Objektivistisk epistemologi

 
Objektivistisk epistemologi
 
 

Sanser og persepsjonFri viljeBegreper og begrepsdannelseAbstrakte begreper og definisjonerObjektivitet og logikkFornuft og følelser

Hvordan oppnår vi kunnskap og er det mulig med sikker viten? Ayn Rand besvarte disse epistemologiske spørsmålene med sin filosofi, Objektivismen.

Mens metafysikk er et begrenset emne, er neste gren i det filosofiske treet, epistemologi, langt mer komplisert. Metafysikkens eneste oppgave er å erkjenne at det eksisterer en virkelighet vi kan oppleve direkte og utlede aksiomer og slutninger basert på dette selvinnlysende og implisitte faktumet. Metafysikk tar for seg de bredeste abstraksjonene vi kan slutte om virkeligheten og håndterer ikke noen konkrete eksisterende ting eller fenomener.

Epistemologi, derimot, tar for seg noe konkret: Mennesket og dets verktøy for å sanse og tolke virkeligheten. Vi mennesker er levende vesener, i motsetning til steiner, elver og hus. Vi skiller oss i tillegg fra andre levende vesener, i og med at vi i motsetning til for eksempel dyr må velge visse typer handlinger for å overleve. Dyr finner mat og ly basert på instinkter og kan beskytte seg selv mot elementer og andre dyr takket være pels, klør og andre medfødte egenskaper. Planter overlever ved å strekke røttene sine mot vann og nødvendige mineraler, og ved å strekke bladene sine mot sollys.

Mennesket har ingen automatisk form for overlevelse. Vi har ingen medbrakte instinkter og vi fødes nakne og hjelpeløse inn i verden. Så hvordan overlever vi? Ved hjelp av vår fornuft og ved hjelp av å benytte oss av rasjonell tenkning. Aristoteles identifiserte således mennesket som det rasjonelle dyret.

Vi lager klær og hus for å beskytte oss mot vær og vind, vi lager verktøy for å skaffe mat og komfort, og vi lager kunst og underholdning for å dekke våre intellektuelle og åndelige behov. Men ingen av disse elementene finnes ute i naturen. Mennesket må observere virkeligheten, tolke egenskapene korrekt og tenke ut hvordan man kan benytte bestanddelene i nye konfigurasjoner.

Som nevnt skjer ingenting av dette, som foregår på det konseptuelle nivået, automatisk for oss. Vi må tenke, vurdere og handle i tråd med virkeligheten, i tråd med virkelighetens egenskaper og i tråd med våre egne apparater for sansning, persepsjon og abstrakt tenkning. Hadde dette vært automatisert, hadde det ikke vært noen sak. Men det er en manuell, villet prosess, og mennesket er i stand til å begå store tankemessige feil – det vil si slutninger som er stikk i strid med virkeligheten og som følgelig er skadelige. Det er her epistemologien spiller en stor og nødvendig rolle for mennesket: Hvordan tenker du i tråd med virkeligheten? Hva er korrekt oppskrift for å organisere virkeligheten mentalt? Og finnes det sikker kunnskap?

Ayn Rand og Objektivismen gir svar på dette gjennom temaer som sanser og persepsjon, fri vilje, begreper, kontekst, hierarki, objektivitet og følelsenes rolle. Epistemologi er et omfattende emne og kanskje det aller viktigste innen filosofien. Derfor vil mengden innhold om objektivistisk epistemologi nødvendigvis være av et stort omfang. I første omgang går vi derfor gjennom et overblikk over de viktigste emnene innen epistemologi, før vi begynner med mer dypdykk innen hvert tema.

For ordens skyld: Ordet «epistemologi» er ikke allment kjent blant folk flest. Det er satt sammen av de to greske ordene epistêmê og logos, som kan bli oversatt til henholdsvis «kunnskap» og «erkjennelse», og «læren om». Epistemologi betyr derfor «læren om kunnskap».

Sanser og persepsjon

Se hele artikkelen «Sanser og persepsjon»

Sansning, evnen til å oppfatte eksterne stimuli i ulike former, er startpunktet for alle bevisste skapningers møte med virkeligheten. Innholdet i menneskets bevissthet kan deles inn i tre nivåer: sanseopplevelser, persepter og begreper. Sanseopplevelser er stimuli som reagerer med sanseorganer, persepter er automatiske integrasjoner av sanseopplevelser som gjør at vi oppfatter objekter og fenomener, og begreper er viljestyrte integrasjoner av persepter til mentale enheter. Det perseptuelle nivået er vårt utgangspunkt, eller det vi mener med «direkte oppfattelse».

Ettersom både sanseinntrykk og persepter fungerer automatisk, er sansene ufeilbarige, alltid gyldige og aksiomatiske. Du kan ikke tenke og vurdere noe før sansene har registrert noe. Angriper du sansenes gyldighet, angriper du røttene til all tenkning, inkludert begrepene du bruker i angrepet. Vår automatiske sammenfatning av sansestimuli innebærer at mennesket ikke har noen viljestyrt påvirkning til å feiloppfatte en situasjon. Vi kan kun feiltolke det vi ser, for eksempel å tro at en lakenkledd person er et spøkelse. Sansene gir oss kun informasjon, og det er vår tenkning som eventuelt fører til gal konklusjon.

Illusjoner trekkes ofte frem som et bevis for at vi kan feiloppfatte virkeligheten, men ifølge Ayn Rand er dette et tegn på sansepersepsjonens styrke. Sansene og persepsjonen gir oss totalbildet av enhver situasjon, uavhengig av om vi har oppdaget alle relevante fakta ennå. Når en rett pinne ser bøyd ut i vann oppfatter vi situasjonen likevel korrekt, siden lysets hastighet er en annen i luft enn i vann. Fargeblindhet er et tegn på at sanseapparatet er skadet, men den fargeblinde personen oppfatter den samme virkeligheten som en person med et normalt sanseapparat, bare i en annen form. Virkelighetens bestanddeler treffer sanseorganer med ulike egenskaper, og det som varierer er formen på informasjonen – enten det dreier seg om en person med normalt syn, en fargeblind person, en flaggermus eller en bie.

Menneskets sanseapparat har en bestemt identitet. Det er det samseapparatet vi har og det er det og kun det vi kan forholde oss til og ta utgangspunkt i. Andre dyr kan ha sanseapparater som er annerledes, og den form de opplever virkeligheten i kan da være annerledes enn den mennesker opplever. Vi oppfatter ikke virkeligheten med ekko-lokalisering eller fasettsyn, fordi vår bestemte sansning gjør at vi ikke kan sanse på andre måter (og vice versa).

Sansenes funksjon er å kondensere store mengder med fysiske og kjemiske data, slik at vi oppfatter mange egenskaper ved en rød tomat basert på lengden på lysbølgene som tomaten reflekterer og absorberer, kjemiske bestanddeler og den molekylære sammensetningen som vi lukter. Sansenes hensikt er å gi oss begynnelsen på den kognitive prosessen ved å vise oss virkeligheten og likheter og ulikheter mellom objekter. Dette gjør oss i stand til å organisere det perseptuelle materialet mentalt og fungere videre på det konseptuelle nivået.

På spørsmålet om sansekvalitetenes metafysiske status, kan du forestille deg deg to gafler: Den ene fra hverdagen som er grå og metallisk, og den andre fra fysikkens verden som består av kolliderende partikler og stråler. Hva er ekte? Eksistensens ultimate bestanddeler fungerer på en måte som fører til at de blir oppfattet slik de gjør av sanseorganene. Objekter på et mikroskopisk nivå blir fanget opp på et makroskopisk nivå av våre sanseorganer, og resultatet er farger, fasthet og lignende vi oppfatter direkte. Sansekvaliteter er ikke «i objektet» (med uavhengig eksistens av vår persepsjon) eller «i sinnet» (kun en subjektiv forestilling). Sansekvaliteter er en interaksjon mellom objekt og sanseorgan, og er resultatet av egenskapene i objektet som møter egenskapene ved sansene.

Bevissthet har til syvende og sist en identitet: sansepersepsjon er hva det er og ingenting annet. Identitet gjør ikke bevissthet ugyldig, men er derimot en forutsetning. All standard for tenkning og kunnskap, altså epistemologi, må ta utgangspunkt i at bevisstheten er det den er.

Fri vilje

Se hele artikkelen «Fri vilje»

I likhet med dyr og andre bevisste vesener har mennesket evnen til å automatisk fange inn sanseinntrykk og persepter (objekter og fenomener). Mennesket er imidlertid alene om å ha ett ekstra nivå: det konseptuelle, og dette fungerer ikkeautomatisk. Tenkning, det vil si abstrahering, å se sammenhenger og foreta slutninger, altså å danne begreper og konseptualisere, er en mental handling som må villes av hvert menneske til enhver tid.

Ayn Rand hevder at mennesket har fri vilje, og med dette mener hun at mennesket er i stand til å fokusere sin egen bevissthet. I dette øyeblikket kan du enten være helt oppmerksom på teksten, bringe inn relevant bakgrunnskunnskap og trekke nye sammenhenger mentalt, eller du kan la tankene flyte av sted.

I motsetning til dyr, som baserer seg på det perseptuelle nivået og dermed er ufeilbarige i sin oppfattelse av virkeligheten, er mennesket feilbarig. Å danne begreper og tenke korrekt, det vil si å fungere på det konseptuelle nivået, er en mental aktivitet vi må styre på egen hånd, og her er det lett å trå feil. Det er dette som er epistemologiens oppgave: å veilede mennesket til korrekt, virkelighetstro tenkning.

Mennesket er et vesen med viljestyrt bevissthet, og menneskets primære valg er å fokusere sin bevissthet eller ikke. Å fokusere bevisstheten innebærer å være dedikert til full oppmerksomhet om virkeligheten og jobbe med å fatte all relevant informasjon klart og tydelig. Er du fokusert er du alltid klar til å tolke ny data, se sammenhenger og holde deg til korrekte metoder for tenkning så langt du kjenner til disse.

Fokus er en første årsak i bevisstheten og kan ikke forklares av noe mer grunnleggende, som arv og miljø. Det er ingen utenforliggende grunn til at en person velger å fokusere: Han velger simpelthen å gjøre det eller ikke.

Alternativet til å være fokusert er å ikke bry seg med å ha klar tenkning og full årvåkenhet om sine omgivelser og situasjon til å begynne med. Men det finnes også et tredje alternativ: unnvikelse, eller «evasion» på engelsk. Dette er en mental handling der man aktivt går inn for å ignorere noe ved virkeligheten. Personer som viker unna fakta setter gjerne en følelse høyest, og velger å fortrenge hele eller deler av virkeligheten for å opprettholde en god følelse eller stenge ute en vond følelse.

Hvilke faktorer forårsaker menneskets valg og handlinger etter det primære valget om å fokusere bevisstheten? I filosofiens historie er mennesket ofte presentert som enten et unaturlig vesen som handler uten årsaker eller en marionett forhåndsbestemt av krefter utenfor seg selv. Ayn Rand avviser denne fremstillingen og forklarer at menneskets tenkning og handlinger har årsaker, men at de er valgt av mennesket selv. Andre årsaker er mulige under samme forutsetninger og kun individet velger blant dem.

Fri vilje er et aksiom, en kollorar av bevissthet og et prinsipp ved røttene av menneskelig kunnskap som er en forutsetning for argumenter og bevis. Vi vet vi har fri vilje fordi vi kan observere det direkte via introspeksjon: Du «ser inn i ditt eget sinn» og observerer at du alltid styrer hva du vil tenke på.

Menneskets sanser er gyldige og menneskets sinn er fritt, men hvordan skal mennesket bruke sitt sinn? Det er på tide å åpne dørene til epistemologiens storstue og teorien om begrepsdannelse.

Begreper og begrepsdannelse

Se hele artikkelen «Begreper og begrepsdannelse»

Ayn Rands teori om begreper utgjør kjernen i den objektivistiske filosofien. For å leve et godt og vellykket liv må vi handle i tråd med kravene virkeligheten setter overfor oss, og for å handle korrekt må vi først tenke korrekt. Rollen til epistemologi er å veilede mennesket i å tenke fornuftig og logisk, og begreper utgjør byggesteinene i fornuften – de er fornuftens verktøy. Hvis vi vil lære å tenke og handle riktig, må vi derfor først forstå hva et begrep er og hvordan vi danner dem.

Alt som eksisterer er fysiske objekter, egenskapene de har og forholdene mellom dem, men vi tenker på disse tingene i form av begreper. Når du tenker på «hest» tenker du kanskje på en uspesifisert hest som har alle kjennetegnene du forbinder med det firbente dyret. Den uspesifiserte hesten representerer noen særtrekk ved begreper: De er universelle, siden de representerer alle eksemplarer av typen vi tenker på, og de er uforanderlige, siden en konkret hest kan fødes, eldes og dø, mens begrepet «hest» består.

Selv om alle kan være enige i at mennesket bruker begreper, hersker det stor uenighet i filosofiens historie om hvordan vi beslutter likhet mellom for eksempel tre hester som varierer i alle kjennetegn, og hva som er forholdet mellom begreper og virkeligheten.

Det finnes to tradisjonelle filosofiske skoler som har forsøkt å gi svar på disse sentrale spørsmålene. Den ene skolen er realisme, hvor Platon mente at begreper har en selvstendig eksistens i en separat idéverden, og at alle objekter vi ser i vår fysiske verden er uperfekte skygger av disse ideene. Aristoteles var en mer moderat realist og hevdet at begrepene eksisterer som en iboende essens i hvert objekt, og at vi kan «se» dette.

Den andre skolen er nominalisme. I grove trekk mener nominalistene at vi mentalt sorterer ting som ligner på hverandre i grupper fordi det er beleilig, men at det ikke finnes noen objektive kriterier i virkeligheten for å beslutte hva likhetene består i.

Ayn Rand avviser både nominalismens subjektivisme og realismens idéverden/metafysiske essens. Rand står for en objektiv begrepsteori, hvor begrepsdannelsen følger en bestemt metode og er diktert av virkeligheten, samtidig som begrepene ikke har en eksistens uavhengig av menneskesinnet.

Hennes formelle definisjon av et begrep er at det er en mental integrasjon av to eller flere enheter med samme særegne egenskaper, men hvor målene er utelatt. Poenget med mål og deres utelatelse avslører en betydelig oppdagelse Ayn Rand gjorde: Sammenhengen mellom begreper og matematikk, som er vitenskapen om måling.

Sammen med dyrene deler vi oppfattelsen av eksistenter (noe eksisterer), entiteter (objekter eksisterer) og identiteter (objekter gjenkjennes og adskilles fra resten), men mennesket har ett nivå til: enheter. Å se ting som enheter, for eksempel at to mennesker er to enheter eller tre trær er tre enheter, gjør oss i stand til å mentalt ordne dem i grupper.

Mens alt som eksisterer er objekter, består menneskets måte å oppfatte virkeligheten av måling. Ting og deres handlinger blir målt perseptuelt etter egenskaper som lengde, vekt, hastighet og så videre.

Hensikten med måling er å relatere en enkelt observerbar enhet, som en meter, til mye større eller langt mindre mengder som ikke kan oppfattes direkte. Vi kan se et par meter, men vi kan ikke se to kilometer. Ved hjelp av måling og enheter gjør vi hele universet tilgjengelig for vår bevissthet på et øyeblikk.

Ayn Rand sammenligner ikke bare begrepsdannelse med en matematisk prosess, ifølge henne er det en matematisk prosess. Her er den i essens:

  1. Persepsjonav objekter
  2. Implisitt målingav objektenes egenskaper
  3. Differensiere to eller flere objekter fra et annet sammenlignbart objekt basert på mål
  4. Integrering av de like, kommensurableobjektene til én mental enhet
  5. Measurement-omission: Vi beholder essensielle egenskaper og utelater målene
  6. Benevning med et ord og definisjon

Så hvordan kan vi si at tre hester er like? Ved at de deler egenskaper, men i ulik grad. Når vi danner begrepet «hest» bevarer vi egenskaper som langt fjes, kraftig kropp og mane, men ignorerer de ulike målene. De utelatte målene må eksistere i en viss mengde, men kan eksistere i en hvilken som helst mengde – innenfor konteksten som egenskapene angir. Begrepet «bord» gir for eksempel begrensninger innen materialvalg og størrelse, siden det er snakk om en fast overflate med støtte(r) på hvilken man kan plassere mindre objekter.

Begreper basert på direkte observerbare objekter gir lite rom for feiltolkning, men det er en annen sak når det gjelder abstrakte begreper, bevissthetsbegreper og definisjoner, som vi skal behandle i neste del.

Abstrakte begreper og definisjoner

Se hele artikkelen «Abstrakte begreper og definisjoner»

Mennesket har blant annet begreper for frihet, demokrati, samfunn, forelskelse og organismer – ting som ikke eksisterer som fysiske objekter i virkeligheten. Dette er abstrakte begreper, altså begreper som ikke har en direkte fysisk referent, men som må basere seg på fysiske referenter for å være gyldige. Vår evne til å abstrahere og integrere begreper inn i stadig mer abstrakte begreper gjør at vi kan ekspandere vår kunnskap til å gjelde fra atomer til galakser.

Vi kan både utvide og innsnevre abstrakte begreper. Begrepet «menneske» kan innsnevres til nasjonalitet, høyde, hårfarge, yrke, øyenfarge og så videre, eller utvides til å bli inkludert under «pattedyr» sammen med aper, katter, hunder og hester.

Hvert abstrakte begrep er avhengig av det foregående begrepsnivået og utgjør større mengder kunnskap som er mer intensiv eller ekstensiv. Abstrakte begreper alltid må kunne spores tilbake til virkeligheten for å være gyldige.

Abstrakte begreper dannes på samme måte som ved perseptuelle begreper: Du isolerer karakteristiske og felles kjennetegn ved to eller flere laverestående begreper, skiller dem fra andre, sammenlignbare begreper (CCD) og utelater de konkrete målene.

Begreper om bevisstheten har som referenter alle våre interne bevissthetsprosesser (som tar utgangspunkt i noe eksternt): tanker, vurderinger, minner, fantasi, kjærlighet, skuffelse og mye mer.

To grunnleggende aspekter ved et bevissthetsbegrep er innhold og handling, henholdsvis det eksterne objektet som oppfattes av bevisstheten og det bevisstheten foretar seg. Disse to egenskapene er CCD-en til alle bevissthetsbegreper, som du danner ved å isolere handlingen fra innholdet i enhver bevissthetstilstand.

Et annet viktig element i bevissthetsbegreper er intensitet – et automatisk resultat av flere faktorer, som interesse, anstrengelse, omfang og kognitiv kontekst. Grader av intensitet måles via tilnærmede mål på en komparativ skala, i likhet med blant annet farger.

Blant attributtene til intensiteten som kan måles tilnærmet er omfang og hierarki. Omfanget er påvirket av relevante fakta og lengden på den begrepsmessige kjeden. Større avstand til grunnleggende begreper og større mengde kognitivt materiale fører til høyere kognitiv intensitet.

Hierarkiet for evalueringsbegreper som «verdi», «følelse» og «begjær» krever imidlertid «teleologisk måling», altså måling med ordenstall fremfor grunntall. Her måler du valg og handlinger basert på i hvilken grad de oppnår eller forringer en målstandard. Bruk av en begrenset mengde penger og hva du vurderer å kjøpe for dem er et eksempel på teleologisk måling.

Det finnes flere andre bevissthetsbegreper, som produkter av bevissthetsprodukter («kunnskap», «vitenskap», «metode»), integrasjonen av eksistensielle begreper med bevissthetsbegreper («vennskap», «eiendom», «ideologi») og grammatikk (substantiver, verb, konjunksjoner).

Det endelige steget i begrepsdannelsesprosessen er definisjon – et uttrykk som identifiserer det essensielle kjennetegnet til enhetene. Hensikten er å skille et begrep fra alle andre begreper og dermed holde de tilhørende enhetene mentalt atskilt fra alle andre ting som eksisterer.

En definisjon er en kondensering av begrepsdannelsen: Den forteller oss hva som karakteriserer enhetene (differentia) og hvilken bredere, sammenlignbar gruppe de blir skilt ut fra (genus/CCD).

Både begreper og definisjoner er kontekstuelle, det vil si at det essensielle kjennetegnet avgjøres av hva du har observert hittil i livet. For et barn er den implisitte definisjonen «levende vesen som beveger seg og lager lyder» tilstrekkelig for «menneske», men dette holder ikke når man oppdager katter og hunder. Da må definisjonen reflektere hva som er essensielt i det man vet da, og det er at mennesker er «levende vesen som går på to bein og ikke har pels».

Slik utvikler definisjonen seg kontekstuelt til vi oppdager definisjonen som tar hensyn til den bredeste konteksten av kunnskapen om «menneske» hittil: «rasjonelt dyr». Legg for øvrig merke til at ingen av de raffinerte definisjonene motsier de tidligere utgavene.

Definisjoner er objektive hvis de er kontekstuelt absolutte – at de tar hensyn til alle fakta og ikke utelater noe. Dersom et begrep har flere kjennetegn som skiller referentene fra andre ting, gjelder regelen om fundamentalitet. Dette er kjennetegnet som de fleste andre er avhengig av. For «menneske» er dette fornuft, og ikke noe uessensielt som tommel eller evnen til å le, lage bløtkake eller spille tennis.

Vi er i stand til å håndtere kun en begrenset mengde med enheter samtidig i sinnet (ser du forskjellen på ||||||||||| og |||||||||| uten å telle?), og vår bevissthet økonomiserer enhetene den oppfatter (forskjellen er 11 og 10). Begreper samler et ubegrenset antall perseptuelle enheter i én mental enhet, og deretter samler abstrakte begreper perseptuelle begreper og så videre. På den måten automatiserer vi vår begripelse av like objekter og kan konsentrere oss om å innsnevre og utvide vår kunnskap om dem.

Mennesker har et kognitivt behov for å redusere antall enheter for å kunne holde skikk på vår stadig voksende kunnskap, og denne rollen utfyller begrepene.

Objektivitet og logikk

Se hele artikkelen «Objektivitet og logikk»

Hvordan sikrer vi at vår bruk av begreper fører til kunnskap om virkeligheten? Vi følger bestemte regler for å bevare koblingen mellom eksistens og bevissthet, og tar hensyn til objektivitet.

Metafysisk sett betyr «objektivitet» at virkeligheten er uavhengig av enhver bevissthet, mens epistemologisk sett betyr det at en vurdering er objektiv når den er basert på virkeligheten og er begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikk. For å oppnå objektiv kunnskap må du ta hensyn til både virkelighetens egenskaper og bevissthetens egenskaper, du må forstå at begreper representerer virkeligheten som er behandlet av en viljestyrt og menneskelig bevissthet, du må forstå at begreper både er fakta i virkeligheten og reduksjon til en enhet i bevisstheten, og du må forstå at essenser er et produkt av et viljestyrt forhold mellom eksistens og bevissthet i tråd med menneskets kognitive behov.

Det er objektivt å danne begreper når det dreier seg om dagligdagse objekter, nye oppdagelser i vitenskapen, nye menneskeskapte objekter og komplekse menneskelige forhold. Det er imidlertid ugyldig å danne begreper der det ikke trengs, som for eksempel for «blondiner på 165 centimeter, 24 år og en BMI på 22». Slike begreper fører til unødvendig dobbeltarbeid og konseptuelt kaos, siden alle oppdagelser om denne gruppen ville ha vært gjeldende for alle andre unge kvinner.

Siden mennesket ikke automatisk kan begripe virkeligheten, må man definere en metode for tenkning som gjør en feilbarig skapning i stand til å oppnå kunnskap om virkeligheten. Denne metoden er logikk, kunsten for ikke-selvmotsigende identifisering. Å identifisere virkeligheten uten selvmotsigelser krever at man må integrere oppdagelser med resten av sin kunnskap og å kunne spore vurderinger, tanker og påstander tilbake til det som er selvinnlysende: Man må ta hensyn til kontekst og hierarki.

Kontekst er summen av kognitive elementer som påvirker tilegnelsen av, gyldigheten til og bruken av all menneskelig kunnskap. Mennesker sier og tenker mange ting som alle avhenger av hverandre, og riktig synspunkt kommer frem når man ser forholdet mellom de ulike kognitive elementene. Begreper dannes i en kontekst ved å relatere konkrete objekter til et felt med kontrasterende objekter. Denne mengden med forhold utgjør konteksten til begrepet og avgjør begrepets betydning.

Menneskelig kunnskap er relasjonell på alle nivåer. Kunnskap er en organisering av elementer som alle er relevante for og påvirker de andre i større eller mindre grad. Kunnskap utgjør en enhet, en sum, en total. Du må alltid jobbe systematisk for å beholde konteksten når du tenker, vurderer og oppdager ideer. Påstander utenfor kontekst er ugyldige siden de blir koblet fra virkeligheten.

Abstrakte begreper som «kultur» og «rettferdighet» kan ikke observeres direkte, og for å vite om denne typen begreper har rot i virkeligheten må man se på den hierarkiske strukturen og redusere innholdet tilbake, steg for steg via lavere og lavere begreper, til det perseptuelt gitte nivået. Et kunnskapshierarki er et epistemologisk begrep og betegner en gruppe begreper og konklusjoner som er rangert i logisk rekkefølge i henhold til gjenstandenes avstand fra perseptuelle data.

Abstrakte begreper kan ikke dannes direkte fra konkrete objekter og forutsetter at konkretene har blitt konseptualisert tidligere, vanligvis i flere stadier og med økende nivå av abstraksjon. En spesifikk rekkefølge for begrepsdannelse er derfor nødvendig: Vi begynner med abstraksjonene som er nærmest det perseptuelle nivået og beveger oss gradvis vekk fra dem.

Hvert begrep og konklusjon er ikke direkte tilgjengelig for observasjon: de varierer basert på avstanden til det perseptuelle nivået. I virkeligheten er alle fakta samtidige, men for å oppdage stadig mer kompliserte fakta må imidlertid den menneskelige bevisstheten gå gjennom en viss rekkefølge, siden vi ikke er i stand til å erkjenne alle fakta på den samme direkte måten. Et hierarki utelukker imidlertid ikke alternativer, ettersom man kan komme frem til samme abstrakte begrep via ulike, mer primære begreper.

Når man benytter seg av abstrakte begreper, bør man være klar over røttene deres, det vil si koblingen til virkeligheten. Prosessen for å spore begreper tilbake til virkeligheten kalles reduksjon. Fordelen med å kjenne konseptuelle røtter er selvforsvar, siden du dermed kan forsvare deg mot feil bruk av begreper.

En logisk konklusjon er en som relateres uten motsigelser med resten av dine konklusjoner (kontekst), og relateres steg for steg til perseptuelle data (hierarki). De to prosessene gir en dobbelsjekk for nøyaktighet i ditt kognitive apparat.

To skoler som går imot objektivitet er intrinsikalisme og subjektivisme. Intrinsikalisme leder til synet om at kunnskap er begripelsen av virkeligheten gjennom passiv absorbering fra åpenbaringer, mens subjektivisme leder til synet om at kunnskap er skapelsen av virkeligheten via indre prosesser i subjektet. Den objektive tilnærmingsmåten overfor begreper leder til synet om at kunnskap er begripelsen av virkeligheten gjennom en aktiv, virkelighetsorientert prosess valgt av subjektet.

For intrinsikalisme er eksistens den eneste faktoren i tenkning, mens bevissthet ikke bidrar med noe. For subjektivisme er bevissthet den eneste operative faktoren i tenkning, mens eksistens er uvirkelig eller irrelevant. Men aksiomene lar seg ikke bryte opp, siden det ikke er noen bevissthet uten eksistens, ikke er noen kunnskap om eksistens uten bevissthet, og fordi et viljestyrt forhold mellom bevissthet og eksistens er essensen i begrepsmessig tenkning.

Fornuft og følelser

Se hele artikkelen «Fornuft og følelser»

Mens metafysikk ser på menneskets syn på virkeligheten, ser epistemologi på menneskets syn på kunnskap – hvordan eller hvorvidt mennesket kan vite noe om virkeligheten.

Ayn Rand oppsummerte den objektivistiske epistemologien med ett ord: fornuft. Fornuften er en integrerende mekanisme: egenskapen identifiserer objekter i virkeligheten via sansene og integrerer dem til en sammenhengende helhet via begreper og logikk. Fornuft er evnen til å organisere persepter (materialet) i begreper (formen) ved å følge prinsippene til logikk (metoden). På denne måten er mennesket i stand til å oppfatte, forstå og handle i virkeligheten.

I kapitlene om epistemologi gjorde vi rede for og validerte (knyttet til virkeligheten) fornuften og dens bestanddeler. Men er fornuften den eneste veien til kunnskap? Hvordan forholder fornuften seg til arbitrære påstander? Kan vi noensinne oppnå sikker kunnskap?

I motsetning til det tradisjonelle synet om at fornuft og følelser er inkompatible motsetninger, hevder Ayn Rand at evnene utfyller hverandre – hvis identifisert og behandlet riktig. Fornuft er menneskets kunnskapsverktøy, mens følelser er en automatisk respons til et objekt man oppfatter. Fornuften identifisererobjektet, mens følelsene gir deg en automatisk respons basert på det du har identifisert tidligere.

Hvis du ikke har identifisert et objekt, er du ikke i stand til å føle glede, frykt eller spenning overfor det. Det er kun den viljestyrte fornuften som kan fortelle deg hva noe er, men følelsene spiller en viktig rolle: de gir deg lynraske, automatiske responser i ulike situasjoner og gjør dessuten livet verdt å leve i form av lykke, kjærlighet og så videre.

Mange mennesker har en tilsynelatende konflikt mellom fornuft og følelser – man tenker én ting, men føler en annen. Grunnen til dette er fordi mange ikke har en klar identifikasjon av alle sine ideer. Godtar man en idé implisitt, men ikke eksplisitt, kan man ende opp med at det implisitte/underbevisste (følelsene) motsier det eksplisitte/bevisste (tankene). Den eneste måten å rydde opp i dette på er å gå gjennom alle sine konklusjoner og integrere dem sømløst via logikk.

Fornuft og observasjon er den eneste veien til kunnskap. Å føle at noe er riktig betyr ikke at det er riktig: en følelse kan være basert på en feilaktig premiss i underbevisstheten. Objektivismen avviser alle former for alternative kunnskapskilder til fornuft, som tro, åpenbaringer, intuisjon, instinkt og så videre – som alle er en eller annen form for følelser. Der enkelte påstår at fornuften er mangelfull og trenger supplement, svarer Ayn Rand at fornuften tier aldri.

Når det gjelder arbitrære påstander, som for eksempel at det er ånder i huset, sier Ayn Rand at det ikke har noen plass i menneskets metode for kunnskap, det vil si logikk og objektivitet. En arbitrær påstand mangler enhver form for rasjonell begrunnelse og bevis, og kan ikke vurderes ut ifra en logisk prosess. Påstanden mangler kontekst og kan ikke integreres med resten av din kunnskap, og den har ingen plass i et hierarki: reduksjonsprosessen er umulig og ingen observasjoner er relevante.

En arbitrær påstand kan ikke bli behandlet kognitivt og du må vurdere den som om ingenting har blitt sagt. Det er rett og slett ikke mulig å behandle påstanden kognitivt og det eneste riktige valget er å forkaste den uten videre diskusjon.

Ayn Rand hevdet at det er mulig å oppnå sikker kunnskap. En slutning er sikker dersom alt tilgjengelig bevismateriale i den relevante kunnskapssammenhengen (konteksten) peker i én retning og intet bevismateriale peker i en annen retning.

Man må være klar over at flere faktorer kan være relevante for å oppdage forholdene i virkeligheten og alltid være beredt til å observere og identifisere eventuell ny informasjon og oppdatere sine konklusjoner deretter. De som følger denne prosedyren vil oppdage at ny kunnskap ikke motsier gammel kunnskap. Ny kunnskap kan øke forståelsen i en bredere eller smalere kontekst enn den opprinnelige, men ved korrekt bruk av fornuften vil ny kunnskap aldri motsi den gamle.

Sikkerhet er en kontekstuell vurdering og i utallige situasjoner vil det ikke være rom for andre vurderinger. Usikkerhet er en midlertidig tilstand som vil forsvinne når man undersøker et emne i stadig større grad i tråd med logikkens lover.

De to alternativene til fornuft er mystisisme og skeptisisme. Førstnevnte tilnærming hevder at mennesket kan tilegne seg kunnskap via andre metoder enn fornuft, som tro og åpenbaringer. Sistnevnte tilnærming hevder at kunnskap om virkeligheten er umulig å oppnå.

Mystisisme er en følge av intrinsikalisme og skeptisisme er en følge av subjektivisme, men begge deler koker ned til tro og følelser – det å akseptere en konklusjon uten bevis. Følelser er ikke verktøy for tenkning og for at fornuften skal gi sikker kunnskap må man skille mellom fornuft og følelser, og aldri tillate avvik i fornuften.

Skrevet av

Vegard Ottervig

Vegard Hovland Ottervig er grunnleggeren av AynRand.no. Han er født i 1985 og bor i Oslo.

 
 

Vil du vite mer?

Skaff deg viten

Gå til kunnskap