Hva er proposisjoner, hvilket forhold har de til begreper og hvordan bruker vi dem i vår kunnskapsdannelse?
Since concepts, in the field of cognition, perform a function similar to that of numbers in the field of mathematics, the function of a proposition is similar to that of an equation: it applies conceptual abstractions to a specific problem.
– Ayn Rand[1]
Ayn Rand rakk aldri å skrive noe utfyllende om proposisjoner før sin død, men det er likevel nyttig å kunne noe dem for å bedre forstå hvordan vi erverver oss kunnskap.[2]
Mens begreper brukes til å identifisere hva noe er, for eksempel et tre, et menneske, en bil eller en hest, brukes proposisjoner til å identifisere forhold mellom ulike begreper, for på den måten å uttrykke tanker og ekspandere vår kunnskap. En proposisjon er en kombinasjon av to eller flere begreper til en enkel tanke, for eksempel «treet er grønt», «mennesker snakker», «bilen er rød» eller «hester kan løpe».
På samme måte som at et begrep ikke er det samme som et ord, er en proposisjon ikke det samme som en setning. Begrepet «menneske» er det samme selv om ulike språk har ulike ord for det, som «human» på engelsk, «homme» på fransk og «Mann» på tysk. Proposisjonen «mennesker snakker» er den samme, selv om setningen blir annerledes på engelsk, fransk og tysk. De språklige symbolene varierer, men tanken, det kognitive innholdet, er det samme.
En setning kan inneholde to eller flere proposisjoner, som «bilen er mekanisk, mens mennesket er organisk» eller «epler er røde og bananer er gule». Avanserte setninger kan inneholde mange proposisjoner, men her skal vi kun holde oss til den grunnleggende varianten av proposisjoner: påstanden om at et predikat (P) gjelder på en bestemt måte for et subjekt (S): «S er P» (et predikat er en setningsdel som inneholder et utsagn om subjektet).
Vi danner proposisjoner når vi lærer oss å bruke ord (begreper). Et barn kan se et menneske og si «det er et menneske», «mennesket snakker» og «mennesket har mørkt hår». Dette er begrepsmessige identifiseringer, det vil si at «det er et menneske» innebærer at barnet klassifiserer objektet det ser under begrepet «menneske», «mennesket snakker» klassifiserer en handling («snakke») og «mennesket har mørkt hår» klassifiserer en av egenskapene («hårfarge»).
Nøkkelen til proposisjoner er at de benytter informasjonen i begreper overfor observerte fakta. Perseptuell observasjon er den grunnleggende måten vi oppdager hva ting er, mens proposisjoner benytter begreper på subjekter som blir observert direkte eller indirekte. Ved å bruke begreper identifiserer proposisjoner typen fakta vi observerer, basert på likhet med andre kjente ting. Dette gjør oss i stand til å knytte observasjonen til hele vårt kunnskapsnettverk.
I tilfellet «mennesket har mørkt hår» må barnet ha konseptualisert «menneske», «mørk» og «hår» for å kunne tenke tanken. Samtidig relaterer man egenskapene til lignende egenskaper på andre objekter, som mørk katt, mørk himmel eller mørk farge for begrepet «mørk».
Proposisjoner bringer oss fremover kognitivt ved å identifisere forhold mellom begreper. Ved å identifisere at et menneske har mørkt hår relaterer vi hårfargen til andre mennesker, til andre dyr med hår og pels, til organiske materialer, livssykluser, vekst, frisører og så videre.
Begreper og proposisjoner samhandler. Begreper gjør proposisjoner mulige, men avanserte proposisjoner gjør oss i stand til å tilføye innhold til begrepene. Noe av denne tenkningen fører igjen til dannelsen av nye begreper som ikke ville vært mulig uten proposisjoner som brukte den tidligere ervervede kunnskapen.
Dette er en utklippet del av den kommende artikkelen «Abstrakte begreper og definisjoner».
[1] «Consciousness and Identity», Introduction to Objectivist Epistemology (Ayn Rand, 1990), s. 75
[2] De som er interessert i å lære mer om proposisjoner kan studere How We Know (Harry Binswanger, 2014), s. 171–190