Immanuel Kants innflydelse

Immanuel Kants innflydelse

Vegard Martinsen Epistemologi, Etikk, Filosofi 0 Comments

Det Objektivistiske syn er at det er fundamentale filosofiske ideer som styrer historien. Gode ideer har gode resultater, og dårlige ideer har negative resultater. Dagens tilstand er forårsaket av dårlige ideer, og den moderne formuleringen av disse dårlige ideene stammer fra en mann: Immanuel Kant.

Kant preger alt intellektuelt liv idag. For Objektivister er derfor Kant hovedfienden, og Ayn Rand har beskrevet ham som historiens ondeste menneske. Historiens ondeste menneske. Dette er en meget sterk påstand.

Men kan det være grunnlag for en slik påstand? Kant gjorde aldri noen fortred. Han levde hele sitt liv som akademiker i sin hjemby Køningsberg. Han skrev sine bøker, han ga sine forelesninger. Han regnes som tilhenger av demokrati, frihandel, rettsstat. Han var ikke diktator, han var ikke morder, tyv eller overfallsmann. Hvordan kan man beskrive ham – og ikke sosialistdiktatorer som Hitler, Stalin, Mao eller Pol Pot som historiens ondeste menneske?

Dersom man undertrykker eller i verste fall dreper en annen, fredelig person, så er man ond. Men den som lærer opp folk til å adlyde f.eks. Hitler når han befaler folk å undertrykke eller å ta livet av andre mennesker, den som gjør det nærmest umulig for folk flest å stå imot en slik ordre, den som har gjort det nærmest umulig å argumentere imot Hitler – må ikke han også være ond? Selvsagt er han det. For å ta eksempler fra vårt århundre: gangstere som Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot er i vårt århundre ikke forblitt gangstere, de er blitt politiske ledere med titalls millioner av mennesker under seg. Gangstere har eksistert til alle tider, men i vårt århundre er de blitt ikke-kontroversielle politiske ledere med diplomatiske forbindelser med demokratier, med representasjon i FN – hvordan har dette kunnet skje? Disse har begått massemord, ikke bare med støtte i store deler av sine respektive befolkninger, men også – utrolig nok – med støtte fra intellektuelle i andre land. Hvordan har dette kunnet skje?

Det som ifølge Objektivismen styrer verdens utvikling er altså filosofi: fundamentale filosofiske ideer som er akseptert i befolkningen i et land bestemmer den politiske utvikling i landet. De var de filosofiske grunnideene som var akseptert av befolkningene i Tyskland og Russland som muliggjorde at Hitler og Stalin fikk makt og kunne foreta massemord.

Hvem var ansvarlig for disse grunnideene? Hvem ga disse ideene en form og en begrunnelse som var slik at de ble akseptert? Hvem la grunnlaget for at Hitler og Stalin kunne utrydde millioner av mennesker? Det var Immanuel Kant.

For her og nå å knytte Kant til nazismen: Adolf Eichmann (mannen som organiserte transporten av jøder til konsentrasjonsleirene) erklærte under rettssaken i Israel – han flyktet fra Tyskland til Sør-Amerika etter krigen, og ble kidnappet av Israelske agenter i Argentina i 1960 – at han var kantianer, og at han, når han sendte jøder til Auschwitz, kun gjorde sin plikt. Det er altså en direkte sammenheng mellom Kant og nazismen.

Eichman gjorde sin plikt. La oss definere plikt: en plikt er den moralske nødvendighet å utføre visse handlinger uten annen begrunnelse enn å adlyde en høyere autoritet, uten hensyn til noe personlig mål, motiv, ønske eller interesse. (Dette er Ayn Rands definisjon.) Denne definisjonen er i fullt samsvar med den vanlige bruk av ordet plikt i sammenhenger som verneplikt, borgerplikt, skatteplikt. (Men man må ikke forveksle plikt med forpliktelse – en forpliktelse er noe man frivillig påtar seg: man er forpliktet til å overholde en avtale man har inngått.)

Nå håper jeg at dere ser hvor vi vil hen. Stalin og Hitler var selvsagt onde – men den som skapte det kulturelle og filosofiske klima som gjorde at disse kom til makten og kunne regjere over millioner av mennesker – han var også ond. I det følgende skal jeg begrunne dette.

Jeg skal først fremstille visse hovedpunkter ved Kants filsofi så plausibelt jeg kan – og deretter skal jeg kritisere den, og påvise at den er årsaken til vårt århundres elendighet, ikke bare sosialismens massemord, men også vår tids umoral, hedonisme, holdningsløshet, kynisme, osv.

Personen Immanuel Kant

Noen ord om personen Kant (1724-1804) – dette er relevant for temaet, som er Kants filosofi. Han var et ordensmenneske – han stod opp hver morgen klokken fem, tjeneren hadde fått streng beskjed om å få ham opp uansett hvor søvning han skulle være. Han gikk sine turer til faste tider, og folk kunne stille klokken etter ham. (Eneste gang han ikke gikk tur til fast tid var mens han leste Rousseaus “Emile”.) “Hvis en saks eller pennkniv hadde forskjøvet seg aldri så lite på skrivebordet så de pekte i en annen retning enn vanlig, eller om en stol var blitt flyttet til et annet sted i værelset, ble han rastløs og ute av humør” (Weichsedel: “Filosofenes verden”, s.202). Han bodde hele sitt liv i Kønigsberg (nå Kaliningrad), et dynamisk senter med et rikt kommersielt og intellektuelt liv, men han var lommekjent i flere storbyer, blant annet London. Hvordan? Han studerte kart. (Det er tydelig at det han var opptatt av var modeller, ikke virkeligheten.)

En gang mens han var meget gammel ble han besøkt av sin lege. Kant var da meget syk og hadde store smerter når han beveget seg, men når legen kom, reiste han seg opp – han mente at man hadde plikt til å reise seg opp når legen kom (Jones: “History of Western Philosophy” Bind 4, s.80). Her illustreres et for Kant viktig etisk prinsipp, som jeg kommer tilbake til.

I 1794 fikk Kant beskjed fra kong Fredrik Wilhelm II om at hans (Kants) synspunkter om kristendommen undergravet kongens landsfaderlige hensikter, og han ble bedt om ikke å uttale seg om emnet. Kant lovte som “Deres Majestens mest tro undersått” å avholde seg fra å uttale seg om religion i forelesninger eller skrifter – det var jo en plikt å adlyde kongen.

Han ble historiens mest innflydelsesrike kunst-teoretiker, man han var overhodet ikke interessert i kunst. Han hadde intet forhold til bildende kunst, det eneste maleri i hans leilighet var et portrett av Rousseau, som han var en stor beundrer av.

I “Critique of Pure Reason” utelater han eksempler, selv om dette vil gjøre det lettere å forstå hans teoretiske modell – eksempler er undødvendig for den seriøse student, sier han (Kemp Smith, CPR, s.13). Det sies at CPR inneholder kun ett eksempel, men jeg tror dette er feil. Det korrekte antall eksempler er visstnok tre. CPR er forøvrig meget vanskelig tilgjengelig, den er skrevet i typisk kansellistil, med lange og innviklede setninger. Noen av dem strekker seg over flere boksider.

Metafysikk

Så over til en meget kort fremstilling av Kants filosofi. Hvordan kan vi vite at virkeligheten er slik den ser ut for oss? Vanlig eksempel for å illustrere dette: tenk deg av vi har på oss et par briller med blått glass. Da vil alt se blått ut. Ikke fordi det er blått, men fordi vi bærer disse blå brillene. (Dette eksemplet er selvsagt ikke Kants eget – han likte ikke eksempler – men brukes av flere, f.eks. Bertrand Russell i “A History of Western Philosophy” for å forklare Kants syn.).

Det kan således hende, mener Kant, at vårt sanseapparat er slik at vi får en ukorrekt gjengivelse av det som er omkring oss. Det kan hende at sanseapparatet forvrenger det som er omkring oss og gir et “farvet” bilde av virkeligheten. Vi kan derfor aldri vite hvordan virkeligheten egentlig er, vi kan bare vite hvordan virkeligheten ser ut for oss. Vi kan ikke kjenne “Ding an sich”, men kun “Ding fur mich”. Vår “anskuelse er liksom blind” (Bjelke/Dege: “Den europeiske filosofi”, Universitetsforlaget 1970, s.122).

Kants metafysikk er derfor tom: vi kan ikke vite noe om virkeligheten. Noen ganger sier han at virkeligheten forårsaker våre sanseinntrykk, andre ganger sier han det motsatte. Han er ikke konsekvent her. Men hans syn er at vi kan ikke vite noe om virkeligheten slik den virkelig er, vi kan bare vite hvordan virkeligheten ser ut for oss.

Epistemologi

Den verden som virkelig eksisterer kaller Kant den nomenuelle verden. Den verden vi opplever kalles den fenomenuelle verden.

Videre finnes det ifølge Kant kunnskap som ikke springer ut fra erfaring: et vanlig eksempel er å si at en kule kan ikke være både svart over det hele og hvit over det hele. Empiriske undersøkelser er ikke nødvendige for å konstatere at utsagn av denne typen er sanne – de er sanne a priori – før erfaringen. Å benekte dem fører til en direkte selvmotsigelse.

En annen type sanne utsagn er av denne typen: katter føder levde unger, ender legger egg. Hvis det hadde vært motsatt ville det ikke vært noen selvmotsigelse. Utsagn av denne typen er sanne, men det kunne vært annerledes – disse utsagnene finner vi ut om er sanne eller ikke ved empiriske undersøkelser. Disse utsagnene, sier Kant, er sanne a posteriori – etter erfaringen.

Kants epistemologi har også en inndeling av sanne utsagn i syntetiske og analytiske: Hvis jeg sier at “en ungkar er en ugift mann”, og “en ungkar har to armer”, er begge utsagnene sanne, men det er to ulike typer sannhet. Det første utsagnet er sant fordi man kan avgjøre dette kun ved å se på de ordene som inngår i utsagnet: siden en ungkar er definert som en ugift mann, er dette utsagnet det samme som: en ugift mann er en ugift mann. Et slikt utsagn er det Kant kaller analytisk. Men det andre utsagnet: en ugift mann har to armer – for å konstatere om dette utsagnet er sant, må vi se på (det vi opplever som) virkeligheten. Slike utsagn sier Kant er syntetiske.

Kant har nå fire mulige kategorier for sanne utsagn: alle kombinasjoner av apriori og aposteriori, syntetisk og analytisk.

Poeng her: Logikk er analytisk a priori – og logikk sier derfor ikke noe om virkeligheten. Så logikk har ikke lenger noe med empirisk sannhet (overensstemmelse med virkeigheten) å gjøre. Men det finnes allikevel ifølge Kant, og i motsetning til Hume, sikker, universell, nødvendig viten om (det vi opplever som) virkelighten: f.eks. Newtons lover. Skeptikeren Hume, som Kant ønsket å gjenndrive, hadde benektet dette. Men grunnen til at det finnes sikker, nødvendig universell viten, er ikke fordo virkeligheten er lovmessig, men fordi vår bevissthet inneholder endel strukturer eller mekanismen (kategorier) som ordner våre sanseinntrykk slik at virkeligheten ser lovmessig ut for oss. Det vi opplever som virkeligheten er noe som ordner seg etter hvordan vår bevissthet er innrettet. Jones oppsummerer dette slik: “…the principle of causality is necessary true, but the source of its necessity is in the structure of our minds” (Jones, Bind 4, s.48).

Tidligere hadde oppfatningen vært at vår kunnskap og våre oppfatninger er basert på en uavhengig virkelighet. Nå, etter Kant, blir oppfatningen slik: (det vi opplever som) virkeligheten innretter seg etter oss. Kants egne ord (oversatt til engelsk): “Hitherto it has been assumed that all our knowledge must conform to objects…But this has ended in failure…. We…may therefore have more success…if we suppose that objects must conform to knowledge” (CPR, s.22). Før: kunnskap tilpasses objektene, nå: objektene tilpasses kunnskapen. Kant kaller selv dette for en kopernikansk revolusjon: Før Kopernikus var oppfatningen at solen beveget seg omkring jorden, etter Kopernikus var synet det motsatte: Jorden beveger seg omkring solen. Det Kant gjorde var å snu opp-ned på den tidligere oppfatningen om sammenhengen mellom kunnskap og virkelighet.

Fornuften kan bare gi kunnskap om den fenomenuelle verden, det vi opplever. Fornuften er derfor «begrenset». For virkelig å ha kunnskap om de viktige ting – f.eks. etikk – må vi bruke andre erkjennelseformer. Kant sier: “I have found it necessary to deny knowledge and make room for faith” (CPR, s.29).

Kants Fornuft er dog ikke den samme som den aristoteliske fornuft. (Det aristoteliske syn på fornuften er at fornuften er evnen mennesket har til å systematisere det som blir observert.) Kant mente at han – med fornuften – hadde bevist både at universet har en begynnelse i tid, og at det er uendelig i tid. Dette er en selvmotsigelse og selvmotsigelser kan ikke forekomme, og Kant tolker dette dithen at det er fornuften det er noe i veien med, ikke hans anvendelse av den. Kant sier blant annet av denne grunn at fornuften må kritiseres (Kants filosofi omtales gjerne som den kritiske filosofi, og tre av han hovedverker heter “Kritikk av…”.) Fornuften inneholder ifølge Kant Ideer, og en slik Ide er “a concept of Reason whose object can be met with nowhere in experience” (Caygill: “A Kant Dictionary”, s.236, fra Kants “Logic”). Altså: Foruften inneholder forestillinger som ikke er basert på observasjon. Dette har blant annet medført resonnementer av følgende type: siden så mange tror på Gud (gjennom historien, i ulike kulturer), så må Gud finnes – selv om Guds eksistens hverken kan observeres eller utledes av det som observeres, dvs. ikke kan begrunnes rasjonelt. Om Guds eksistens sier Kant selv at “det er en absolutt nødvendighet å overbevise seg om at Gud eksisterer, men å bevise det er ikke så nødvendig” (“Dictionary”, s.215). At “Gud, frihet [fri vilje] og udødelighet” finnes er ifølge Kant sannheter, men disse sannhetene kan ikke begrunnes med Fornuften.

Siden man ikke kan ha kunnskap om den egentlige virkelighet, den nomenuelle verden, blir objektivitet umulig (objektivitet forutsetter et uavhengig objekt, og er en vurdering av dette som er tro mot objektet). Men Kant selv åpner ikke direkte for individuell subjektivisme, han sier at alle mennesker har samme type sanseapparat, og derfor blir det slik at alle mennesker har samme opplevelse av virkeligheten. Objektivitet erstattes derfor av inter-subjektivitet. Og dette er ikke annet enn enighet.

Etikk

Noen ord om Kants etikk: han sier at man ikke kan vite noe om konskvenser av handlinger: Hvis jeg gir 100 kr til en tigger, og han så kjøper en pistol og dreper noen – da vil enkelte hevde at jeg til en viss grad er medskyldig. Men min INTENSJON var ikke å medvirke til et drap – jeg bør derfor ikke være medskyldig, moralsk sett. Kriteriet for vurdering av moralske handlinger er ifølge Kant derfor ikke konsekvensene av handlingen, men intensjonen bak handlingen. Dette kalles selvsagt en intensjonsetikk – eller en sinnelagsetikk. Kant sier at den gode vilje “er det høyeste av alle goder og forutsetningen for alle andre goder” (Jones, Bind 4, s.71). Om konsekvenser? Kant avviser “å kalle vår vilje for god fordi dens handlinger har de og de konsekvenser…følgene av handlinger er tilfeldige. Vi kan ikke ha herredømme over disse, og kan derfor heller ikke gjøres moralsk ansvarlig” (Bjelke/Dege, s.129)

Man skulle tro at man når man skal utarbeide en etikk så begynner man med å se på virkeligheten, ved å observere eksempler, og så se på hvilke handlinger som medførte ønskede/gode konsekvenser. Ikke Kant. Han mener at dette vil ødelegger all moral som sådan: “Nor could anything be more fatal to morality than that we should wish to derive it from examples” (“Fundamental Principles of the Metaphysic of Morals”, Prometheus Books 1987, s.36).

Videre: “A good will is good not because of what it performs or effects, not by its aptness for the attainment of some proposed end, but simply by virtue of the volition, that is, as a good in itself…” (FMM, s.18). “Thus, the moral worth of an action does not lie in the effect expected from it…” (FMM, s.26). Man skal praktisere den rette moralen “without any end or advantage to be gained by it…” (fra FMM, sitert i The Objectivist, s.1093).

Tidligere var det ikke uvanlig å hevde at man skulle praktisere den rette moralen for å bli lykkelig. Kants syn er et annet: “The more a cultivated reason applies itself with deliberate purpose to the enjoyment of life and happiness, so much the more does the man fail of true satisfaction” (FMM, s.20). Så lykke, eller gode konsekvenser, er ifølge Kant irrelevant for etiske normer. Og om å ha lykke som mål for etikken sier Kant: “the principle of private happiness …is the most objectionable, …..because it undermines and destroys its sublimity” (FMM, s.72). Han sier også: “If eudaimonism (lykke) is adopted as the principle…the consequence is the quiet death of all morality” (“Metaphysical Elements of Ethics”, Great Books, s.366). Lykke og moral har altså ifølge Kant intet med hverandre å gjøre.

Hva kan da en etikk bestå av? Kant forsøker så å finne en regel, en maxime, som setter kriterier for rett og galt. Kant har antagelig observert mennesker som har det gøy – overfladiske mennesker som fester og drikker og nyter livet – det er opplagt for Kant at denslags handlinger ikke kan være moralske. Disse menneskene er etter Kants syn lykkelige, men de er ikke moralske. Heller ikke er de moralske de som hjelper de svake fordi det gir dem prestisje, posisjon, ære.

Det Kantianske syn er altså at det ikke er moralsk å gjøre sitt beste for selv å leve lykkelig. La oss ta med enda et sitat som bekrefter denne fremstillingen av Kant: “Egenkjærligheten er riktignok ikke alltid kriminell, ifølge Kant, men den er kilden til alt ondt” (Comte-Sponville: “Liten avhandling om store dyder”, Gyldendal 1997, s.58) Hva er det da som er moralsk? Kant gir følgende eksempel: tenk deg en filantrop som på grunn av egen sorg o.l. mister alle ønsker om å hjelpe andre – men han fortsetter allikevel fordi det er hans plikt: “Then first has his action true moral worth” (FMM, s.23). Å hjelpe andre i stor grad – selv ikke dette har moralsk verdi for Kant. Det som har verdi er å gjøre sin plikt fordi det er ens plikt. Akkurat den samme handlingen utført med ønske om gode konsekvenser som begrunnelse er ikke moralsk. Kants eksempel igjen: en ærlig handelsmann (f.eks. en som ikke lurer sine kunder på vekten og som gir tilbake riktige vekslepenger) er ikke moralsk hvis hans ærlighet er egoistisk begrunnet: hans forretning tjener jo på at han er ærlig, og derfor er slike handlinger ikke moralske.

Det som er moralsk ifølge Kant er å gjøre sin plikt, fordi det er ens plikt. Man skal gjøre sin plikt av respekt for den moralske loven, ikke fordi man har et ønske om å oppnå konskevensene av handlingen, men fordi det er ens plikt. Det er altså ikke slik at goder er plikter. Det er slik at det som er plikter – utledet uavhengig av konsekvenser – det skal man gjøre, uansett konsekvenser. Om det har gode konsekvenser eller ikke, det er fullstendig irrelevant.

Hva består så den moralske loven i? Den er formulert i det kategoriske imperativ – kategorisk betyr at man alltid skal følge den, helt og fullt uten unntak – og sier: Man skal handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort om til en almengyldig lov.

Såvidt jeg kan se er dette det eneste kriterium Kant setter opp for rette handlinger: De skal være universaliserbare. Kants syn er at dersom man universaliserer regelen bak en handling, og den så vil føre til sammenbrudd av sivilisasjonen, da skal man ikke gjøre den. Man skal derfor ikke lyve, fordi hvis alle lyver går alt til helvetet. Man skal ikke bryte avtaler, fordi hvis alle gjør dette, så går alt til helvetet. (Man kan her si at Kant motsier sitt prinsipp om at konsekvenser av handlinger er irrelevante for deres moralsk status.)

Positive resultater for noen – den som handler, andre mennesker, staten – er for Kant irrelevante som begrunnelse for moralske handlinger. Konsekvenser er irrelevante. Det eneste kriterium for moralske handlinger er at regelen bak dem er universaliserbar. Dette er selvsagt en uholdbar regel – også f.eks. Jones mener dette: han gir som eksempel at alle mulig underlige oppfordringer er universaliserbare: “når du kjøper en ny bok skal du skrive navnet ditt i den” (Jones, Bind 4, s.77). Dette er universaliserbart, er derfor moralsk – og derved en plikt – ifølge Kant.

Universaliserbarhet er altså ifølge Kant det eneste kriterium for rett og galt. Dette medfører at man aldri kan lyve, aldri kan stjele, aldri kan bryte avtaler, osv. Dette viser igjen at for Kant er konsekvenser fullstendig irrelevante.

Kant har følgende eksempel: hvis man føler seg ulykkelig fordi ens liv er ødelagt og man så ønsker å begå selvmord – man skal allikevel ikke gjøre det. Siden regelen om dette ikke kan gjøres universell, er selvmord alltid galt (FMM, s.50), og dette gjelder uansett hvor håpløst ens liv er.

Man skal aldri lyve, sier Kant. Heller ikke til barnemorderen som kommer og spør: “Er det noen barn her?” Da må barnevakten svare: annen etasje, tredje dør til venstre. Samme poeng hos Comte-Sponville: Kant “kommer til at sannheten er en absolutt plikt under alle omstendigheter (selv om – det er dette eksemplet han [Kant] bruker – noen mordere spør om vennen din, som de er på jakt etter har søkt tilflukt hjemme hos deg) og uansett konsekvenser. (“Liten avhandling..”, s.41-42). (Det finnes dog steder hvor Kant er noe mer forsiktig i sine uttalelser.) At vi har plikt til å fortelle sannheten uavhengig av konsekvenser er et meget utbredt syn idag.

Vil denne etikken medføre et lykkelig liv? Det er i praksis umulig å si hva lykke er, og hvordan den oppnåes, så at denne oppskriften ikke sier noe om hvordan man oppnår et lykkelig liv, det er et irrelevant poeng for Kant: “…happiness is not an ideal…” (FMM, s.46). Det er tydelig at for Kant er konsekvenser av en handling fullstendig irrelevant for handlingens moralske verdi.

Man kan altså være fullstendig moralsk og ikke bli lykkelig i sitt jordiske liv. Man kan også være sterkt umoralsk og allikevel være lykkelig i sitt jordiske liv. Dette kan ikke være hele sannheten, mente Kant – verden kan ikke være slik innrettet!

Husk nå todelingen av verden. Også mennesket er da todelt, en nomenuell del og en fenomenuell del. Vi kan ikke vite hva som skjer med den nomenuelle delen, kun med den fenomenuelle delen. Og denne er ikke viktig. Det som da skjer med den fenomenuelle delen, den vi opplever, det er ikke viktig i det hele tatt.

Men moral må belønnes. (Men man skal ikke være moralsk fordi man får en belønning, et ønske om belønning gjør at handlingen mister sin moralske verdi.) Derfor må det være et liv etter døden, og noen må føre regnskap slik at man for belønning/straff alt etter om hvorvidt man har levet et moralsk liv eller ikke. Denne regnskapsføreren er Gud – dette er Kants “bevis” for Guds eksistens. Dette kalles forøvrig det moralske argument for Guds eksistens.

Dette er selvsagt ikke et rasjonelt argument, men er kun basert på tro – men Kant har i sin epistemologi sagt at fornuften er begrenset og han har åpnet for tro som vei til kunnskap.

Kant sier allikevel at man bør være lykkelig: “Our own happiness is an end that all men have, but this end cannot without contradiction be regarded as a duty” (“Metaphysical Elements of Morals”, GB, s.369). “Duty” er alt som er moralsk. Men siden alt som er moralsk er plikter, er lykke ikke noe mål for etikken – igjen sier Kant at lykke og moral intet har med hverandre å gjøre.

Hva er da formålet? Ikke å søke lykken, Hvis dette hadde vært menneskets mål, ville ikke Gud ha gitt oss Fornuften – da kunne vi levd som dyr. Dyr er lykkelige – for å bli lykkelig er det nok med instinkter. Men vår tenkeevne – som skiller oss fra dyrene – gjør at mennesket må søke noe mer, sier Kant, og dette er moralsk renhet. Lykke er ikke målet, moralsk renhet er målet. Kants egne ord: “…there is much in the world far more important than life. To observe morality is far more important” (Kant: “Lectures on Ethics”, Hackett 1963, s152). Sagt på en annen måte: tenkning skal ikke tjene livet – livet skal tjene tenkningen/dvs. tenkningens resultater: pliktetikken. Det som er viktig er ikke hva vi gjør i naturen, men hva naturen gjør i oss!

Arne Næss har karakterisert Kants etikk på følgende treffende måte: “det største menneske kan eie, er en begeistring over å gjøre pliktene, selv om de volder ulyst i gjerningsøyeblikket, og selv om alle naturlige tilbøyeligheter stritter imot.” Og Kant praktiserte dette selv: dere husker at han til tross for store smerter reiste seg for sin lege. Men dette sier også noe om hva Kant anså som plikter: å følge en konvensjon som godt kunne ha vært annerledes er en plikt. La meg ta med enda ett eksempel som viser hvilken vekt Kant legger på formaliteter: Ifølge Kant er barn født utenfor ekteskap “outside the protection of the law” .. og kan ødelegges (dvs. drepes) av moren som om det var en gjenstand (Caygill, s 285). Altså, hvis foreldrene har gjennomgått en bestemt sermoni (bryllup), så har barnet vanlige rettigheter. Men hvis foreldrene ikke har vært igjennom denne sermonien, da er barnet fullstendig uten rettigheter.

Om politikk

Den vanlige oppfatningen idag er at Kant hadde de meninger som var overalt på denne tiden: han hevdes å være tilhenger av frihandel, rettsstat, demokrati. Men dette er feil. Han var kollektivist, og mente at enhvers plass skal være bestemt av helheten. Han hevdet at man kan bruke tvang overfor befolkningen hvis det er åpenbart at den tar feil (Se sitatet i Comte-Sponville, s.81). Han støtter Rousseaus syn på allmenviljen (som ikke er noe annet en et påskudd diktatorer kan benytte for å tvinge igjennom sine synspunkter), og han snakker aldri om ukrenkelige individuelle rettigheter. Han mener at “the sovereign” har rett til å beskatte folk for å finansiere hjelp til de fattige, til barnehjem, og til kirken (“Science of Right”, GB, s.443). Han sier at “It is a duty to obey the law of the existing legislative power…” (“Science of Right”, GB, s.439). Videre sier han at “Resistance on the part of the people to the supreme legislative power of the state is in no case legitimate…there is no right to…rebellion belonging to the people” … “…and least of all, when the supreme power is embodied in an individual monarch, is there any justification, under the pretext of abuse of power, to seize his person or taking his life…It is the duty of the people to bear any abuse of the supreme power, even then though it should be considered to be unbearable” (“Science of Right”, GB, s.440).

Dette ble sagt etter revolusjonene i USA, England og Frankrike, hvor befolkninger med all rett hadde gjort opprør mot eneveldige kongedømmer, og etter at tenkere som John Locke hadde formulert teorier om individers rettigheter som begrunner slike opprør.

Kant om krig: “War has something sublime about it…On the other hand, a prolonged peace favours the predominance of a mere commercial spirit, and with it a debasing self-interest, cowardice, and effeminacy [bløtaktighet], and tends to degrade the character of the nation” (“Critique of Aesthetic Spirit”, GB, s.504).

Disse synspunktene er dog ikke viktige for hans innflydelse. Innflydelsen er basert på de grunnleggende ideene, og innflydelsen ville vært den samme om han på disse politiske punktene hadde stått for de motsatte standpunkter. (Men disse standpunktene viser hva slags menneske han var, og de er i fullstendig overensstemmelse med hans etiske syn.)

Om kunst

Kant er ansvarlig for at det skrot vi idag kan se utstilt i gallerier og museer – non-figurativ eller modernistisk kunst – av de fleste idag blir betraktet som kunst. Jeg vil ikke bruke mer tid på dette punktet.

Kants innflydelse

Kant er overalt idag, ikke bare blant alle akademikere, men også blant folk flest, selv blant personer som er så kunnskapsløse om filosofi at de ikke engang kan stave hans navn. Disse vanlige holdningene, som stammer fra Kant, er omtrent som følger: “vi kan ikke kjenne verden slik den er, kun slik den ser ut for oss. Det finnes ingen objektivitet, kun inter-subjektivitet – det er kanskje sant for deg, men ikke for meg. Logikk har intet med virkeligheten å gjøre, følelser er viktigere enn fornuft, alt som er moralsk er plikter (vi må utføre verneplikt, vi har skatteplikt, vi må gjøre vår borgerplikt), det som er moralsk er å ville yte til fordel for noe utenfor oss selv uten noen som helst form for belønning; egoisme er utenfor moralen – det er amoralsk. Moral har intet med goder – med levemåter og livsførsel – å gjøre, kun intensjon (vilje, ønske, ikke handling) er viktig. Og alt en kunstner sier er kunst, er kunst.”

Noen få eksempler som illustrere dette: Lars Bjørke i Morgenbladet feb 1991: “Kun det subjektive fører til realisme….Alle besvergelser til videnskap eller [fornuft] fører mennesket bort fra seg selv….man bør stole på sine egne følelser…man bør dyrke subjektiviteten”.

Om fornuftens begrensning i en brosjyre utgitt i 1997 av Biblioteksentralen: “Fornuften har sine begrensninger. Overdreven tiltro til fornuften har ført til de verste katastrofer: Titanics forlis, til diverse mislykka u-hjelps-prosjekter, selv raseteoriene som lå bak Hitler…”. (Torgeir Haugen i en brosjyre om Tor Åge Bringsværd). Dette sprøytet er – utrolig nok – skrevet og distribuert i fullt alvor.

Møtebeskrivelse i en brosjyre fra Polyteknisk Forening: “Kan vi overlate utviklingen til markedskreftene, eller trenger vi mekanismer som sikrer at det tas moralske og etiske hensyn?” Underforstått: handlinger på markedet – dvs. å skape goder for seg selv ved produksjon og handel – er utenfor moralen.

Overalt i Freidrich von Hayeks verker finner vi utsagn av typen “Reason is insufficient”.

Og alle mennesker hevder at intensjonen bak sosialismen var god, og at Mao og Stalin var moralske idealer selv om deres politikk hadde enkelte uheldige konsekvenser (massemord på millioner av mennesker betraktes som uviktig fordi intensjonen var god). Selv fremtredende konservative intellektuelle hevdet at sosialismen var “inspirert av gode intensjoner” (denne formuleringen er Hayeks); de konservatives innvending er kun at sosialismen er ineffektiv. Hva da med sosialismens konsekvenser: nød, elendighet, undertrykkelse, massemord? I flere tiår var slike ting betraktet som irrelevante for en moralsk vurdering av sosialismen og dens tilhengere. Alle delte jo Kants syn om at “følgene av handlinger er tilfeldige. Vi kan ikke ha herredømme over disse, og kan derfor heller ikke gjøres moralsk ansvarlig” (dette sitatet fra Bjelke/Dege er også gjengitt ovenfor).

Og Caygill sier følgende: “The Influence of Kant’s philosophy has been, and continues to be, so profound and so widespread as to have become imperceptible” (“A Kant Dictionary”, s.1) “Imperceptible” betyr her at Kants ideer er overalt, og derfor er nærmest umulig å observere – det finnes jo intet å kontrastere dem med. Dette impliserer at kun kantianisme betraktes som filosofi, og dermed at ikke-kantianisme ikke betraktes som filosofi. Dette kan selvsagt by på store problemer for en ikke-kantiansk filosofi, om en slik skulle dukke opp.

Noen vurderinger av Kants filosofi

Moses Mendelsohn (1729-1786) hevdet at “Kant ødela alt”. Den tyske dikteren Johann Gottfrid von Herder (1744-1803) sa at CPR er kun “hjernespinn”, og at den “forderver unge sinn”. Hegels opplagte konsekvens av Kant: Hvis vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, da er den ikke der. Dette fører igjen til kollektiv subjektivisme. W.T.Stace beskriver Kant syn på denne måten: “morality must carry on a continual warfare against the satisfaction of oneself, and one ought [Stace siterer her Schiller]: “to do with aversion what duty requires””. (“Hegel”, Dover 1955, s. 400). Elias Canetti (f.1905, Nobelprisvinner i litteratur 1981): “Kant er et hode uten verden.” Dette er nok mer treffende enn Canetti selv forstod.

Synet på fornuft etter Kant ble at “reason is a false, secondary power by which we multiply distinctions – the distinctions that reason makes are artificial, imposed.” (Jones, Bind 4, s.102).

Wittgenstein: analytiske utsagn (bl.a. logikk) sier ingenting om virkeligheten.

Jones om plikt: “Kant’s argument …would justify the acts of Germans who exterminated Jews for the sole reason that they had been ordered to do so” (Jones, Bind 4, s.77).

Mortimer Adler i “Ten Philosophical Mistakes”: “How anyone in the 20th century can take Kant’s trancendental philosophy seriously is baffling, even though it may always remain admirable in certain respects as an extraordinarily elaborate and ingenious intellectual invention” (Collier Books 1987, s.98).

La oss også her ta med Friedrich Schillers to vittige kupletter om Kants etikk:

Scruples of Conscience: Friends, what a pleasure to serve you! But I do so from fond inclination. Thus no virtue is mine, and I feel deeply aggrieved.

Solution of the Problem: What can I do about this? I must teach myself to abhor you, and, with disgust in my heart, serve you as duty commands.

Kritikk av Kant

Som nevnt er det altså kommet sterkt negative karakteristikker av Kant (ikke alle er ment slik), og de er kommet før/uavhengig av Objektivismen. Men kun Objektivismen har en riktig kritikk av Kant, og kun Objektivismen setter opp et korrekt alternativ. Jeg skal heretter komme med innvendinger mot Kant, og mitt utgangspunkt er Objektivismen.

Filosofi bør ha som oppgave å forstå virkeligheten og gi mennesker veiledning om hvordan man bør leve. Dette er Ayn Rands utgangspunkt. Hva var Kants utgangspunkt? Jones, Bind 4, s.65: Kant ønsket “to justify, in the face of Humean scepticism, the claims of science…and to justify traditional religious and moral insights against the scientific view of the world…”. Altså: Kants misjon var å påvise at Humes skeptisisme var feil, og han ønsket å begrunne tradisjonell religiøs moral.

For å oppnå dette går Kant til et totalangrep på rasjonalitet og moral som sådan – og for de aller fleste er det et ødeleggende angrep. I en tid hvor fornuften vinner stadige seire (videnskapen sto aldri sterkere enn da), prøver Kant å gjenreise tro og religion!

Men det er noe som er riktig hos Kant: bevisstheten har en natur (men jeg vil innvende at den er ikke derfor ugyldig). Før var synet at bevisstheten er nøytral. Og: Innen etikken skal man ikke lage særregler for en selv, dvs. etikken skal forfekte generelle prinsipper som skal gjelde for alle mennesker – det er dette som hos Kant er universaliserbarhet. Men dette er kun et nødvendig, ikke et tilstrekkelig kriterium. Kant tar et nødvendig kriterium og gjør det om til et tilstrekkelig kriterium.

Epistemologi

Kants påstand er at sansene er som blå briller som forvrenger våre observasjoner. Men en forvrengning er alltid en forvrengning av det som er riktig. Skal vi snakke om en forvrengning, betyr det at vi må ha noe korrekt å sammenligne med. Men hva kan en sanseerfaring sammenlignes med? Det virker som om Kant vil sammenligne med observasjoner uavhengig av sansning. Men dette er selvsagt umulig. Blå briller forvrenger sanseopplevelsen. Men sanseopplevelsen er det grunnleggende, og det er meningsløst å snakke om at denne er en forvrengning – sanseopplevelsen er det vi MÅ ta utgangspunkt i. Det finnes intet annet startpunkt. Det er uholdbart å snakke om ukorrekte sanseopplevelser. (Man kan vurdere en sanseopplevelse på en feilaktig måte, men sanseopplevelsen bare er, og kan ikke være feil.)

Vi har endel sanseorganer – disse er istand til å registrere signaler fra det som er omkring oss – øyet registrerer elekrtromagnetiske bølger med bølgelengder mellom 400 og 800 nm, øret registrerer lydbølger mellom 20 og 20000 Hz, osv. Med utgangspunkt i denne informasjonen får vi kunnskap om hvordan verden er, og det er intet grunnlag for å snakke om forvrengning. Det er mulig at andre arter med andre typer sanseapparater ser verden på en annen måte, men de ser den samme verden.

Det er også feil å snakke om kunnskap før erfaringen. All kunnskap kommer etter erfaring. Et typisk eksempel på det Kantianske synet om at mennesket har kunnskap før erfaringen er påstanden om at en kule kan ikke samtidig være svart over det hele og hvit over det hele. Hvordan vet vi hva en kule er før vi har observert den? Hvordan vet vi hva “over der hele” betyr før vi har observert dette? Hvordan vet vi hva svart og hvit er før vi har observert disse fargene? Det vet vi ikke, og vi kan ikke vite det. Derfor: All kunnskap kommer etter erfaring.

Ifølge Kant er noen utsagn analytiske og noen er syntetiske. Det er intet grunnlag for denne inndelingen dersom man har en korrekt begrepsteori. Kant bygger på den oppfatning at det som er inneholdt i et begrep er kun definisjonen: En ungkar er en ugift mann. Dersom man sier at en ungkar har to armer, så tilfører man noe nytt som ikke er i begrepets definisjon, sier man at en ungkar er en ugift mann så gjentar man definisjonen. Men Ayn Rands begrepsteori sier at et begrep inneholder alt vi vet om referenten: En ungkar er et menneske som har evnen til rasjonell tenkning, en kropp, evnen til å le, to ben og to armer, trenger oksygen, osv. Derfor blir det ingen forskjell på analytiske og syntetiske utsagn. Inndelingen er unødvendig. Dette medfører blant annet det syn at fornuft/logikk er anvendelig på virkeligheten.

Fornuften er den evne mennesket har til å identifisere og integrere det materialet det mottar via sansene. Metoden som benyttes er logikk. Fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap, og den er ikke begrenset. Det er vanlig å hevde at man må benytte ikke-rasjonelle erkjennelsesformer der hvor fornuften tier. Men fornuften tier aldri: der hvor det ikke er noe bevismateriale som fornuften kan basere seg på, der er det ingen ting. Hvis det ikke er noe bevismaterale som tyder på at NN ranet en bank igår, så kan vi rasjonelt sett ikke si annet enn at han ikke gjorde det. Man må ikke benytte tro for å avgjøre dette. Likeledes med Guds eksistens: Det finnes intet bevismateriale som tyder på at Gud eksisterer – derfor er det slik at det eneste vi rasjonelt sett kan si er at Gud ikke eksisterer. Tro og andre ikke-rasjonelle erkjennelsesformer benyttes når det oppstår en konflikt mellom et ønske og den rasjonelle begrunnelsen for ønsket. Den som allikelvel vil beholde sitt ønske til tross for manglende rasjonell begrunnelse, velger tro, følelser, etc. Ikke-rasjonelle erkjennelsesformer er intet annet enn noe man benytter for å legitimere ønsketenkning.

Kant sier at fornuften er begrenset og hevder at man må benytte tro. Men tro – på samme måte som intuisjon, tradisjonelt forstått – er intet annet enn følelser. Kant åpnet for at man kan styre sitt liv basert på følelser. Det Objektivistiske synet er at “emoitions are not tools of cognition”, følelser gir deg ikke uten videre kunnnskap om virkeligheten. Det er vanlig idag å betrakte følelser som det primære, som noe som bare er der. Men følelser er resultat av tidligere tenkning (og ofte er følelser resultat av de verdier man aksepterte som barn, og som man ble utsatt for fra alle mulige kanter: lærere, foreldre, aviser, TV-programmer, osv). Og denne tenkningen kan være feil/ond. Det er således galt å ta utgangspunkt i at følelser gir korrekte vurderinger. F.eks. følte nazister tilfredshet når jøder ble sendt til Auschwitz.

Noen ord om inter-subjektivitet. Kant mente at alle mennesker hadde samme type bevissthet, slik at inter-subjektivitet gjelder alle mennesker. Men med Kants utgangspunkt ble det senere lett for nazister å si at jøder har en annen type bevissthet enn ariere, og derfor kunne de hevde at Einsteins relativitetsteori var “jødisk fysikk”. Dagens rasister hevder at hvite ser verden på en måte, svarte ser verden på en annen måte. Det som er sant for hvite behøver derfor ikke være sant for svarte. Tilsvarende har feminister påstått at det som er sant for menn ikke behøver å være sant for kvinner. Også tilsvarende har marxister sagt at det som er sant for borgerskapet ikke behøver å være sant for arbeiderklassen. Dette argumentet – om man kan kalle det det – ble spesielt brukt av marxistiske økonomer som ikke kunne gjendrive liberalistiske økonomers argumenter: det var nok å påvise de liberalistiske økonomenes borgerlige bakgrunn og ingen ytterligere motargumenter var nødvendige.

Denne polylogismen er en uunngåelig følge av Kant. Marx og nazismen er borte idag, isteden har vi fått feminisme og spesielt multikulturalisme, som hevder at vi ikke kan ta avstand fra andre kulturers primitive og menneskefiendtlige verdier (kvinnediskriminsering, omskjæring, lemlestelse som straffemetode) selv om disse verdiene ikke kan forsvares på en rasjonell måte: å være rasjonell er jo å være “eurosentrisk”.

Det Objektivistiske synet er at det kun er fornuften som gir kunnskap om virkeligheten, og at dette gjelder alle mennesker til alle tider, og derfor må alle handlinger ha en rasjonell begrunnelse. Handlinger som ikke kan forsvares rasjonelt, må unngåes. Dette bringer forøvrig oss over til etikken.

Etikk

Mennesket trenger veiledning for sine handlinger. Objektivismen sier at menneskets liv som menneske er den standard som verdier bør måles etter. Den som ønsker å leve må skape (rasjonelle) verdier, og den som skaper verdiene må selv kunne nyte godt av det som er skapt – egoisme er derfor det eneste riktige moralske prinsipp. Videre: Livsførsel er moral – din livsførsel er et uttrykk for din moral.

Man bør være ærlig, men det er selvsagt riktig å lyve for å beskytte seg mot dem som urettmessig forsøker å tilrane seg ens verdier. Man bør altså si til Kants barnemorder at det ikke er noen barn her. Dette er fullt ut moralsk.

Det Kant gjør er intet annet enn helt og fullt å fjerne verdier fra etikken. Han sier at det eneste som er moralsk er å gjøre sin plikt fordi det er ens plikt. Ikke fordi man på egne eller andres vegne oppnår noe (oppnår verdier), men fordi man gjør sin plikt. Man skal ikke gjøre noe fordi man således vil oppnå noen belønning – da mister handlingen sin moralske verdi. Han fjerner altså all motivasjon fra etikken – man skal ikke gjøre noe fordi en selv eller andre oppnår noe fordelaktig, hvis noe slikt kommer med i begrunnelsen for en handling, mister handlingen sin moralske verdi.

Ifølge Kant har moral ikke noe med lykke å gjøre, moral har ikke noe med liv å gjøre, moral har ikke noe med ønsker å gjøre – moral er å gjøre sin plikt. Intet mer. Intet mindre.

Før Kant hadde etikken et formål, en fordel for noe/noen: vanligst var det syn at handlinger skulle tjene en selv, eller at handlinger skulle tjene andre mennesker, dvs. egoisme og altruisme (dette var ikke de to eneste synspunktene, men de er de to viktigste). Men Kant er imot verdier som sådan. Siden Kants moral er ikke til for å oppnå fordeler for noen, har han fjernet verdier fra etikken. Kant er altså ikke altruist, han er nihilist.

Dette fører til to ting. 1)Folk ønsker å være moralske. De vil derfor – til en viss grad – følge Kants regler, de vil gjøre sin plikt. Derfor vil folk adlyde, følge ordre, avtjene verneplikt, betale skatt, fylle ut og sende inn skjemaer, skrive stiler om u-land eller miljøvern, stå i helsekø, gi andre elektriske støt hvis en autoritet ber dem om det (Milgrams kjente eksperiment), og sende jøder til Auschwitz, osv. og derved føle seg moralske. (Som nevnt: Kants plikt-prinsipp “would justify the acts of any German who exterminated Jews for the sole reason that they had been ordered to do so” (Jones, Bind 4, s.77)).

2) Men folk ønsker også lykke. Men hva består lykke i – og hvordan oppnår man den – dette er – rasjonelt forstått – et spørsmål som hører filosofien til. Men Kants filosofi kan ikke gi noen oppskrift på hvordan man blir lykkelig. Dette betyr at folk i dette viktige spørsmålet egentlig ikke kan få noen veiledning fra en kantiansk filosof, annet enn følgende: gjør som du føler for. Kant åpner for følelser (han sier tro) og dette kan ikke bety annet enn at folk må ha moralsk rett til å følge sine følelser, dvs. sine innfall.

Da gjør folk det de selv kommer frem til: og siden de ikke er særlig gode tenkere – igjen på grunn av Kants filosofi har de ikke fått noen opplæring i å tenke rasjonelt, fornuften er jo uviktig (Kant sier begrenset) – gjør de som de selv ønsker uten noen rasjonell begrunnelse: de blir kyniske, kortenkte, prinsippløse, holdningsløse, kortsiktige – “vi vil ha det gøy her og nå, glem morgendagen” – kort sagt en oppførsel beskrevet av de to ordene irrasjonalitet og hedonisme.

Er det ikke nettopp slik vi ser det omkring oss i dag? En merkelig blanding av ønsket om “instant gratification” i festing, fyll, rus, sex, primitiv musikk, osv., koblet sammen en flukt inn i nyreligion og new age – som ikke er annet enn mystisisme (idag er ordet metafysikk nærmest synonymt med mystisme – og grunnen er selvsagt at den nomenuelle verden ifølge Kant er utilgjengelig – kunnskap om den selvstendig eksisterende verden – metafysikk – er derfor ren spekulasjon). Dette skjer samtidig med at man er svært opptatt av de store spørsmål – man må gjøre sin plikt i forhold til miljøvern, drivhuseffekten, regnskogene, de ressurssvake, solidaritet med u-land, global utjamning. Men disse ting skal selvsagt ikke blandes inn i ens livsførsel. “Moral har jo intet med livsførsel å gjøre” (for å gjengi et fullstendig kantiansk sitat fra en av dagens kjente kunstnere).

Det eneste fellestrekk er at ingen av disse forestillingene – plikt, hedonisme – har noen rasjonell begrunnelse.

Filosofi er det fag som BURDE studere grunnleggende egenskaper ved vrkeligheten, ved mennesket og ved menneskets forholdt til virkeligheten, og som på basis av dette gir råd om hvordan mennesket bør leve. Det skulle nå ikke være vanskelig å se at Kant har ødelagt filosofi som fag: Virkeligheten er utilgjengelig, mennesket skaper sin egen virkelighet, filosofene gir ikke råd om hvordan man lever et godt liv. Filosofien (dvs.vanlig akademisk filosofi) er død – kun opptatt av helt irrelevante problemstillinger. Og alle filosofer vet dette. (En studiekamerat av meg – ikke Objektivist – beskrev etter mellomfag filosofi på Blindern filosofi som “dill-dall”.)

Siden filosofi er det viktigste av alle fag, er dette en meget vanskelig situasjon vi er i. Både for verden, som idag farer av sted kun basert på kortsiktige innfall: mennesker styrer sine liv på denne måten, politikere styrer sin land på denne måten. Men det at filosofi er betraktet som et fullstendig unyttig, unødvendig og nærmest latterlig fag, gjør det meget vanskelig å bli hørt for en rasjonell filosofi, en som virkelig har svar og som kan gi råd om hvordan mennesker bør leve – og som kan redde verden. Dagens tilstand gjør det vanskelig, nærmest umulig, å komme til orde og bli tatt på alvor.

Var Kant ond?

Jeg mener at jeg innenfor den rammen jeg har hatt har begrunnet at Kants filosofi er menneskfiendtlig, og har forårsaket dagens negative tilstand. Men betyr dette at Kant selv var ond?

La oss begynne med å se på hva ondskap er. Hva er ondskap? Handlinger og/eller ideer som har sterkt negtive konsekvenser, målt etter en rasjonell verdistandard, er onde. Personer som begår onde handlinger, eller forfekter onde ideer, er onde. Dette betyr ikke at alt som forårsaker negative konsekvenser er ondt – ondskap forutsetter visse dimensjoner over de negative konsekvensene. En lommetyv f.eks. er ikke ond, og Peter Keating er heller ikke ond. Men både Ellsworth Toohey og James Taggart er onde. Ondskap kommer også i grader: Kant er mer ond enn Hitler.

Ifølge Ayn Rand er ondskap en nødvendig følge av “evasion” (et ord som ikke har noen god norsk oversettelse, men som kan beskrives som “å gå utenom, å unnlate å ta hensyn til relevante fakta”). Å la være å se, forstå, tenke rasjonelt – eller å late som om man ikke ser eller forstår, er ondskap, fundamentalt sett. Dette synet er i samsvar med Sokrates’ syn: å vite det rette er å gjøre det rette. Med andre ord: den som gjør onde ting er den som ikke ser resultatene, eller “evader” resultatene, av handlingene, eller som unnlater å ta viktige og nødvendige ting med i betraktning. Eksempel: en som bruker narkotika (i betydelig grad) “evader” det som er opplagt: at dette vil ødelegge hans liv. En som bruker narkotika “evader” den kunnskap som finnes om hvor skadelig narkotika er. En tyv “evader” de negative konsekvensene handlingen har for ham selv; han kan bli tatt av politiet, han lever på andre menneskers arbeid, han blir ute av stand til å styre sitt liv – han må følge sine innfall, han må leve fra hånd til munn, han kan ikke planlegge sitt liv på lang sikt, han blir et offer for andre mennesker. (Her gir jeg en egoistisk begrunnelse: å være kriminell er ødeleggende for en selv. Det er selsvagt også skadelig/ødeleggende for ofrene.)

La oss se på Hitler og Kant. Hvem “evadet” mest? Hitler var politiker i et intellektuelt miljø formet av Kant, og av filosofer som bygget på ham: Fichte, Hegel, Nietzsche. Og husk at politikk er følgen av filosofiske ideer som er akseptert.

Hva stod disse tenkerne for? Kant forfektet selvoppofrelse, plikt, og hevdet moral og lykke ikke har noe med hverandre å gjøre.

Den sterkt Kant-influerte Fichte hevdet at “individet har ikke noen virkelig eksistens siden det ikke har noen egenverdi, men må og bør reduseres til intet, mens rasen alene er det som må betraktes som virkelig eksisterende…det finnes kun en dyd – å glemme sin egen personlighet, og kun en synd – å gjøre seg selv til gjenstand for sine tanker” (sitert i Martinsen: “Filosofi: en innføring”, s.109)

Hegel hevdet at det enkelte menneske ikke er selvstendig eksisterende, men en del av helheten; at rettferdighet og makt er sammenfallende; at frihet er å adlyde staten og at staten er det som virkelig eksisterer; at staten er til for sin egen skyld og at staten er realiseringen av det moralske liv (Karl Popper: “Det øppna samhallet och dets fiender” band 2, Akademilietteratur 1981, s.39). Videre hevdet han at det enkelte menneske må ofre sitt liv dersom staten krever det; og at den tyske (prøyssiske) stat er den fremste av alle; at noen utvalgte individer gjennom historien (Alexander, Cesar, Napoleon) er agenter for verdensånden og at krig er et nødvendig resultat av verdensåndens utvikling. (Og Marx var en primitiv, materialistisk vri på Hegel.)

Nietzsche dyrket overmennesket og foraktet den svake, undermennesket. Han dyrket erobring, seier, viljen til makt.

Hitler kom altså til dekket bord. Hitler var ond, men hva med dem som dekket bordet? Kant var den viktigste av disse. Og om “evasion” – Kant “evadet” hele virkeligheten. Han “evadet” langt mer enn Hitler gjorde. “Evasion” alene er ikke ondskap, men når en stor filosof lager et filosofisk system som i så stor grad er preget av “evasion” at det på alle viktige punkter forfekter verdier som er ødeleggende for menneskers lykke, da “dekker han bordet” slik at en gangster som Hitler kan bli diktator i en betydelig kulturnasjon midt i hjertet av det sviliserte Europa. Og da kan han ikke karakteriseres som annet enn ond.

Men må ikke Kant ha ønsket dagens elendighet for å bli karakterisert som ond? Stalin og Hitler var onde – de ønsket massemord på klassiefiender og jøder. Men ønsket Kant det som er blitt resultat av hans filosofi?

Men ønsket Hitler å være ond? Betraktet han seg selv som ond? Nei – han så på seg selv som en som utryddet skadedyr som ødela tysk kultur. Ønsket Stalin å være ond? Betraktet han seg selv som ond? Nei, han utryddet klassefiender. Ønsket inkvisisjonens folk, som torturerte kjettere, å være onde? Nei, de hjalp folk å komme til himmelen. Ønsket om å være ond er her fullstendig irrelevant.

Sammenlign med et lite barn som leker med en ladet pistol. Så kommer det borti avtrekkeren, skuddet går av og kulen dreper noen. Et sterkt negativt resultat, men ingen vil si at barnet var en ond person. Var Kant i denne stillingen? Kan Kant sammenlignes med et barn som leker med en ladet pistol? Eller kan Kant sammenlignes med en våpenekspert som lager et masseutryddelsesvåpen – og så lar barn få leke med det?

De som sier at dersom Kant skal vurderes som ond må han ha ønsket å være ond, de tar faktisk et kantiansk utgangspunkt. Den som sier dette legger vekt på intensjonen som basis for å foreta en moralsk vurdering av en person. Men vi er ikke kantianere. Det som avgjør Kants ondskap er hva konsekvensene ble og hva han burde han visst. Begge disse poengene må taes med i vurderingen.

Kant var filosof. Filosofers arbeidsområde er ideer. Og da er det filosofens ansvar å kjenne til ideer og deres betydning og virkning. Kants ideer ødelegger. Det var Kants oppgave å kjenne til dette. Når hans ideer har fått disse effektene, så er Kant ansvarlig for dette.

La meg avslutte med et sitat fra Heinrich Heine (1797-1856) om Kant: “Strange contrast between the external life of a man and his destroying, world-crushing thoughts. In very truth, if the citizens of Køningsberg had dreamed of the real menings of his thoughts, they would have experienced at his sight, a greater horror than they would on beholding an executioner, who only kill men” (sitert i John Ridpaths forelesning om Kant, TJS, 1991).

Dette var Heines vurdering av Kant. Vår er tilsvarende (selv om vi ville sagt morder der hvor Heine sier bøddel). Kants filosofi dreper en rasjonell forståelse av fornuften, og derved en rasjonell forståelse av etikk, og derved alt som er godt. Kants filosofi ødelegger mulighetene for å leve et godt og lykkelig liv.

Derfor er det full dekning for Ayn Rands påstand: Immanuel Kant er historiens ondeste menneske.

(Et foredrag holdt i FSO 28/10 1997.)

Gjengitt med tillatelse fra Krig, fred, religion, politikk mm.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *