Barn med jordklode-ballong

Et kapitalistisk veddemål mot øyeblikkelig klimahandling

Morten Rolland Politikk

Ville du heller ofre velstand og rikdom på usikker klimahandling eller gjøre menneskeheten bedre rustet til å takle alle utfordringer?

Det er en vanlig antagelse i dagens klimadebatt, der man aksepterer en vitenskapelig konsensus om menneskeskapte klimaendringer, at vi må gjøre alt vi kan for å stanse flere utslipp, at dette innebærer å slutte å bruke kull og olje, og at vi må nøye oss med mindre, fordi vi ødelegger jordkloden ved å tømme den for ressurser.

For de følelsesladde, som tror alt er mulig om man bare ønsker noe hardt nok, er det fristende å tro det vil hjelpe å bruke politisk makt for å skattelegge, regulere eller forby det man ikke ønsker, i et håp om mindre ekstremvær og en stabil gradestokk. Siden vi angivelig skader planeten og kommer til å fremprovosere enorme, demografiske omstillinger i fremtiden, så har vi ikke har noe å tape på å ofre vår velstand og vår levestandard i et veddemål om å stanse de menneskeskapte klimaendringene, fordi man da har et håp om å avverge klimakrisen, samt at ingen varig skade har skjedd om vi ikke får en klimakrise likevel, og da er verden fremdeles slik den skal være. Konsekvensene av at de verste klimaendringene slår inn vil derimot være katastrofale.

Pascals veddemål

Det hele minner om «Pascal’s wager», opprinnelig et slags veddemål om gudstro, der Pascal mente man minimaliserte sin risiko ved å leve et liv med tro på Gud, fordi man ikke vil tape noe om det ikke finnes en gud, mens man som troende hadde alt å vinne i etterlivet. I klimatologisk sammenheng bytter man Gud med klimaendringer og tro med politiske klimatiltak. Vi har tross alt ingenting å tape på å prøve, ikke sant?

Drar man analysen litt videre og forstår hva de ulike alternativene potensielt kan innebære, ser veddemålet raskt annerledes ut. Utgangspunktet er ikke bare to mulige utfall, der ene er «ingenting skjer» og den andre er «klimakrisen inntreffer». Klimaforkjempernes forslag innebærer nemlig en selvoppofrelse av vår velstand og levestandard – ikke bare i nuet, men for all overskuelig fremtid og for alle mennesker på Jord, uten noen garanti for at tiltakene vil hjelpe. Det innebærer i praksis ingen økonomisk vekst, skyhøye energikostnader, og at vi alle må stanse oss selv i å ville oppnå mer og ikke høste mer av naturen enn det som gir et klimanøytralt resultat. Alle deres forslag sier vi må gjøre livene våre verre og dømme de fattigste i verden til et liv i uendelig ulykke og uten evner til å oppnå samme velstand og levestandard som de rikeste. Ikke bare det, deres aller beste utfall sier at vi bør leve i fattigdom og ulykke, uten at det engang er verdt det!

Deres veddemål gir derfor ingen gode utfall: Enten blir vi fattigere og får likevel en klimakrise, eller så blir vi fattigere og unngår at klimaet endres, eller så blir vi fattigere helt forgjeves. Vi har bare alt å tape.

Kapitalistisk alternativ

La oss heller foreslå et kapitalistisk veddemål mot øyeblikkelig klimahandling: Selv om konsensusen har rett, og selv om det stemmer at alle de mest usannsynlige og verste konsekvensene inntreffer, hva hvis vi heller velger å leve som om det ikke fantes en klimakrise overhodet, og heller prøve å gjøre alt vi kan for å bli rikere, friere og få flest mulig mennesker ut av fattigdom og inn i et liv i fabelaktig velstand?

Dette innebærer å produsere all den billigste energi vi kan, høste alle de ressurser vi har evne til å avnende og fortsette det gode arbeidet med å utrydde fattigdom, sykdom og materiell nød verden rundt. Vi bør heller ikke holde et eneste CO2-regnskap, men kun bruke all vår tid på å gjøre oss velstående og mer motstandsdyktige mot naturens klør, uansett hva fremtiden kan by på, slik at selv de fattigste av oss vil ha ressursene og evnene til å overvinne alle utfordringer. Slik vi i Vesten ikke lenger opplever sultkatastrofer eller blir lamslått av naturkatastrofer, slik kan også hele resten av verden tilpasse seg og stå sterkere i møte med alle klimaendringer, og på veien vil vi alle ha oppnådd en mye høyere levestandard.

Her finnes det kun gode utfall: Selv i de verst tenkelige scenarioer med menneskeskapte klimaendringer vil vi ha blitt mye rikere og vil kunne tilpasse oss alle slags endringer. I beste fall oppdager vi hvordan mennesket ikke har hatt noen innvirkning på klimaet, og vi har dermed ikke ofret vår levestandard og ødelagt livene til de fattigste på kloden ved å sløse bort dyrebar tid og ressurser for absolutt ingenting. Det vil altså si, at selv det verst tenkelige utfallet i dette veddemålet innebærer et bedre liv enn i dag, hvor vi alle står langt bedre rustet til å tilpasse oss klimaendringene, i motsetning til klimaaktivistenes beste utfall, som sier vi bør gjøre oss alle fattigere i en verden uten klimakrise.

Hva ville du heller gjøre? Ofre all din fremtidig rikdom på klimatiltak vi ikke engang vet fungerer, med den faren at alt kan ha vært forgjeves? Eller gjøre alt vi kan for å utrydde fattigdom og gjøre alle verdens innbyggere rikere og friere, og slik kunne lettere takle alle utfordringer fremtiden måtte bringe, om det så er klimakrise eller klimalykke?