Gjør ikke hallusinasjoner og drømmer sansning problematisk?
En hallusinasjon er en opplevelse som ikke samsvarer med eksterne sanseinntrykk – å oppfatte noe som ikke eksisterer. Dette fenomenet er mest vanlig ved psykotiske lidelser eller under påvirkning av psykoaktive stoffer, og det er menneskets hjerne og sinn som skaper hallusinasjonene – ikke sansene.
Perceiving incorrectly vs. perceiving inadequately. You cite the example of hallucinations as “perceiving incorrectly.” But hallucinations are not perceptions at all; they are caused, not by an action of the senses, but by a malfunction of the brain. – Letters of Ayn Rand s. 521
Hallusinasjoner forveksles ofte med drømmer. Men å drømme er heller ikke persepsjon – fordi ingen direkte sansning av virkeligheten er involvert. Selve innholdet i drømmene har sitt opphav i persepsjon, siden bevisstheten er, ultimativt, avhengig av eksterne objekter – grunnet prinsippet om at virkeligheten har forrang.
Begrepet «drøm» har dessuten kun mening som kontrast til en våken tilstand hvor vi opplever persepsjon. Hvis vi ikke kunne skille mellom våken tilstand eller drøm, ville begrepet «drøm» vært meningsløst.
Hva med personer hvis sanseapparat er annerledes – for eksempel de fargeblinde? Vil ikke deres «defekt» «lure» dem til å tro noe som er faktisk feil?
Men sanseinntrykk forårsakes av både eksterne objekter – og av våre sansemekanismer. De eksterne objektene har spesifikke attributter og sansemekanismene har spesifikke attributter. Når den eksterne stimulusen påvirker sanseorganene – som med lysbølger, lydbølger eller duftmolekyler – forårsakes sanseinntrykk som farger, lyd eller lukt.
En person med et normalt fargesyn ser et rødt objekt og for ham er dette kausalt uunngåelig siden objektet, med sine spesifikke attributter, gjør at hans sanseorgan reagerer i overensstemmelse med dets natur. Det samme gjelder en fargeblind person. Du, som har normalt fargesyn og den fargeblinde personen danner derfor ikke vesensforskjellige faktiske konklusjoner om røde objekter – som tomater, ballonger eller biler. Både du og han kan lett observer mange andre likheter og ulikheter ved objektene – slik at vi likevel kan ende opp med identiske konseptuelle konklusjoner.
Hos dyr – som katter, flaggermus og bier – er sanseapparatet vesensforskjellig fra oss mennesker. Alle sansemekanismer er, i likhet med alt som eksisterer, spesifikke og begrensede – A er A. Vi kan ikke se like godt i mørket som katter, vi kan ikke orientere oss med ekko-lokalisering som flaggermus eller se ultrafiolett lys slik bienes øyne gjør. Men disse skapningene kan heller ikke se som oss. Ingen persepsjonsform kan oppleve alt: alle sanseorganer og persepsjonsformer besitter en spesifikk identitet og påfølgende kausalitet – deres spesifikke persepsjonsformen er dermed uunngåelig for alle levende vesener.
Det er ingen prinsipiell kognitiv forskjell mellom hva din katt sanser om verden – og hva du sanser om den. Katten hører aspekter du ikke gjør – og du ser aspekter den ikke gjør. Men vår respektive perseptuelle informasjon utgjør hverken en kontradiksjon eller en komplikasjon: vi oppfatter alle den samme virkelighet – og alt vi erfarer om den representerer gyldig informasjon for all videre tenkning (for deg) og all handling (for både katt og menneske).
Alle persepsjonsformer er altså gyldige.