Intervju: Frivillig arbeid og liberalisme

Vegard Ottervig Etikk, Politikk

Går det an å kombinere egoisme og frivillig arbeid?

Liberalisme og kapitalisme handler om å maksimere profitt (koste hva det koste vil), og hensynsløst utnytte de svake i samfunnet. Eller kanskje ikke?

Liberalisten Bjørnar Marcelius kommer fra Stjørdal og har en bachelorgrad i ernæring. Nylig kom han hjem fra Filippinene, hvor han har hjulpet barn frivillig, selv om han som student knapt eier nåla i veggen selv. Radkap tok en prat med Bjørnar, for å blant annet høre hvordan frivillig arbeid og veldedighet er i tråd med liberalisme.

Mange mener at de svake og fattige vil sulte i hjel og dø i et liberalistisk samfunn. Beviste du nettopp at dette ikke er tilfellet?

Befolkningen i Filippinene er fullstendig avhengig av frivillige, spesielt i de mest fattige provinsene. Etter tyfonen Haiyan fikk man opplevd statlig korrupsjon på sitt verste. Millioner av dollar gitt av andre stater forsvant sporløst i hendene på den sittende regjeringen. Dette er informasjon vi fikk av den frivillige organisasjonen vi jobbet for der nede. Det viste seg at den sittende presidenten holdt pengene tilbake på grunn av en uoppgjort stammekonflikt mellom ham og forfedrene til ordføreren i den rammende byen Tacloban. Uten frivillig hjelp hadde byen Tacloban mest sannsynlig fortsatt vært i ruiner og sivilbefolkningen ville sultet.

Hva gjorde du konkret nede på Filippinene, og hva fikk deg til å begi deg ut på et slikt oppdrag?

Jeg og min samboer var på Filippinene høsten 2013 og dro derfra rett før tyfonen Haiyan rammet østkysten. Vi ble sjarmert av både land og folk, og ønsket å gi noe tilbake. Siden vi begge har en bachelor i ernæring, så fikk vi gjennom en frivillig organisasjon kalt «Atlantis» muligheten til å drive et ernæringsprosjekt kalt «Cangumbang Feeding» i området Palo, Leyte. Dette prosjektet har som mål å takle underernæring i det landlige området Palo, med fokus på å gi ett varmt måltid om dagen til barna i lokalsamfunnet. Alle måltidene vi serverte ble gjennomgått og ernæringsmessig analysert av oss for sikre at barna mottok tilstrekkelig med næringsstoffer og energi. Vi ble gitt et daglig budsjett som var penger vi selv hadde betalt inn til organisasjonen før vi dro, og disse pengene holdt til 5 av 7 dager i uken og skulle dekke matbehovet for 36 barn. Vi tok antropometriske mål for å følge vekst og høyden til barna i de 4 ukene vi var der. Gjennom oppholdet bodde vi hos en lokal vertsfamilie som serverte oss 2 måltider om dagen, frokost og middag.

Hvordan tror du økt liberalisering av samfunnet vil hjelpe de svake og fattige?

En økt liberalisering vil føre til at menneskene der nede vil få større muligheter til å løfte seg selv ut av fattigdom. Staten har vist seg udugelig, og er preget av både korrupsjon, interne stammekonflikter og politiske drap. Landet er sterkt religiøst, mye på grunn av fattigdommen og elendighetene som stadig rammer landet. Alle disse faktorene fører til at frivillig hjelp er nødvendig for at landet i det hele tatt skal gå rundt. Private eiendommer for utlendinger er ulovlig å eie, med mindre man er gift med en filippiner og setter eiendommen i deres navn. Dette fører til at det er mye vanskeligere for selskaper å etablere seg og skape arbeidsplasser.

På hvilken måte er frivillig arbeid i tråd med liberalisme og kapitalisme?

Nå er det ofte slik at de fleste som jobber frivillig har et rimelig liberalt syn på verden. Å jobbe frivillig innebærer å bruke sine egne penger og tid på å gi noe, og belønningen kommer i form av glede, livserfaring og nye innholdsrike opplevelser. Enten det å hjelpe mennesker i nød i et fremmed land eller stille opp på dugnad i lokalsamfunnet man bor i. Når det gjelder kapitalisme, så ser man at mennesker med mye ressurser og penger gir mest til nødhjelp og oppstart av frivillige organisasjoner. Penger er en ressurs som får verden til å gå rundt, og man forvalter disse best selv.

Hva fikk du selv ut av oppholdet nede på Filippinene?
Det er så mye av jeg er usikker på hvor jeg skal starte. Først å fremst utvikler man seg mye som person ved å dra til et katastroferammet område. Fordommer og idiotiske holdninger forsvinner, og man lærer seg at Norge faktisk ikke er verdens navle. Filippinene er et land med relativ høy toleranse for andre kulturer, bortsett fra de sørlige delene, hvor muslimske separatister holder til. Dette smitter over på en selv. Befolkningen ser alltid positivt på ting, smiler og er glad selv om forferdelig ting har skjedd. Vertsfamilien hvor vi bodde mistet mange eiendeler under tyfonen, blant annet en TV. Ingen TV betyr ingen karaoke, og det er kritisk under festligheter. Vi vurderte om vi skulle kjøpe en 40 tommers flatskjerm, men fant ut av vi ikke hadde budsjett til dette. De fikk uansett til slutt lånt seg både en TV og karaokesystem, og dette var en stor begivenhet for hele familien. Uten å overdrive, så kan jeg si at syngingen pågikk 12 timer i strekk hver dag i to dager. Det får en virkelig til tenke på hvor mye verdt små materialistiske ting faktisk er. Mange sier at penger ikke er lykke, vel det er rett å slett veldig ignorant. For mennesker som ikke har så mye, så er penger og andre småting veldig mye verdt. Vi kjøpte ting, som ofte for oss er helt ubetydelige, og ga til lokalbefolkningen. Den takknemlighetene de uttrykte er enorm, og man ser virkelig hvordan små teknologiske utviklinger kan hjelpe og gjøre livet enklere og bedre for folk flest.

Har du lyst til å reise tilbake? Hva ville du eventuelt ha gjort annerledes?

Jeg vil absolutt tilbake, og det er en mulighet for at vi gjør allerede nå til våren. Hvis vi kunne gjort noe annerledes, så ville det vært å øke lengden på oppholdet, større budsjett, og skaffet mer forkunnskaper om landet og befolkningen generelt.