Final Fantasy VII står igjen som et mesterverk innen spillkunsten – snart 20 år etter sin utgivelse.

Den 14. november 1997 lanserte daværende Squaresoft et PlayStation-spill som tok verden med storm. Det japanske rollespillet Final Fantasy VII bergtok både kritikere og massene, og har solgt over 11 millioner eksemplarer. Jeg var fremdeles 12 år da jeg først fikk kloa i et eksemplar av spillet, men minnene om den første gjennomspillingen sitter dypt. Final Fantasy VII er så mye som et gripende spill og et imponerende stykke kunstverk – og det holder stand den dag i dag. Spillet ble tilgjengelig på PlayStation 4 i en oppgradert versjon før jul, og nå kan vi altså nyte Final Fantasy VII igjen med bedre grafikk og noen funksjoner som gjør spillopplevelsen à la 2016 mer akseptabel.

I spillet følger vi leiesoldaten Cloud Strife og terrorgruppen Avalanche, som kjemper mot det globale selskapet Shinra – en blanding av en diger korporasjon og myndigheter i én pakke. Shinra har funnet en metode for å raffinere planetens iboende energi om til en energiform ved navn mako, og ifølge Avalanche truer dette selve eksistensen til planeten. Via en rekke kompliserte hendelser blir Cloud og hans stadig voksende gruppe med følgere viklet inn i en voldsom maktkamp mellom dem selv, Shinra og en fyr med gudekompleks kalt Sephiroth. Det hele ender opp med en konkret trussel hvor planeten står overfor total tilintetgjørelse.

Nyansert tematikk

Utgangspunktet i spillet høres ut som et anti-industrielt premiss hvor mako (les: olje) fordømmes fordi det potensielt kan skade planeten. Dette blir raskt nyansert og viktige elementer senere i historien problematiserer det å blande næring og stat (Shinra) og det å gå over lik for å beskytte det man mener har en intrinsikal verdi (sprengningen av makoreaktoren på starten av spillet og Barrets senere tvil om sine handlinger). I tillegg legger spillet vekt på kampen for reelle verdier. En av Clouds siste taler før våre helter angriper fiendens skalkeskjul handler for eksempel om å kjempe for seg selv og sine kjære/interesser, og det kommer frem at Aeris – spillets kvinnelige hovedrolle som på tragisk vis blir revet vekk – ikke gikk inn for å ofre seg selv for å redde planeten (selv om det ble konsekvensen).

Final Fantasy VII har altså en rik tematikk og historiefortelling. Noen av høydepunktene involverer den nevnte Aeris og hennes endelikt, den verdensomspennende jakten på Sephiroth, Clouds gradvise eksponering av sin mystiske fortid, trikotomien Cloud & co, Shinra og Sephiroth, planetens selvforsvarsmekanisme WEAPON og deres stadige angrep, Shinras skakkjørte forsøk på å redde planeten, maktvakuumet blant våre helter som oppstår midtveis i fortellingen og selve klimakset i fortellingen. Det er med andre ord mye å glede seg over i spillet, og da har jeg ikke engang nevnt stemningen, verdenen og spillmekanikken.

Vakkert spill

Spillet består hovedsakelig av et samspill mellom malte bakgrunner og 3D-figurer, ispedd enkelte rene 3D-miljøer og en blanding mellom videobakgrunner og 3D-figurer. De malte bakgrunnene er vakre, realistiske og stemningsfulle, mens figurene har et overdrevent, anime-aktig uttrykk. Som vanlig i Final Fantasy-sjangeren er det en blanding mellom tre nivåer: verdenskartet, konkrete omgivelser og slåsskamper. En interessant egenskap er den stadige blandingen mellom de anime-aktige figurene i omgivelsene versus de mer realistiske variantene av samme figurer som dukker opp i kampene. Det kan høres forvirrende ut, men spillet gjør skillet klart fra starten av, og konvensjonen er noe man raskt aksepterer.

Final Fantasy VII er et rollespill, og tradisjonen tro må man slåss for å øke sine ferdighetspoeng. Slik blir man sterkere, raskere og får mer magipoeng, slik at man kan banke enda mektigere fiender. I tillegg har spillet et element kalt materia, som er Final Fantasy VII-universets form for magi. Dette er kondensert mako som får uttrykk gjennom magi, kommandoer, støttefunksjoner, uavhengige funksjoner og tilkalling av mektige vesener for hjelp i slag. Materia dukker opp i kuleformer som man fester i våpen og rustning, og her må man velge med omhu hvilke egenskaper man vil legge vekt på og dra med seg i slåsskamper.

Man kan ikke skrive om Final Fantasy VII uten å nevne den mesterlige musikken av Nobuo Uematsu. Spillmusikken ble heldigvis tilgjengelig på CD-format noen få år etter utgivelsen av spillet, slik at man kan nyte musikken også utenfor spillingen. Her finner vi melankolske temaer, komisk bluegrassmusikk og episke stykker verdig enhver storfilm.

Variasjon uten like

En annen egenskap som preger Final Fantasy VII, ved siden av en spennende historie, avhengighetsdannende spillbarhet, flott grafikk og fantastisk musikk, er den store variasjonen. Verdenen er utrolig stemningsrik og har mange ulike miljøer: Urbane og forurensede Midgar, middelalderske Kalm, bondske Chocobo Farm, militaristiske Junon, sydenferiestedet Costa del Sol, skitne og ødelagte North Corel, tivoliet Gold Saucer, mystiske Gongaga, solnedgangfargede Cosmo Canyon, triste Nibelheim, koselige Rocket Town, østlige Wutai, fremmede City of Ancients, nedsnødde Icicle Inn og jungelpregede Mideel. Og dette er ikke alt. Verdenskartet skjuler en del andre hemmeligheter, og inkluderer blant annet undervannseventyr.

Variasjonen stanser ikke der. Final Fantasy VII har nemlig en rekke minispill ved siden av det ordinære spillet. Du kan for eksempel kjøre motorsykkel, snowboard, ubåt, utføre livredning, ta berg-og-dal-bane, spille et snodig Mog-spill og holde på med diverse andre småaktiviteter. Noe av det geniale ved spillet er at dette som oftest ikke er éngangshendelser. Ved hjelp av det nevnte tivoliet Gold Saucer får du tilgang til for eksempel motorsykkel og snowboard etter at du har gjennomført dette i selve historiefortellingen. Denne måten å låse opp innhold på vitner om spillskapernes forståelse for god regi, noe som bringer oss videre til det jeg mener er et av spillets største styrker.

Mesterlig eksponering

Eksponeringen av verdenen i Final Fantasy VII er et av de mest fornøyelige og gjennomtenkte elementene i spillet. Du begynner spillet i Midgar og får en gradvis kjennskap til ulike sektorer og til slutt Shinras hovedkvarter der gjennom den progressive historien. Eventyret i Midgar kunne nesten ha vært et fullverdig spill i seg selv. Når du omsider må forlate byen, får du nærmest en åpenbaring: Du kommer ut på verdenskartet! Dette er et 3D-miljø hvor du går og etter hvert kjører/flyr rundt på en miniatyrutgave av verdenen. Her er det mye å oppdage, men spillskaperne har lagt inn naturlige elementer for å styre deg smidig i riktig retning.

I starten er det fjell, elver og hav i veien (og en sump med en krakilsk orm), slik at du må følge en ferdigopptråkket sti. Du føler deg likevel fri, siden du kan gjøre valgfrie sideoppdrag og slåss så mye du orker samtidig. Etter hvert får du tilgang til et kjøretøy som kan krysse grunne elver, et skadet fly som kan flyte rundt i grunt vann, et luftskip som tar deg med til alle gresskledde steder, og til slutt (hvis du vil) en gyllen chocobo (et stort fugledyr du kan ri på) som tar deg med absolutt overalt – til alle hemmeligheter (minus under vann, for der har du selvsagt en ubåt). Denne måten å styre spillets historie og fremgang på er intet mindre enn genial. Å besøke de nevnte eksotiske stedene i jakten på skurken Sephiroth er et fantastisk flott eventyr i seg selv, og når hele verden etter hvert blir tilgjengelig, har historien fått så mange interessante vendinger og klare mål at det ikke skader å besøke steder om igjen. Det er tvert imot koselig å se de gamle stedene på nytt.

Eksistensiell krise

Historien er som nevnt en stor styrke. Sephiroth er for eksempel en usedvanlig god skurk fordi handlingene hans knyttes så sterkt til Cloud: Sephiroth dreper familien hans, utsletter landsbyen, dreper hans romantiske interesse og manipulerer ham til å tilkalle meteoren som truer hele planeten med utslettelse. Men den aller mest betydelige styrken her er følelsen av at ting faktisk står på spill. Cirka midtveis i historien står våre helter i en alvorlig krise. Tre fjerdedeler av seniorlederskapet er borte (Aeris er drept, Cloud er invalid og Tifa passer på ham, mens Barret frasier seg ledervervet). I denne perioden må man styre rollefigurer man ikke nødvendigvis har fokusert så mye på tidligere, og det under temmelig viktige oppdrag (angrepet på Fort Condor og det løpske toget som truer North Corel). Man har allerede opplevd at en sentral rollefigur har blitt permanent borte. Hva venter videre? Dette føyer seg inn blant grepene som bidrar til å gjøre Final Fantasy VII til det mesterverket det er.

Alt er imidlertid ikke bare fryd og gammen med Final Fantasy VII. For å klare hovedhistorien, kan det hende at man kommer seg gjennom spillet uten å måtte grinde, det vil si å slåss og slåss i det uendelige for å bygge opp erfaring og materia. Vil du imidlertid ha en sjanse til å slå de vanskeligste fiendene i spillet (Emerald og Ruby Weapon), må du grinde. Og grinde. Og grinde. Hver slåsskamp har en rekke med reptitive elementer, som introduksjon, feiring og en meny som viser erfaring og ting man har fått. I tillegg tar visse tilkallinger («summons») vanvittig lang tid. Ved siste gjennomspilling hadde jeg vært gjennom 1768 slag (!), og det sier seg selv at dette tar tid. Lang tid. En av funksjonene på PlayStation 4-versjonen er å gjøre spillet tre ganger så raskt, så dette bøter litt på problemet. Et annet problem er hvor nådeløst spillet er på enkelte områder. Vil du samle inn alle ferdighetene på samtlige Enemy Skill-materiaer, må du nesten ha lest en guide på Internett på forhånd. Det samme gjelder avlingen av chocoboer og oppdagelsen av samtlige materiaer. Til slutt må det nevnes at hvis du først har kommet på toppnivå og har banket opp Emerald og Ruby Weapon, er sisteboss latterlig enkel. Denne balansen kunne spillskaperne ha gjort mer gjennomført.

Enestående kunstverk

Selv om Final Fantasy VII har noen mindre gode elementer, rokker ikke de ved inntrykket av at dette er en klassiker og et mesterverk av et spill. Den gode stemningen, den fantastiske historiefortellingen, all spillgleden og den storslåtte tematikken gjør Final Fantasy VII til et enestående kunstverk som bør oppleves.

Ta gjerne en titt på den mesterlige avslutningen av spillet: