Dygder og lykke


Dyder og lykke

Rasjonalitet og produktivitet – Uavhengighet – Integritet – Ærlighet – Rettferdighet – Stolthet – Initiering av tvang – Lykke – Oppsummering – Ressurser

En dyd er en handling du foretar for å skaffe eller beholde en verdi. Et dydig liv fører til lykke, hevder Ayn Rand.

Virtue is not an end in itself. Virtue is not its own reward or sacrificial fodder for the reward of evil. Life is the reward of virtue—and happiness is the goal and the reward of life.

– Ayn Rand[1]

Det eksisterer to brede kategorier av ting: levende og ikke-levende objekter. Levende objekter har en betinget eksistens. Det vil si at levende vesener  foreta visse handlinger for å opprettholde og fremme sitt liv, og på den måten tilegne seg verdierMennesket har fri vilje og har derfor, i motsetning til dyr, ingen automatisk (ikke-valgt) måte å leve på – en måte som kan gi et grunnlag for overlevelse og lykke. Mennesket må danne og bruke begreper for å forstå verden og handle objektivt, i tråd med sin bevissthet og virkeligheten. Kun på den måten kan man handle moralsk – det vil si i overensstemmelse med fakta og kravene for å leve langsiktig og lykkelig som et menneske.

Verdier er det man handler for å tilegne seg og/eller beholde, mens dyder er handlinger man foretar for å skaffe seg verdier. En verdi er et fysisk eller immaterielt objekt, som hus, sykkel, karriere eller kjærlighet, som man gjør en innsats for å skaffe seg. En dyd er en handling eller et sett med handlinger man gjennomfører for å skaffe seg en verdi. En verdi er virkning, mens en dyd er årsak. En verdi er målet, en dyd er prosessen mot målet.

Vi har faktisk diskutert dyder en stund allerede: Fornuft er en verdi, å tenke rasjonelt er en dyd. Karriere er en verdi, produktivt arbeid er en dyd. Selvfølelse er en verdi, å handle for å oppnå og beholde den er en dyd. Menneskets liv er standarden for moralsk verdi og alle handlinger som fremmer livet er dyder.

Dyder er grunnleggende typer handlinger som gjelder for livet til et rasjonelt vesen, og de kan bli oppdaget og validert med henvisning til virkeligheten og kravene til menneskets liv. Ettersom mennesker lever i mange tiår må dydene ta hensyn til ikke bare nåtiden, men også fremtiden. Og siden mennesker er komplekse skapninger bestående av kropp og sinn, må dydene i tillegg ta forbehold om dette. Mennesker trenger å handle på prinsipp. Vi må vite hvorfor vi gjør handling x og ikke handling y, og vi må være klar over de langsiktige og dyptrekkende konsekvensene av det vi gjør, for ellers ville vi ikke ha vært i stand til å dyrke mat, sanke råmaterialer, sy klær, konstruere bygninger og så videre. Vi trenger veiledning i form av etikk, som forteller oss prinsippene bak våre handlinger og rett og galt.

Ayn Rand identifiserte syv primære dyder for å leve et rasjonelt, produktivt og lykkelig liv: rasjonalitet, uavhengighet, integritet, ærlighet, rettferdighet, produktivitet og stolthet. Med unntak av den første dyden er det ikke noe spesielt hierarki eller rekkefølge på dydene. Alle dydene indikerer hverandre og lever man dydig er det ofte en flytende overgang mellom dem. De objektivistiske dydene er heller ikke en fullstendig utfyllende liste: det finnes mange andre dyder, men disse navngitte er de mest grunnleggende og omfatter et bredest nedslagsfelt. Ei heller er det snakk om et rasjonalistisk system, det vil si at dydene er et system av ideer som har et vilkårlig forhold til virkeligheten: Startstreken for Objektivismens dyder er verden rundt oss og vår observasjon og oppfattelse av den.

Vi har tidligere gått gjennom utgangspunktet for etikk, menneskets egenskaper og virkelighetens krav overfor levende vesener, samt en bred skissering for hva som er objektivt riktig for mennesket å gjøre hvis det velger å leve. Nå skal vi gå mer i detalj på hva et rasjonelt, givende og fruktbart liv består av: Hvilke handlinger bør du foreta? Hvilke leveregler bør du utøve i det konstante vedlikeholdet av livet ditt og den vedvarende søken etter lykke?

 

Rasjonalitet og produktivitet

Dyden rasjonalitet er den primære og utgjør grunnlaget for alle øvrige dyder. Rasjonalitet er evnen og forpliktelsen til å være fornuftig, til å være fullt fokusert i sitt sinn når det trengs og alltid ta hensyn til fakta, uansett hvor ubehagelige de måtte være:

The virtue of Rationality means the recognition and acceptance of reason as one’s only source of knowledge, one’s only judge of values and one’s only guide to action. It means one’s total commitment to a state of full, conscious awareness, to the maintenance of a full mental focus in all issues, in all choices, in all of one’s waking hours. It means a commitment to the fullest perception of reality within one’s power and to the constant, active expansion of one’s perception, i.e., of one’s knowledge. It means a commitment to the reality of one’s own existence, i.e., to the principle that all of one’s goals, values and actions take place in reality and, therefore, that one must never place any value or consideration whatsoever above one’s perception of reality. It means a commitment to the principle that all of one’s convictions, values, goals, desires and actions must be based on, derived from, chosen and validated by a process of thought—as precise and scrupulous a process of thought, directed by as ruthlessly strict an application of logic, as one’s fullest capacity permits.[2]

Rasjonalitet danner basis for resten av dydene ved at begrepet omfatter følgende handlinger:

  • At man danner sine egne vurderinger og lever på arbeidet til sitt eget sinn (uavhengighet)
  • At man beholder sine virkelighetsorienterte overbevisninger til tross for meningene eller ønskene til andre (integritet)
  • At man alltid tar hensyn til virkeligheten (ærlighet)
  • At man alltid søker og aksepterer det som er fortjent i både kropp og sinn (rettferdighet)
  • At man skaper verdier for å leve (produktivitet)
  • At man er moralsk ambisiøs og strekker seg så langt evnene og virkeligheten tillater (stolthet)

Rasjonalitet innebærer at man erkjenner at fornuften er gyldig, er et prinsipp for menneskelig overlevelse, er absolutt og er en av menneskets høyeste verdier. Fornuft behandles i detalj i kapitlene om epistemologisanser og persepsjonfri viljebegreper og begrepsdannelseabstrakte begreper og definisjonerobjektivitet og logikk, og fornuft og følelser. Fornuftens forhold til etikk og et dydig liv er et eksempel på Objektivismens hierarkiske struktur. Etikk (hvordan man bør leve) beror på epistemologi (hvordan man bør tenke): Epistemologi utgjør fundamentet for fornuft, som er menneskets grunnleggende verktøy for å overleve og handle – som igjen er temaet for etikk.

Ifølge rasjonalitet bør man handle fornuftig, men dette er en bred abstraksjon. Derfor kommer de andre, mer detaljerte dydene inn i bildet – inkludert produktivitet. Det foregående kapitlet om etikk, som handlet om mennesket og verdier, identifiserte at menneskets liv er standarden for moralsk verdi og at for å både overleve og leve et lykkelig liv som et menneske må man skape og/eller skaffe seg verdiene som kreves av vår natur. Vi må med andre ord være produktive, vi må tilpasse natur, miljø, omgivelser og bestanddeler til oss og ikke omvendt.

The virtue of Productiveness is the recognition of the fact that productive work is the process by which man’s mind sustains his life, the process that sets man free of the necessity to adjust himself to his background, as all animals do, and gives him the power to adjust his background to himself. Productive work is the road of man’s unlimited achievement and calls upon the highest attributes of his character: his creative ability, his ambitiousness, his self-assertiveness, his refusal to bear uncontested disasters, his dedication to the goal of reshaping the earth in the image of his values. “Productive work” does not mean the unfocused performance of the motions of some job. It means the consciously chosen pursuit of a productive career, in any line of rational endeavor, great or modest, on any level of ability. It is not the degree of a man’s ability nor the scale of his work that is ethically relevant here, but the fullest and most purposeful use of his mind.[3]

Produktivitet er en prosess der man skaffer seg kunnskap, tilpasser materie til sine formål, overfører en idé til fysisk form og former verden i bildet til sine verdier. Mennesket må være produktivt; det er en av få arter som  tilpasse omgivelsene til seg fremfor å tilpasse seg til omgivelsene – slik de fleste dyr og planter gjør. Enten produserer et menneske verdiene som kreves for å vedlikeholde og fremme sitt liv, eller så dør det. Man kan riktig nok leve på andre mennesker, men dette endrer ikke på det faktum at verdier må produseres og at produktivt arbeid integrerer kropp og sinn på en måte som ingen andre aktiviteter kan gjøre.

For mennesker består det å leve av å tenke, skape og nyte fruktene av egen innsats. Produktivitet er sentralt i denne prosessen. Produktivt arbeid er, som vi så i forrige kapittel, den sentrale aktiviteten i ditt liv. Det gjør livet både mulig og interessant. Verdier kommer ikke ferdig produsert for oss i naturen, så hvis vi vil leve og oppnå lykke må vi produsere det som livet og lykke avhenger av.

For å produsere verdier må man tenke, og å tenke er noe man må gjøre på egen hånd – uavhengig av andre. Den neste dyden vi skal se på er uavhengighet.

 

Uavhengighet

Uavhengighet kan defineres som ansvaret for å danne dine egne vurderinger og å leve på arbeidet fremskaffet av ditt eget sinn. Uavhengighet dreier seg hovedsakelig om å være tro mot virkeligheten, fremfor å stole blindt på eller være avhengig av andre mennesker for å tenke og leve.

Independence is the recognition of the fact that yours is the responsibility of judgment and nothing can help you escape it—that no substitute can do your thinking, as no pinch-hitter can live your life—that the vilest form of self-abasement and self-destruction is the subordination of your mind to the mind of another, the acceptance of an authority over your brain, the acceptance of his assertions as facts, his say-so as truth, his edicts as middle-man between your consciousness and your existence.[4]

Vi har allerede sett på produktivitet og det å leve av arbeidet båret frem av sin egen tenkning. Derfor kan vi fokusere på det å danne sine egne vurderinger i gjennomgangen av uavhengighet.

La oss si at to søstre vokser opp i samme familie. Familien er konservative og har stemt på det største partiet i generasjoner. Den ene søsteren velger å tenke uavhengig av hva tradisjonene skulle tilsi; hun ser på fakta og vurderer om påstandene fra familien og andre konservative kilder er riktige. Hun kommer frem til at mange av påstandene baserer seg på falske antakelser, så hun revurderer sitt syn og bryter med tradisjonene. Den andre søsteren velger å følge familiens vilje. Hun vil gjøre som hun har blitt fortalt gjennom oppveksten og både stemmer og tenker tradisjonelt. Den første søsteren er en uavhengig tenker, mens den andre er det Ayn Rand kaller en «second-hander»[5] og konformist.

En tredje søster velger en annen retning enn sine søsken. Hun ser hva familien står for og går i motsatt retning; hun forkaster familiens tradisjonelle verdier fordi de er tradisjonelle verdier. I stedet stemmer hun motsatt, kler seg i svart når familien kler seg i hvitt og hører på punk når familien lytter til klassisk musikk. Dette tredje alternativet, såkalt ikke-konformist, er egentlig bare den andre siden av «second hand»-mynten. Både konformisten og ikke-konformisten ser til andre for hva de skal tenke og vurdere. Konformisten gjør som øvrigheten sier og gjør, mens ikke-konformisten gjør ikke som øvrigheten sier og gjør. Den uavhengige tenkeren ser derimot til virkeligheten og utleder rasjonelle prinsipper fra det, uavhengig av hva konformister og ikke-konformister foretar seg.

En uavhengig tenker forlanger rasjonelle bevis for alle ideer. Han aksepterer ikke bevis fordi andre gjør det eller fordi han ønsker at det skal være sant. Hvis en idé kan integreres med resten av sin kunnskap uten selvmotsigelser, aksepterer den uavhengige tenkeren ideen. Via stadig flere observasjoner av fakta kan man komme frem til sikker kunnskap, så lenge all tilgjengelig og relevant bevismengde peker i én retning og ingen andre. Man må vurdere alle slike bevis på egen hånd, men man trenger ikke å jakte på bevis for alt man hører eller støter på i løpet av livet. En uavhengig tenker vurderer ideer så lenge de er relevante til sitt liv og er støttet av en eller annen form for rasjonelle og observerbare (direkte eller indirekte) bevis.

Ingen kan være ekspert på alt, og en uavhengig tenker tar imot tips, råd og kunnskap fra eksperter uten problemer, men det samme prinsippet om logikk, bevis og fornuft gjelder her. Hvis du skal kjøpe en bil, hører du på hvilke argumenter bilselgeren fremmer om tester, rekkevidde, hestekrefter, komfort og sikkerhet. Det er likevel du som må vurdere om bilen er verdt et kjøp eller om den ikke fyller dine krav. Du kan også skaffe en vurdering fra en annen ekspert, noe mange gjør i dag med hensyn til for eksempel alvorlige spørsmål angående ens helse.

Arbitrære påstander kan man forkaste uten å bryte sin uavhengighet. Dette er påstander som ikke har noen rasjonell begrunnelse, for eksempel at det finnes spøkelser eller marsboere. Uavhengighet dreier seg om uavhengighet fra andre menneskers tilfeldige innfall, ikke uavhengighet fra virkeligheten. En uavhengig tenker vil ha årsaker til å godta en idé, ikke appell til autoritet, majoritet, iboende verdi eller en annen dimensjon. Han godtar aldri blindt, passivt eller ukritisk påstandene til andre folk, men kan ta forslag til vurdering hvis de gir mening og er relevante og/eller nyttige for ham. Den uavhengige tenkeren holder livet som moralsk standard og foretar alltid den endelige vurderingen. Menneskets evne til fornuft er hans eneste måte for å oppnå kunnskap, dømme verdier og vurdere påstander.

Det eksisterer altså to typer mennesker: uavhengige tenkere og annenhåndstenkere. Den første typen menneske møter virkeligheten førstehånds og tenker selvstendig, mens den andre typen menneske forventer at andre gjennomfører tenkningen for det. Ingenting har forrang over en uavhengig persons vurderinger og tenkning. For å leve som et menneske ved å tilegne seg verdier og nyte livet håndterer førstehåndstenkeren virkeligheten direkte, og via egne observasjoner og logikk. Når førstehåndstenkeren lurer på noe ser vedkommende på fakta og bruker rasjonell vurdering for å oppdage sannheten.

Den selvstendige tenkeren danner spirituelle verdier på egen hånd: rasjonelle ideer, selvfølelse, vennskap og kjærlighet. I tillegg er han i stand til å ta vare på seg selv: han produserer eller bytter til seg materielle verdier som programvare, mat, malerier, biler og medisin. Han respekterer både sine spirituelle og materielle behov, uavhengig av hva andre mener.

Annenhåndstenkeren anser andres synspunkter som overlegne sine egne og mer viktige enn virkeligheten. Han håndterer virkeligheten indirekte gjennom andre mennesker og ved spørsmål snur han seg til andre for å se hva de har å si om saken. Han vil først vite hva andre verdsetter før han vet hva han selv skal verdsette og tenke, enten han er konformist eller ikke-konformist.

Å være uavhengig innebærer å være faktaorientert uavhengig av hva andre mennesker tenker, sier eller gjør. Det innebærer å ikke være menneskeorientert i henhold til tilgjengelige og relevante fakta.

Mens uavhengighet er en dyd for å gjøre opp sin egen mening, stole på egne vurderinger og leve av sin egen produktive innsats, dreier neste dyd, integritet, seg om å gjennomføre uavhengigheten i praksis og i alle situasjoner.

 

Integritet

Integritet kan defineres som å være lojal i sine handlinger overfor rasjonelle overbevisninger og verdier. Med denne dyden gjør man som man sier, holder løpet ut så lenge det er rasjonelt og lever opp til sine standarder. Har man integritet er man prinsipiell.

Integrity is the recognition of the fact that you cannot fake your consciousness, just as honesty is the recognition of the fact that you cannot fake existence—that man is an indivisible entity, an integrated unit of two attributes: of matter and consciousness, and that he may permit no breach between body and mind, between action and thought, between his life and his convictions—that, like a judge impervious to public opinion, he may not sacrifice his convictions to the wishes of others, be it the whole of mankind shouting pleas or threats against him—that courage and confidence are practical necessities, that courage is the practical form of being true to existence, of being true to truth, and confidence is the practical form of being true to one’s own consciousness.[6]

Integritet handler om å være konsistent og konsekvent både overfor tankene om hva som er sant og handlingene for hva som er bra. Det er en dyd for å integrere sine overbevisninger, verdier og handlinger ved å referere til virkeligheten og kravene til ens liv og langsiktige lykke.

Integritet betyr altså ikke bare at man handler bestemt etter sine overbevisninger. Å handle konsekvent basert på det man tror på er ikke nødvendigvis positivt i seg selv. En terrorist kan være trofast til sine prinsipper, men det å drepe eller skade uskyldige mennesker handler ikke om å ha integritet. Man må alltid spørre seg om ideene man handler etter er rasjonelle og livsfremmende, eller om de er irrasjonelle og livsfiendtlige. En seriemorder har ikke integritet – ei heller massemordere, diktatorer eller asketer.

Det er kun mulig å besitte dyden integritet hvis man står for rasjonelle ideer og går etter selviske verdier – verdier som det er mulig å oppnå og gå etter konsekvent. Er det mulig å leve langt og lykkelig ved å handle for å beholde eller oppnå verdiene? Må man tenke fornuftig for å oppnå dem? Svarer du ja på dette og handler konsekvent deretter er du en person av integritet.

Menneskets liv er, som vi har sett, standarden for moralsk verdi. Hvis en person gjennomfører handlinger som til syvende og sist er skadelige for sitt liv, innebærer det at han eller hun er en form for hykler sett fra et visst perspektiv. Hykleriet består av at personen svikter sitt grunnleggende valg om å leve. Hvis man ikke vil leve er det bare å sette seg ned og vente. Hvis man derimot velger å leve, er det til en viss grad hyklersk å gjennomføre handlinger som i det korte eller lange løp er ødeleggende for livet. Å ignorere eller unnvike virkeligheten er å være hyklersk overfor det å tenke fornuftig og handle deretter – altså menneskets måte å overleve på.

Integritet innebærer lojalitet overfor livsfremmende verdier og rasjonelle prinsipper. Alternativet er uholdbart: Det går ikke an å konsekvent opprettholde irrasjonalitet eller selvoppofrelse. Selv ikke en person som påstår at virkeligheten ikke finnes vil gå foran et kryssende tog eller spise blåsyre til middag, og selv ikke den største altruist vil ofre alt han eier og har – så fremt han ikke ønsker en rask død. For å leve som et menneske, som man qua man, for å bruke Ayn Rands formulering, må man opptre egoistisk.

Målet med integritet er å fremme livet. Kun en person med integritet, en som er lojal i handling overfor sine rasjonelle overbevisninger og verdier, kan leve som et menneske og oppnå reell lykke. En slik person søker etter logiske svar på alt som er viktig i livet, samtidig som han begir seg ut på å handle rasjonelt i tråd med virkeligheten.

Hvis du en dag skulle stå overfor en konflikt, for eksempel at du føler deg fristet til å jukse med CV-en for å få en etterlengtet jobb, stopper du opp hvis du har integritet og skuer innover: Hvorfor vil jeg gjøre det? Hvilke ideer har jeg akseptert for å jobbe imot min langsiktige egeninteresse? En person med integritet jobber for å eliminere alle selvmotsigelser i sitt liv – han jobber for å holde kunnskap, verdier, følelser og handlinger integrert.

Dyden integritet krever at vi ikke bare overvåker våre fysiske handlinger, men også våre tanker. En person med integritet identifiserer sine overbevisninger og verdier, og sjekker de underliggende tankeprosessene opp mot virkeligheten. Er det du står for i tråd med eller imot observerbare fakta i virkeligheten? Er verdiene i tråd med kravene til livet ditt, eller forårsaker de skade? Fikk du kunnskapen din via observasjon og logikk, eller er det noe du har godtatt ukritisk?

Integritet krever at du tester dine overbevisninger mot virkeligheten, at du sjekker om verdiene går overens med kravene om å leve og at du korrigerer alle selvmotsigelser du oppdager. Hvis for eksempel en eier av et kunstgalleri erkjenner at kunst fyller et viktig behov hos mennesket for å vedlikeholde sine rasjonelle ideer og positive livsfølelse, krever integritet at hun lever opp til denne overbevisningen. Gallerieieren promoterer romantiske verker og lar seg ikke presse av verken kritikere eller andre fra eliten om å ta inn modernistiske verker. Hvis hun imidlertid lar seg presse for å bli mer populær hos den «rette» gruppen og tar inn smørjer og dolokk, bedriver hun hykleri så lenge hun ikke løser selvmotsigelsen.

Hvis en person med integritet oppdager at han står for en selvmotsigelse, yter han innsats for å finne ut av fakta og hvilke av hans ideer som strider imot virkeligheten. Videre forplikter han seg til å stå for ideen som er sann og handler deretter. Hvis ingen av hans tidligere ideer er sanne, forkaster han dem og leter etter svarene for å oppdage sannheten hvis det er viktig nok.

En person med integritet vet at han har ansvaret for innholdet i sitt sinn, for sine handlinger og for sitt eget liv og lykke. En rasjonell livsførsel er derfor eneste alternativ for ham. Å nekte å innse dette er en form for uærlighet, og vi skal derfor se på den neste dyden, ærlighet.

 

Ærlighet

Ærlighet er viljen til å se virkeligheten slik den er og samtidig nekte å forfalske virkeligheten på noen som helst måte – det vil si å late som at fakta er noe annet enn det de er. Ærlighet henger tett sammen med rasjonalitet: Mens rasjonalitet innebærer at man forplikter seg til å tenke, dømme og handle med hensyn til relevante fakta, er ærlighet forpliktelsen til å ikke gjøre noe annet.

Honesty is the recognition of the fact that the unreal is unreal and can have no value, that neither love nor fame nor cash is a value if obtained by fraud—that an attempt to gain a value by deceiving the mind of others is an act of raising your victims to a position higher than reality, where you become a pawn of their blindness, a slave of their non-thinking and their evasions, while their intelligence, their rationality, their perceptiveness become the enemies you have to dread and flee—that you do not care to live as a dependent, least of all a dependent on the stupidity of others, or as a fool whose source of values is the fools he succeeds in fooling—that honesty is not a social duty, not a sacrifice for the sake of others, but the most profoundly selfish virtue man can practice: his refusal to sacrifice the reality of his own existence to the deluded consciousness of others.[7]

Virkeligheten er det den er uavhengig av alle forsøk på å ignorere eller fornekte den. Fakta er fakta og kan ikke bli ønsket vekk. Å anerkjenne virkeligheten kan derfor bare ha positive effekter, mens det å unnvike virkeligheten kan bare ha negative effekter.

Et klassisk eksempel på en som forfalsker virkeligheten er eleven som jukser på en prøve. I stedet for å lære seg det nødvendige pensumet, bruker eleven ulovlige hjelpemidler for å oppnå en ufortjent høy karakter. Selv om han måtte komme unna med jukset vet han at han egentlig ikke fortjener karakteren, samtidig som han nå må gå videre i faget uten å ha tilstrekkelig kunnskap. I tillegg må han late som at han kan svarene hvis svakerestilte elever spør ham om hjelp.

Et mer avansert eksempel er to drosjesjåfører: en ærlig og en uærlig. Den ærlige drosjesjåføren jobber lange dager, leverer kundene effektivt og vedlikeholder bilen. Den uærlige drosjesjåføren bruker jobben hovedsakelig for å hvitvaske penger han har fått fra heleri. Han kjører rundt og later som han plukker opp flere kunder enn han gjør, men når han vil late seg i stedet for å jobbe programmerer han inn falske ruter på GPS-en.

Den uærlige drosjesjåføren må lyve til sin arbeidsgiver om hvor mange kunder han betjener, han må lyve til familien om hvor han får alle pengene fra og han må passe på at kollegene ikke observerer ham når han later seg. Når de observerer ham på jobb må han late ekstra hardt som at han er flittig og arbeidsom med å levere kunder.

Drosjesjåføren må vikle seg inn i et stadig mer komplisert nettverk av løgner for å holde svindelen gående. Ikke bare blir det mer og mer sannsynlig at han blir tatt i en av løgnene, men hver krone inntjent har en bismak: Han vet at pengene er tjent på uærlig vis. Han vet at han er falsk og ikke jobber produktivt for å anskaffe seg verdiene. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke effekter dette har på sjåførens egentlige selvfølelse og selvtillit.

Uærlighet kan ikke bli opprettholdt konsekvent, siden konsekvensene ikke lar seg unnslippe. Alle uærlige personer besitter kunnskap om sin egen uærlighet, selv om de ikke nødvendigvis blir «tatt». Alle sider ved livet blir påvirket av uærligheten og man kan ikke ønske vekk verken fakta fra virkeligheten eller kunnskap fra sitt eget sinn. Frem til en uærlig person velger å stanse løgnen og gjør nødvendige tiltak for å bøte på det han har gjort, jobber han for sin gradvise selvdestruksjon.

Uærlige mennesker er avhengig av andre personers manglende evne til å oppdage uærligheten. For en ærlig person er en venns årvåkenhet og gode dømmekraft noe positivt, men for en uærlig person er det en trussel. Den uærlige personen må derfor omringe seg med andre uærlige eller lettlurte folk for å «fungere». Hva slags liv er det?

Ikke bare ødelegger uærlige mennesker for andre, men de representerer også et tapt potensial. All tid og krefter de bruker på å opprettholde en løgn kunne ha blitt brukt på noe produktivt i stedet. Ufortjent belønning vil alltid være ufortjent og den uærlige personen vet det godt. Økt materiell velstand vil ikke bringe en slik person lykke.

Per jobber, sparer penger og kjøper en ny sykkel. Sykkelen er en verdi for ham. Pål, derimot, stjeler en sykkel. Sykkelen er ikke en reell verdi for Pål, som nå har en kronisk frykt for å bli tatt, samtidig som sykkelen er en evig påminnelse om at han er falsk. Hvis noen spør hvor han har fått tak i en så stilig sykkel må han lyve, og dermed er nedoverspiralen av løgner i gang.

Man kan kanskje si at man nyter stjålne verdier, men man kan ikke reversere årsak og virkning. For å tilegne seg verdier må man handle produktivt. Det er denne helheten som gjør en i stand til å nyte verdiene: Lykke er en virkning, hvorav personlige prestasjoner er årsaken. Du kan ikke hoppe over årsaken og forvente å nyte virkningen som et fullverdig menneske. Ufortjente verdier kan ikke være verdier – de er heller som straffer å regne. Ufortjente verdier minner den uærlige personen om sin uærlighet og tvinger ham til å fortsette nedoverspiralen. Kun ærlighet lønner seg.

Mennesker kan velge å tilegne seg «verdier» som ødelegger livet, som for eksempel narkotika eller selvtortur. Dette er rettere sagt antiverdier, siden de ikke fremmer livet, tvert imot. En verdi er noe man handler for å oppnå og/eller beholde, mens en moralsk verdi er, ifølge Objektivismen, en verdi som virkelig fremmer ens liv.

Uærlighet er inkompatibelt med liv og lykke fordi det vender en person imot kilden til verdier: virkeligheten. Moral dreier seg om de uforanderlige lovene om identitet, kausalitet og ikke-kontradiksjon. En handling fremmer livet ditt, eller ikke. Hvis den fremmer livet er den en dyd, hvis den hemmer livet er den en last. Å komme unna med svindel og uærlighet er umulig.

Ærlighet og uærlighet har vært åpenbart i tilfellene over, men det er ikke alltid like lett å gjenkjenne kravene til ærlighet. Hva hvis en forbryter forlanger å vite hvor du har alle verdisakene dine? Skal du være ærlig da?

For å svare på dette angivelige dilemmaet må vi vite hva som er hensikten med moral. Moral skal veilede en person til å leve som et menneske – det vil si å skaffe og beholde livsfremmende verdier. For å beholde verdier må man kunne beskytte dem, altså lyve når en forbryter forlanger å få vite hvor de er. Å lyve er derfor et uttrykk for ærlighet i visse situasjoner! Ærlighet krever ikke at man sier sannheten uansett – dyden krever at man må ta hensyn til all sin kunnskap og ikke ignorerer noe av den.

Moral er ikke kategoriske imperativer eller kontekstløse befalinger. Moral dreier seg om formålsrettede prinsipper og kontekstuelle absolutter. Moralske prinsipper gjør livet til mennesket mulig og må benyttes absolutt i henhold til summen av det man vet.

Så hva burde du gjøre i enhver, dagligdagse situasjon? Det kommer an på konteksten. Hvor bør du plassere vinsamlingen? Det kommer an på konteksten. Er det for eksempel barn i huset? Da plasserer du vinflaskene utenfor deres rekkevidde. Hva bør du gjøre hvis du kommer utfor en druknende person? Igjen så kommer det an på konteksten: Er du en god svømmer, er det gode svømmeforhold, er det en person du setter pris på? En ærlig person tar alle fakta til etterretning og handler deretter i tråd med sine rasjonelle verdier.

Å være ærlig er å anerkjenne fakta i virkeligheten og ikke ignorere eller forfalske disse i sin egen bevissthet. Ærlighet er ikke bare nødvendig når du vurderer virkeligheten, den gjelder også i høyeste grad når du skal bedømme andre mennesker. Det er på tide å se på dyden rettferdighet.

 

Rettferdighet

Rettferdighet er dyden der du vurderer andre menneskers karakter og oppførsel objektivt, handler i henhold til dette og gir hvert menneske det han eller hun fortjener. Eller sagt med andre ord: Rettferdighet er dyden der du evaluerer og behandler mennesker rasjonelt.

Justice is the recognition of the fact that you cannot fake the character of men as you cannot fake the character of nature, that you must judge all men as conscientiously as you judge inanimate objects, with the same respect for truth, with the same incorruptible vision, by as pure and as rational a process of identification—that every man must be judged for what he is and treated accordingly, that just as you do not pay a higher price for a rusty chunk of scrap than for a piece of shining metal, so you do not value a rotter above a hero—that your moral appraisal is the coin paying men for their virtues or vices, and this payment demands of you as scrupulous an honor as you bring to financial transactions—that to withhold your contempt from men’s vices is an act of moral counterfeiting, and to withhold your admiration from their virtues is an act of moral embezzlement—that to place any other concern higher than justice is to devaluate your moral currency and defraud the good in favor of the evil, since only the good can lose by a default of justice and only the evil can profit—and that the bottom of the pit at the end of that road, the act of moral bankruptcy, is to punish men for their virtues and reward them for their vices, that that is the collapse to full depravity, the Black Mass of the worship of death, the dedication of your consciousness to the destruction of existence.[8]

Mennesker har fri vilje. De velger handlingene som danner sin karakter – de velger å tenke eller ikke å tenke, å møte virkeligheten eller å unnvike den. Dette betyr at mennesker kan være gode, onde eller et sted imellom, avhengig av valgene de gjør.

Hvis vi vil danne og beholde forhold med gode mennesker som er medvirkende til vårt velvære, må vi observere deres valg og handlinger og vurdere hva de sier og gjør i henhold til alt vi vet – altså vår fulle kontekst. Dette er det grunnleggende prinsippet bak egoistisk samhandling med andre mennesker. Dyden rettferdighet opprettholder dette prinsippet: å være rasjonelt egeninteressert overfor menneskelige forhold.

For å leve lykkelig må vi utvikle gode forhold og unngå dårlige forhold. Vi kan dra enorm nytte av produktive mennesker, men ikke av parasitter. Vi kan stole på ærlige mennesker, men ikke uærlige. Vi kan sette vår lit til mennesker med integritet, men ikke til hyklere. Vi kan lære av uavhengige tenkere, men ikke av annenhåndstenkere. Vi har med andre ord mye å hente fra andre mennesker som velger å leve og oppnå rasjonelle, egoistiske verdier.

Enhver person som tenker og handler rasjonelt og produktivt er en potensiell verdi, mens enhver person som er irrasjonell og destruktiv er potensielt skadelig. Om en skadelig person befinner seg på den andre siden av Jorden har han ikke så mye å si for deg, men hvis det er snakk om en kollega, venn, familiemedlem eller en ektefelle, er det ekstra viktig å vurdere og bedømme vedkommende rasjonelt.

Ikke alle våre vurderinger av andre personer dreier seg om deres moralske karakter. Vi ser ofte på andre egenskaper, som kompetanse, kunnskap og potensial. En arbeidsgiver ser på dette i tillegg til moral, mens du sannsynligvis er mest opptatt av en eksperts tekniske kunnskap om din hobby fremfor hans karakter i den gitte konteksten. Uansett hva vi vurderer eller bedømmer ved en person er metoden den samme: Vi ser på de tilgjengelige og relevante faktaene.

Å vurdere en annen person objektivt betyr at du tar utgangspunkt i fakta og den korrekte bruken av ditt eget sinn. Alternativet til dette er følelsene dine (subjektivisme) eller hva andre sier om personen (annenhåndstenkning).

For å validere prinsippet om objektiv vurdering av andre personer kan du observere hvordan mennesker samhandler. Hvis en person vurderer potensielle romantiske partnere rasjonelt vil han eller hun se om motparten er tankefull, produktiv og respektfull, og sannsynligvis ende opp med en make som gjør vedkommende godt og tilføyer livet verdi. Hvis personen vurderer potensielle partnere irrasjonelt, som for eksempel utelukkende på fysisk utseende eller overfladiske komplimenter, kan det hende at vedkommende ender opp med en grunn make eller en make som til og med er direkte skadelig.

Den rasjonelle vurderingen og påfølgende behandlingen av mennesker er et krav for å kunne leve som et menneske, og moralsk dom er en essensiell bestanddel av dette prinsippet. Døm og forvent å bli dømt, sier Ayn Rand.

Hvis alle fornuftige personer i et samfunn bedømmer hverandre og andre, vil ikke de produktive og rasjonelle ha noe å frykte, i motsetning til uproduktive og irrasjonelle personer. Å anerkjenne og vektlegge prinsippet om å dømme alle objektivt og uten unntak er å være rettferdig. Vårt middel for å gjøre dette er vår egen observasjonsbaserte logikk, mens standarden er alle livsfremmende verdier, prinsipper og dyder.

Rettferdighet handler ikke først og fremst om å fordømme og straffe dårlige mennesker, men om å berømme og belønne gode mennesker. Vi er alle avhengige av at produktive og fornuftige mennesker produserer verdier som gjør livet mulig. Å støtte, takke og/eller alliere seg med slike gode mennesker er rettferdig og fremmer til syvende og sist ditt eget liv.

Mens rettferdighet er dyden for å vurdere og behandle andre mennesker i tråd med virkeligheten samt belønne de som fortjener heder, er dyden stolthet belønningen av deg selv.

 

Stolthet

Stolthet er forpliktelsen til å oppnå sin egen moralske perfeksjon. Stolthet er summen av alle dydene – stolthet representerer selve kronen på verket.

Pride is the recognition of the fact that you are your own highest value and, like all of man’s values, it has to be earned—that of any achievements open to you, the one that makes all others possible is the creation of your own character—that your character, your actions, your desires, your emotions are the products of the premises held by your mind—that as man must produce the physical values he needs to sustain his life, so he must acquire the values of character that make his life worth sustaining—that as man is a being of self-made wealth, so he is a being of self-made soul—that to live requires a sense of self-value, but man, who has no automatic values, has no automatic sense of self-esteem and must earn it by shaping his soul in the image of his moral ideal, in the image of Man, the rational being he is born able to create, but must create by choice—that the first precondition of self-esteem is that radiant selfishness of soul which desires the best in all things, in values of matter and spirit, a soul that seeks above all else to achieve its own moral perfection, valuing nothing higher than itself—and that the proof of an achieved self-esteem is your soul’s shudder of contempt and rebellion against the role of a sacrificial animal, against the vile impertinence of any creed that proposes to immolate the irreplaceable value which is your consciousness and the incomparable glory which is your existence to the blind evasions and the stagnant decay of others.[9]

Hva er «moralsk perfeksjon»? Det er den urokkelige forpliktelsen til å velge og gå etter kun egoistiske og livsfremmende verdier. Moralsk perfeksjon er ikke ufeilbarhet, allvitenhet eller allmektighet, men strebenen etter fullstendig mulige og oppnåelige mål, som å handle etter ens beste dømmekraft og å forplikte seg til å leve rasjonelt.

En stolt person er en som strekker seg etter å oppnå sitt høyeste potensial i både liv og karakter. Å være stolt innebærer å tjene sin egeninteresse konsekvent og jakte på livsfremmende verdier via fornuften på prinsipiell basis. Det innebærer å være moralsk god hele tiden ved å aktivt forsøke å oppdage hva som av prinsipp er moralsk riktig og alltid opprettholde og benytte moralske prinsipper man har identifisert som sanne.

Moralsk perfeksjon er oppnåelig, men bare for de som holder menneskets liv som moralsk standard, personlig lykke som moralsk formål, og fornuft som den eneste kilden til kunnskap, vurdering av verdier og veiledning til handling.

Stolthet blir ofte forbundet med forfengelighet og selvbedrag, men det å lyve til seg selv er en handling som er logisk inkompatibel med stolthet. Ettersom stolthet er forpliktelsen til å oppnå moralsk perfeksjon, krever og antyder dyden alle moralske dyder, inkludert ærlighet og integritet. En stolt person anerkjenner derfor sine evner og mangler, sine bragder og fiaskoer, og potensialer og begrensninger. En stolt person forsøker ikke å villede seg selv eller andre om hvem han er, hva han har gjort og hva han kan gjøre – han ønsker tvert imot å bli korrigert i møte med rasjonelle beviser. Å bli korrigert overfor virkeligheten betyr at han blir i bedre stand til å leve, jakte verdier og oppnå lykke.

En handling som ofte trekkes frem som en dyd i dagens kultur er stolthetens rake motsetning: ydmykhet. Ydmykhet er imidlertid ingen dyd, det er tvert imot en last. Hva er grunnen til dette? Ydmykhet er troen på at man som menneske er «grunnleggende ondt» og at moralsk perfeksjon er umulig. Ettersom mennesket har fri vilje kan vi derimot velge å forfølge moralsk gode handlinger – vi former derfor vår egen karakter. Ydmykhet gir derfor ingen mening: Vi er ikke tilsølt av arvesynd eller tilsvarende fantasier; vi er ikke tarvelige av natur.

Gjør vi dårlige handlinger og føler oss dårlige, er det ikke ydmykhet vi opplever. En person som for eksempel underslår penger fra sin arbeidsgiver føler seg ikke råtten fordi uærlighet er iboende i menneskets natur, men fordi han har valgt å være uærlig. Hvis den uærlige personen vil leve som et menneske og oppnå reell lykke må han revurdere og korrigere sine moralske prinsipper og kun godta rasjonelle ideer og praktisere egoistiske handlinger.

Som en illustrasjon av stolthet versus ydmykhet kan vi forestille oss to personer: Den stolte personen innser at han har fri vilje fordi dette er noe han kan observere i sitt sinn hver gang han foretar et valg. Siden han er stolt vet han at han velger sine verdier og handlinger, og han jobber alltid for å handle rasjonelt på en måte som fremmer sitt liv og lykke. På denne måten vedlikeholder han sin selvfølelse og gjør seg selv stadig mer i stand til å leve og elske livet.

Den ydmyke personen tror derimot at noe ved sin natur gjør ham umoralsk på en eller annen måte, slik at tilstanden blir hengende over ham som en mørk sky uavhengig av hva han velger eller foretar seg. Uansett hva han gjør, kan han aldri bli fullstendig god. Selv om han måtte være klar over at han har fri vilje og velger sine verdier og handlinger, kommer troen på at han er «grunnleggende ond» i veien for all eventuell selvfølelse han kunne ha oppnådd.

Mennesket blir født med blanke ark. Nyfødte er verken moralsk gode eller moralsk onde, men står overfor et helt liv av valg som kommer til å forme deres moralske karakter. Vil vi leve og bli lykkelige må vi være gode: vi må oppdage og opprettholde rasjonelle, livsfremmende prinsipper – vi må forplikte oss til å oppnå vår egen moralske perfeksjon. Vi må tenke rasjonelt, leve egoistisk og være stolte.

 

Initiering av tvang

Dyder er handlinger som støtter og fremmer livet ditt, mens laster er handlinger som bremser eller ødelegger det. Ayn Rand identifiserte én last som den ansvarlige for alle andre laster: lasten unnvikelse (evasion på engelsk). Unnvikelse går ut på det motsatte av rasjonalitet: I motsetning til å dedikere seg til å se på virkeligheten og handle etter fakta, innebærer unnvikelse at man ignorerer og ser bort ifra virkeligheten, selv om man innerst inne vet at det finnes fakta som strider imot det man har overbevist seg selv om.

Vi går gjennom unnvikelse i kapitlene om epistemologi, og derfor fokuserer vi her på en av de logiske konsekvensene av unnvikelse i praksis. Hvilken last ødelegger konsekvent for alle de nevnte dydene? Hvilken last kan forhindre deg fra å tenke selvstendig, gå etter livsviktige verdier og oppnå lykke? Initiering av tvang.

Man’s rights can be violated only by the use of physical force. It is only by means of physical force that one man can deprive another of his life, or enslave him, or rob him, or prevent him from pursuing his own goals, or compel him to act against his own rational judgment.

The precondition of a civilized society is the barring of physical force from social relationships—thus establishing the principle that if men wish to deal with one another, they may do so only by means of reason: by discussion, persuasion and voluntary, uncoerced agreement.[10]

På en øde øy er det ingenting som stopper deg fra å handle etter din egen dømmekraft. Hvis du vil skaffe deg mat kan du jakte på dyr, fiske eller plukke bær. Hvis du vil bygge deg husly kan du konstruere verktøy, hogge ned trær og forme leire. Din mat, boenhet og ting er dine til å disponere og du står fritt til å bruke sinnet ditt i møte med naturens utfordringer.

Men en dag dukker det opp en mann som er større og sterkere enn deg. Han banker deg opp og binder deg fast. Du er ikke lenger i stand til å handle fritt etter egen dømmekraft, og alle dine planer om å skaffe mat og bygge på boligen ligger nå i ruiner. Voldsmannen har kommet mellom dine tanker og dine handlinger, og du kan ikke lenger leve som et menneske. Menneskets liv forutsetter at du kan handle basert på vurderingene foretatt i ditt eget sinn, og bruken av makt – av tvang – forhindrer og ødelegger dette.

For å leve må du være i stand til å handle etter egen dømmekraft. I naturen kan du riktig nok bli «forhindret» av jordskjelv, flommer, sult, giftige bær og ville rovdyr, men dette er metafysisk gitt. Disse tingene er det de er, og med kunnskap og erfaring er du i stand til å håndtere utfordringene én etter én – så lenge du ikke blir tvunget til noe annet. Det eneste som kan stoppe deg fra å tenke og handle fritt er andre mennesker ved bruk av vold eller trussel om vold.

En ung kvinne har spart penger for å kjøpe seg en smarttelefon, men på veien til butikken blir hun stanset av en raner som truer henne med kniv: «Penga eller livet!» Kvinnen er ikke lenger i stand til å handle fullt ut etter egen dømmekraft: enten må hun gi raneren pengene eller så blir hun stukket ned med en kniv. I begge tilfeller kan hun bare glemme å kjøpe seg ny telefon. Raneren har kommet mellom kvinnen og hennes mål, og tvinger henne til å handle mot sin egen dømmekraft – mot sin måte å overleve på. Kvinnen gir raneren pengene og kan nå fortsette å handle etter egen dømmekraft, men uten pengene – som representerer tid og energi hun har lagt ned i fortiden. Nå er livet hennes forpurret i den grad hennes fortidige og fremtidige tid og energi går tapt.

Et annet eksempel: En restauranteier skal kjøpe inn kjøtt til kjøkkenet og tar kontakt med en leverandør som lover at dyrene har fått det beste fôret og har blitt slaktet på en hygienisk måte. Leverandøren viser frem et sertifikat med målinger og godkjenninger, og virker generelt troverdig. Restauranteieren kjøper derfor kjøtt fra leverandøren i den tro om at han har fått prima vare. Leverandøren har imidlertid svindlet restauranteieren. Kjøttet er ikke som det ble utgitt for å være: Dyrene fikk billig og dårlig fôr, ble slaktet uhygienisk, samtidig som sertifikatet var en forfalskning. Restauranteieren har ikke fått det han avtalte og siden hans villighet til å betale var basert på en løgn, har den bedragende leverandøren tatt imot pengene mot hans vilje.

Tvang kommer altså i ulike grader og varianter. Noen varianter er totale, som drap, mens andre er mer subtile, som svindel eller indirekte trusler. Alle tilfeller av initiering av tvang er umoralske, siden de er handlinger som forsinker eller ødelegger for menneskets måte å overleve på og dermed også menneskets liv. Mennesket er et viljestyrt vesen. Vår måte å overleve på innebærer å observere virkeligheten, fatte virkelighetstro slutninger, danne virkelighetstro prinsipper og handle fritt basert på dette virkelighetstro grunnlaget. Alle former for handlinger som forpurrer dette sentrale prinsippet, uansett hvor store eller små de er i omfang, er umoralske og er derfor å anse som ondskap. Dette inkluderer alt fra drap, voldtekt og ran til bedrageri, slaveri og skattlegging.

Det er ikke bare kriminelle som kan initiere tvang. Stater og diverse religiøse og ideologiske grupper er blant historiens største syndere på dette feltet. Tenk bare på de utallige overgrepene som er begått av stater som Nazi-Tyskland, Sovjetunionen, Kina under Mao og Iran under prestestyret, eller av organisasjoner som den katolske kirken i middelalderen og Islamsk Stat i nyere tid. Mens disse eksemplene er ekstreme, er det verdt å tenke på poenget om grader. Så å si alle stater begår en eller annen form for overgrep mot individet med skatter, avgifter, utallige reguleringer, ikke-objektive lover og forbud mot forbrytelser uten offer (hvor kjøp og salg av narkotika, pengespill og sexarbeid er de mest kjente).

Vi vil komme tilbake til prinsippene bak en legitim stat i neste kapittel. Her nøyer vi oss med å stadfeste det etiske prinsippet bak diskusjonen om initiering av tvang: I den grad fysisk tvang (eller den troverdige trusselen om) brukes mot et menneske, vil det stoppe han eller henne fra å handle etter egen dømmekraft. Jo større maktbruk, jo mindre er man i stand til å leve som et menneske. Bare sammenlign det å leve som et fullverdig menneske i for eksempel relativt frie Norge og det fullstendig ufrie og totalitære Nord-Korea, hvor det meste vi tar for gitt er forbudt av staten.

Laster og initiering av tvang er imidlertid ikke normaltilstanden for mennesket. Mennesket er viljestyrt og har alle muligheter og potensial til å oppnå sitt fremste formål: å leve et lykkelig liv.

 

Lykke

Ayn Rand definerte lykke som en «tilstand med motsigelsesfri, kontinuerlig glede». Menneskets eksistensielle belønning for å være moralsk er livet, mens den emosjonelle belønningen er lykke – et sinnelag der man opplever langvarig glede som følge av å ha levd dydig og oppnådd verdier. Ettersom det er individet som tenker, handler og oppnår verdier, er det individet selv som er den riktige mottakeren av sine egne moralske handlinger. Lykke er individets eneste moralske formål i livet.

Happiness is the successful state of life, pain is an agent of death. Happiness is that state of consciousness which proceeds from the achievement of one’s values. A morality that dares to tell you to find happiness in the renunciation of your happiness—to value the failure of your values—is an insolent negation of morality. A doctrine that gives you, as an ideal, the role of a sacrificial animal seeking slaughter on the altars of others, is giving you death as your standard. By the grace of reality and the nature of life, man—every man—is an end in himself, he exists for his own sake, and the achievement of his own happiness is his highest moral purpose.

But neither life nor happiness can be achieved by the pursuit of irrational whims. Just as man is free to attempt to survive in any random manner, but will perish unless he lives as his nature requires, so he is free to seek his happiness in any mindless fraud, but the torture of frustration is all he will find, unless he seeks the happiness proper to man. The purpose of morality is to teach you, not to suffer and die, but to enjoy yourself and live.[11]

Lykke er ikke et luftig og uhåndgripelig mål; det er ditt sinns måte å fortelle deg at du lever et liv som er passende for et rasjonelt menneske. Lykke er heller ikke et uoppnåelig ideal; det er i aller høyeste grad praktisk.

Definisjonen av «praktisk» kan være «det som oppnår eller legger til rette for et ønsket resultat». Historisk sett har det eksistert et skille mellom det som har vært ansett som moralsk og det som ble ansett som praktisk, hvilket bunner ut i den tradisjonelle dikotomien mellom begreper og persepter. Begreper, altså mentale abstraksjoner, ble ansett som noe tilhørende en annen virkelighet, mens det vi faktisk kan observere i virkeligheten, persepter, ble ansett å være uperfekte speilbilder av det abstrakte og å tilhøre vår «egen» virkelighet. Ayn Rand løste dette gamle filosofiske problemet med sin teori om begrepsdannelse, der hun demonstrerte at begreper har et matematisk forhold til det som eksisterer i virkeligheten.

Ifølge Objektivismen er det med andre ord ingen motsetning mellom det å være moralsk og det å være praktisk. Vi har sett at det finnes en praktisk og moralsk gruppe med dyder som er de påkrevde handlingsmønstrene for å oppnå verdier som støtter opp under menneskets liv og lykke. Men lykke er ikke bare praktisk og moralsk, det er hva vi kan forvente når vi tenker integrert i forbindelse med begreper og persepter.

Fysiske sanseinntrykk som nytelse og smerte fungerer som en mekanisme for menneskekroppen til å bevare seg selv. På samme måte fungerer emosjonelle inntrykk som glede og lidelse som en mekanisme for menneskesinnet til å bevare seg selv. I motsetning til fysiske sanseinntrykk er de emosjonelle inntrykkene avhengig av innholdet i et menneskes sinn, og innholdet behøver ikke nødvendigvis å være i tråd med virkeligheten.

Mennesker med ukorrekte verdensanskuelser må konstant håndtere konflikten mellom indre begreper og ytre persepter, noe som hindrer dem i å føle lykke de ellers ville følt. Intrinsisisme hevder for eksempel at lykkefølelse er uverdig og materialistisk sammenlignet med «spirituelle verdier» eller «livet etter døden». Subjektivisme hevder på sin side at verdistandarden er kortsiktig nytelse fremfor langsiktig lykke. Begge retninger fratar mennesket muligheten til å føle genuin lykke.

Objektivismen avviser begge disse epistemologiske utgangspunktene for etikk. I stedet opprettholder Ayn Rand noe som kalles for «premisset om et godviljet univers». Dette innebærer ikke at universet er en viljestyrt bevissthet, men at du kan forvente lykke hvis du føyer deg etter metafysisk gitte fakta via den viljestyrte bruken av fornuft. Ved å anerkjenne virkeligheten, tenke i tråd med din natur, handle dydig av prinsipp og oppnå verdier, forholder du deg til det lovmessige universet og kan forvente at du vil lykkes til slutt. Objektivismen gir deg en mental og prinsipiell verktøykasse for nettopp dette.

 

Oppsummering

Verdier er det man handler for å tilegne seg og/eller beholde, mens dyder er handlinger man foretar for å skaffe seg verdier. Fornuft er en verdi, å tenke rasjonelt er en dyd. Karriere er en verdi, produktivt arbeid er en dyd. Selvfølelse er en verdi, å handle for å oppnå og beholde den er en dyd. Menneskets liv er standarden for moralsk verdi og alle handlinger som fremmer livet på lang sikt er dyder.

Dyder kan bli oppdaget og validert med henvisning til virkeligheten og kravene til menneskets liv. Ettersom mennesker lever i mange tiår og er komplekse skapninger med kropp og sinn, må dydene ta hensyn til både nåtid og fremtid, samt materielle og spirituelle behov.

Ayn Rand identifiserte syv primære dyder for å leve et rasjonelt, produktivt og lykkelig liv: rasjonalitet, uavhengighet, integritet, ærlighet, rettferdighet, produktivitet og stolthet, hvorav førstnevnte utgjør grunnlaget for alle de andre.

Rasjonalitet er evnen og forpliktelsen til å være fornuftig, til å være fullt fokusert i sitt sinn når det trengs og alltid ta hensyn til fakta, uansett hvor ubehagelige de måtte være. Menneskets liv er standarden for moralsk verdi og for å både overleve og leve et lykkelig liv må vi skaffe oss verdiene som kreves av vår natur. Vi må med andre ord være produktive, vi må tilpasse natur, miljø, omgivelser og bestanddeler til oss og ikke omvendt.

Uavhengighet kan defineres som din aksept av ansvaret for å danne egne vurderinger og å leve på arbeidet fremskaffet av ditt eget sinn. Uavhengighet dreier seg hovedsakelig om å være tro mot virkeligheten, fremfor å stole blindt på eller være avhengig av andre mennesker for å tenke og leve.

Integritet kan defineres som å være lojal i sine handlinger overfor sine overbevisninger og verdier. Med denne dyden gjør man som man preker, holder løpet ut så lenge det er rasjonelt og lever opp til sine standarder. Har man integritet holder man seg til rasjonelle og livsfremmende prinsipper.

Ærlighet er viljen til å se virkeligheten slik den er og samtidig nekte å forfalske virkeligheten på noen som helst måte – det vil si å late som at fakta er noe annet enn det de er. Ærlighet henger tett sammen med rasjonalitet: Mens rasjonalitet innebærer at man forplikter seg til å tenke, dømme og handle med hensyn til relevante fakta, er ærlighet forpliktelsen til å ikke gjøre noe annet.

Rettferdighet er dyden der du dømmer andre menneskers karakter og oppførsel objektivt, handler i henhold til dette og gir hvert menneske det han eller hun fortjener. Eller sagt med andre ord: Rettferdighet er dyden der du evaluerer og behandler mennesker rasjonelt.

Stolthet er forpliktelsen til å oppnå egen moralsk perfeksjon. Stolthet er summen av alle dydene – stolthet representerer selve kronen på verket. Mennesket blir født med blanke ark. Nyfødte er verken moralsk gode eller moralsk onde, men står overfor et helt liv av valg som kommer til å forme deres moralske karakter. Vil vi leve og bli lykkelige må vi være gode: vi må oppdage og opprettholde rasjonelle, livsfremmende prinsipper – vi må forplikte oss til å oppnå vår egen moralske perfeksjon. Vi må tenke rasjonelt, leve egoistisk og være stolte.

Dyder er handlinger som støtter og fremmer livet ditt, mens laster er handlinger som bremser eller ødelegger det. Initiering av tvang er en omfattende last som ødelegger rasjonalitet og følgelig alle de andre dydene. For å leve må du være i stand til å alltid handle etter egen dømmekraft, og det eneste som kan stoppe deg fra å tenke og handle fritt er andre mennesker eller organisasjoner via bruk av vold eller trussel om vold – det vil si initiering av tvang. Initiering av tvang er derfor ondt.

Initiering av tvang til side, så er lykke menneskets normaltilstand. Lykke er et sinnelag med kontinuerlig glede uten motsetninger som man oppnår ved å leve dydig og oppnå verdier. Ettersom det er individet som tenker, handler og oppnår verdier, er det individet selv som er den riktige mottakeren av sine egne moralske handlinger. Lykke er individets eneste moralske formål i livet.

Ved å anerkjenne virkeligheten, tenke i tråd med din natur, handle dydig av prinsipp og oppnå verdier, forholder du deg til det lovmessige universet og kan forvente at du vil lykkes.

 

Ressurser

 

Fotnoter

[1] A. Rand, Atlas Shrugged, New York, Random House 1957, Signet 1993: 1021

[2] A. Rand, «The Objectivist Ethics» The Virtue of Selfishness, New York, Signet 1964: 28

[3] Ibid.: 29

[4] A. Rand, Atlas Shrugged: 1019

[5] Det eksisterer ingen gode oversettelser for «second-hander» på norsk, men et alternativ kan være «annenhåndstenker».

[6] A. Rand, Atlas Shrugged: 1019

[7] Ibid.

[8] Ibid.

[9] Ibid.: 1020–1021

[10] A. Rand, «The Nature of Government», The Virtue of Selfishness: 126

[11] A. Rand, Atlas Shrugged: 1014