Et blikk på Fremskrittspartiet og flørten med liberalisme på slutten av 1980-tallet, med Tor Mikkel Wara og Carl I. Hagen i førersetet.
En gang i tiden var Fremskrittspartiet (Frp) et parti som sto liberalismen nær. Partiet argumenterte blant annet for økt privatisering, løsslipp av lover og regler, og nedsettelse av skatter og avgifter. Denne perioden, fra 1986 til 1989, blir omtalt som «Frps gylne periode» av Vegard Martinsen og var første tema ut på augustmøtet til Foreningen for studium av Objektivismen (FSO).
Anders Langes parti
Fremskrittspartiet ble grunnlagt i 1973 og het opprinnelig «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Anders Lange var en liberaler og en særdeles dyktig orator, som kunne begeistre enhver forsamling han talte for. En av tingene han pleide å si var for eksempel det humoristiske «Vær hilset, skatteslaver!»
Til tross for Anders Langes agitasjon for mer personlig frihet, lavere skatter og avgifter, og mindre byråkrati, sto partiet uten en ideologi, organisasjon og prinsipper. Det var derfor mange interne stridigheter, og noen utbrytere, inkludert Carl I. Hagen, dannet det kortlivede Reformpartiet før de vendte tilbake da Anders Lange døde i 1974 – året etter han ble valgt inn på Stortinget. Etter dette tok Carl I. Hagen mer eller mindre over tømmene til partiet.
Fra eksentrisk til seriøst
Som politisk parti var Frp eksentrisk frem til 1986, hvorpå partiet endret profil og var seriøst og liberalistisk. Denne sistnevnte perioden var kortlivet, og etter 1989 er Frp å regne som et vanlig sosialdemokratisk parti.
Ifølge Vegard Martinsen var Hagen glimrende mellom 1986 til 1989: Han var dyktig, karismatisk og kom med enkle svar. NRK ble omtalt som «ARK» (Arbeiderpartiets rikskringkasting), og da for eksempel Bjørn Hansen i NRK spurte Hagen om hvordan vi kan være sikre på at ambulansene vil rykke ut hvis helsetjenestene blir privatisert, svarte Hagen som følger etter litt betenkningstid: – Enten later du som at du er dum eller så har du fjernet all tvil.
Les også historien om Liberalistene »
Fra liberalistisk til sosialdemokratisk
Mellom 1985 og 1989 opplevde Frp en 11-dobling i antall stortingsrepresentanter. Hagen var så populær og respektert at han blant annet var med i en annonseserie fra Amnesty («Opposisjonell politiker fengslet»), og spilte inn en plate («Hagen-ræpp»). Men hvordan kunne det gå som det gikk med Frp, som var så lovende liberalistisk?
I 1989 skjedde det en kolossal endring: Det viste seg at partiet faktisk ikke var liberalistisk. Det vedtatte programmet var riktig nok liberalistisk, men Carl I. Hagen & co. brydde seg ikke om programmet, stemte for økte bevilgninger til statsbudsjettet og så videre. Den såkalte «grasrota» i partiet og diverse ledere i periferien var egentlig ikke liberalt anlagt i det hele tatt, og det at det var så mange liberalister sentralt i partiledelsen ble omtalt som et «kuppforsøk». Men det var ikke snakk om noe kuppforsøk: liberalistene ble invitert inn i partiet av Hagen og hans kumpaner.
Vegard Martinsen meldte seg inn i Fremskritsspartiet i 1988 og var nr. 5 på valglisten for Oslo i 1989. Han var en av de eldre liberalistene og steg raskt i gradene: Han ble ansatt på Stortinget som rådgiver mellom 1989 og 1991 og fikk i oppgave å passe på fire komitéer (inkludert finanskomitéen) sammen med Steinar Maribo. Da partiet viste seg å ikke være liberalistisk, meldte Martinsen seg ut, begynte å engasjere seg i FSO og skrev Filosofi: en innføring på Stortinget, siden han ikke hadde PC hjemme.
Tor Mikkel Wara
Tor Mikkel Wara var et av de unge, liberalistiske stjerneskuddene i Fremskrittspartiet i denne perioden. Etter landsmøtet på Bolkesjø i 1994 forsvant Wara og en rekke andre liberalister ut av norsk partipolitikk. Hvis du lurer på hvem Wara er kan du ta en titt på talen hans fra landsmøtet i 1988 i videoen nedenfor:
Det som er interessant er det som skjedde etterpå. Wara fullførte økonomistudiet og tok en magistergrad i filosofi for noen få år siden, og Martinsen hadde en del kontakt med ham etter Stortinget. I april 2018 vendte Wara tilbake til norsk partipolitikk som justisminister for Fremskrittspartiet, og da var vel liberalismen på full vei tilbake. Eller?
I 1998 ble Tor Mikkel Wara intervjuet av det amerikanske herremagasinet Playboy, men unnlot her å nevne Ayn Rand og hvilken innflytelse hun hadde hatt på ham. I 2006 og 2013 holdt Wara foredrag for Det Liberale Folkepartiet (DLF) og FSO. Han snakket om at friheten ble betydelig sterkere i løpet av 80-tallet fordi butikkene hadde mer utvidede åpningstider, det kom flere TV-kanaler, det ble lettere å reise mellom land, og visse reguleringer på valutaer ble opphevet. Dette er vel og riktig, sier Martinsen, men det er ikke så dypt eller grunnleggende.
Petter Sandstad var en av lærerne til Wara da han tok magistergrad, og Wara var til stede under et foredrag av Gregory Salmieri i 2013. Han fikk spørsmålet om han ville komme tilbake til politikken, og da svarte han «nei». Han ville ikke være statsråd fordi det var dårligere lønn og fordi man alltid måtte være i rampelyset. Likevel takket han ja til å bli justisminister noen få år senere.
De skadelige liberalistene
Da Tor Mikkel Wara ble justisminister, ble han spurt om han fremdeles var liberalist. Det kunne han bekrefte. Men ifølge Wara og hans likesinnede er politikk det samme som å administrere velferdsstaten. Liberalisme er noe man gjør på si på fritiden, i likhet med frimerkesamling og sport. Vegard Martinsen er imidlertid klinkende klar: Det er ikke OK å være med i et sosialdemokratisk parti hvis man er liberalist.
Hvorfor blir «liberalister» med i Frp, Høyre og Venstre? Sokrates sa: «Dyd er viten». Den som vet hva som er godt vil gjøre gode handlinger. Men Sokrates tar feil fordi han ser bort fra ønsketenkning, mener noen. Martinsen mener imidlertid at Sokrates har rett. Vet du hva som er godt vil du kjempe for å gjennomføre gode handlinger av prinsipp. Å hvitvaske sosialdemokratiet kan neppe sies å tjene en god hensikt i det lange løp.
Liberalister som Wara har ikke dyp nok innsikt i liberalisme og filosofi. Vi som vet at liberalisme er både sant og sunt, vil ikke støtte opp om et system som velferdsstaten, som går imot livet.
Manglende dybdeforståelse
Det folk flest mangler er altså dybdeforståelse. Det alle gode krefter må gjøre er å jobbe for å øke dybdeforståelsen, spre kunnskap og idéer. Folk flest har ikke peiling på hva filosofi er, selv om de bruker det hver dag. Det er i politikken vi ser alternativer klart, og det er gjennom politikk vi kan begynne å rekruttere folk inn i idébevegelsen. Man kan ikke så der det er steingrunn.
Tor Mikkel Wara gjør noe som er skadelig, men grunnen til at han gjør det er altså fordi han ikke har dyp nok innsikt.