definisjon uttrykker bare noen få kjennetegn til en enhet og antyder, som nevnt, alle de andre kjennetegnene man kjenner til. Dette er mulig fordi resten av kjennetegnene er kunnskapen som avgjør og gyldiggjør definisjonen:

A definition is the condensation of a vast body of observations—and stands or falls with the truth or falsehood of these observations. Let me repeat: a definition is a condensation. As a legal preamble (referring here to epistemological law), every definition begins with the implicit proposition: “After full consideration of all the known facts pertaining to this group of existents, the following has been demonstrated to be their essential, therefore defining characteristic …”[11]

En definisjon er en kondensering, en sammentrekning av alle kjente kjennetegn i forbindelse med en enhet. Kondenseringen til definisjoner spiller en viktig kognitiv rolle for mennesket. Funksjonen til definisjoner er å gjøre oss i stand til å bevare begreper og deres innhold klart i sinnet og atskille dem fra andre begreper. Hadde sinnet derimot bestått av en endeløs katalog av urelaterte gjenstander, ville vi ikke klart å gjøre noe med dem – vi er ikke i stand til å håndtere så store mengder med data. I stedet har vi en bevisst kognitiv behandling av enhetene, med observasjon og analyse av likheter, ulikheter og kausale forhold som resulterer i et essensielt kjennetegn.

Et essensielt kjennetegn er et uvurderlig redskap for integrasjon. Redskapet reduserer en massiv og kompleks sum av egenskaper til relativt få og enkle elementer, formidlet gjennom et kort uttrykk som man husker.

Mange moderne filosofer, som tilhører den nominalistiske skolen, hevder at et begrep er det samme som definisjonen. Som vi husker mener nominalistene at begreper ikke har noen objektiv forankring i virkeligheten og at de kun representerer tilfeldige og subjektive grupperinger av ting.

Definisjonen av «menneske», «rasjonelt dyr», innebærer ifølge nominalistene at «menneske» betyr «dyr» pluss «fornuft», og kun dette. Alt som har kjennetegnene til dyr og kjennetegnene til fornuft kan i henhold til dette synet klassifiseres som et menneske, selv om det måtte være dekket av pels, være stort som en elefant eller puste ammoniakk.

Et begrep betegner imidlertid eksisterende objekter, inkludert alle deres kjennetegn. Mennesker velger ut det essensielle innholdet ved enheter når vi konseptualiserer fordi det er hensiktsmessig og nyttig, men utvelgelsen reduserer ikke begrepets innhold. Tvert imot, det forutsetter et vell av kjennetegn hos enhetene som er med på å verifisere begrepet og definisjonen.

På samme måte som at et begrep ikke er begrenset til definerende kjennetegn, er det heller ikke begrenset til de kjente kjennetegnene. Et begrep er en integrasjon av enheter som er hva de er uavhengig av hva vi vet om dem. Et begrep står for eksisterende objekter og ikke innholdet i vår bevissthet, som er i stadig endring. Når vi lærer mer om enhetene, oppdager vi kjennetegn som enhetene alltid har hatt i virkeligheten. Alle disse egenskapene er inkludert i begrepet fra begynnelsen av, selv om vi som nevnt ikke nødvendigvis kjenner til dem.

Begrepet «menneske» betyr for eksempel ikke bare de isolerte kjennetegnene eller alle kjennetegnene vi vet om per dags dato. «Menneske» betyr et helt arkiv av informasjon, med masse vi fremdeles ikke vet. «Menneske» betyr ekte mennesker, inkludert alt som er sant om dem – alle kjennetegn som tilhører disse entitetene i virkeligheten, enten vi har oppdaget det eller ikke.

Ayn Rand beskriver dette som begrepenes åpne (open-ended) natur:

It is crucially important to grasp the fact that a concept is an “open-end” classification which includes the yet-to-be-discovered characteristics of a given group of existents. All of man’s knowledge rests on that fact.[12]

En metaforisk sammenligning kan hjelpe: Et begrep er en mappe og definisjonen utgjør mappens etikette. Innholdet i mappen øker med økt kunnskap, men etiketten (definisjonen) som holder mappen atskilt fra resten av mappene i arkivet forblir den samme. Mappen er heller ikke begrenset til sitt innhold. Den eksisterer slik at vi enkelt kan skille ut og relatere separate enheter tilknyttet et gitt emne når vi har behov for det.

Se for deg at du kan trekke frem alle nødvendige mapper om «pattedyr» når du skal undersøke dette emnet. Mappene for «katt», «hund», «løve» og «sebra» er fremdeles separate, men nå har du en enkel måte å sortere, sammenligne og differensiere de ulike mappene (begrepene) på.

Det er denne «mappeorganiseringen» og begrepenes universelle status som gjør samling, overføring og utvidelse av kunnskap, og derfor også vitenskap, mulig.

 

Funksjonen til begreper

Begreper har en spesifikk kognitiv funksjon som best lar seg forklare i første omgang med et eksempel som Ayn Rand nevner i Introduction to Objectivist Epistemology:[13]

En gruppe kråker er samlet i en lysning i skogen. Når en mann kommer ut i lysningen og fortsetter inn i skogen, gjemmer kråkene seg blant tretoppene og kommer ikke frem igjen før mannen vender tilbake til der han kom fra. Når tre menn går inn i skogen og to vender tilbake, forblir kråkene i tretoppene: De venter til den tredje mannen har forlatt området. Når fem menn kommer og fire vender tilbake, flyr kråkene ut i lysningen igjen.

Kråkene er ikke i stand til å differensiere mellom antall menn etter en viss mengde. De tenker på en måte som tilsvarer «én, to, tre, mange». Uansett om dette psykologiske eksperimentet er nøyaktig eller ikke, hevder Rand at det illustrerer en sannhet vi kan verifisere via introspeksjon.

Forsøk å se bort fra all begrepsmessig kunnskap og din evne til å telle, og observer hvor mange objekter eller gjenstander du klarer å bevare i sinnet med utelukkende perseptuelle midler. Menneskets perseptuelle evne klarer å fatte og holde på rundt fem eller seks enheter samtidig. Litt mer enn kråkene, men ikke voldsomt mye mer. Du kan skille ut, huske og håndtere fem eller seks trær samtidig, men ikke 20, 100 eller 5000 trær. Du kan ikke se hvor mange streker dette er: |||||||||||||||||||||, kontra dette: ||||.

Vi er i stand til å håndtere kun en begrenset mengde med enheter samtidig i sinnet, for det skal ikke mange enhetene til før vi også havner i kråkenes ubestemte «mange». Alle bevisstheter, inkludert vår egen, er begrensede.

Så hva er det som gjør at vi faktisk kan håndtere tusenvis av trær, alle mennesker, bord, hester, mikrober og universet i sin helhet? Begrepene.

Vår bevissthet er i stand til å komprimere innholdet den oppfatter, eller økonomisere enhetene som kreves for å formidle innholdet. Den kognitive funksjonen til begreper er altså å danne enhetsøkonomi. På en uformell måte kalte Ayn Rand dette for «kråkeepistemologi» («crow epistemology»), med henblikk til kråkenes evne til å holde et begrenset antall enheter i sin bevissthet til enhver tid.

The essence, therefore, of man’s incomparable cognitive power is the ability to reduce a vast amount of information to a minimal number of units—which is the task performed by his conceptual faculty.[14]

Begreper samler et ubegrenset antall perseptuelle enheter i én mental enhet. I stedet for å måtte tenke på hvert menneske som et helt nytt objekt du må oppdage hver gang, har du samlet alle perseptuelle eksemplarer av dem til begrepet «menneske». Dette skaper en enorm utvidelse av mengden materiale du kan bevare og håndtere kognitivt. Nå har du kun én mental enhet å forholde deg til, fremfor en endeløs rekke.

Når du har automatisert mange av kjennetegnene til mennesker, kan du fortsette og oppdage små nyanser blant egenskapene – noe du ikke ville ha vært i stand til å gjøre hvis hvert menneske fremsto som et fullstendig nytt objekt for deg hver gang du observerte et nytt eksemplar.

Og mønsteret fortsetter: Abstrakte begreper samler flere begreper, både førstehånds eller andre abstrakte, i en ny mental enhet (ett nytt begrep) slik at vi kan konsentrere oss om å bruke kunnskapen og utvide den videre. Bare forestill deg hvor mange begreper som finnes under «biologi», «samfunn» eller «galakse».

I delen om begrepsdannelse så vi sammenhengen mellom begreper og matematikk. Dette forholdet er også med i prinsippet om enhetsøkonomi. Begreper er nemlig ikke det eneste som sparer plass i sinnet ditt – tall, telling og ligninger gjør akkurat det samme. Når du teller antall trær, reduserer hvert steg mengden materiale du må fokusere på i bevisstheten. Du begriper helheten for hvert steg i form av en enkel mental enhet: «én», så «to», så «tre» og så videre, fremfor |, ||, ||| og opp til en menge du ikke lenger kan bevare, som |||||||||| eller |||||||||||.

Enhetsøkonomi gjelder i tillegg for definisjoner. Definisjoner er som nevnt kondenseringer og lar oss bevare en kompleks gruppe av referentenes kjennetegn via et enkelt uttrykk. Begrepet kondenserer sine referenter til én mental enhet, mens definisjonen deretter kondenserer referentenes kjente kjennetegn til ett uttrykk.

Denne formen for kondensering fortsetter etter hvert som kunnskapen vokser. Abstrakte begreper er, som vi har sett, en videreføring av enhetsøkonomiseringen. «Møbel» kondenserer til én enhet begreper som «bord», «stol» og «seng», mens «levende organisme» kondenserer til én enhet begreper som «dyr», «plante», «mikrobe», og disse kondenserer igjen henholdsvis «menneske», «katt» og «fisk», «tre», «blomst» og «solsikke», og «amøbe», «bakterie» og «eukaryot».

Vårt kognitive behov er åpenbart: Vi trenger å få redusert antall enheter hele tiden for å kunne holde skikk på vår stadig voksende kunnskap. Selv om begreper fyller et behov til vår bevissthet, betyr det ikke at de er subjektive. For å fylle vårt kognitive behov må begreper tvert imot være basert på virkeligheten. De må dannes på bakgrunn av matematiske forhold som finnes i de eksisterende objektene og defineres med hensyn til objektivt essensielle kjennetegn.

 

Oppsummering

Mennesket har blant annet begreper for frihet, demokrati, samfunn og forelskelse – ting som ikke eksisterer som fysiske objekter i virkeligheten. Dette er abstrakte begreper – begreper som ikke har en direkte fysisk referent, men som må basere seg på fysiske referenter for å være gyldige. Vår evne til å abstrahere og integrere begreper inn i stadig mer abstrakte begreper gjør at vi kan ekspandere vår kunnskap til å gjelde fra det minste atom til den største galakse.

Vi kan både utvide og innsnevre abstrakte begreper. Begrepet «menneske» kan innsnevres til nasjonalitet, høyde, hårfarge, yrke, øyenfarge og så videre, eller utvides til å bli inkludert under «pattedyr» sammen med aper, katter, hunder og hester, eller «organisme» sammen med pattedyr, fugler, insekter, sopper og planter.

Hvert abstrakte begrep er avhengig av det foregående begrepsnivået og utgjør større mengder kunnskap som er mer intensiv eller ekstensiv. Abstrakte begreper må alltid kunne spores tilbake til virkeligheten for å være gyldige.

Abstrakte begreper dannes på samme måte som ved perseptuelle begreper: Du isolerer karakteristiske og felles kjennetegn ved to eller flere like, laverestående begreper, skiller dem fra andre, sammenlignbare begreper («conceptual common denominator», CCD) og utelater de konkrete målene.

Begreper om bevisstheten har som referenter alle våre interne bevissthetsprosesser (som tar utgangspunkt i noe eksternt): tanker, vurderinger, minner, fantasi, kjærlighet, skuffelse og mer. To grunnleggende aspekter ved et bevissthetsbegrep er innhold og handling, henholdsvis det eksterne objektet som oppfattes av bevisstheten og det bevisstheten foretar seg. Disse to egenskapene er CCD-en til alle bevissthetsbegreper, som du danner ved å isolere handlingen fra innholdet i enhver bevissthetstilstand.

Et annet viktig element i bevissthetsbegreper er intensitet – et automatisk resultat av flere faktorer, som interesse, anstrengelse, omfang og kognitiv kontekst. Grader av intensitet måles via tilnærmede mål på en komparativ skala, i likhet med blant annet farger. Blant attributtene til intensiteten som kan måles tilnærmet er omfang og hierarki. Omfanget er påvirket av relevante fakta og lengden på den begrepsmessige kjeden. Større avstand til grunnleggende begreper og større mengde kognitivt materiale fører til høyere kognitiv intensitet. Det krever for eksempel mer kognitiv innsats å forske på og teste avanserte teorier innen fysikk, enn hva som kreves ved å knyte skolissene.

Hierarkiet for evalueringsbegreper som «verdi», «følelse» og «begjær» krever imidlertid «teleologisk måling», altså måling med ordenstall fremfor grunntall. Her måler du valg og handlinger basert på i hvilken grad de oppnår eller forringer en målstandard. Bruk av en begrenset mengde penger og hva du vurderer å kjøpe for dem er et eksempel på teleologisk måling.

Det finnes flere andre bevissthetsbegreper, som produkter av bevissthetsprodukter («kunnskap», «vitenskap», «metode»), integrasjonen av eksistensielle begreper med bevissthetsbegreper («vennskap», «eiendom», «ideologi») og grammatikk (substantiver, verb, konjunksjoner).

Det endelige steget i begrepsdannelsesprosessen er definisjon – et uttrykk som identifiserer det essensielle kjennetegnet til enhetene. Hensikten er å skille et begrep fra alle andre begreper og dermed holde de tilhørende enhetene mentalt atskilt fra alle andre ting som eksisterer.

En definisjon er en kondensering av begrepsdannelsen: Den forteller oss hva som karakteriserer enhetene (differentia) og hvilken bredere, sammenlignbar gruppe de blir skilt ut fra (genus/CCD).

Både begreper og definisjoner er kontekstuelle, det vil si at det essensielle kjennetegnet avgjøres av hva du har observert hittil i livet. For et barn er den implisitte definisjonen «levende vesen som beveger seg og lager lyder» tilstrekkelig for «menneske», men dette holder ikke når man oppdager katter og hunder. Da må definisjonen reflektere hva som er essensielt i det man vet da, og det er at mennesker er «levende vesen som går på to bein og ikke har pels».

Slik utvikler definisjonen seg kontekstuelt til vi oppdager definisjonen som tar hensyn til den bredeste konteksten av kunnskapen om «menneske» hittil: «rasjonelt dyr». Legg for øvrig merke til at ingen av de raffinerte definisjonene motsier de tidligere utgavene.

Definisjoner er objektive hvis de er kontekstuelt absolutte – at de tar hensyn til alle fakta og ikke utelater noe. Dersom et begrep har flere kjennetegn som skiller referentene fra andre ting, gjelder regelen om fundamentalitet. Dette er kjennetegnet som de fleste andre er avhengig av. For «menneske» er dette fornuft, og ikke noe uessensielt som tommel eller evnen til å le, lage bløtkake eller spille tennis.

Vi er i stand til å håndtere kun en begrenset mengde med enheter samtidig i sinnet (ser du forskjellen på ||||||||||| og |||||||||| uten å telle?), og vår bevissthet økonomiserer enhetene den oppfatter (forskjellen er 11 og 10). Begreper samler et ubegrenset antall perseptuelle enheter i én mental enhet, og deretter samler abstrakte begreper perseptuelle begreper og så videre. På den måten automatiserer vi vår begripelse av like objekter og kan konsentrere oss om å innsnevre og utvide vår kunnskap om dem.

Mennesket har et kognitivt behov for å redusere antall enheter for å kunne holde skikk på sin stadig voksende kunnskap, og denne rollen utfyller begrepene.

 

Ressurser

Fotnoter

[1] A. Rand, «Abstraction from Abstractions», Introduction to Objectivist Epistemology, New York, New American Library 1979, Expanded Second Edition (Peikoff, Leonard & Binswanger, Harry, red.), Meridian 1990: 20

[2] Ibid.: 21

[3] Ibid.: 23

[4] Ibid.: 24

[5] A. Rand, «Concepts of Consciousness», ibid.: 31–32

[6] Ibid.: 34–35

[7] A. Rand, Atlas Shrugged, New York, Random House 1957, Signet 1993: 1016

[8] A. Rand, «Definitions», Introduction to Objectivist Epistemology: 49

[9] Ibid.: 49

[10] Ibid.: 46

[11] Ibid.: 48

[12] A. Rand, «The Cognitive Role of Concepts», ibid.: 66

[13] Ibid.: 62

[14] Ibid.: 63