Kunst, estetikk og Objektivismen

Kunst, estetikk og Objektivismen

Hva er kunst?Menneskets behov for kunstEstetikk og objektivitetRomantikken versus naturalismeOppsummeringRessurser

Hva tenkte Ayn Rand om kunst og estetikk? Ifølge Objektivismen er kunstens rolle å vise frem idealer samt vedlikeholde og bekrefte menneskets filosofiske overbevisninger.

The motive and purpose of my writing is the projection of an ideal man. The portrayal of a moral ideal, as my ultimate literary goal, as an end in itself—to which any didactic, intellectual or philosophical values contained in a novel are only the means.

– Ayn Rand[1]

Alle mennesker har et forhold til kunst. Enten du beundrer «Brudeferd i Hardanger» av Tidemand og Gude, kontemplerer Munchs «Skrik» eller bare nyter enkle malerier – enten du leser romantiske dikt av Wergeland, går gjennom hverdagslig elendighet hos Oskar Braaten eller koser deg med kiosklitteratur – enten du betrakter en uttrykksfull og klassisk skulptur av menneskelig storhet, forferdes over skulpturer som forvrenger mennesket eller bare liker statuen av Karl Johan foran slottet – enten du nyter episke komposisjoner av Grieg, holder deg for ørene av svartmetall eller danser til popmusikk – så har du et forhold til kunst. Kunst er overalt og berører alle.

Mennesket har behov for et syn på virkeligheten (metafysikk), en metode for kunnskap (epistemologi) og et verdisett (etikk og politikk). Det tenkende og verdsettende mennesket har også et siste behov innen ren filosofi: kunst. Men hva er kunst? Er det hva som helst en selverklært kunstner hevder at det er, som for eksempel et bananskall, spy og blod på et lerret eller en haug med puter i et hjørne? Hvis kunst ikke er alt mulig rart, hva kan da inkluderes i definisjonen og hvorfor? Hvilken standard skal vi vurdere kunst etter? Hvorfor er mennesket den eneste skapningen som lager kunst? Hvorfor har mennesket i det hele tatt behov for kunst?

For å svare på disse spørsmålene må man ha kunnskap om grunnleggende ideer. I filosofien blir kunst behandlet av estetikk – læren om det vakre og skjønne i kunsten. Estetikk er et derivat, i likhet med politikk, som er avhengig av de tre grunnleggende grenene innen filosofi. Mens politikk fører etiske prinsipper inn i en sosial kontekst, dreier estetikk og kunst seg om noe mye bredere enn etikk, nemlig metafysikk.

Hva er kunst?

Ayn Rand har følgende definisjon: Kunst er en selektiv gjenskapning av virkeligheten i overensstemmelse med kunstnerens metafysiske verdivurderinger. Hva betyr så dette? Hva innebærer det å «gjenskape» virkeligheten? Hva menes med at gjenskapningen er i tråd med kunstnerens metafysiske verdivurderinger?

Kort fortalt vil dette si at et kunstverk – enten det er et musikkstykke, et maleri, en skulptur eller en roman – er en gjenskapning i tråd med det kunstneren mener er sant om og viktig i den grunnleggende naturen til eksistensen og mennesket. En kunstner velger ut det han mener illustrerer den sanne essensen til virkeligheten: Én kunstner presenterer for eksempel mennesket som en rakrygget, heroisk skikkelse som kjemper for sine verdier, mens en annen kunstner skildrer mennesket som et sørgelig og tarvelig vesen krypende i søla.

Skaperen av den heroiske skikkelsen vet at mennesker kan være syke, onde og patetiske, men presenterer likevel mennesket som noe skjønt og godt i sitt verk. Skaperen av den sørgelige skikkelsen, på sin side, vet at mennesker kan være sterke og vakre, men velger å fremstille mennesket som en fordervet skapning. Forskjellen mellom kunstverkene er betydelig og går rett på fundamentale ideer: Kunstnerne mener at sin respektive visjon er viktig og essensielt for portrettet av mennesket – de sier i bunn og grunn at «dette er mennesket». Mennesket er i bunn og grunn godt og skjønt versus mennesket er til syvende og sist råttent og håpløst. Et konkret eksempel på denne kontrasten er Michelangelos David versus Andrew Wyeths maleri Christina's World.

Kunst spiller med andre ord en viktig rolle for mennesket, og ingen forklarer det bedre enn Ayn Rand selv:

Art is a selective re-creation of reality according to an artist’s metaphysical value-judgments. Man’s profound need of art lies in the fact that his cognitive faculty is conceptual, i.e., that he acquires knowledge by means of abstractions, and needs the power to bring his widest metaphysical abstractions into his immediate, perceptual awareness. Art fulfills this need: by means of a selective re-creation, it concretizes man’s fundamental view of himself and of existence. It tells man, in effect, which aspects of his experience are to be regarded as essential, significant, important. In this sense, art teaches man how to use his consciousness. It conditions or stylizes man’s consciousness by conveying to him a certain way of looking at existence.[2]

De tradisjonelle definisjonene av kunst er omgitt av et mystisk slør, men Ayn Rand skjærer gjennom den begrepsmessige tåken og påpeker at kunst er «en selektiv gjenskapning av virkeligheten». Dette avgrenser kunstvirket fra de fleste andre menneskelige sysler: en kokk, en IT-spesialist og en blomsterdekoratør gjenskaper ikke virkeligheten – de jobber med den førstehånd. En selektiv gjenskapning er et menneskeskapt produkt som representerer virkeligheten i en eller annen form – som dikt og romaner, malerier, skulpturer og musikk.

«I overensstemmelse med kunstnerens metafysiske verdivurderinger» avgrenser gjenskapningen ytterligere. En gjenskapning av virkeligheten kan innebære miniatyrer, fotografier, modeller, kart og andre ting som ikke faller inn under kunst, og Rands andre og siste del av kunstdefinisjonen utelukker slike gjenstander. Mens miniatyrer og kart tjener et praktisk formål, fyller kunsten et annet behov – og dette er som antydet å vise hva kunstneren mener er essensielt ved eksistensen og mennesket, og hva man selv opplever metafysisk ved kunstverket.

De essensielle fellestrekkene ved ulike kunstformer er at de alle består av en selektiv gjenskapning i form av en spesifikk fortelling eller et spesifikt motiv med utgangspunkt i virkeligheten, og at de alle viser et spesifikt, metafysisk syn på hva som er viktig ved virkeligheten.

Hovedformene for kunst og de spesifikke fysiske formatene de benytter seg av er som følger:[3]

  • Litteratur gjenskaper virkeligheten via språk
  • Malerier gjenskaper virkeligheten via farger på en todimensjonal overflate
  • Skulpturer gjenskaper virkeligheten via en tredimensjonal form av et solid materiale
  • Musikk tar i bruk lyder fra de periodiske vibrasjonene til et klangfullt materiale og fremkaller menneskets fundamentale følelser om tilværelsen
  • Arkitektur kombinerer skulpturaktig kunst med et praktisk boformål
  • Scenekunst (skuespill, musikkfremføring, sang, dans) implementerer en gjenskapning av virkeligheten fra de primære kunstformene ovenfor med mennesket som medium
  • Kombinasjoner (film, opera) tar i bruk flere av de primære kunstformene sammen

De ulike kunstformene relaterer til forskjellige sider ved menneskets bevissthet og metoder for persepsjon. Litteratur dreier seg om begreper, malerier omhandler synet, skulpturer kombinerer syn og berøring, musikk adresserer høring, mens arkitektur retter seg mot syn og berøring i en stor romlig skala. Menneskets tenkning begynner med sansepersepsjon av fysiske ting/entiteter, og alle de store kunstformene, med unntak av musikk, tar utgangspunkt i syn og/eller berøring. Mens hørsel, smak og lukt forteller noe om egenskapene til en entitet, er det kun via syn og berøring mennesket kan oppfatte selve entiteten. Entiteter er den grunnleggende byggesteinen for menneskets tenkning og siden kunst konkretiserer menneskets syn på eksistensen, er det begreper eller syn og berøring som fyller denne rollen.

Litteratur gjenskaper virkeligheten gjennom ord, det vil si begreper. For å fullføre gjenskapningen av virkeligheten må litteraturen formidle menneskets sanseperseptuelle nivå av bevissthet, og dikt, romaner, noveller og lignende må derfor presentere individuelle mennesker og hendelser, spesifikke områder, lyder, teksturer og så videre. Billedkunst (malerier, skulpturer og arkitektur) består av konkrete entiteter som formidler abstrakt, begrepsmessig betydning. Alle disse kunstformene er essensielt begrepsmessige: Litteratur tar utgangspunkt i begreper og integrerer dem til persepter ved at en forfatter for eksempel konkretiserer prinsipper og verdier i konkrete, observerbare personer i sin skildring. Billedkunst begynner med persepter og integrerer dem til motiver som konkretiserer begreper. Funksjonen er felles: Kunstartene danner en prosess som integrerer menneskets form for tenkning og klargjør begripelsen av virkeligheten.

Musikk skiller seg fra de øvrige kunstformene fordi den oppleves som en reversering av menneskets vanlige reaksjonsmønster. De andre kunstartene skaper et fysisk objekt som mennesket til syvende og sist trekker begrepsmessig betydning ut av, for deretter å vurdere i tråd med sine metafysiske verdier for til slutt å oppleve en følelse. Mønsteret er persepsjon–begrepsmessig forståelse–vurdering–følelse. Mønsteret i musikk er mer eller mindre motsatt: Persepsjon–følelse–vurdering–begrepsmessig forståelse.

Ifølge Rands estetiske teori vekker musikk visse følelser på en implisitt måte som relaterer seg til menneskets metafysiske verdivurderinger. Musikk har imidlertid ikke fått en objektiv standard for vurdering i menneskets historie, men Rand foreslår en tilnærming bestående av fysiologi (hvordan vi reagerer fysisk på lyder), psykologi (hvordan vår underbevissthet behandler informasjonen) og filosofi (hvordan vårt integrerte syn på tilværelsen påvirker vurderingen).

Hva er så kunst ikke? Innledningsvis nevnte vi at et utbredt syn i dag er at kunst er hva enn en kunstner hevder at det er, men Ayn Rand er imot dette standpunktet. Dersom et maleri, en skulptur eller en roman ikke er figurative, er de heller ikke en gjenskapning av virkeligheten og kan derfor ikke regnes som kunst:

As a re-creation of reality, a work of art has to be representational; its freedom of stylization is limited by the requirement of intelligibility; if it does not present an intelligible subject, it ceases to be art.[4]

Eksempler på ikke-figurative verker er James Joyces Ulysses i litteraturen (en bok uten handling), Jackson Pollock i malerkunsten (abstrakte smørjer av noen malerier) og skulpturer med tilfeldige former som ikke ligner på noe som helst. Som nevnt er musikk en kunstform som skiller seg ut på mange måter, men også her er det mulig å peke ut verker som ikke kan regnes som kunst – deriblant støy og såkalt atonal musikk. Denne bevegelsen kalles ofte for modernisme, og Ayn Rand utbroderer forholdet til moderne filosofi ved å påpeke at begge deler forsøker å disintegrere, eller ødelegge, menneskets bevissthet:

Just as modern philosophy is dominated by the attempt to destroy the conceptual level of man’s consciousness and even the perceptual level, reducing man’s awareness to mere sensations—so modern art and literature are dominated by the attempt to disintegrate man’s consciousness and reduce it to mere sensations, to the “enjoyment” of meaningless colors, noises and moods.[5]

Et kunstverk må med andre ord være figurativt for å bli regnet som kunst – det må representere noe med utgangspunkt i virkeligheten, slik at mennesket er i stand til å både oppfatte og begripe verket. Det er verdt å merke seg at mennesket har benyttet kunst figurativt helt frem til nyere tid.

Kunst er videre en effektiv metode for å kommunisere et moralsk ideal. Ayn Rand hevder likevel at kunst ikke skal være didaktisk eller oppdragende:

The primary focus of art is metaphysical, not ethical. Art is not the “handmaiden” of morality, its basic purpose is not to educate, to reform or to advocate anything. The concretization of a moral ideal is not a textbook on how to become one. The basic purpose of art is not to teach, but to show—to hold up to man a concretized image of his nature and his place in the universe.[6]

Man kan skrive etiske teorier om hvordan mennesket bør leve og hvilke verdier det bør kjempe for, men det er mer effektivt å vise helter og skurker i aksjon, som oppnår eller jobber for verdier og mål, enn å skrive side opp og side ned om de bakomliggende etiske prinsippene. Samtidig må man huske på at kunstens oppgave ikke er å være etikkens håndlanger, men å vise det man mener er metafysisk viktig og sant. Fremstillingen av etiske idealer er en konsekvens.

Kunst, og spesielt litteratur, fungerer som en dramatisering av filosofiske problemstillinger. Kunsten viser kunstnerens menneskesyn og gjør at tilskueren kan bekrefte eller avkrefte sitt menneskesyn. Denne metafysiske vurderingen kommer av at alle kunstverk er en konkretisering av en implisitt filosofi – et grunnleggende syn på virkeligheten. Kunst lar mennesket oppleve hele sitt livssyn, verdier og filosofi på en konkret, begripelig måte, og bidrar til å vedlikeholde menneskets syn på verden og seg selv.

Av dette følger det at den typen kunst en liker avslører en persons fundamentale syn på tilværelsen. Rasjonelle personer foretrekker gjerne kunst som på ulike måter hyller mennesket, mens irrasjonelle personer kanskje foretrekker verker som rettferdiggjør deres egen mangel på fornuft.

Til tross for koblingene til filosofi er ikke et kunstverk et resultat av en fullstendig, eksplisitt filosofi hos kunstneren. Kunstnerens syn stammer vanligvis fra hans såkalte «sense of life», eller livsfølelse. En livsfølelse er en fundamental følelse man har om virkeligheten og mennesket. Dette er et prekonseptuelt sidestykke til metafysikk som samler alle underbevisste vurderinger av mennesket og virkeligheten, og som fastsetter den grunnleggende naturen til det aktuelle menneskets karakter og emosjonelle reaksjoner:

A sense of life is a pre-conceptual equivalent of metaphysics, an emotional, subconsciously integrated appraisal of man and of existence. It sets the nature of a man’s emotional responses and the essence of his character.[7]

En livsfølelse er en tidlig og samtidig allstedsværende form for vurdering og syn på tilværelsen man går rundt med hele tiden, uavhengig av om man har identifisert sine overbevisninger direkte og tydelig gjennom metafysikk, epistemologi og etikk. Menneskets livsfølelse knytter seg tett til kunst fordi kunsten retter seg mot menneskets metafysiske verdivurderinger.

Menneskets behov for kunst

Alle mennesker har og trenger en filosofi for å leve, men man har også et behov for vedlikehold av sitt sinn. Kunstens oppgave er å bekrefte den filosofien man har, men kunst er ikke nok til å tilfredsstille menneskets behov for filosofi. Filosofi alene er heller ikke nok til å tilfredsstille menneskets behov for filosofi – mennesket trenger begge deler for å fungere optimalt.

Et essensielt faktum ved kunst er at et kunstverk er et mål i seg selv, i den betydning at det ikke tjener noen hensikt utenom menneskets kontemplering av verket. Dette står i kontrast til maskiner, lærebøker, tekniske tegninger, kart, verktøy, kjøretøy, mat og alt annet som har et utilitaristisk formål: Man bruker maskiner for å gjøre fysisk arbeid man ikke er i stand til å gjøre selv, man leser lærebøker for å tilegne seg kunnskap, og man spiser mat for å opprettholde og vedlikeholde sitt liv. På grunn av dette er det lett å tro at kunst er fullstendig unyttig, og ifølge teoriene til materialister og spiritualister har kunst ingen tilknytning til fornuften eller menneskets liv i denne verden. Objektivister bryter med dette synet. Som skissert ovenfor har kunsten et formål – et rasjonelt, verdslig og til syvende og sist praktisk formål. Kunst fyller et essensielt behov hos mennesket, ikke fysisk, men bevissthetsmessig, som menneskets fysiske overlevelse avhenger av:

Art does have a purpose and does serve a human need; only it is not a material need, but a need of man’s consciousness. Art is inextricably tied to man’s survival—not to his physical survival, but to that on which his physical survival depends: to the preservation and survival of his consciousness.[8]

Mennesket er et konseptuelt vesen. Et konseptuelt vesen, det vil si et vesen som benytter begreper og integrerer dem gjennom fornuften, kan ikke bero på instinkter, persepter og sanseinntrykk alene for å overleve. Mennesket må velge fritt, men for å velge rett, altså på en måte som virkelig fremmer livet langsiktig, trenger mennesket en eller annen form for veiledning. Filosofi bidrar med denne veiledningen.

Siden vi må håndtere en stor mengde med informasjon i vår bevissthet for å velge og handle rett, har vi også behov for kognitiv økonomi. Et begrep er en mental forkortelse som står for et stort antall konkrete tilfeller, som lar mennesket tenke på mange flere konkreter/persepter enn det kan bevare eksplisitt i bevisstheten. Mennesket kan imidlertid ikke holde på uendelig mange begreper i sitt sinn heller, men trenger likevel et betydelig konseptuelt rammeverk for å bidra med veiledning i livet. Kunst tilbyr en løsning ved å by på en perseptuell, lettfattelig måte for å kommunisere og tenke om en lang rekke med abstraksjoner, inkludert metafysiske verdivurderinger. Kunst lar mennesket oppfatte begreper som om de var persepter.

Å la mennesket oppfatte begreper som om de var persepter er den psyko-epistemologiske funksjonen til kunst, ifølge Ayn Rand. Psyko-epistemologi er et begrep som egentlig tilhører psykologien, men som har en sammenheng med kunstens rolle i å vedlikeholde menneskets evne til å tenke og benytte begreper:

Psycho-epistemology is the study of man’s cognitive processes from the aspect of the interaction between the conscious mind and the automatic functions of the subconscious.[9]

Psyko-epistemologi dreier seg ikke om innholdet i menneskets ideer, men om menneskets metode for bevissthet – metoden som menneskets sinn bruker for å håndtere innholdet. Underbevisstheten er en integrerende mekanisme. Der menneskets bevisste sinn observerer og oppretter koblinger mellom sine erfaringer, bidrar underbevisstheten med å integrere koblingene og automatisere dem – på samme måte som vi har automatisert å gå, sykle, kle på oss, balansere et serveringsbrett og så videre. Kunst er en konkretisering av metafysikk – kunst bringer menneskets begreper til det perseptuelle nivået av dets bevissthet og lar det oppfatte dem direkte.

Et konseptuelt og viljestyrt vesen trenger kontekst, prinsipper, langsiktig retning, kobling mellom målsettinger, en sammenheng mellom dagene, og et sammendrag av ulike opplevelser, konklusjoner og handlinger til en sum. Menneskets bevissthet, inkludert underbevisstheten, er som nevnt en integrerende mekanisme, og for å oppnå en slik omfattende integrasjon må mennesket ha både et etisk verdisett og et perspektiv på virkeligheten i seg selv, som etikken til syvende og sist hviler på. Mennesket trenger et syn på verden, verdier, arbeid, venner, familie og livet. Dette er metafysiske konklusjoner: Mennesket har behov for å vite hva slags verden det lever i, om lykke er mulig å oppnå, om det kan styre sitt eget liv, og om det er grunnleggende godt eller ondt.

Denne typen spørsmål tilhører metafysikk, læren om virkelighetens fundamentale egenskaper. Mens etikk spør om hvilke regler mennesket bør leve etter, spør metafysikk om mennesket i det hele tatt kan leve. Metafysikk danner grunnlaget for menneskets verdier, og temaene ovenfor fungerer som lenken mellom metafysikk og etikk. Metafysikk er ikke et normativt fagfelt, men svarene på spørsmålene fungerer som menneskets metafysiske, eller fundamentale, verdivurderinger og danner grunnlaget for alle menneskets moralske verdier.

Is the universe intelligible to man, or unintelligible and unknowable? Can man find happiness on earth, or is he doomed to frustration and despair? Does man have the power of choice, the power to choose his goals and to achieve them, the power to direct the course of his life—or is he the helpless plaything of forces beyond his control, which determine his fate? Is man, by nature, to be valued as good, or to be despised as evil? These are metaphysical questions, but the answers to them determine the kind of ethics men will accept and practice; the answers are the link between metaphysics and ethics. And although metaphysics as such is not a normative science, the answers to this category of questions assume, in man’s mind, the function of metaphysical value-judgments, since they form the foundation of all of his moral values.[10]

Metafysiske verdivurderinger er involvert i alle menneskets aktiviteter, enten det er snakk om å utføre kirurgi, konstruere en skysskraper eller å bare gå en tur på butikken. Mennesket har en livsfølelse hvor det har besvart spørsmål som: Hvorfor er aktiviteten riktig? Hvordan knytter den seg til mine verdier? Hvordan knytter mine verdier seg til virkeligheten?

De bakomliggende metafysiske verdivurderingene fungerer konstant og påvirker alt du foretar deg, og kan derfor ikke være i din bevissthet hele tiden. Likevel, og kanskje paradoksalt nok, kan ikke et rasjonelt vesen overlate er så viktig tema til underbevisstheten. Hvis mennesket skal være i kontroll over sitt eget liv, må det ha evnen til å kjenne hele sin metafysikk – å kjenne til alle sine metafysiske verdivurderinger, sine bredeste prinsipper som involverer all erfaring og en lang rekke med konkreter og abstraksjoner – og det må ha evnen til å tilkalle all denne informasjonen til sin bevissthet som en sum.

Dette er menneskets behov. Kunst fungerer som det gjør fordi mennesket har et dypt og inderlig behov for fysiske gjenstander som kan være et objekt for direkte opplevelse, samtidig som objektet bærer med seg meningen av menneskets totale livssyn. Et fysisk kunstverk inneholder menneskets fullstendige syn på virkeligheten, seg selv og sitt forhold til virkeligheten. Kunst lærer mennesket, som Ayn Rand beskriver, å bruke sin bevissthet.

Et kunstverk lar mennesket overveie metafysikk som et objekt – sine egne overbevisninger og livssyn på en ekstern måte utenfor seg selv. Dette faktumet understreker en av Ayn Rands nyvinninger innen metafysikk: eksistensens forrang («primacy of existence»). Siden bevisstheten ikke er en selvstendig entitet, kan den heller ikke få full utnyttelse på hjemmebane. For å tilfredsstille sine mest personlige behov må bevisstheten alltid vende tilbake til sin hovedoppgave: å observere utover. Siden bevissthet er avhengig av persepsjon, finnes det heller intet alternativ til persepsjon når den skal vedlikeholde seg selv. Det er derfor kunsten er både perseptuell og konseptuell, noe mennesket kan oppfatte og forstå.

Ayn Rands syn er da det stikk motsatte av dagens utbredte syn, et syn som Oscar Wilde formulerte i forordet til The Picture of Dorian Gray: «All kunst er fullstendig unyttig».

Estetikk og objektivitet

Mennesket har et objektivt behov for kunst, men hvordan vurderer man kunst objektivt? Finnes det objektive kriterier? «Objektivitet» betyr at noe må være basert på virkeligheten og være begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikkens lover – man må ta hensyn til både virkelighetens egenskaper og vår bevissthets egenskaper. Vi har sett at kunst må være figurativ for å kunne regnes som kunst, men hvordan vurderer man det som faktisk hører til under kunstparaplyen?

For det første er det en forskjell mellom en filosofisk vurdering og en estetisk vurdering av et kunstverk. I en filosofisk vurdering er man opptatt av spørsmål om sannhet: Er de metafysiske verdivurderingene som veileder kunstnerens valg sanne eller falske? Er de beviste eller arbitrære? Logiske eller ulogiske? En estetisk vurdering, derimot, hegner til ens livsfølelse. Det estetiske målet med kunst er ikke å bevise, men å vise – å konkretisere kunstnerens livsfølelse uavhengig av om den er sann eller usann. Uenighet med kunstnerens filosofi er irrelevant for den estetiske vurderingen av hans kunstverk som kunst. En feilaktig filosofi kan befinne seg i et stort kunstverk, mens en sann filosofi kan befinne seg i et mindreverdig eller verdiløst verk.

Så hvordan vurderer man estetisk verdi? Typiske svar er enten via følelser eller appell til autoritet. En ren følelsesmessig vurdering av et kunstverk er ugyldig, siden følelser ikke er et verktøy for tenkning. En autoritativ vurdering lener seg på estetiske befalinger med utgangspunkt i høyt anerkjente kunstverker fra antikken, hvor man utledet bestemte regler for all fremtidig kunst. Reglene kunne være motiv, fargevalg eller komposisjon av elementene i malerier, eller antall akter, scener og rollefigurer i skuespill. I moderne tid er dette synet representert ved klassisisme.

Ifølge Objektivismen er en korrekt estetisk vurdering verken emosjonell eller autoritativ. En estetisk vurdering består av å kunne identifisere kunstverkets tema (kun basert på verket og ingenting annet) og vurdere metodene som har blitt brukt for å fremme temaet. Man må la temaet være standarden og vurdere de rent estetiske elementene og den tekniske ferdigheten, og bedømme om kunstneren lykkes eller mislykkes i å fremstille sitt syn på livet.

En kunstner kan velge å objektivisere enhver metafysisk verdivurdering som han ønsker, men det å overføre en metafysisk følelse til en konkret perseptuell opplevelse er en stor og vanskelig oppgave. Kunstneren må vite hva han vil uttrykke, hvilket medium han vil gjøre det i og egenskapene til mediet – mulighetene, begrensningene, kravene – og utnytte disse egenskapene for å formidle sitt formål i alle nyanser. Kunstneren står med andre ord ikke fri til å velge enhver metode for å objektivisere hva som helst – temaet hans må passe til mediet, enten det er maleri, skulptur, litteratur eller musikk. Vil kunstneren fremstille noe glatt og taktilt, er det mer objektivt å gjøre dette via en skulptur enn et musikkstykke, og vil han formidle en svært kompleks historie med flere titalls rollefigurer over flere tiår er det mer objektivt å benytte romanformatet fremfor et maleri for å skildre temaet på en tilstrekkelig måte.

All menneskelig aktivitet innebærer fokus, formål og tenkning – kunst inkludert. Dette står i sterk kontrast til dagens syn, hvor kunst oppfattes som sykelig selvopptatthet, totalt subjektivt og fullstendig irrasjonelt. En kunstner kan objektivisere sine synspunkter kun ved å tilslutte seg visse rasjonelle prinsipper. Dette er universelle prinsipper uavhengig av kunstnerens filosofi og utgjør standarden for estetisk vurdering. Kilden til prinsippene er naturen til kunst i seg selv og hvilken rolle kunst spiller i menneskets liv. Vi skal gjennomgå tre estetiske prinsipper for vurdering:

  • Utvelgelse
  • Klarhet
  • Integrasjon

Utvelgelse
Siden kunst er en representasjon av en kunstners metafysiske verdivurderinger må alle kunstverk ha et tema. Kunstneren står fri til å uttrykke sitt synspunkt ved å velge de konkrete elementene han mener passer best til oppgaven, men «best» avgjøres ikke av tilfeldige innfall. Kunst er av sin natur selektivt, og kunstneren må derfor velge rasjonelt og bevisst for å illustrere sin livsfølelse.

Ayn Rand mente at utvelgelse innen tema var det fremste aspektet innen kunst:

It is the selectivity in regard to subject—the most severely, rigorously, ruthlessly exercised selectivity—that I hold as the primary, the essential, the cardinal aspect of art. In literature, this means: the story—which means: the plot and the character—which means: the kind of men and events that a writer chooses to portray.[11]

Uansett hva kunstnerens livsfølelse er, kan han ikke velge temaet helt tilfeldig, annenhånds eller noe som er metafysisk meningsløs (som for eksempel en fortelling om en stein). Kunstneren kan ikke velge hva som tilfeldigvis kommer til sinns, hva han tilfeldigvis husker der og da, hva andre setter pris på eller hva enn som appellerer til ham i nuet.

Et eksempel på utvelgelse med lav eller ingen estetisk verdi finner vi i såkalte lånte elementer i såpeoperaer. For å piffe opp en kjedelig historie velger kanskje manusforfatterne å skyte inn umotiverte og upassende kjærlighetsintriger, hjernedød action, dødsfall av viktige rollefigurer for å skape «dybde» eller iscenesette en meningsløs eksplosjon og fyrverkeri for et storslått klimaks. Dette er imitasjon og ikke skapelse, og danner et lappeteppe uten mening og uten estetisk verdi.

Temaet er ikke den eneste egenskapen til kunst, men ifølge Rand er det altså den fremste. Det finnes likevel de som mener at det eneste som teller i kunst er stil og ikke tema. I kunsten er det imidlertid slik at målet ikke rettferdiggjør midlene eller vice versa. Mål og midler – tema og stil – er verdige hverandre og utgjør en integrert enhet. I denne sammenhengen er det viktig å minne om at kunst ikke er til for kunstens del, men for mennesket. Mennesket overveier kunst for visjonen av virkeligheten den byr på, ikke på grunn av teknisk ekspertise innen stilisering. Kunstnerens frihet går ikke ut på å lemleste kunst eller vie oppmerksomhet til én enkel egenskap (som for eksempel bruk av streker i et maleri eller karakterisering i en roman), samtidig som han ignorerer konteksten som gir egenskapen sin funksjon. Igjen ser vi at integrasjon er betydelig, og vi kommer tilbake til helhetlig integrasjon nedenfor.

Den ekstreme varianten av antitematisk holdning finner vi i den nevnte retningen modernisme. Ifølge modernister bør ikke kunst vise noe gjenkjennelig motiv i det hele tatt, og heller ikke ha noe tema. Det å gjenskape virkeligheten er det samme som å kvitte seg med den – modernister vil ikke være «bundet» av absolutter, formål eller verdier.

Hvis vi beveger oss over til reell kunst igjen, mente Ayn Rand at det som ikke er verdt å tenke over i livet, ikke er verdt å gjenskape i kunsten. Lidelse, sykdom, katastrofer og ondskap er ikke verdt å kontemplere for kontemplasjonens skyld. Disse negative elementene er kun verdt å gjenskape i relasjon til noe positivt, for å understreke det positive. Å kontemplere verdier, det gode, menneskets storhet, intelligens, evner, dyder og heroisme burde være selvforklarende, mens kontemplasjon av ondskap, middelmådighet, ubemerkede mennesker, det vanlige, det meningsløse og det tankeløse derimot krever en forklaring. En kunstner må ikke fremstille det gode – kunst kan behandle mange ulike sider ved livet – men han må følge prinsippene til objektiv kunst, inkludert prinsippet om utvelgelse i samband med tema.

Klarhet
Det andre prinsippet for objektiv estetisk vurdering er klarhet. At et kunstverk er «klart» vil si at meningen er utvetydig, skarp og tydelig for menneskesinnet i motsetning til obskur, tåkelagt og forvirret. Dette er et krav for alle menneskelige produkter som involverer begrepsmessig tenkning, siden en objektiv bruk av begreper krever klarhet overfor virkeligheten. Vitenskap, filosofi, tekniske manualer og kokebøker fungerer optimalt når det er fullstendig forståelig, og det samme gjelder kunst.

En kunstner kan velge å presentere universet som et uforståelig kaos, men kun på en objektiv måte hvis presentasjonen i seg selv er forståelig. Mange av dagens mystikere og skeptikere forlanger at kunst skal være tvetydig, flyktig, gåtefull, ubestemmelig og uklar. Disse egenskapene representerer feil ved konseptuelle produkter, og er spesielt fatale for kunst. Funksjonen til en kunstner er å overvinne uklarheten ved menneskets opplevelser – å konfrontere et univers som kan synes uforståelig og via utvelgelse avsløre virkelighetens sanne essens. Formålet til kunst er med andre ord helt motsatt av dagens klisjé om at det må være utilgjengelig og uforståelig.

Siden kunst fyller behovet til menneskets kognitive evne må kunsten hensynta kravene til menneskesinnet. Disse kravene blir identifisert av epistemologi. En kunstner må for eksempel adlyde reglene for å benytte begreper, hvis ikke kommuniserer han ingenting – slik som Joyce gjør i store deler av Finnegan's Wake som består av fantasispråk og tulleord. Det samme prinsippet gjelder alle kunstformer, uavhengig av medium.

Det ovennevnte er svaret til ikke-objektiv «kunst», eller modernisme. Denne antikunsten bryter med vilje reglene og kravene til menneskesinnet ved å henvende seg til mennesket på måter det ikke oppfatter og på måter det ikke tenker. Slike produkter er ikke åpne for menneskelig tenkning, og å vie slike verker oppmerksomhet er et feilgrep – de kan ikke gis mening bortsett fra de som hevder å kunne tolke dem via «følelse», «åpenbaring» eller «intuisjon».

Metafysisk sett er antikunst et forsøk på å, ikke gjenskape, men tilintetgjøre virkeligheten. Epistemologisk sett er det et forsøk på å, ikke integrere, men disintegrere menneskets bevissthet. Antikunst reduserer bevisstheten til et pre-perseptuelt nivå ved å bryte opp persepter til sanseinntrykk, og det er nøyaktig slik vi ikke oppfatter eller tenker. Dette er altså intensjonen bak å redusere språk til grynt, litteratur til «stemninger», malerier til smørjer, skulpturer til klumper og musikk til støy.

Et objektivt kunstverk respekterer prinsippene til menneskelig epistemologi. Et slikt kunstverk kan oppfattes via normale prosesser med persepsjon og logikk, og naturen og betydningen til slik kunst er uavhengig av påstandene til enhver fortolker, inkludert kunstneren selv. Objektiv kunst er ikke nødvendigvis god, men er forståelig for et rasjonelt vesen.

Integrasjon
Dette tredje prinsippet innen objektiv estetisk vurdering kan utgjøre forskjellen mellom god og stor kunst. Kunst er selektivt, og derfor må også kunstneren være selektiv i alle sider ved kunstverket. Alle elementer må veies for og imot om de utgjør en udelelig bestanddel av helheten. Hvert konkrete element må legemliggjøre, objektivisere og fremme en definitiv livsfølelse.

Inkluderingen av noe ubetydelig er spesielt skadelig siden det fører til en selvmotsigelse. Ved å være inkludert i et kunstverk i utgangspunktet må elementet bety noe, men så betyr det likevel ingenting. Mens man kan ignorere irrelevante elementer i et vitenskapelig dokument, er dette destruktivt i kunst fordi selvmotsigelsen ødelegger trylleformelen, integriteten og kraften til stiliseringen. Kunst er en gjenskapning av universet fra et personlig perspektiv og tilbyr mennesket en ny virkelighet å kontemplere. Alt tilfeldig eller irrelevant bidrar til å gjøre den nye virkeligheten uvirkelig, noe som får verket til å rakne i sømmene.

I et skikkelig kunstverk indikerer helheten delene, ned til den minste detalj, samtidig som delene indikerer hverandre og helheten. Dette er i samsvar med det Aristoteles hevdet om at en fortelling må ha all organisk enhet i likhet med et levende vesen. Alle elementer, uansett kunstform, må ha en grunn til å være inkludert – ned til den minste beskrivelse av handlinger, utseende, miljøer og så videre i litteratur eller hver minste kurve, materialvalg og utførelse i skulptur.

***

Kunst kan vurderes rasjonelt. Alternativet mellom at kunstverk har en iboende egenskap som man kan oppfatte via mystisisme eller at kunstverk er et tilfluktssted for subjektivisme hvor det kun er et kriterieløst spørsmål om smak er falskt.

Estetikk er som med etikk: Verdier er en side ved virkeligheten i tilknytning til mennesket. Verdier innebærer vurdering av et faktum i henhold til rasjonelle prinsipper, som til syvende og sist kan reduseres til sansepersepsjon. Estetiske verdier – skjønnhet – er verken «i objektet» eller «i øyet som ser», men er i objektet, som vurdert av en rasjonell tilskuer. Estetiske verdier er objektive.

Estetiske prinsipper er ikke de eneste relevante standardene for å vurdere kunst. En objektiv vurdering må erkjenne at kunst inkluderer både estetiske egenskaper og metafysisk innhold. Full objektivitet innebærer å identifisere begge grupper, vurdere hver gruppe rasjonelt, og deretter integrere vurderingene til et helhetsinntrykk.

The fact that one agrees or disagrees with an artist’s philosophy is irrelevant to an esthetic appraisal of his work qua art. One does not have to agree with an artist (nor even to enjoy him) in order to evaluate his work. In essence, an objective evaluation requires that one identify the artist’s theme, the abstract meaning of his work (exclusively by identifying the evidence contained in the work and allowing no other, outside considerations), then evaluate the means by which he conveys it—i.e., taking his theme as criterion, evaluate the purely esthetic elements of the work, the technical mastery (or lack of it) with which he projects (or fails to project) his view of life . . . .[12]

Estetiske kvaliteter alene er ikke nok for at kunst skal være verdifullt for et rasjonelt menneske. Kunst er en bestanddel i et filosofisk system: man kan altså si at man syns at kunstverket er stort, men at man ikke liker det. Dette tilsier estetisk anerkjennelse, samtidig som man gir uttrykk for et dypere filosofisk nivå. Det er med bakgrunn i dette dypere nivået, i samspillet mellom sannhet og teknisk ekspertise, at Ayn Rand vurderer romantikken som den objektivt største bragden i kunsthistorien.

Romantikken versus naturalisme

Romantikken er navnet på en kunstbevegelse som dominerte 1800-tallet. Ettersom Ayn Rand fokuserte mest på romantisk litteratur og fordi det er relativt enkelt å diskutere litteratur objektivt, fokuserer vi også på litteratur i denne delen. Blant forfatterne som Rand identifiserte som de store romantikerne finner vi Hugo, Dostojevskij, Schiller og Rostand. Den estetiske bevegelsen romantikken må ikke forveksles med den filosofiske retningen med samme navn.

Romantisk litteratur kjennetegnes ofte av lidenskap, drama, farge og følelser, i motsetning til formulaisk klassisisme eller kald og kynisk naturalisme. Ayn Rand mente at mange feilvurderte romantikken ved å hevde at det var en retning dominert av følelser, for ifølge Objektivismen er ikke følelser noe grunnleggende. Følelser kommer som følge av de verdivurderinger man har foretatt tidligere, og roten til verdivurderinger er menneskets evne til å velge fritt. Rand hevder selv at romantikken er en kunstretning basert på prinsippet om at mennesket har fri vilje.[13]

Romanticism is the conceptual school of art. It deals, not with the random trivia of the day, but with the timeless, fundamental, universal problems and values of human existence. It does not record or photograph; it creates and projects. It is concerned—in the words of Aristotle—not with things as they are, but with things as they might be and ought to be.[14]

I likhet med Aristoteles mente Ayn Rand at kunstens rolle ikke er å beskrive ting slik de er (dette er historiefagets og journalistikkens oppgave), men slik ting kan og bør være – med virkeligheten som referanse. Romantikken oppsto i kjølvannet av opplysningstiden, hvor kulturen var preget av en implisitt aristoteliansk livsfølelse, med en underbevisst tro på menneskets sinn. I denne kulturelle sfæren oppsto en kunstretning som var påvirket av oppdagelsen av menneskets ubegrensede potensial, og som la vekt på valg og frihet samt individets evne til å velge sin egen vei og handle deretter.

Det er viktig å presisere at de romantiske forfatterne aldri definerte seg selv i slike termer. De var stort sett ufilosofiske og identifiserte ikke sine røtter i fri vilje, men var uttalte støttespillere, om enn i en løs grad, for varianter av altruisme og mystisisme. Romantikerne var likevel imot determinisme – de var stort sett forent i sitt implisitte syn på menneskets storhet, på mennesket som uavhengig og målrettet, og som en pådriver påvirket av egne valgte verdier.

Som motsetninger til romantikken finner vi klassisisme (også kalt nyklassisisme) og naturalisme (også kjent som eller forbundet med realisme). Klassisismen ble avløst av romantikken, og som nevnt tidligere går klassisismen ut på at et kunstverk skal følge visse regler fra antikken, som visstnok er et uttrykk for universelle estetiske prinsipper. Romantikken ble i sin tur avløst av naturalismen, som hevder å fremstille virkeligheten «slik den egentlig er». Naturalistiske forfattere skildrer ofte dagligdagse situasjoner, vanlige mennesker, og mennesker som ofre for situasjoner de ikke har kontroll over. Retningen utviklet seg etter hvert i en mørkere og mørkere retning, hvor kun fremstilling av det elendige og tarvelige liv sto igjen.

Betydningen av fri vilje i romantikken påvirker alle fasetter ved verkene til de store forfatterne, som tema, fortelling, karakterisering og stil. Det som skiller romantikken mest fra naturalisme er typen fortelling og karakterisering/karakterbygging.

Fortelling
Som vi har sett i etikken er mennesket avhengig av verdier som mat, ly, klær, transport, medisiner, verktøy, kunst, kjærlighet og masse annet for å overleve og leve et rasjonelt, langsiktig og lykkelig liv. Men verdiene kommer ikke automatisk, og hvis mennesket må velge verdiene, må det altså handle for å tilegne seg og/eller beholde dem. Mennesket må velge sine mål og deretter utføre bevisste handlinger for å oppnå disse målene. Den litterære formen som uttrykker essensen i slik handling er plottet.

Ayn Rand definerte plott som «en målrettet progresjon av logisk sammenknyttede hendelser som leder til løsningen av et klimaks».[15] Hvis en forfatter anser menneskets verdivalg som viktig, dramatiserer han valgene deres i virkeligheten – et plott består derfor av handlinger i den fysiske verden. Karakter, psykologi og introspeksjon er sekundære elementer, og en inkludering av slike indre tanker kan bare rettferdiggjøres hvis de illustrerer en påvirkning av hvordan mennesket handler fysisk.

En gjennomgående rød tråd i Objektivismen er at mennesket er en integrasjon av kropp og sinn. Livet er verken tanker uten handling eller handling uten tanker. Romantisk litteratur ekskluderer derfor «ren action», som tankeløse slåsskamper eller biljakter, men også det indre liv i seg selv, à la stemningsstudier eller «stream of consciousness».

Punktet om «logisk sammenknyttede hendelser» indikerer videre en spesifikk struktur i det litterære verket, hvor hver hendelse fører logisk til den neste. Dette i motsetning til krøniker, memoarer, naturalistiske «biter av livet», «slik skjedde det» og tilfeldigheter – i essens en motsetning mellom kausal kobling og temporal rekkefølge. En forfatter må være selektiv i hva han inkluderer i fortellingen, derav poenget om utvelgelse under objektiv vurdering av kunst.

En logisk sekvensering av hendelser er umulig med målløse figurer. En målrettet handling er en dramatisering av formål, og viser en formålsrettet vilje som står imot hindringer. Oppnåelsen av mål skjer ikke automatisk, og dette må understrekes av forfatteren ved at mennesket må streve for sine mål i møtet med antagonistiske krefter. Fortellingen må med andre ord være basert på konflikt, enten den er indre eller ytre (men alltid uttrykt med ytre handling). Kampen leder til syvende og sist til et klimaks, hvor konflikten blir løst og man får vite hvem som eventuelt kommer seirende ut.

En naturalistisk kritikk mot romantiske plott er at de er kunstige, siden livet ikke har en slik struktur. Ayn Rand hevdet tvert imot at livet har en slik essensiell struktur, men at man må tenke prinsipielt og se bort fra det umiddelbare for å begripe det:

The event of men’s lives follow the logic of men’s premises and values—as one can observe if one looks past the range of the immediate moment, past the trivial irrelevancies, repetitions and routines of daily living, and sees the essentials, the turning points, the direction of a man’s life. And, from that viewpoint, one can also observe that the accidents or disasters, which interfere with or defeat human goals, are a minor and marginal, not a major and determining, element in the course of human existence.[16]

Hvis kunsten skal vise hva som er viktig, kan ikke forfatteren fremstille tilfeldigheter, uhell eller trivielle hendelser. Forfatteren må vise hvilken betydning verdier har i menneskets liv, og fortellingen må illustrere en klar sammenheng mellom verdier, handling og klimaks. Formålet er ikke bare å vise at mennesket velger mål, men at valg i tillegg har konsekvenser. Livet er logisk og menneskets valg former dets skjebne. Det er realistisk å kreve en plottstruktur av en roman, siden det viser mennesket som det er metafysisk sett: av sin natur som et rasjonelt vesen begår mennesket målrettede handlinger.

Hvis mennesket derimot er samfunnets nikkedukke, som det som regel er i naturalistisk litteratur, har valg av verdier ingen betydning – valget er en illusjon. Mennesket er passivt og reagerer kun på eksterne krefter som tilfeldigvis kommer i kontakt med det. Det er ingen nødvendig kobling mellom hendelsene fra dag til dag eller hvor hovedpersonen (hvis det er en) ender opp til slutt. Den litterære formen som hører til dette er den plottløse romanen vi finner i naturalismen.

Karakterisering
Karakterisering, eller karakterbygging, dreier seg om å presentere moralske verdier. I romantiske verker ser vi fysiske handlinger med dyptgripende spirituell betydning: temaer med grunnleggende, tidløse problemstillinger for mennesker. Romantiske romaner og skuespill forteller ikke bare hvordan mennesker handler, men også hvorfor.

Av dette følger det at forfatteren serverer konsistente og forståelige rollefigurer, selv om de kan være preget av en indre konflikt. Rollefigurene har en type sjel som gjør det mulig med forståelig og verdibasert handling, og hvor rollefigurens indre logikk er et forkrav til plottets logikk.

Slik karakterisering fordrer nok en gang at forfatteren er selektiv. En rollefigur er en abstrakt projeksjon og ikke en reproduksjon av konkrete personer forfatteren tilfeldigvis har møtt eller observert i virkeligheten. Samtidig må rollefiguren føles som et ekte menneske, med akkurat nok trekk og egenskaper til å tjene hensikten – men uten å bli oversvømt av journalistiske detaljer. De abstrakte sidene er essensielle og universelle prinsipper ved menneskenaturen, som forfatteren har trukket ut av motsetningene som utgjør de fleste menneskers sjeler. Forfatteren velger ut egenskapene, stiliserer dem og presenterer dem i en renere form enn de finnes hos gjennomsnittlige personer. På grunn av dette føles ofte rollefigurer i romantiske verker som «larger than life» – bare tenk på Jean Valjean i Hugos Les Misérables eller Howard Roark i Rands The Fountainhead.

Abstraksjoner i romantisk litteratur dreier seg om mennesket på en metafysisk måte, og omfatter virkelige individer fra alle tider og steder. Metafysiske karakteriseringer og tidløse temaer er ikke eksklusivt for romantikken, men romantikerne er alene om å dramatisere den metafysiske abstraksjonen av mennesket som styres av sine egne valg. Rollefigurene er ikke svevende abstraksjoner, de er ikke pappfigurer fra moralskuespill – de må være abstraksjoner, men likevel se ut som konkrete personer, de må ha de universelle trekkene til en abstraksjon og samtidig ha de unike egenskapene til en reell person.

Naturalisme vender seg vekk fra den abstrakte tilnærmingen til karakterisering. Ifølge naturalistene må forfatteren være verdifri og ikke portrettere en helt eller andre avvik fra «mennesker som de er». Hvis man ikke lenger kan skildre rollefigurer basert på essensielle metafysiske prinsipper, hvilke trekk skal forfatteren velge? Svaret
til naturalismen er statistikk. Det statistiske gjennomsnittet for en person som levde i akkurat det nabolaget i London i 1895 ble den nye formen for utvelgelseskriterier – det hele ble konkretbundet til: «dette er de helt vanlige folkene som bor i nabolaget ditt».

Det er imidlertid umulig for en forfatter å inkludere noen trekk og samtidig ikke ekskludere andre. Naturalistiske forfattere kunne ikke unngå å vise en implisitt metafysisk betydning ved sine valg, noe som viser hvilken gjennomgripende kraft filosofi har for mennesket. De naturalistiske kunstnerne så mye nød og elendighet rundt seg i sin samtid, og troen på menneskets storhet ble erstattet av troen på menneskets hjelpeløshet. Stadig flere fortellinger skildret negative elementer som fattigdom, elendighet, styggedom og korrupsjon. Den metafysiske betydningen er klar: Naturalistene så ikke på mennesket som en potensiell helt, men som et uunngåelig monster.

For romantikerne er det en dyd, ikke en svakhet, å portrettere mennesker og hendelser som er ekspesjonelle, dramatiske, heroiske og skjønne. Det er positivt å ikke skildre «ting slik de er», men heller se ting i et større bilde. Hva faktiske, konkrete mennesker velger og foretar seg ugyldiggjør ikke valgene som eksisterer potensielt for mennesket i kraft av å være en rasjonell skapning med fri vilje.

***

Romantikken er en tilnærming som gjelder for hele den estetiske teorien til Objektivismen. Romantiske verker konkretiserer metafysikk og fungerer som sjelens drivstoff.

Den romantiske kunstbevegelsen på 1800-tallet kunne likevel aldri fullføre sin visjon om å bringe mennesket frem og videre. Årsaken var at romantikerne hegnet til etikken altruisme. Hvis verdiene til en helt motsier virkeligheten og det å tilegne seg verdier, klarer man ikke å skildre en fullstendig troverdig figur. Denne motsetningen mellom en implisitt aristotelisk livsfølelse og en eksplisitt altruistisk etikk førte til en flukt fra karakterisering, fra motiver, psykologi og moralverdier – og til fortellinger med kun ytre handling uten håndtering av universelle problemstillinger. Dette ser vi i form av ridderromaner, kostymedramaer og fantasy.

Da den aristoteliske livsfølelsen til slutt ble avviklet av 1800-tallets filosofi, og naturalisme og modernisme kom på banen, sto romantikken igjen uten ideer eller intellektuell tyngde til å kjempe imot. Det romantikerne hadde trengt var Ayn Rands verdikode. Den objektivistiske etikken tillater heltedyrking via en troverdig helt – et menneske som lever, handler og lykkes i virkelighetens verden. Rand kalte selv sin litterære form for romantisk realisme: Realisme fordi fortellingene hennes er plassert her og nå og på en måte som gjelder alle rasjonelle mennesker som deler verdiene og ønsker å benytte dem i sitt eget liv. Romantikk fordi fortellingene er en skildring av mennesket slik det kan og bør være.

Oppsummering

Kunst er en selektiv gjenskapning av virkeligheten i overensstemmelse med kunstnerens metafysiske verdivurderinger. Et kunstverk er en gjenskapning i tråd med det kunstneren mener er essensielt sant om og viktig ved virkeligheten og mennesket. Et maleri kan for eksempel fremstille mennesket som en rakrygget helt eller et tarvelig krek – kunsten forteller noe om kunstnerens fundamentale syn på virkeligheten, og tilskuerens reaksjon forteller noe om hans fundamentale syn på virkeligheten.

Hovedformene for kunst er litteratur, maleri, skulptur og musikk. De ulike kunstformene relaterer til forskjellige sider ved menneskets bevissthet og persepsjon: Litteratur retter seg mot begreper, maleri mot synet, skulptur mot syn og berøring, og musikk mot hørsel – altså menneskets primære måte å komme i kontakt med virkeligheten på: sansepersepsjon og begreper.

Dersom et verk ikke er figurativt, dersom det ikke forestiller noe i virkeligheten, er det heller ikke å regne som kunst. Kunst fyller et spesifikt konseptuelt behov hos mennesket, og har man ikke mulighet til å forstå et verk, faller det utenfor kategorien. Menneskets evne til å forstå abstrakte prinsipper gjennom konkret kunst gjør kunsten til en effektiv kanal for å formidle etiske idealer, men Ayn Rand påpeker at kunstens rolle ikke er å være opplærende. Kunst skal ikke bevise, men vise.

Ettersom mennesket er et konseptuelt vesen – et vesen med fri vilje som benytter begreper og fornuften for å forstå og handle i virkeligheten – har det ingen automatisk, instinktiv måte å tilegne seg verdier på. Mennesket trenger prinsippiell veiledning gjennom filosofi, men det er umulig å ivareta et komplett filosofisk syn på livet og virkeligheten i sitt bevisste sinn til enhver tid. Av sin natur konkretiserer kunst et fundamentalt, metafysisk syn på tilværelsen, og kunst lar mennesket oppfatte begreper som om de var persepter. Kunst gjør det effektivt og mulig for mennesket å opprettholde en lang serie med abstraksjoner, prinsipper og ideer som en sum – kunst vedlikeholder og bekrefter menneskets karakter og dypeste overbevisninger.

Objektive kriterier for å vurdere kunst dreier seg om å ta hensyn til både virkelighetens og menneskesinnets egenskaper, samtidig som man må være klar over at det er en forskjell mellom en filosofisk vurdering og en estetisk vurdering av et kunstverk. En filosofisk vurdering spør om det fundamentale synet bak verket er sant, mens en estetisk vurdering dreier seg om å dømme verket basert på dets egne premisser – får kunstneren frem sitt fundamentale syn?

Metodene for å skildre kunstnerens syn kan vurderes objektivt, og de viktigste av disse inkluderer utvelgelse, klarhet og integrasjon. Utvelgelse handler om å velge et tema og alle underliggende elementer som passer til det kunstneren vil formidle, klarhet handler om å uttrykke seg på en måte som menneskesinnet er i stand til å fatte, og integrasjon handler om at alle elementer i et kunstverk må jobbe sammen for en helhet – kunstnerens metafysiske verdivurderinger.

Ayn Rand mente at romantikken i litteraturen/kunsten var den fremste estetiske bragden i samspillet mellom sann filosofi og teknisk utførelse. Romantikken var en bevegelse på 1800-tallet hvis verker var dominert av lidenskap, drama, farge og følelser, men essensen i bevegelsen var menneskets frie vilje – at mennesket er i stand til å fatte frie valg for å kjempe for verdier. Betydningen av fri vilje i romantikken påvirker alle fasetter ved verkene til de store forfatterne, som tema, fortelling, karakterisering og stil.

Romantikerne presenterte fortellinger med målrettet progresjon av logisk sammenknyttede hendelser, som til slutt leder til løsningen av et klimaks. I romantiske litterære verker blir menneskets verdivalg dramatisert, med mennesker som kjemper for sine verdier i et konfliktfylt møte med antagonistiske krefter. Den ene handlingen leder logisk til den neste, og alt er påvirket av menneskets evne til å tenke, vurdere og verdsette.

Som en motsetning til romantikken finner vi naturalisme, som skildrer «ting som de er» og vanlige folk, gjerne uten mål og som ofre for eksterne krefter. Romantikken klarte ikke å holde stand fordi bevegelsen ikke hadde en troverdig verdikodeks – og det er dette Ayn Rand byr på med sine ideer innen etikk, epistemologi og metafysikk.

Ressurser

Fotnoter

[1] A. Rand, «The Goal of My Writing», The Romantic Manifesto, New York, Signet 1975: 162

[2] Ibid., «Art and Cognition»: 45

[3] Ibid.: 46ff

[4] Ibid.: 75

[5] Ibid., «Basic Principles of Literature»: 97

[6] Ibid., «The Psycho-Epistemology of Art»: 21

[7] Ibid., «Philosophy and Sense of Life»: 25

[8] Ibid., «The Psycho-Epistemology of Art»: 17

[9] Ibid.: 18

[10] Ibid.: 19

[11] Ibid., «The Goal of My Writing»: 166

[12] Ibid., «Art and Sense of Life»: 42

[13] Ibid., «What Is Romanticism?»: 99

[14] A. Rand, The Fountainhead, «Introduction to the Twenty-fifth Anniversary Edition», New York, Signet 1943 (1968): v

[15] A. Rand, The Romantic Manifesto, «Basic Principles of Literature»: 82

[16] Ibid.: 83

Skrevet av

Vegard Ottervig

Vegard Hovland Ottervig er grunnleggeren av AynRand.no. Han er født i 1985 og bor i Oslo.