Fornuft og følelser


Fornuft og følelser

Hva er fornuft? – Forholdet mellom fornuft og følelser – Det arbitrære er verken sant eller usant – Er det mulig å oppnå sikker kunnskap? – Mystisisme og skeptisisme versus fornuft – Oppsummering – Ressurser

Fornuft er evnen til å identifisere og integrere materialet mottatt av menneskets sanser, ifølge Ayn Rand og Objektivismen.

I am not primarily an advocate of capitalism, but of egoism; and I am not primarily an advocate of egoism, but of reason. If one recognizes the supremacy of reason and applies it consistently, all the rest follows.

This—the supremacy of reason—was, is and will be the primary concern of my work, and the essence of Objectivism. Reason in epistemology leads to egoism in ethics, which leads to capitalism in politics.

– Ayn Rand[1]

Formålet med epistemologi er å oppdage og definere en metode for å oppnå kunnskap om virkeligheten. For å begrunne dette må vi gå systematisk til verks: Vi må påpeke aksiomene – de selvinnlysende sannhetene som vi tar for gitt og implisitt bruker i alt vårt mentale virke. Deretter må vi se på kildene til vår kunnskap og tenkning – sansene og persepsjon, før vi undersøker menneskets status som et fritt eller et determinert vesen. Så behandler vi tenkningens verktøy – begrepene, samt metoden for å danne og bruke disse i tråd med virkeligheten.

Ayn Rand og hennes filosofiske system, Objektivismen, hevder at sansene er gyldige og at persepsjon danner utgangspunktet for alt vi vet eller kan vite, mens menneskets frie vilje består av å fokusere sine tanker. Videre har vi sett at begreper, både førstehånds og abstrakte, har et matematisk forhold til fysiske objekter i virkeligheten og kan dannes og benyttes i full troskap til sistnevnte hvis man bruker og holder seg til logikk – metoden for ikke-selvmotsigende identifikasjon.

Alle disse elementene – sansepersepsjon, fri vilje, begreper og objektivitet – utgjør grunnlaget for og elementene til menneskets fornuft. Fornuft er hva Ayn Rand kaller «evnen til å identifisere og integrere materialet fremskaffet av menneskets sanser»:

Reason integrates man’s perceptions by means of forming abstractions or conceptions, thus raising man’s knowledge from the perceptual level, which he shares with animals, to the conceptual level, which he alone can reach. The method which reason employs in this process is logic—and logic is the art of non-contradictory identification.[2]

 

Hva er fornuft?

Fornuft er et avansert begrep høyt oppe i begrepshierarkiet. For å fatte begrepets fulle betydning har vi studert de konseptuelle røttene i detalj: sanser og persepsjonfri viljebegreper og begrepsdannelse, abstrakte begreper og definisjoner samt objektivitet og logikk.

Vi kan nå utvide Ayn Rands kortfattede definisjon om at fornuft er evnen til å identifisere og integrere materiale basert på sansene til følgende:

  • Evnen som lar mennesket oppdage egenskapene til objekter ved å komprimere sanseinformasjon i henhold til en objektiv metode for tenkning
  • Evnen som organiserer perseptuelle enheter i konseptuelle termer ved å følge prinsippene til logikk

I sistnevnte definisjon ser vi de tre elementene som er essensielle for fornuft:

  1. Materialet (persepter)
  2. Formen (begreper)
  3. Metoden (logikk)

Fornuften tar utgangspunkt i fakta (sansedata og persepter), organiserer dette materialet i henhold til fakta (det matematiske forholdet mellom konkrete objekter) og blir veiledet steg for steg av regler som støtter seg til fundamentale fakta (identitetsloven). Hver bestanddel og hvert aspekt ved fornuft – fra materiale og form til metode – viser at fornuften er en virkelighetsorientert evne.

Å følge fornuften betyr med andre ord å følge virkeligheten. Det finnes intet alternativ, siden virkeligheten eksisterer – og kun virkeligheten eksisterer. Mennesket må velge om det vil godta fornuft eller kaste sin bevissthet og liv ut i usikkerhet og fantasier.

Å bevise at fornuften er pålitelig er meningsløst, siden fornuft danner grunnlaget for bevis: Du må godta og benytte fornuft i ethvert forsøk på å bevise noe som helst. Ved å bruke fornuft kan du likevel vise hvilket forhold evnen har til virkeligheten og dermed validere evnen, noe vi har gjort i de foregående kapitlene.

Men er fornuft menneskets eneste vei til kunnskap eller finnes det supplementer og/eller alternativer, som for eksempel følelser?

 

Forholdet mellom fornuft og følelser

Et av de klassiske motsetningsforholdene i historien er fornuft og følelser. Du kan føle glede over noe du vet er negativt for livet ditt, eller du kan hate en person du egentlig burde være glad i. Den tilsynelatende motsetningen mellom fornuft og følelser har forundret filosofer til alle tider, men Ayn Rand forklarer hva følelser er og hvilket forhold de har til fornuften:

Reason is man’s tool of knowledge, the faculty that enables him to perceive the facts of reality. To act rationally means to act in accordance with the facts of reality. Emotions are not tools of cognition. What you feel tells you nothing about the facts; it merely tells you something about your estimate of the facts. Emotions are the result of your value judgments; they are caused by your basic premises, which you may hold consciously or subconsciously, which may be right or wrong.[3]

Følelser er altså ikke redskap for tenkning. En følelse er en automatisk respons til et objekt du oppfatter eller forestiller deg, som for eksempel å føle glede ved å treffe igjen din ektefelle, bli redd av å se en edderkopp eller være spent før julaften. Objektene i seg selv har ingen evne til å iverksette følelser hos mottakeren. Du opplever følelser fordi du:

  1. Vet hva objektet er
  2. Har vurdert objektet

Uten å kunne identifisere et objekt, uansett hvor generelt, sant eller direkte det er snakk om, kan du ikke vite hva det har å si for deg. Hvis du av en eller annen grunn ikke er i stand til å identifisere at det er et tog som kommer dundrende mot deg på skinnegangen, føler du heller ikke frykt og får ikke kommet deg unna i tide. Hvis du har identifisert objektet som et tog, men ikke har vurdert om det er bra eller dårlig at det suser mot deg i høy fart, vil du heller ikke kunne føle noe. En person som vet hva et tog er, vet hva det kan gjøre under forholdene og verdsetter sitt eget liv ville imidlertid ha kommet seg bort fra skinnene raskt.

Som eksempelet ovenfor viser er følelser både nødvendige og viktige for mennesket. Ikke bare er de en lynrask og automatisk måte for deg å reagere på i nødsituasjoner – de gjør også livet verdt å leve i form av nytelse, glede, lykke og så videre. Likevel er det avgjørende å påpeke nøyaktig hvilken rolle følelser spiller for mennesket og hva de ikke kan gjøre.

Følelser skiller seg fra fysiske sanseopplevelser, som også forvirrende nok kalles «følelser» på norsk. Plasserer du hendene i isvann eller åpner døra til en aktiv stekeovn, føler du henholdsvis kulde og varme uansett om du er et primitivt stammemenneske eller en avansert vitenskapsmann. Kjærlighet, lykke, nysgjerrighet, hat, sinne og frykt er imidlertid ikke simple fysiske stimuli – de avhenger tvert imot av innholdet i ditt sinn.

La oss si at Per, Pål og Espen ser filmen Whiplash fra 2014. Filmen handler om en ung trommeslager som begynner på en musikkskole hvor det jobber en lærer som går over stokk og stein for å realisere potensialet til sine elever. Per er en bilmekaniker og syns det er lite action i filmen – han føler derfor kjedsomhet og likegyldighet. Pål er en eksperimentell musiker og mener at budskapet i filmen går imot «å uttrykke seg fritt uten å være bundet til konvensjoner» – han føler derfor avsky. Espen er selvstendig næringsdrivende og syns filmens budskap om å yte sitt maksimale for å låse opp sitt kreative og produktive potensial klinger godt – han føler derfor inspirasjon og glede.

I dette eksempelet ser tre personer det samme objektet, men føler helt forskjellige ting. Det som forårsaket følelsene er ikke lys og skygger på en skjerm, men at de levende bildene har blitt identifisert (man vet hva objektet er) og evaluert (man har vurdert objektet). Filmen har blitt fattet og bedømt av det menneskelige sinnet i en villet prosess.

An emotion as such tells you nothing about reality, beyond the fact that something makes you feel something. Without a ruthlessly honest commitment to introspection—to the conceptual identification of your inner states—you will not discover what you feel, what arouses the feeling, and whether your feeling is an appropriate response to the facts of reality, or a mistaken response, or a vicious illusion produced by years of self-deception . . . .

In the field of introspection, the two guiding questions are: “What do I feel?” and “Why do I feel it?”[4]

Dannelsen av en følelse består av fire steg:

  1. Persepsjon (eller fantasi)
  2. Identifikasjon
  3. Vurdering
  4. Respons

Vanligvis er kun det første og siste steget bevisst, mens steg to og tre foregår underbevisst og lynraskt. Grunnen til dette er fordi menneskets intellektuelle kapasitet blant annet består av automatisering: å automatisere lesing, skriving, telling, begreper og vurderinger av objekter og verdier.

The subconscious is an integrating mechanism. Man’s conscious mind observes and establishes connections among his experiences; the subconscious integrates the connections and makes them become automatic. For example, the skill of walking is acquired, after many faltering attempts, by the automatization of countless connections controlling muscular movements; once he learns to walk, a child needs no conscious awareness of such problems as posture, balance, length of step, etc.—the mere decision to walk brings the integrated total into his control.[5]

Når du først har gjennomført en rekke vurderinger, behøver du ikke å gjennomgå prosessen hver gang. Hvis du går på gata og plutselig ser en løve på den andre siden av veien, føler du umiddelbart frykt. Denne prosessen går så raskt at det er lett å tro at man først oppfatter et objekt for deretter å føle, uten noen ledd imellom. Men det er altså avanserte, intellektuelle steg mellom persepsjon og respons i form av identifikasjon – man vet hva objektet er (en løve) – og vurdering – man har vurdert objektet (løven vil sannsynligvis drepe og spise deg, og siden du verdsetter livet ditt, vil fryktfølelsen hjelpe deg til å reagere raskt).

Verdivurderinger blir foretatt i en kontekst. Hvis du ser en løve på TV blir du ikke redd, ei heller om du er i dyrehagen og betrakter dyret bak en glassvegg. Hvis løven flykter fra buret sitt slik at du nærmest står ansikt til ansikt med den, vil du føle frykt. Den kontekstuelle vurderingen av objekter føyer seg inn i det kontekstuelle mønsteret i Objektivismen: Som vi har sett tidligere danner du begreper i en kontekst, du lager definisjoner i en kontekst og du validerer begrepene dine i en kontekst – du integrerer ny kunnskap med resten av din ervervede kunnskap.

Verdivurderinger knytter seg således til ditt filosofiske syn på mennesket, livet og virkeligheten i sin helhet. Hvis du anser mennesket som et hjelpeløst krapyl, vil det påvirke din karakter, dine ambisjoner, ditt arbeid og dine preferanser innen venner og kunst. Med et slikt grunnsyn vil du kanskje være likegyldig overfor bragder og føle glede over tragedier. Eller motsatt: Hvis du ser på mennesket som et heroisk vesen i en verden det kan forstå, vil du danne grunnleggende forskjellige verdier og oppleve andre følelser overfor mål, arbeid, venner og kultur.

De færreste har et eksplisitt syn på mennesket og livet. Selv om slike syn er indirekte, spiller de likevel en betydelig rolle i å bestemme innholdet i menneskets underbevissthet og påvirker derfor alle vurderinger og følelser.

Your subconscious is like a computer—more complex a computer than men can build—and its main function is the integration of your ideas. Who programs it? Your conscious mind. If you default, if you don’t reach any firm convictions, your subconscious is programmed by chance—and you deliver yourself into the power of ideas you do not know you have accepted. But one way or the other, your computer gives you print-outs, daily and hourly, in the form of emotions—which are lightning-like estimates of the things around you, calculated according to your values. If you programmed your computer by conscious thinking, you know the nature of your values and emotions. If you didn’t, you don’t.[6]

Følelser utledes fra objekter via en omfattende og kompleks begrepsmessig kontekst. Mesteparten av dette konseptuelle innholdet er ikke til stede i bevisst tilstand, men er likevel en operativ faktor. Det er dette «skjulte» innholdet som gjør følelser så uforståelig for mange. Ikke bare er noen av ideene til folk flest underbevisste, de er i tillegg inkonsekvente. Mennesket er nemlig i stand til å godta selvmotsigelser uten å vite om det, noe som fører til den tilsynelatende motsetningen mellom fornuft og følelser.

En person kan ha ideer som han sjelden eller aldri er klar over og som strider imot hans uttalte synspunkter. Han kan muligens ha glemt at han har dannet disse ideene, godtatt dem implisitt uten å ha identifisert de relevante faktaene eller jobbet aktivt for å undertrykke dem. Hvis han en dag skulle respondere på et objekt med basis i slikt skjult mentalt innhold, vil det virke som at følelsene hans er uavhengige av fornuften, eller til og med er i direkte konflikt med den. Følelsene følger imidlertid personens begrepsmessige konklusjoner, men han har ingen korrekt identifikasjon av sistnevnte.

En katolsk prest sliter for eksempel med sin tro på Gud uten å forstå hvorfor han føler det slik. Så en dag husker han minner fra barndommen da han ble utsatt for systematisk avstraffelse på søndagsskolen og bygget opp et hat mot prestene, nonnene og Kirken, og ikke kunne fatte og begripe at Gud kunne tillate noe slikt mot et lite, uskyldig barn. Senere fortrengte han de vonde opplevelsene og gikk med på det han lærte om Bibelen, Jesus og Guds ord. Prestens bevisste overbevisninger var kristendom, mens hans underbevisste ideer var hat mot Kirken og Gud. Følelsene gikk med andre ord ikke overens med prestens eksplisitte tanker.

An emotion is an automatic response, an automatic effect of man’s value premises. An effect, not a cause. There is no necessary clash, no dichotomy between man’s reason and his emotions—provided he observes their proper relationship. A rational man knows—or makes it a point to discover—the source of his emotions, the basic premises from which they come; if his premises are wrong, he corrects them. He never acts on emotions for which he cannot account, the meaning of which he does not understand. In appraising a situation, he knows why he reacts as he does and whether he is right. He has no inner conflicts, his mind and his emotions are integrated, his consciousness is in perfect harmony. His emotions are not his enemies, they are his means of enjoying life. But they are not his guide; the guide is his mind. This relationship cannot be reversed, however. If a man takes his emotions as the cause and his mind as their passive effect, if he is guided by his emotions and uses his mind only to rationalize or justify them somehow—then he is acting immorally, he is condemning himself to misery, failure, defeat, and he will achieve nothing but destruction—his own and that of others.[7]

Følelser er ikke et uforklarlig og vilkårlig fenomen, men de kan bli det dersom man ikke identifiserer selvmotsigelser man er i besittelse av. Selv om man sitter på en haug av selvmotsigende ideer og opplever stadige konflikter mellom fornuft og følelser, vil årsaken til følelsene fremdeles ha den samme, intellektuelle roten. En konflikt mellom fornuft og følelser er egentlig en konflikt mellom ulike tanker – altså en begrepsmessig konflikt.

Vi har nå et klarere bilde av forholdet mellom fornuft og følelser. Fornuft er menneskets evne til å oppfatte det som eksisterer og organisere informasjonen det observerer. Fornuft er viljestyrt – man bestemmer selv fornuftens handlinger og om man vil sjekke sine konklusjoner.

Følelser, derimot, er ikke en evne for oppdagelse, men for reaksjon til det man observerer. Egenskapen er ikke direkte viljestyrt og kan ikke observere virkeligheten – den har ingen uavhengig tilgang til sistnevnte. Følelser er automatiske konsekvenser av et sinns tidligere konklusjoner, uansett hvor riktige eller gale sistnevnte er. Man kan ikke kontrollere følelsenes idémessige grunnlag eller benytte logikk via følelsene selv, det kan man kun gjøre via en viljestyrt, konseptuell prosess – altså fornuften.

Det er i utgangspunktet ingen konflikt mellom fornuft og følelser, men en konflikt oppstår når en persons bevisste og underbevisste ideer barker sammen. De bevisste ideene kan være riktige og de underbevisste kan være gale, eller omvendt. Man kan ikke bruke følelsene sine for å finne ut av dette – de reagerer bare på premissene. Løsningen på en konflikt mellom fornuft og følelser er å gå gjennom alle sine overbevisninger og synspunkter, spore opp de begrepsmessige røttene og jobbe for å integrere all sin kunnskap til en ikke-selvmotsigende helhet. Man må altså bruke fornuft.

Fornuft og observasjon er den eneste veien til kunnskap. Å føle at noe er riktig betyr ikke at det er riktig: en følelse kan som nevnt være basert på en feilaktig premiss i underbevisstheten. Objektivismen avviser alle former for alternative kunnskapskilder til fornuft, som tro, åpenbaring, intuisjon, instinkt og så videre – som alle er en eller annen form for følelser. Der enkelte påstår at fornuften er mangelfull og trenger supplement eller iblant tier, svarer Ayn Rand at fornuften tier aldri.

Alle bestanddelene til fornuften, som begreper, persepter og logikk, kan reduseres til direkte observasjon. Tro, åpenbaring og intuisjon har ingen objektiv tilknytning til virkeligheten. Troende mennesker som mener at deres mening er riktig har ingen andre begrunnelser enn at de føler det. Og hvordan vet de at en rivaliserende menighet har feilaktige ideer? De føler det.

Veien til kunnskap går gjennom fornuft – en objektiv metode for å la bevisstheten oppfatte og tolke virkeligheten i tråd med både bevissthetens og virkelighetens identiteter. Ved å bruke følelser som et verktøy for tenkning stenger man seg selv ute fra virkeligheten, i den grad man benytter følelsene. For å tenke rasjonelt må du være i stand til å skille mellom fornuft og følelser: du må begripe forskjellen mellom tanker og følelser, logikk og begjær, samt persepter og begreper på den ene siden og håp, ønsker, hat, kjærlighet og frykt på den andre.

Følelser er som nevnt uunnværlige for mennesker, men å avvise dem som en metode for tenkning og kunnskap er ikke det samme som å nedgradere dem. Man undervurderer ikke pusting og spising ved å påpeke at egenskapene ikke er verktøy for tenkning, og det samme gjelder følelser.

Fornuft er primært og følelser er sekundært. Det finnes imidlertid mennesker som tar utgangspunkt i det motsatte: at følelser er primært og at fornuften følger. For en slik person er en følelse en veiledende absolutt, overstyrer fornuften og fører til synet om at fakta må føye seg etter følelsene man opplever.

Your teachers, the mystics of both schools, have reversed causality in their consciousness, then strive to reverse it in existence. They take their emotions as a cause, and their mind as a passive effect. They make their emotions their tool for perceiving reality. They hold their desires as an irreducible primary, as a fact superseding all facts. An honest man does not desire until he has identified the object of his desire. He says: “It is, therefore I want it.” They say: “I want it, therefore it is.”[8]

 

Det arbitrære er verken sant eller usant

Påstander basert på følelser fremfor fornuft kalles arbitrære. «Arbitrær» betyr det samme som tilfeldig og vilkårlig, og innebærer at en påstand mangler bevis. Eksempler på arbitrære påstander er at et spøkelse står rett bak deg akkurat nå, at Elvis og John Lennon spiller cricket på et cruiseskip i Stillehavet eller at en opphevelse av Vinmonopolet fører nordmenn inn i et kollektivt selvmordsforsøk med alkohol. Arbitrære påstander er utbredte i dag. Hva skal en rasjonell person gjøre i møte med dem?

There is no escape from the law of identity, neither in the universe with which [one] deals nor in the working of his own consciousness, and if he is to acquire knowledge of the first, he must discover the proper method of using the second; . . . there is no room for the arbitrary in any activity of man, least of all in his method of cognition—and just as he has learned to be guided by objective criteria in making his physical tools, so he must be guided by objective criteria in forming his tools of cognition: his concepts.[9]

Ifølge Ayn Rand er det ingen plass til det arbitrære i menneskets metode for kunnskap, det vil si logikk og objektivitet. En arbitrær påstand mangler altså bevis og kan ikke vurderes ut ifra en logisk prosess. Påstanden er fremsatt «ut av det blå», mangler kontekst og kan således ikke integreres med resten av din kunnskap. Påstanden har heller ingen plass i et hierarki: Derfor er reduksjonsprosessen umulig og ingen observasjoner er relevante. En arbitrær påstand kan ikke bli behandlet kognitivt og du må dømme den som om ingenting har blitt sagt – fordi ingenting har blitt sagt som gir mening overfor en rasjonell prosess og menneskets bevissthet. Det er rett og slett ikke mulig å prosessere påstanden og det eneste riktige valget er å forkaste påstanden uten videre diskusjon.

Hvis du skal kjøpe en bil og selger viser frem en trillebår i fullt alvor, avslutter du samtalen umiddelbart. Hvis du er dommer i en matlagingskonkurranse og den ene av kokkene viser frem skruer og binders som sin rett, diskvalifiserer du kokken umiddelbart. Det samme prinsippet gjelder behandlingen av arbitrære påstander i enhver intellektuell debatt. Du kan ikke snakke om fantasifostre på samme måte som du kan snakke om logikk, persepter og begreper – det er fånyttes og kontraproduktivt.

En arbitrær påstand er verken sann eller usann. Sannhet er gjenkjennelse av virkeligheten. En sann påstand kan integreres motsigelsesfritt med resten av din kunnskap og kan til syvende og sist bli observert i virkeligheten. En usann påstand har også en tilknytning til virkeligheten, selv om den er feilaktig. Hvis du for eksempel påstår at en ballong er blå, mens den faktisk viser seg å være rød, da har du fremsatt en usann påstand – men vi vet at den er usann ved å kunne observere noe som faktisk finnes.

Med arbitrære påstander stiller ting seg annerledes. La oss si at du påstår at ballongen har fargen «krumagabaw». Hvis noen spør hva dette skal bety, forteller du at fargen stammer fra en annen dimensjon som ingen mennesker kan se. Man har med andre ord ingen mulighet til å behandle informasjonen for å oppdage om den er sann eller usann – den er helt tilfeldig fremsatt og er kognitivt verdiløs. På denne måten er en arbitrær påstand verre enn en uriktig påstand. En uriktig påstand kan du bruke logikk for å rette opp i, mens en arbitrær påstand går til frontalangrep på fornuften og gjør logikk ubrukelig.

Hvis en person som fremsetter en arbitrær påstand hevder at han muligens ikke kan bevise den, men sier til sitt forsvar at du heller ikke kan motbevise den, er det viktig å huske på prinsippet om bevisbyrde. Den som fremsetter en positiv påstand (at noe eksisterer) har bevisbyrden på sin side, i motsetning til en motstander som kontrer med en negativ påstand (at noe ikke eksisterer). Man kan ikke bevise et fravær av noe. Virkeligheten eksisterer og kun virkeligheten eksisterer: Alt som finnes avgir effekter som er mulige å observere for mennesket via direkte persepsjon eller logisk slutning basert på observasjon.

Å avfeie en påstand som arbitrær er ikke det samme som å feige ut fra en diskusjon, si seg uvitende eller avstå fra å dømme. Slike responser forutsetter at påstanden har en tilknytning til virkeligheten. Uten beviser er det ingen tilknytning å snakke om, og det er derfor korrekt å avvise påstanden med henvisning til at den ikke har noen som helst form for relasjon til virkeligheten.

Med bakgrunn i denne diskusjonen kan vi se hvorfor Objektivismen mener at agnostisisme er en epistemologisk forbrytelse. En agnostiker er en som avstår fra å dømme arbitrære påstander, først og fremst påstanden om Guds eksistens. Vi kan ikke vite om Gud finnes, men vi kan ikke vite om han ikke finnes heller, mener agnostikeren. Agnostikeren gir med andre ord det arbitrære samme epistemologiske status som det som faktisk eksisterer. Å innta en slik stilling er verken nøytralt, ukontroversielt eller rasjonelt. Ved å hevde at påstander det ikke finnes bevis for har samme status som påstander basert på virkeligheten gjør man seg til en talsperson for irrasjonalitet.

I enhver sak bør du først beslutte om en påstand har tilknytning til beviser og virkeligheten, før du deretter veier elementene opp mot hverandre i tråd med logikk og til slutt inntar en posisjon. Er det for eksempel snakk om et komplisert fagfelt med mange vanskelig tilgjengelige fakta er det greit å si at du ikke vet nok til å komme med et bestemt ståsted. Men du må først vite om det i det hele tatt er mulig å komme frem til kunnskap, fakta og sannhet, og deretter bruke fornuften for å grave frem så mange beviser som mulig.

 

Er det mulig å oppnå sikker kunnskap?

Fornuft er den eneste prosessen som leder til kunnskap. Mennesket danner abstraksjoner, kalt begreper, basert på matematiske forhold mellom objekter man observerer i virkeligheten og bruker disse i henhold til logikkens lover. Logikk er en metode for å holde begreper og kunnskap objektivt, altså i tråd med egenskapene til både eksistens og bevissthet. Men selv om fornuft er den eneste veien til kunnskap, kan mennesket oppnå sikker kunnskap?

Menneskets kunnskap er begrenset. Mennesket er ikke allvitende – vi kan ikke vite alt om alt. Det er likevel ingen grunn til å hevde at siden vi ikke kan vite alt om universet til enhver tid, er sikker kunnskap umulig. Ved å bruke logikk sikrer vi begrepenes objektivitet: da har vi integrert ideen med resten av vår kunnskap og sporet (redusert) ideen til sansedata. En idé blir på den måten validert og er dermed sikker. Dette skjer kontekstuelt.

En slutning er sikker dersom alt tilgjengelig bevismateriale i den relevante kunnskapssammenhengen peker i én retning og intet bevismateriale peker i en annen retning.

Mennesket må identifisere den kognitive konteksten til sine konklusjoner for å oppnå sikkerhet. Grunnen til dette er fordi menneskets bevissthet er begrenset – den har identitet, den er noe i motsetning til at den ikke har noen spesielle egenskaper. Epistemologiens oppgave er å oppdage hvilke regler som gjelder for en menneskelig bevissthet når den skal oppfatte virkeligheten. Iboende egenskaper i vår bevissthet er derfor ingen hindring i veien for sikker kunnskap, de er tvert imot en forutsetning.

Sansene er for eksempel vår primære kontaktflate mot virkeligheten. Denne egenskapen er dermed et krav om å basere all tenkning, også abstrakt kunnskap, på sansepersepsjon. Materialet fra sansene blir integrert via en viljestyrt, konseptuell prosess. Siden prosessen verken er ufeilbarlig eller automatisk, må mennesket veilede prosessen ved hjelp av logikk. Mennesket opplever sine vurderinger i form av følelser. Dette er ikke oppfattelse, men en reaksjon på oppfattelsen, noe som gjør at vi må være i stand til å skille slike reaksjoner fra kognitivt innhold.

Alle disse faktaene gjør den menneskelige bevisstheten til det den er, og for å oppnå kunnskap må du identifisere og ta hensyn til de aktuelle egenskapene.

I enhver situasjon observerer, vurderer og bedømmer du hvilke faktorer som er relevante som fakta og hvilke som er irrelevante. Hvis du for eksempel er en tur på matbutikken og vurderer om en avokado er umoden, moden eller råtten, tar du utgangspunkt i sansene dine. Du ser og kjenner på overflaten på frukten om den er fast, jevn og ikke består av flere fingerskapte krater, samtidig som du observerer fargen. For å få sikker kunnskap om avokadoens tilstand tar du utgangspunkt i sansene dine. Hvis du ikke stoler på at sansene kan gi deg sikker informasjon, er det ingen grunn til å utforske frukten i utgangspunktet.

Det samme eksempelet gjelder overfor logikk og følelser. Du får ingen automatisk informasjon om avokadoen og du må derfor knytte informasjonen du nå får om den med annen relevant kunnskap (hva gjør en avokado spiseklar? Hvor hard eller myk må den være? Hvilke knep kan du gjennomføre for å oppdage det?). Samtidig må du ikke forveksle følelser med fornuft. Det kan hende at du er så sulten at du er fristet til å overse at frukten ser litt for mørk ut og har flere sprekker og krater, men da må du separere begjæret fra din kunnskap.

Mennesket har begrenset kunnskap og må derfor identifisere den kognitive konteksten til sine ideer. I enhver situasjon må du være klar over at flere faktorer kan være relevante for sannheten, og at ikke alle nødvendigvis er kjent på nåværende tidspunkt. For å være virkelighetsorientert gir dette deg en form for forpliktelse der du alltid må undersøke alle spor som du er klar over at finnes. Hvis alle tilgjengelige bevis innen konteksten hittil som er oppdaget peker i én retning, da kan du si at en konklusjon er sikker. Deretter må du observere og identifisere eventuell ny informasjon og oppdatere dine konklusjoner.

Hvis du følger denne prosedyren vil du finne ut at kunnskap på ett nivå ikke blir motsagt av senere oppdagelser. Nye oppdagelser utvider tvert imot din forståelse av virkeligheten – du vil oppleve både bredere integrasjoner og smalere detaljer ved objekter i virkeligheten.

Dette mønsteret kjenner vi igjen fra definisjonens kontekstuelle utvidelse. Vi så for eksempel hvordan definisjonen av «menneske» utviklet seg fra «ting som beveger seg og lager lyd» til «det rasjonelle dyret» ved at konteksten stadig ble utvidet. Et rasjonelt dyr motsier ikke «ting som beveger seg og lager lyd», og kunnskapen har derfor vært sikker hele veien.

La oss si at du kommer over en avokado for første gang. Du kjenner allerede til frukter som eple, pære, banan og appelsin, og mener at det nye objektet ligner i tilstrekkelig grad på dem. Du vet at frukt er spiselig og vil teste ut om denne kunnskapen også gjelder avokado. Du forsøker deretter å ta en bit av frukten, bare for å oppdage at avokado er uspiselig! Men så skjærer du gjennom skallet og oppdager det gulgrønne fruktkjøttet på innsiden – som er spiselig.

Den opprinnelige tesen om at avokado er spiselig ble midlertidig forstyrret av et uspiselig skall, men så viste tesen seg å stemme likevel fordi du undersøkte alle relevante faktorer. Du kjenner igjen lignende tilfeller fra bananer og appelsiner – også disse har skall man ikke kan spise. Hvis den smale konteksten er at avokado ikke kan spises fordi den har skall, er den bredere konteksten at avokado kan spises når man kommer forbi skallet. Å spise en avokado med skallet på gjør den uspiselig, men den senere kunnskapen om å fjerne skallet motsier ikke det første nivået, siden frukten er uspiselig under de opprinnelige forholdene. Og hele tiden har kunnskapen om at avokado er spiselig vært sikker, forutsatt at skallet blir fjernet.

Denne kontekstuelle utvidelsen av kunnskap gjelder ikke bare på matbutikken. Den gjelder all kunnskap, som for eksempel i vitenskap:

For eksempel sluttet man i den klassiske Newtonske fysikk med sikkerhet at et legemes masse er konstant. Nå derimot, vet man at et legemes masse øker med hastigheten. Betyr dette at Newtons fysikk er feil? Nei, ville Ayn Rand ha svart, i den «gamle» konteksten trakk man den slutningen man kunne trekke og måtte trekke; i denne konteksten tydet alt tilgjengelig bevismateriale på at legemers masse er konstant.

Innen klassisk Newtonsk fysikk er altså konteksten «små hastigheter». Omkring 1900 fant man imidlertid ut at legemers masse øker med hastigheten. Dette innebærer derimot ikke at den Newtonske fysikk er feil, for nå har man nemlig en annen kontekst: «store hastigheter». Det er derfor ikke slik at den nye kunnskapen motsier den gamle, man kan fremdeles bruke den gamle teorien—at massen er konstant—i den gamle konteksten: «små hastigheter». Ny kunnskap motsier ikke gammel kunnskap, ny kunnskap er en utvidelse av gammel kunnskap, dvs. gjelder i en større, mer omfattende kunnskapskontekst, og presiserer samtidig gyldighetsområdet for den gamle kunnskapen. Induktive slutninger er altså ifølge Objektivismen sikre i den relevante kontekst.

– Vegard Martinsen[10]

Ny kunnskap motsier ikke den gamle hvis den har grunnlag i sansene og er behandlet av fornuften i tråd med logikkens lover. Vi kan få større forståelse og presisere visse slutninger, men reell kunnskap blir aldri forkastet eller byttet ut – den blir utvidet.

En tilsynelatende selvmotsigelse mellom gammel og ny kunnskap stammer som regel fra én type epistemologisk feil: ignorering av kontekst. Hvis du stopper i din tenkning etter den første biten av avokadoskallet og erklærer at avokado er uspiselig, får du et forklaringsproblem når du senere blir servert guacamole. Hvis fysikere på samme måte erklærer at legemer har konstant masse for evig og alltid, og senere observerer at massen øker med hastighet, ville den vitenskapelige verdenen ha raknet for dem.

Motgiften er å ikke fremlegge absolutter utenfor kontekst. I disse to eksemplene har ikke aktørene belegg for å påstå det de gjør, ettersom det fremdeles gjenstår faktorer, egenskaper og prosesser å utforske.

For å bevege seg videre kognitivt må en derimot fremsette kontekstuelle absolutter. Du må vite fremfor å tro, gjette og håpe for å flytte deg fra ett nivå til det neste innen tenkning og kunnskap. Du må for eksempel vite at en avokado er spiselig før du begynner å bruke den i oppskrifter, som i nettopp guacamole. Du må på tilsvarende vis vite at legemer har masse før du begynner å teoretisere og forskere videre på hva som skjer med denne massen i ulike hastigheter.

Kunnskap henger sammen fordi virkeligheten henger sammen – alt som eksisterer har visse effekter som påvirker andre objekter i eksistensen. Personer som ikke vil eller er i stand til å integrere sine begreper med resten av sin kunnskap ender i intellektuelle blindveier – for dem representerer hver ny kunnskap en trussel, fremfor en enhet og en helhet.

Mennesket kan ikke vite alt, men det vet hva det vet. Peker alle beviser mot én konklusjon er dette sikkert og absolutt i den relevante konteksten. «Absolutt» betyr ikke at noe er sikkert uavhengig av fakta, observasjoner eller senere kunnskap. Tvert imot: absolutter er avhengig av en sammenheng, siden forhold er det som gjør absolutter mulig. Vi kan kun vite at noe er absolutt når vi kjenner til konteksten, og med dette mener vi ikke bare forholdene internt i den gitte konteksten, men også kontekstens forhold til alle andre fakta du kjenner til.

Kunnskap kan være validert via logikk eller være ukjent grunnet mangel på observasjoner, men hva med kunnskap som ennå ikke er validert, men heller ikke er ukjent? Denne tredje tilstanden dreier seg om komplekse konklusjoner på et høyt nivå, og er best illustrert via et klassisk mordmysterium. Her beveger valideringen av en slutning seg gradvis fra «mulig» til «sannsynlig» til «sikker».

En konklusjon er mulig hvis det finnes noen, men ikke mange beviser i dens favør og ingen motstridende beviser. Det holder ikke å fremsette en positiv påstand uten noen beviser – dette er som vi vet arbitrært. Å hevde at noe er mulig må være objektivt: det innebærer at en idé må ha et positivt forhold til bevis og kan demonstreres. For å fastslå om et faktum teller som et bevis må en først definere hva bevis for en konklusjon vil bestå av, og deretter kan man vurdere hvorvidt faktaene beveger en i retning av en kognitiv løsning, som i vår nevnte drapsgåte:

Den velstående eieren av en herregård blir funnet drept under et middagsselskap. Vår helt, detektiven, er heldigvis til stede og etterforsker drapet. Han fatter mistanke mot butleren, ettersom de andre ansatte forteller at han har uttrykt hat overfor den avdøde etter å ha mistet en rekke privilegier de siste månedene. I dette tilfellet er det grunn til å hevde at butleren kanskje gjorde det – han har et mulig motiv og anledning.

At han er et menneske og at mennesker potensielt kan drepe andre, er imidlertid ingen god grunn til mistanke. Ting som er mulige for mennesket i tråd med dets identitet er for generelt. Med denne tankegangen ville hele verdens befolkning vært mistenkte i saken, og det ville ikke ha hjulpet vår detektiv med å løse gåten. En kognitiv påstand kan kun få statusen «mulig» innen en kontekst.

En konklusjon er sannsynlig når bevismaterialet begynner å bli sterkt, men fremdeles ikke gir noe entydig svar. I dette tilfellet er det ikke lenger noen få beviser, men et betydelig antall. Mengden og naturen til sporene er imidlertid ikke nok til en definitiv dom og det er grunnlag for fortsatt tvil.

Vår helt, detektiven, undersøker liket til herregårdseieren og ser at hodet har blitt påført skade av en stump gjenstand med voldsom kraft. Detektiven finner også ut at butleren er tidligere vektløfter og tidligere har hatt vanskeligheter med å kontrollere sitt temperament.

Nå begynner vi å nærme oss en konklusjon i drapsetterforskningen. Vi vet at butleren har et motiv og at han har styrke og evne til å gjennomføre drapet, men dette er fremdeles ikke nok – det er fremdeles mangel på drapsvåpen og anledning.

En konklusjon er sikker hvis stadig flere bevis kommer til som støtter en slutning. I motsetning til de foregående stadiene «mulig» og «sannsynlig», innebærer «sikker» at bevismaterialet peker i én retning og ingen andre bevis peker i en annen retning. Det er med andre ord ikke lenger grunnlag for tvil.

Den standhaftige detektiven oppdager at drapsvåpenet er en lysestake, at butlerens fingeravtrykk er på lysestaken og at både han og drapsofferet var alene i rommet med lysestaken da drapet skjedde. Det er ikke lenger tvil: Butleren hadde motiv, midler og mulighet til å gjennomføre drapet.

Sikkerhet, i likhet med mulighet og sannsynlighet, er kontekstuelt. En sikker påstand står og faller med bevisene. Arbitrære utsagn, som for eksempel «kanskje butleren var hypnotisert» eller «det var en sammensvergelse blant de andre ansatte», er ikke motbevis. Både bevis og motbevis må knytte seg til virkeligheten via kontekst og hierarki.

Sikkerhet er en kontekstuell vurdering og i utallige situasjoner vil det ikke være rom for andre vurderinger. Usikkerhet og tvil er ikke menneskehetens skjebne. Dette er midlertidige tilstander som vil forsvinne når du undersøker et emne i stadig større grad i tråd med logikkens lover. Du vil finne beviser for eller imot og vil etter hvert kunne fatte en begrunnet og sikker konklusjon.

 

Mystisisme og skeptisisme versus fornuft

For å få en best mulig forståelse av den objektivistiske posisjonen i ulike emner, er det ofte illustrerende å kontrastere filosofien mot andre, inkompatible systemer. Motsatsen mot fornuft i så måte er mystisisme på den ene siden og skeptisisme på den andre.

Objektivismens standpunkt er som følger:

“Knowledge” is . . . a mental grasp of a fact(s) of reality, reached either by perceptual observation or by a process of reason based on perceptual observation.[11]

Denne definisjonen av kunnskap fungerer som en oppsummering av den objektivistiske epistemologien, samtidig som den avviser både skeptisisme og mystisisme. Førstnevnte ved at mennesket er i stand til å begripe virkeligheten og sistnevnte ved at slik begripelse kun kan forekomme via observasjon og/eller fornuft.

Mystisisme er teorien om at mennesket har andre metoder for å tilegne seg kunnskap enn sansepersepsjon eller fornuft. Dette inkluderer åpenbaringer, tro, intuisjon og så videre – altså følelser. Ifølge denne teorien bør ikke mennesket støtte seg til sin viljestyrte tenkning, men til automatiske funksjoner i bevisstheten.

Mystisisme er en følge av intrinsikalisme. Intrinsikalisme er synet om at abstraksjoner er intrinsikale (iboende) i virkeligheten og at mennesket oppnår denne kunnskapen automatisk via passiv eksponering eller åpenbaring bare ved å åpne sitt sinn og la «kunnskapen» automatisk strømme inn. I virkeligheten finnes det ingen åpenbaringer man kan absorbere og mystikere ender derfor opp med å sette sin lit til funksjonen i bevisstheten som ikke er viljestyrt – følelsene.

Mystikeren hyller tradisjonelt det åndelige og ser ned på det fysiske, men ironisk nok stiller han seg på det perseptuelle nivået, som vi deler med dyrene, når det kommer til tenkning. Det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved dine ideer, ifølge mystisisme, ideene er gyldige rett og slett fordi de er til stede i ditt sinn. Dette synet er oppsummert i kjente uttrykk som «Gud finnes for den som tror» og «enhver er salig i sin tro».

Skeptisisme, på sin side, er teorien om at kunnskap om virkeligheten er umulig for mennesket. Fornuften er ikke bare impotent, selve aksiomet bevissthet blir avfeid av skeptikeren.

På samme måte som at mystisisme er en følge av intrinsikalisme, er skeptisisme en konsekvens av subjektivisme. Subjektivisme er doktrinen om at menneskets mentale aktiviteter består av å skape virkeligheten, fremfor å oppfatte den.

Resultatet er at skeptikeren avviser alle former for kunnskap han ikke vil tro på. Mystikeren «bare vet» det han vil, skeptikeren «bare vet ikke» det han ikke vil. Å ville noe er ikke nok for å oppnå kunnskap – å ville noe og bruke det som utgangspunkt for tenkning er det samme som å ta utgangspunkt i sine følelser fremfor observasjon og logikk.

In the history of philosophy—with some very rare exceptions—epistemological theories have . . . taught either that knowledge is impossible (skepticism) or that it is available without effort (mysticism). These two positions appear to be antagonists, but are, in fact, two variants on the same theme, two sides of the same fraudulent coin: the attempt to escape the responsibility of rational cognition and the absolutism of reality—the attempt to assert the primacy of consciousness over existence. . . .

The mystic is usually an exponent of the intrinsic (revealed) school of epistemology; the skeptic is usually an advocate of epistemological subjectivism.[12]

Som Ayn Rand påpeker er mystisisme og skeptisisme i bunn og grunn like: Begge tilnærminger er for eksempel avhengige av tro. Tro er å akseptere en konklusjon basert på følelser fremfor bevis. Mystikeren tror at sikkerhet kan forbigå sinnet, mens skeptikeren tror at sinnets sikkerhet slettes ikke er sikkert. Ingen av tilnærmingene kan unngå tro, siden bevis ville ha raknet begge.

En beviselig Gud ville ha gjort mystisisme overflødig. Et faktisk objekt i virkeligheten identifisert som Gud ville ha eksponert figuren for studier og fakta, noe som mystisisme er avhengig av å unngå. En skeptikers tvil som kan bevises som falsk eller ekte er på sin side like skadelig for skeptisisme, som hevder at ingenting kan bevises eller motbevises. Troskap til beviser, fakta, logikk, objektivitet og virkeligheten gjør det umulig for en mystiker eller en skeptiker å opprettholde sin epistemologiske metode.

Ingen mennesker kan opprettholde disse epistemologiske rammeverkene fullstendig. Mange forsøker seg på en middelvei, der de for eksempel som regel er fornuftige, men tillater seg å bruke følelsene som tenkning noen ganger. Men fornuften tier aldri, den tillater ingen kompromisser.

Å tillate følelser kognitiv plass er å stenge fornuften ute. Da setter følelsene til syvende og sist premissene og du kan bryte med fornuften hver gang du føler for det. Fornuften blir med andre ord ugyldiggjort som en pålitelig og langsiktig kilde til kunnskap.

Fornuften er absolutt og hvert minste lille avvik til fordel for følelser gjør påfølgende konklusjoner usikre. Men som vi har sett og validert er fornuften vår evne til å oppfatte virkeligheten og oppnå sikker kunnskap om den med en viljestyrt metode som alltid holder seg tro til både virkeligheten og vår egen bevissthet.

 

Oppsummering

Mens metafysikk ser på menneskets syn på virkeligheten, ser epistemologi på menneskets syn på kunnskap – hvordan eller hvorvidt mennesket kan vite noe om virkeligheten.

Ayn Rand oppsummerte den objektivistiske epistemologien med ett ord: fornuft. Fornuften er en integrerende mekanisme: egenskapen identifiserer objekter i virkeligheten via sansene og integrerer dem til en sammenhengende helhet via begreper og logikk. Fornuft er evnen til å organisere persepter (materialet) i begreper (formen) ved å følge prinsippene til logikk (metoden). På denne måten er mennesket i stand til å oppfatte, forstå og handle i virkeligheten.

I kapitlene om epistemologi har vi gjort rede for og validert (knyttet til virkeligheten) fornuften og dens bestanddeler. Men er fornuften den eneste veien til kunnskap? Hvordan forholder fornuften seg til arbitrære påstander? Kan vi noensinne oppnå sikker kunnskap?

I motsetning til det tradisjonelle synet om at fornuft og følelser er inkompatible motsetninger, hevder Ayn Rand at evnene utfyller hverandre – hvis identifisert og behandlet riktig. Fornuft er menneskets kunnskapsverktøy, mens følelser er en automatisk respons til et objekt man oppfatter. Fornuften identifiserer objektet, mens følelsene gir deg en automatisk respons basert på det du har identifisert tidligere.

Hvis du ikke har identifisert et objekt, er du ikke i stand til å føle glede, frykt eller spenning overfor det. Det er kun den viljestyrte fornuften som kan fortelle deg hva noe er, men følelsene spiller en viktig rolle: de gir deg lynraske, automatiske responser i ulike situasjoner og gjør dessuten livet verdt å leve i form av lykke, kjærlighet og så videre.

Mange mennesker har en tilsynelatende konflikt mellom fornuft og følelser – man tenker én ting, men føler en annen. Grunnen til dette er fordi mange ikke har en klar identifikasjon av alle sine ideer. Godtar man en idé implisitt, men ikke eksplisitt, kan man ende opp med at det implisitte/underbevisste (følelsene) motsier det eksplisitte/bevisste (tankene). Den eneste måten å rydde opp i dette på er å gå gjennom alle sine konklusjoner og integrere dem sømløst via logikk.

Fornuft og observasjon er den eneste veien til kunnskap. Å føle at noe er riktig betyr ikke at det er riktig: en følelse kan være basert på en feilaktig premiss i underbevisstheten. Objektivismen avviser alle former for alternative kunnskapskilder til fornuft, som tro, åpenbaringer, intuisjon, instinkt og så videre – som alle er en eller annen form for følelser. Der enkelte påstår at fornuften er mangelfull og trenger supplement, svarer Ayn Rand at fornuften tier aldri.

Når det gjelder arbitrære påstander, som for eksempel at det er ånder i huset, sier Ayn Rand at det ikke har noen plass i menneskets metode for kunnskap, det vil si logikk og objektivitet. En arbitrær påstand mangler enhver form for rasjonell begrunnelse og bevis, og kan ikke vurderes ut ifra en logisk prosess. Påstanden mangler kontekst og kan ikke integreres med resten av din kunnskap, og den har ingen plass i et hierarki: reduksjonsprosessen er umulig og ingen observasjoner er relevante.

En arbitrær påstand kan ikke bli behandlet kognitivt og du må vurdere den som om ingenting har blitt sagt. Det er rett og slett ikke mulig å behandle påstanden kognitivt og det eneste riktige valget er å forkaste den uten videre diskusjon.

Ayn Rand hevder at det er mulig å oppnå sikker kunnskap. En slutning er sikker dersom alt tilgjengelig bevismateriale i den relevante kunnskapssammenhengen (konteksten) peker i én retning og intet bevismateriale peker i en annen retning.

Man må være klar over at flere faktorer kan være relevante for å oppdage forholdene i virkeligheten og alltid være beredt til å observere og identifisere eventuell ny informasjon og oppdatere sine konklusjoner deretter. De som følger denne prosedyren vil oppdage at ny kunnskap ikke motsier gammel kunnskap. Ny kunnskap kan øke forståelsen i en bredere eller smalere kontekst enn den opprinnelige, men ved korrekt bruk av fornuften vil ny kunnskap aldri motsi den gamle.

Sikkerhet er en kontekstuell vurdering og i utallige situasjoner vil det ikke være rom for andre vurderinger. Usikkerhet er en midlertidig tilstand som vil forsvinne når man undersøker et emne i stadig større grad i tråd med logikkens lover.

De to alternativene til fornuft er mystisisme og skeptisisme. Førstnevnte tilnærming hevder at mennesket kan tilegne seg kunnskap via andre metoder enn fornuft, som tro og åpenbaringer. Sistnevnte tilnærming hevder at kunnskap om virkeligheten er umulig å oppnå.

Mystisisme er en følge av intrinsikalisme og skeptisisme er en følge av subjektivisme, men begge deler koker ned til tro og følelser – det å akseptere en konklusjon uten bevis. Følelser er ikke verktøy for tenkning og for at fornuften skal gi sikker kunnskap må man skille mellom fornuft og følelser, og aldri tillate avvik i fornuften.

***

Ayn Rand gjorde betydelige oppdagelser og utvidelser innen faget epistemologi, men hun behandlet ikke og oppdaget ikke alt. Det samme gjelder presentasjonen av objektivistisk epistemologi som har fremkommet her. Det er mange andre emner som er utelatt, for eksempel proposisjoner, induksjon og deduksjon, forskjellene mellom de tradisjonelle retningene empirisisme og rasjonalisme, grammatikk og prinsipper.

Kapitlene om epistemologi har imidlertid gjort rede for essensen i den objektivistiske teorien om kunnskap, slik at vi nå kan bevege oss videre til den som skal bruke kunnskapen og hvordan. Vi skal over til mennesket og etikk.

 

Ressurser

Fotnoter

[1] A. Rand, «Brief Summary», The Objectivist, sep. 1971: 1

[2] A. Rand, «Faith and Force: The Destroyers of the Modern World», Philosophy: Who Needs It, New York, Signet 1984: 62

[3] A. Rand, Playboy, mars 1964

[4] A. Rand, «Philosophical Detection», Philosophy: Who Needs It: 17

[5] A. Rand, «The Comprachicos», Return of the Primitive: The Anti-Industrial Revolution,  New York, Meridian 1999: 55

[6] A. Rand, «Philosophy: Who Needs It», Philosophy: Who Needs It: 5

[7] A. Rand, Playboy

[8] A. Rand, «Galt’s Speech», For the New Intellectual, New York, Signet 1963: 150

[9] A. Rand, «Summary», Introduction to Objectivist Epistemology,  New York, New American Library 1979, Expanded Second Edition (Peikoff, Leonard & Binswanger, Harry, red.), Meridian 1990: 87

[10] V. Martinsen, «Ayn Rand: Epistemologi», Filosofi: en innføring, Oslo, Lulu 1990/2005: 119

[11] A. Rand, «Concepts of Consciousness», Introduction to Objectivist Epistemology: 35

[12] A. Rand, «Consciousness and Identity», Introduction to Objectivist Epistemology: 79