Kåseri om enkelte aspekter ved darwinismen

Espen Hagen Hammer Filosofi

Lær om opprinnelsen til darwinismen, kritikk og svakheter.

Den 19. januar 2021 avholdt Foreningen for Studium av Objektivismen (FSO) et medlemsmøte der Vegard Martinsen kåserte om enkelte aspekter ved darwinismen. I invitasjonen til FSOs medlemmer stod det at «Vegard Martinsen vil kåsere om enkelte aspekter ved darwinismen; om dens opprinnelse, om kritikken av den, om dens mulige svakheter, og han vil gjennomgå det som er det sterkeste argument for evolusjonsteorien.»

Martinsen innledet kåseriet med å si at Charles Darwin (1809–1882) var en stor vitenskapsmann og at han gjorde det meste riktig, men at det er enkelte ting som er verdt å påpeke. Martinsen påpekte at hans innvendinger mot Darwin kan omtales som pirk, men i noen sammenhenger er pirk passende. Et annet viktig poeng er at Darwin ikke visste om mutasjoner; mutasjon som begrep oppstod ikke før etter Darwins tid. Martinsen nevnte også, i en noe humoristisk tone, at kåseriet har en overordnet selvmotsigelse, som han vil komme tilbake til på slutten.

I Philosophy: Who Needs It (1982) skriver Ayn Rand:

«I am not a student of the theory of evolution and, therefore, I am neither its supporter nor its opponent.»

Martinsen har alltid syntes at dette var merkelig; man skulle tro at enhver som er tilhenger av vitenskap og rasjonalitet vil si at evolusjonsteorien er riktig, men Rand hadde altså en nærmest likegyldig holdning til evolusjonsteorien. For omtrent ett år siden fikk Martinsen av Amazon anbefalt boken The Deniable Darwin (2009) av David Berlinski (1942–), som han kjøpte. Fornuft, Egoisme, Kapitalisme (2003) av Martinsen, inneholder et essay om Karl Popper (1902–1994), og dette essayet er blant annet bygget på David Stove (1927–1994), som har boken Darwinian Fairytales (1995). Ettersom Martinsen hadde et forhold til Stove, så fant han det interessant å lese The Deniable Darwin, fordi han synes at alle som har standpunkter som er viktige for dem, regelmessig bør lese forfattere som utfordrer det man selv mener, dette for enten å endre sine standpunkter dersom argumentene skulle tilsi det, eller for å styrke begrunnelsen for de standpunkter man allerede har.

Hverken Berlinski eller Stove er kreasjonister, begge er rasjonelle og vitenskapsorienterte, men de er altså kritiske til Darwin. Berlinski er matematiker, men han er tilknyttet den kreasjonistiske institusjonen Center for Science and Culture. Stove var professor i filosofi i Sydney, som skrev godt og morsomt, men er ikke helt god på alle områder. Martinsen påpekte også at akademikere ofte er selvmotsigende, ettersom de er basert på gale premisser, og da kan man ikke være konsekvent.

Fag

Før Martinsen begynte å snakke om evolusjonsteorien, tok han en omvei om fag. Martinsen vil påstå at alle fag, spesialvitenskapene man kan studere på universitetet, fag man bruker i jobben sin, osv., de er nyttige – altså fag som fysikk, matematikk, biologi, historie osv. Fag er nyttige enten direkte ved at man bruker dem selv, eller indirekte ved at man bruker produkter som er fremkommet på grunn av fag som man ikke er direkte involvert i. For eksempel har ting som mobiltelefoner, biler, og hus kommet som følge av at noen kan fysikk. Også fag som homoforskning er nyttig. Men, det er enkelte spørsmål innenfor enkelte fag som ikke er nyttige: Det vil si at de kan være nyttige for fagfolk som kan gjøre en karriere utav å finne svarene på slike spørsmål. Et typisk eksempel på slike spørsmål er: «Hvor kom mayaene fra?» Mayaene, et folkeslag i Mellom-Amerika, vet man ikke hvor kom fra, og en forsker kan kanskje gjøre en karriere hvis han klarer å svare på det, men dette er ikke noe som har betydning for vanlige folk.

Evolusjonsteoriens opprinnelse

Martinsen gikk så inn på evolusjonsteoriens opprinnelse, og begynte med universets opprinnelse. Noen påstår at universet kommer fra Big Bang, og en teoretisering av det er gitt i boken A Universe from Nothing (2012) av fysikeren Lawrence M. Krauss (1954–), som inneholder et etterord av adferdsbiologien og evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins (1941–), vår tids mest kjente darwinist. Big Bang-teorien går ut på at universet ble til i en stor eksplosjon for rundt 13,5–14 milliarder år siden, hvor universet så har utvidet seg fra et lite punkt. Hvis den teorien er riktig, har man ifølge Krauss teorier og formler som forteller om universets mekanismer og innhold. Videre sier Krauss at av den energien som må være i universet, så kan vi kun observere ca. 30 %, mens de resterende ca. 70 % som må være der, kan vi ikke observere og følgelig ikke vite noe om. Det Krauss altså sier er at universet må ha blitt til som følge av noen reaksjoner inne i den delen som vi ikke kan vite noe om. Etter Big Bang ble det dannet stjerner, planeter, og galakser, og man har beregnet at Solen ble til for ca. 4,6 milliarder år siden. Jorden oppstod utenfor Solen, og man mener at liv oppstod på Jorden for ca. 3,5 milliarder år siden. Hvordan oppstod liv? Slik Martinsen ser det er det tre teorier som man har tatt utgangspunkt i:

  1. Gud skapte liv
  2. Liv kom fra verdensrommet
  3. Liv oppstod ved en tilfeldighet

Ifølge Martinsen kan teori nr. 1 avskrives ettersom det ikke er noen gud. Teori nr. 2 kan også avskrives ettersom liv da må ha oppstått et annet sted, noe som reiser spørsmålet om hvordan liv oppstod der. Konklusjonen er altså at liv må ha oppstått ved en tilfeldighet. Forklaringen er sannsynligvis at det på ett eller annet tidspunkt ett eller annet sted har det vært den riktige kombinasjonen av kjemikalier og mineraler med riktig temperatur og lynnedslag i riktig rekkefølge og i en fordelaktig frekvens, og det er altså disse prosessene som har ført til at det oppstod liv. Sannsynligheten for at liv oppstår er riktignok liten, men på den annen side finnes det mange muligheter for liv å oppstå ettersom det finnes et enormt antall stjerner og planeter i universet, og liv har vitterlig oppstått på Jorden.

Livet må ha begynt i en svært enkel form, altså i form av encellede mikroorganismer, og dette har etter hvert utviklet seg til mer avanserte livsformer som dinosaurer, pattedyr, og mennesker. Evolusjonsteorien er at disse har utviklet seg ved mutasjoner, som vil si at avkommet er litt forskjellig fra opphavet. Avkommet har da vært litt bedre tilpasset omgivelsene enn det opphavet har, et fenomen kjent som survival of the fittest. Dette betyr ikke at det er den sterkeste som overlever, men at den som er best tilpasset omgivelsene som overlever. Dette har over tid ført til at nye arter har blitt til som er bedre tilpasset omgivelsene, og derfor har vi i dag et stort antall forskjellige arter.

Ved nærmere inspeksjon av kroppens anatomi, for eksempel øyet, ser man at dets anatomi er meget komplisert. Hvordan det mottar og tolker lyssignaler og sender de videre til hjernen som så blir til synsinntrykk, det at det er to øyne og ikke ett – noe så å si alle avanserte dyr har og som tillater dybdesyn – osv. Martinsen bemerket at noen dyr, slik som for eksempel ugler, ikke har en kobling mellom de to synsinntrykkene som direkte tillater dybdesyn, og at de følgelig må bevege hodet fra side til side for å oppnå dybdesyn. En tilsvarende komplisert mekanisme finner man i øret og dets anatomi, der dets indre komponenter oppfatter lyder gjennom vibrasjoner, for så å sende signaler videre til hjernen som vi da oppfatter som lydinntrykk. Dette er altså meget kompliserte mekanismer, hvor hver av disse tingene har blitt til ved meget små og tilfeldige endringer og mutasjoner fra generasjon til generasjon.

Kritikerne av evolusjonsteorien mener at det er for lav sannsynlighet til at alt dette kan skje. Martinsen siterte den tysk-østerrikske logikeren, matematikeren, og analytiske filosofen Kurt Gödel (1906–1978), som ikke trodde på evolusjon:

«The formation within geological time of a human body by the laws of physics (or any other laws of similar nature), starting from a random distribution of the elementary particles and the field, is as unlikely as the separation by chance of the atmosphere into its components.»

Det Gödel altså sier er det at alle livsformene i dag har blitt dannet i løpet av den tiden som har gått siden liv oppstod, det er like sannsynlig som at alle molekylene som flyr rundt i et rom tilfeldig samler seg i et vannglass, noe som er helt usannsynlig.

For å undersøke om det er noen sammenheng mellom teorien og virkeligheten har man gjort forsøk på bananfluer, som har en veldig kort livssyklus og følgelig et kort tidsspenn mellom hver generasjon. Utfra disse eksperimentene har man ikke observert noen mutasjoner som kan føre til at det oppstår nye arter. (Uthevet her.)

Martinsen bemerket at idéen om evolusjon ikke er nytt med Darwin, det er noen som har vært inne på den før. Martinsen viste til boken The Lunar Men (2002) av Jenny Uglow (1947–), som handler om en gruppe intellektuelle menn i England på slutten av 1700-tallet og starten av 1800-tallet, som møttes ved hver fullmåne for å diskutere og utveksle idéer. Denne gruppen, som formelt het Lunar Society, bestod av blant annet kapitalister, entreprenører, skribenter, oppfinnere, og naturfilosofer. Blant de som var med i den gruppen var James Watt (1736–1819), oppfinneren av dampmaskinen; John Baskerville (1707–1775), en boktrykker som har fått en skrifttype oppkalt etter seg; Josiah Wedgwood (1730–1795), en porselensmaker; og Erasmus Darwin (1731–1802), bestefaren til Charles Darwin, som altså var inne på evolusjon. Martinsen siterte fra The Lunar Men, som igjen siterer fra Histoire Naturelle (1753) skrevet av den franske biologen Georges-Louis Leclerc de Buffon (1707–1788), som altså er etter at Carl von Linné (1707–1778) hadde kartlagt planteriket:

«Once it was admitted that there were families among plants and animals, then one can equally well say that the ape is of the family of man, that it is a generative man, or that man and ape have had a common ancestor like the horse and the ass, that each family, whether of animals or plants, came from a single stock.»

Dette er altså skrevet i 1753, mens Charles Darwins hovedverk On the Origin of Species ble publisert over 100 år senere i 1859. Videre fra The Lunar Men:

«The more [Erasmus] Darwin thought upon this, the more convinced he became.»

Idéen om evolusjon var altså en idé som var i tiden da Charles Darwin publiserte On the Origin of Species.

Malthus

En annen kjent og viktig person som også var aktiv på denne tiden, var den engelske presten og økonomen Thomas Robert Malthus (1766–1834). Martinsen siterte fra An Essay on the Principle of Population (1798) av Malthus:

«Population, when unchecked, increases at a geometrical ratio. Subsistence increases only in an arithmetical ratio.»

Det Malthus mener med dette er at befolkningen øker eksponentielt, mens matproduksjonen øker lineært, noe Martinsen understreket er feil. Martinsen poengterte at noe spesielt ved Malthus er at det er fire viktige poenger ved ham, hvorav tre av dem er feil og ett er riktig. De tre poengene der Malthus tok feil er han kjent for (hvorav det ene er nevnt ovenfor), mens ved det ene riktige poenget er han glemt. Martinsen gjennomgikk ikke alle disse fire poengene, men en gjennomgang av alle poengene er å finne i Martinsens innlegg om Malthus på Gullstandard, som Martinsen siterte fra:

«I sine teorier innen sosialøkonomi fornekter Malthus Says lov, og derfor blir stort sett alt han hevder innen økonomi, feil. Han hevder at aggregert tilbud og aggregert etterspørsel ikke nødvendigvis er like, og ofte er ulike; han hevder at det kan være for mye produksjon, for mye sparing og for liten etterspørsel; han mener at arbeidsløshet kan skape deflasjon. Han mener også at for stor etterspørsel kan skape inflasjon. Han er tilhenger av statlig pengebruk for å kompensere for manglende privat etterspørsel. Malthus ser at en slik offentlig pengebruk kan innebære sløsing, men mener at dette er nødvendig for å korrigere for den overflødige produksjonen. Malthus var således en proto-keynesianer.»

Martinsen la til at Malthus var en av de få økonomene på den tiden som var tilhenger av kornlovene, noe som innebar toll på korn. Adam Smith (1723–1790) var kjent for å være imot kornlovene. Men Malthus hadde altså rett på ett viktig punkt, som han i dag ikke er husket for, og Martinsen siterte videre fra innlegget:

«Statlige tiltak for å hjelpe [de fattige] […] løser ikke problemet, de fører tvert imot til at problemene blir enda større. [De engelske Poor Laws gjorde bare problemene verre og verre.]»

Videre siterte Martinsen fra Stove sin bok What’s Wrong With Benevolence (2011), som også er sitert i innlegget på Gullstandard, der Stove kommenterer Malthus:

«People were puzzled in Malthus’ time why the Poor Laws never effectively relieved poverty but, on the contrary, always found more poverty to be relieved. People are similarly puzzled now why the welfare state never achieves its objects, but instead, always finds that a greater proportion of people is entitled to its assistance. But Malthus solved this mystery by pointing out that such systems must tend to create more of the very poverty which they are meant to relieve.»

Martinsen siterte så videre fra An Essay on the Principle of Population:

«The unlimited exercise of private judgement is a doctrine inexpressibly grand and captivating and has a vast superiority over those systems where every individual is in a manner the slave of the public.»

Malthus sier altså at et system der individet får bestemme selv er mye bedre enn et system der individet er «slave of the public», eller sagt med andre ord at private eller frivillige tiltak er mye bedre enn statlige tvangstiltak.

Martinsen siterte videre fra An Essay on the Principle of Population:

«The proper office of benevolence is to soften the partial evils arising from self-love, but it can never be substituted in its place. If no man were to allow himself to act till he had completely determined that the action he was about to perform was more conducive than any other to the general good, the most enlightened minds would hesitate in perplexity and amazement; and the unenlightened would be continually committing the grossest mistakes.» 

Martinsen siterte så fra Darwinian Fairytales (1995) av Stove:

«Malthus was convinced that communism would replace the existing comparative poverty of most by the absolute poverty of all, and that it would in the process, destroy ‘everything which distinguishes the civilized from the savage state’.»

Malthus innså altså at kommunisme vil erstatte litt fattigdom for noen, med absolutt fattigdom for alle. Martinsen siterte igjen fra What’s Wrong With Benevolence:

«… the psychological root of communism is benevolence. Lenin, Stalin, and the rest would not have done what they did, but for the fact that they were determined to bring about the future happiness of the human race.»

Martinsen siterte videre fra sitt innlegg på Gullstandard, fra at avsnitt som igjen er hentet fra What’s Wrong With Benevolence:

«Malthus innså også, ifølge Stove, at når muligheten til å tjene penger blir fjernet som motivasjon for arbeid vil tvang være det eneste alternativ: «cash nexus» ([Thomas] Carlyles begrep fra 1839, mye brukt av marxister som noe forferdelig) må erstattes av «terror nexus». Alle kommunister og sosialister foretrekker «terror nexus» fremfor «cash nexus», dvs. de foretrekker å bruke tvang som motivasjon heller enn å tillate at muligheten til å tjene penger skal fungere som motivasjon.»

Martinsen påpekte at der Malthus bruker ordet «benevolence», ville vi i dag ha brukt «altruisme». Ordet «altruisme» ble skapt først i 1851 av Auguste Comte (1798–1857), og dette var etter Malthus sin død i 1834. Stove bruker også noen ganger ordet «benevolence», men mener med dette altså «altruisme».

Martinsen siterte videre fra eget innlegg på Gullstandard, hvor han siterer Darwinian Fairytales, der Stove kommenterer Malthus:

«..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth.»

Altruismen vil ødelegge alt, og dette forstod Malthus.

Martinsen siterte videre fra innlegget om Malthus på Gullstandard, fra Stoves konklusjon om Malthus, som Martinsen omtalte som upassende:

«Malthus was the last thinker of major importance who was an unqualified supporter of private property, the bourgeois family, and the «apparently narrow principle of self-interest.»

Martinsen poengterte at om man oppdaterer Malthus sin terminologi, så er han på akkurat dette punktet om altruisme på side med Objektivismen.

Martinsen gikk så tilbake til Malthus sitt poeng om befolkning og mat, hvor han altså mener at befolkninger vokser raskere enn produksjonsveksten til mat. Martinsen poengterte at man bør huske på at – dersom vi inkluderer våre venner fra planteriket – at alle befolkninger er mat, og all mat er befolkninger. Malthus skrev kun om mennesker, og å skape et slikt skille mellom mennesker og dyr og planter, blir feil. Malthus skrev flere utgaver av An Essay on the Principle of Population, men etter hvert modererte han dette poenget. Opprinnelige mente han altså at folk ville fått så mange barn som mulig inntil man ikke lenger kunne fø dem. Etter hvert innså Malthus at folk ofte venter med å gifte seg, og at de ikke får så mange barn de kan, og i senere utgaver av An Essay on the Principle of Population har han moderert poenget om at befolkninger vokser raskere enn matproduksjonen. Men, det er som sagt poenget som det opprinnelig stod Malthus er kjent for, og det var den versjonen som fant veien inn i darwinismen.

Noen svakheter ved Darwins evolusjonsteori

Ifølge Darwins teori gjør vi det vi kan for å få flest mulig barn, noe som opplagt er feil, og flere utsagn av den typen fra Darwin finner man flere steder. Martinsen siterte fra The Biological Basis of Teleological Concepts (1990) av Harry Binswanger, der Binswanger siterer On the Origin of Species:

«As many more individuals of each species are born than can possibly survive […]»

Dette skulle tilsi at barnedødeligheten hos mennesker er stor, men i virkeligheten er den nær sagt null. Ser man videre til dyr som mennesker omgir seg med, slik som hunder, katter, husdyr, osv., så stemmer ikke det der heller. Darwin tar derfor feil også med dette utsagnet. Martinsen påpekte at Stove sier å ha lest alt som Darwin har skrevet, i tillegg til mange moderne darwinister, og ifølge ham er det ingen som har hatt innsigelser mot Darwin på dette punktet. Også Binswanger gjengir dette utsagnet uten noen innsigelser.

En implikasjon av Dawkins sin mer moderne versjon av darwinismen er at alle vil ofre seg for mer enn to brødre, hvilket vil si at dersom man i en situasjon kan la to eller flere av sine brødre overleve mens man samtidig selv dør, så gjør man det, men dette stemmer ikke.

Darwinismen sier også at alle skadelige vaner vil forsvinne, det vil si alle vaner som kan begrense befolkningsvekst. Ifølge Darwins teorier vil derfor ting som abort, alkoholisme, adopsjon, altruisme, sølibat, narkotikabruk, usunt levesett, osv. forsvinne av seg selv. Darwin sier også at de vellykkede er de som formerer seg mest, noe som heller ikke stemmer – dersom man da ikke har en noe uvanlig definisjon av «suksess».

Darwin brukte uttrykket «struggle for life» – kampen for tilværelsen, men Darwin sier eksplisitt at «struggle» er en metafor; livet er ikke en endeløs kamp for tilværelsen. Det nærmeste man kommer noe som ligner på det i virkeligheten er for eksempel om man kaster brødsmuler til noen måker på stranden, hvorpå måkene kaster seg over brødsmulene i noe som kan ligne en kamp for tilværelsen. Martinsen refererte til en av Darwins tilhengere, den engelske biologen og antropologen Thomas Henry Huxley (1825–1895), som hadde blitt spurt om å gi et eksempel på kampen for tilværelsen. Eksempelet Huxley gav var den engelske borgerkrigen (1642–1651), som handlet om maktfordelingen mellom kongen og parlamentet, noe Martinsen omtalte som absurd.

«Det egoistiske gen»

I forordet til The Selfish Gene (1976) av Dawkins, sier han følgende:

«We are survival machines, robot vehicles blindly programmed to preserve the selfish molecules known as genes.»

Dette kommer altså fra vår tids fremste darwinist. Martinsen påpekte at Dawkins senere går tilbake på dette, men dette er fordi – som påpekt innledningsvis – at han er determinist, og følgelig ikke kan være konsekvent. Martinsen viste så til et annet spesielt eksempel fra The Selfish Gene, om små apekatter som blir kidnappet av en mor som har mistet sitt eget barn for så å oppdra dem:

«This is the case of bereaved monkey mothers who have been seen to steal a baby from another female, and look after it.»

Det Dawkins sier her er at et slikt scenario, der en annen kvinne kidnapper barnet ditt for så å oppdra det som sitt eget, er fordelaktig for en ung mor, ettersom hun da vil ha ressurser til å skaffe flere barn. Nå snakker Dawkins her om apekatter, men det interessante er mennesker, og Martinsen poengterte at Dawkins åpenbart mener at dette også bør gjelde for mennesker.

Stove har uttalt at bokens tittel, The Selfish Gene, er et salgstriks. En vitenskapelig presis tittel ville vært noe slikt som «Det selvrepliserende gen», men det ville vært en like spennende tittel som «Den fiskespisende katt» eller «Den bjeffende hund», og Stove gir Dakwins et pluss for å ha markedsføringsteft for å gi boken tittelen The Selfish Gene. Martinsen poengterte at om man snakker om egoisme på en positiv måte, så oppnår man salgssuksess – verdens mestselgende etikkbok er tross alt The Virtue of Selfishness (1964) av Ayn Rand. Leonard Peikoff har uttalt at om Rand hadde kalt etikken sin for noe annet, så ville hun ikke fått noe oppmerksomhet i det hele tatt, så man kan si at tittelen The Virtue of Selfishness også er et salgstriks – hvis man da ikke betrakter bøker som Bibelen og lignende som etikkbøker.

Martinsen refererte til et annet poeng Stove har om Dawkins’ teori om egoistiske gener: Dawkins’ teori går ut på egentlig skulle mennesket handlet helt slik som genene våre fortalte oss at vi skulle handle, altså formere oss mest mulig, leve sunt, osv., men vi klarer å vri oss unna fordi vi har fri vilje, selv om Dawkins ikke sier dette eksplisitt – vi kan jo gjøre «syndfulle» ting slik som å ikke få barn og å leve usunt. Men egentlig bør vi gjøre som genene våre sier, og Stove poengterer at teorien om egoistiske gener kanskje er en ny religion, ettersom den inneholder noe overordnet som mennesket bør adlyde, men som vi kan velge å synde imot som følge av fri vilje. Dette er altså teorien som visstnok tok slutt på religionen, men som viste seg å være en ny religion.

Dawkins har også et poeng med memer eller memes, som er noe man har i bevisstheten som man i dagligtalen kaller en idé, et prinsipp, eller et begrep, som man kan spre gjennom kommunikasjon. I Dawkins’ teori ligger det implisitt at man ikke har fri vilje; man bare mottar og godtar en slik idé uten at det foregår en tankeprosess. Slik kan man si at man kan spre memer. Den engelske nevropsykologen Nicholas Humphrey (1943–) har kommentert følgende om Dawkins’ teori, et poeng som Dawkins støtter og siterer i The Selfish Gene:

«Memes should be regarded as living structures, not just metaphorically but technically. When you plant a fertile meme in my mind you literally parasitize my brain, turning it into a vehicle for the meme’s propagation in just the way that a virus may parasitize the genetic mechanism of a host cell. And this isn’t just a way of thinking—the meme for, say, ‘Pythagoras’s Theorem’ is actually realized physically, millions of times over, as a structure in the nervous systems of individual men.»

Stove kommenterer dette på følgende måte i Darwinian Fairytales:

«I cannot speak for others, but for my own part, it is impossible to read these words without feeling anxiety for Dr Dawkins’s sanity. I try to think of what I, or anyone, could say to him, to help restrain him from going over the edge into absolute madness. But if a man believes that, when he was first taught Pythagoras’s Theorem at school, his brain was parasitized by a certain micro-maggot which, 2,6oo years earlier, had parasitized the brain of Pythagoras, … what can one say to him, with any hope of effect?»

Oppsummering

Martinsen vil si at i det store og det hele så har Darwin rett: liv ble til ved en tilfeldighet, det har vært en evolusjon, det har oppstått nye arter; der noen har vært bedre tilpasset og overlevd mens andre har dødd ut, men enkelte av premissene som Darwins teori er bygget på er feil, og Darwin sier noen ting som er feil.

Martinsen poengterte at evolusjonsteorien er et spørsmål innen biologi, som er et fagområde som er helt unyttig for folk flest. Det har ingen betydning for vanlige folk om det er Darwins teori, Jean-Baptiste Lamarck (1744–1829) sin teori, eller om det er en annen teori som er riktig. Ettersom dette ikke har noen påvirkning på våre liv, så trenger ikke vanlige folk å vite noe om dette. Vi lever, vi er slik vi er, og sånn er det. Hvordan livet oppstod er heller ikke viktig. Spørsmålet om evolusjonsteorien er kun nyttig for biologer. Evolusjonsteorien ble riktignok opprinnelig brukt til å svekke oppslutningen til og troen på Gud, men det finnes andre holdbare argumenter mot troen på Gud.

Appendiks

Etter at On the Origin of Species ble publisert i 1859, fikk Darwins evolusjonsteori stor oppslutning og ble diskutert hyppig i mange land. Av alle land der Darwins evolusjonsteori fikk innflytelse, så fikk den størst innflytelse i Russland. I Russland fikk Darwins evolusjonsteori så mye omtale at det kan sammenlignes med klimadebatten i Norge i dag. På slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet var det seminarer, konferanser, tidsskrifter, diskusjoner i avisene osv. om Darwins evolusjonsteori, der alle oppegående kunne mye om evolusjonsteorien.

En av Russlands mest fremtredende biologer på denne tiden var Lev Semyonovich Berg (1876–1950), som var en verdenskjent biolog; han publiserte bl.a. et verk i flere bind om russiske ferskvannsfisker, og han fikk Stalinprisen posthumt i 1951. Martinsen påpekte det at Berg fikk Stalinprisen ikke nødvendigvis er diskvalifiserende for Berg. Berg var professor i biologi ved universitet i Petrograd, men han var kritisk til Darwins evolusjonsteori, og han hadde sin egen teori om evolusjon. I motsetning til Darwins evolusjonsteori som sier at evolusjonen skjer gjennom mange små skritt, går Bergs evolusjonsteori ut på at evolusjonen skjer gjennom store, kraftige skritt, altså at det var større forskjeller mellom avkom og opphav enn det Darwins teori sier.

På universitetet i Petrograd var det på den tiden et krav om å ha en viss bredde i sitt studium, for eksempel for å kunne ta tilsvarende en mastergrad i historie måtte man ha noe større faglig bredde utover bare historie. Ett av tilbudene som skulle gi studentene faglig bredde var et kurs i biologi, og det kurset ble gitt hvert semester. Berg underviste ofte i det kurset. Han må derfor ha kjent godt til Darwins evolusjonsteori, kritisert den, og så ha presentert sin teori som et alternativ til Darwins teori i kurset i biologi. Martinsen påpekte at dette er noe akademikere gjør når de har anledning til det. En av de som tok tilsvarende mastergrad i historie ved universitet i Petrograd, og som da tok dette kurset i biologi, var Ayn Rand. Sannsynligvis var det Berg som var hennes foreleser i biologi, og han har da lagt vekt på Darwins evolusjonsteori og sin egen teori som en alternativ teori. Martinsen spekulerte i at Rand antagelig må ha tenkt at: «Det her må være interessant for de som er interessert i dette, men det spiller ingen rolle for meg.» Og derfor han hun følgelig inntatt standpunktet:

«I am not a student of the theory of evolution and, therefore, I am neither its supporter nor its opponent.»

Angående den overordnede selvmotsigelsen som Martinsen nevnte innledningsvis; han holdt et kåseri om et tema som han selv sier er helt unyttig.

PS

Dette kåseriet var en forkortet og muntlig versjon av en lengre versjon med lysbildepresentasjon som opprinnelig skulle ha blitt holdt tidligere, men som ble utsatt og forkortet grunnet at lysbildepresentasjonen gikk tapt.