Hvis en fabrikkeier lever i en dyr luksusvilla, mens en av hans arbeidere lever i en blokkleilighet, blir da sistnevnte «utnyttet», slik fiender av kapitalismen hevder?

I forhold til den mentale energien det har benyttet, får mennesket som skaper en ny oppfinnelse igjen kun en liten prosentandel av verdien som materiell betaling, uansett hvilken formue det erverver, uansett hvor mange millioner det tjener.

Atlas Shrugged: 1064–1065

Ayn Rand kalte dette perspektivet for evnepyramiden («Pyramid of Ability»). Ifølge Rand får det kreative geniet som skaper et enormt verdifullt produkt mindre igjen intellektuelt for sin idé enn alle «under» ham i intellektuell kapasitet. En vanlig arbeider i et av geniets firmaer får mer igjen for geniets idéer enn hva geniet får igjen for arbeiderens idéer.

Norske forretningsgiganter som Thon, Røkke, Fredriksen, Birkeland og Eyde har med sine idéer og handlinger skapt enormt mye velstand gjennom eiendomsforvaltning, oljeboring, shipping, aluminiumsproduksjon og vannkraft. Den velstand og økte handlingsfrihet som disse menneskens intellekter har skapt for hundretusenvis av ansatte og kunder er av en enorm verdi, som de ikke får intellektuelt betalt for – kun materielt. Der mellomledere, fabrikkarbeidere, selgere og vaktmestere får tenke kreativt, arbeide produktivt, oppleve økt velstand og nyte større valgfrihet i sin hverdag, sitter altså de skapende geniene igjen med «kun» mer penger på kontoen – de får ikke økt intellektuelt potensial.

Det er derfor ingen konflikt i et fritt samfunn mellom grupper som velger livet som standard, enten vi er rike eller fattige, genier eller gjennomsnittlige, vitenskapsfolk eller bussjåfører.

Smarte utnytter ikke middelmådige, og rike utnytter ikke fattige i et kapitalistisk system.