Kapitalisme


Kapitalisme

Hva er kapitalisme? – Kapitalisme og objektivitet – Kapitalismens positive kraft – Motstand mot kapitalisme – Oppsummering – Ressurser

Ayn Rand hevdet at kapitalisme er det eneste moralske systemet. Hva mente hun med det, og hvordan begrunnet hun sin påstand?

When I say “capitalism,” I mean a full, pure, uncontrolled, unregulated laissez-faire capitalism—with a separation of state and economics, in the same way and for the same reasons as the separation of state and church.

– Ayn Rand[1]

Politikk definerer prinsippene til et sosialt system og funksjonene til staten, og det grunnleggende spørsmålet er: Hva slags organisering av samfunnet vil kunne beskytte et individs evne til å leve fornuftig, oppnå verdier og leve livet til det ytterste?

Vi har sett at et sosialt system med en stat som kun beskytter individers rettigheter og hindrer initiering av tvang er det som går best overens med mennesket og menneskets egenskaper. Nå skal vi se nærmere på dette sosiale systemet i en bredere, politisk-økonomisk forstand. Vi skal se nærmere på kapitalisme.

 

Hva er kapitalisme?

Kapitalisme har blitt svartmalt i mange tiår av marxister og andre antikapitalistiske intellektuelle, og Ayn Rand ga derfor en klar og essensiell definisjon av hva systemet egentlig består av:

Capitalism is a social system based on the recognition of individual rights, including property rights, in which all property is privately owned.

The recognition of individual rights entails the banishment of physical force from human relationships: basically, rights can be violated only by means of force. In a capitalist society, no man or group may initiate the use of physical force against others. The only function of the government, in such a society, is the task of protecting man’s rights, i.e., the task of protecting him from physical force; the government acts as the agent of man’s right of self-defense, and may use force only in retaliation and only against those who initiate its use; thus the government is the means of placing the retaliatory use of force under objective control.[2]

Definisjonen av kapitalisme er med andre ord ikke et «økonomisk system med høyt utviklet produksjonsteknikk og privateide produksjonsmidler» – det er både dypere og mer omfattende enn som så. Kapitalisme er et sosialt system basert på beskyttelsen av individers rettigheter, inkludert eiendomsrett, og hvor all eiendom er privateid («privateid» betyr ikke at alt eies av private. Staten kan eie militærbaser, politistasjoner og så videre).

Kapitalisme er altså ikke bare et økonomisk system, selv om økonomi er en betydelig bestanddel. Kapitalisme er et sosialt system som beskytter individers rettigheter. Kapitalisme inkluderer derfor det politiske systemet vi omtalte i kapitlet om staten og rettigheter, med rettsstat, rettigheter, eiendomsrett, politi, militær, domstoler og så videre.

Politikk identifiserer prinsippene som bør styre hvert sosiale felt, og et virkelighetsorientert politisk system inneholder derfor et virkelighetsorientert økonomisk system. Hensikten med økonomifaget er å finne ut hvordan prinsippene til et politisk system faktisk fungerer i henhold til den produktive delen av menneskers liv. Politikk forteller for eksempel at mennesket har rett til eiendom, men hva vil de private eierne gjøre med sin eiendom? Det er opp til økonomifaget å oppdage veiledende prinsipper i spørsmålet om produktivt virke.

Hierarkisk sett er økonomi et derivat – det er avledet fra og følger etter filosofi. Til tross for sin nære tilknytning er økonomi ikke en del av filosofi. Økonomifagets virkeområde er ikke universelle prinsipper for menneskelig handling, men et spesialisert fagfelt: menneskets produktive liv – koordineringen av produksjon. Økonomi er imidlertid et uvurderlig supplement til filosofi, men som en kropp uten et sinn er økonomi verdiløst uten filosofi.

Under kapitalisme er stat og økonomi adskilt på samme måte som stat og kirke er skilt, og av samme grunner. Essensen i et kapitalistisk system er en begrenset stat som beskytter retten hvert individ har til å leve etter egen dømmekraft i alle områder av livet, inkludert personlig moral og økonomi – og hvor hvert individ må respektere andre individers tilsvarende rett. I et kapitalistisk samfunn finner vi ytringsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet, stemmefrihet og frihet for alle intellektuelle uttrykk. Mennesker står fritt til å opparbeide seg og eie eiendom, starte bedrifter og beholde profitten, søke lykken og strekke seg så langt de kan. Kapitalisme bidrar med en rettsstat som beskytter privat eiendom og opprettholder kontraktsrett. Kapitalisme er systemet for individers rettigheter.

Eiendomsrett er av ekstra betydning i et kapitalistisk system. Mennesket består av kropp og sinn, hvorav sistnevnte er menneskets primære overlevelsesverktøy – den grunnleggende metoden for å skape verdier som er nødvendig for å leve. Mennesket har imidlertid en fysisk eksistens. Menneskets liv i denne verden er umulig uten retten til å kunne disponere materielle verdier som det skaper eller bytter til seg. Livet er, som vi har sett tidligere, en prosess av selvopprettholdende og selvgenerert handling. Mennesket må skape eller bytte til seg nesten alt det trenger, enten det er mat, klær, husly, medisin, transport, kommunikasjon og så videre. Hvis mennesket ikke har juridisk rett til verdiene det skaper, kan hvem som helst – bøller, kriminelle eller staten selv – konfiskere verdiene etter eget innfall og forgodtbefinnende. Det er ingen rett til liv uten eiendomsrett.

Eiendomsrett betyr at individet kan disponere sin eiendom og sine eiendeler akkurat som det vil. All handel eller omfordeling av verdier må skje frivillig, mens initiering av tvang både fra andre individer og fra staten er forbudt. Samtidig har man all rett til å inngå handel med andre. Mennesket gjennomfører handel for gjensidig gevinst: en handel innebærer å bytte verdi for verdi i en fri transaksjon av materielle produkter, ideer eller andre menneskelige goder. Ayn Rand kalte dette for «handelsprinsippet» og forklarte at det gjelder mer enn bare økonomi:

There is no conflict of interests among men who do not desire the unearned, who do not make sacrifices nor accept them, who deal with one another as traders, giving value for value.

The principle of trade is the only rational ethical principle for all human relationships, personal and social, private and public, spiritual and material. It is the principle of justice.

A trader is a man who earns what he gets and does not give or take the undeserved. He does not treat men as masters or slaves, but as independent equals. He deals with men by means of a free, voluntary, unforced, uncoerced exchange—an exchange which benefits both parties by their own independent judgment. A trader does not expect to be paid for his defaults, only for his achievements. He does not switch to others the burden of his failures, and he does not mortgage his life into bondage to the failures of others.

In spiritual issues—(by “spiritual” I mean: “pertaining to man’s consciousness”)—the currency or medium of exchange is different, but the principle is the same. Love, friendship, respect, admiration are the emotional response of one man to the virtues of another, the spiritual payment given in exchange for the personal, selfish pleasure which one man derives from the virtues of another man’s character. Only a brute or an altruist would claim that the appreciation of another person’s virtues is an act of selflessness, that as far as one’s own selfish interest and pleasure are concerned, it makes no difference whether one deals with a genius or a fool, whether one meets a hero or a thug, whether one marries an ideal woman or a slut. In spiritual issues, a trader is a man who does not seek to be loved for his weaknesses or flaws, only for his virtues, and who does not grant his love to the weaknesses or the flaws of others, only to their virtues.[3]

Prinsippet om handel, eller frivillig utveksling av verdier, gjennomsyrer alle sider ved menneskets liv, fra de rent økonomiske aspektene til spirituelle, som romantiske forhold og vennskap. Handelsprinsippet innebærer at alle mennesker i utgangspunktet er å regne som handelsfolk: De må først produsere eller skaffe seg verdier, før de kan forsøke å bytte til seg verdier som andre mennesker har produsert eller opparbeidet seg – enten det er materielt eller spirituelt. Prinsippet bak er rettferdighet: Man forsøker aldri å ta det man ikke fortjener, og man verdsetter andre menneskers verdier og dyder. Det sosiale systemet som muliggjør handelsprinsippet er kapitalisme.

Siden rettigheter innebærer å underordne samfunnet til moralsk lov, er kapitalisme det eneste moralske systemet. Som vi husker er standarden for moral menneskets liv, og rettigheter er moralske prinsipper uttrykt i en sosial kontekst. Ettersom kapitalisme er det eneste sosiale systemet som konsekvent beskytter rettigheter, er det følgelig det eneste moralske systemet. Kapitalisme garanterer at hvis mennesket velger å tenke, kan det handle deretter og oppnå alle verdier og byttehandler som det har mulighet til.

Kapitalisme som det omtales her blir ofte kalt «laissez-faire-kapitalisme» for å understreke at det er i en ren utgave, uten noen form for statlig innblanding. «Laissez-faire» er fransk og betyr «la gjøre» eller «la være», og innebærer et politisk-økonomisk system hvor staten lar være å bryte inn i livet, rettighetene og sinnet til hvert eneste ikke-kriminelle individ. Laissez-faire-kapitalisme involverer fullstendig eliminering av statens initiering av tvang der mennesker skaper og bytter goder og tjenester som livet deres avhenger av. Dypere sett betyr laissez-faire også at statens maktbruk fjernes fra alle andre områder, som for eksempel åndsliv og kjærlighetslivet.

Innen økonomi er statens rolle, som ellers, å beskytte individers rettigheter. Det vil si å bidra med sivile domstoler for å avgjøre kontraktsmessige tvister og straffeforfølge dem som initierer tvang eller begår bedrageri. Hvis en forretningsmann, uansett hvor rik han er, gjør noe kriminelt overfor arbeidstaker, konkurrent, kollega, interessent eller lignende er det statens rolle å straffeforfølge og dømme ham. Staten har ellers ingen rolle å spille i økonomien. Staten har ingen rett til å trykke penger, bestemme renten, tvinge folk inn i fagforeninger, diktere kjønnsfordeling i bedrifters styrer eller tilsvarende.

Motstandere av kapitalisme, enten de er det i stor eller liten grad, ønsker at staten skal ta en mer aktiv rolle i næringslivet. Det kan kun bety initiering av tvang. Hvis staten for eksempel skal kreve inn skatt, må den gjøre det med tvang eller trussel om tvang. Hvis staten skal sette minstelønn, tvinger den bedriftene til å innføre det mot deres vilje. Hvis staten skal bestemme hvilke medisiner som er lovlige eller ikke, tvinger den leger og pasienter til å følge sine direktiver. Og så videre.

Motstandere av kapitalisme hevder gjerne at man med laissez-faire får en stat som ikke gjør noe. Statens legitime funksjon er å beskytte rettigheter – en viktig og vedvarende funksjon. Staten forbys å initiere tvang, men må gjengjelde med makt i den grad som er nødvendig når noen initierer tvang. Laissez-faire betyr en konstitusjonelt begrenset stat, ikke anarki. Staten skal konstant opprettholde kontrakter og løse sivile tvister: den vil da aldri mangle oppgaver.

Et dypere poeng mot de som hevder at staten ikke kommer til å gjøre noe i kapitalismen er dette: En stat som beskytter rettigheter frigjør mennesker som skaper verdier, den fjerner hindringer som gjør det vanskeligere for dem å skape. Dette er mennesker som innoverer og finner opp nye ting, bygger hjem, gårder og fabrikker, starter egne bedrifter, skaper kunst, musikk og litteratur, oppdager nye teorier innen filosofi og vitenskap, oppdager og dyrker frem livsviktige medisiner og så videre. Kapitalisme frigjør og oppmuntrer alle som produserer materielle og spirituelle verdier. En «handlingsløs» stat gjør det mulig med handlekraftige innbyggere.

 

Kapitalisme og objektivitet

Ayn Rand kalte sitt filosofiske system for Objektivismen, og det inkluderer det politisk-økonomiske systemet kapitalisme. Hvilket forhold har kapitalisme til objektivitet?

Å være objektiv er, som vi husker, å være basert på virkeligheten og begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikkens lover. Objektivitet innebærer et spesifikt forhold mellom virkeligheten og bevisstheten – å være tro mot et objekt. For mennesket innebærer objektivitet å være tro mot to objekter: virkeligheten og vår bevissthet. Vi må ta hensyn til både virkelighetens egenskaper og til vår bevissthets egenskaper – det vil si at vi med vårt mentale verktøy (fornuften) må utarbeide visse metoder (logikk) for å holde vår kunnskap virkelighetstro. Det er kun gjennom å erkjenne identiteten til virkelighet og bevissthet at vi kan oppnå objektiv kunnskap.

Objektivitet preger hele den teoretiske strukturen til det objektivistiske filosofisystemet. Virkeligheten er det den er, uavhengig av noen bevissthet: den er metafysisk objektiv. Vår bevissthet, vår fornuft og vår logiske metode for å oppnå sikker kunnskap om virkeligheten er epistemologisk objektiv. Vårt vesen, vår måte å overleve på, våre verdier og dyder er slik de er; de utgjør en objektiv standard for etikk. Alle disse objektive elementene danner rammeverket for det vi baserer et objektivt politisk-økonomisk system på. Det er dette systemet som er kapitalisme. Virkeligheten er objektiv, vår kunnskapsmetode og overlevelsesverktøy er fornuft, ideen om at hvert menneske er suverent og er et mål i seg selv kalles egoisme, og det sosiale systemet som sørger for at vi kan være virkelighetstro, fornuftige og rasjonelt egoistiske er kapitalisme.

Kapitalisme er et sosialt system som muliggjør det å leve dydig, det vil si virkelighetsorientert, fornuftig, langsiktig og produktivt. Dyd og objektivitet angir, som antydet ovenfor, faktisk samme fenomen: det korrekte viljestyrte forholdet mellom bevissthet og eksistens. Er du dydig, altså rasjonell, produktiv, uavhengig, ærlig, rettferdig, stolt og har integritet, er du objektiv. Du erkjenner at virkeligheten er det den er, at du er et menneske med en spesifikk identitet som fører til at visse ting er gode og visse ting er dårlige for deg, og at det eneste systemet som muliggjør og belønner dyder fullt ut er kapitalisme.

Å oppnå virkelige verdier for deg selv er én ting, men et annet spørsmål er hvordan slike verdier blir målt i et kapitalistisk samfunn. Noen mennesker har inntrykk av at priser er helt vilkårlige, og at «grådige kapitalister» tar seg for mye betalt for produkter og tjenester «på bekostning av fattigfolket». Hva gjør at en medisin er så dyr, mens en burger hos hurtigmatkjeden er så billig? Kunne ikke like gjerne bakeren ha krevd én milliard kroner for et brød, mens et legemiddelselskap kunne ha solgt kreftmedisiner på tilbud?

Priser, altså verdien av produkter og tjenester, blir avgjort av markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel. Er det for eksempel en stor etterspørsel for, men begrenset tilbud av en vare, blir prislappen høy. Er det lav etterspørsel, men en stor produksjon av en annen vare, blir prislappen følgelig lav. Dette skjer ikke i et vakuum og er ikke et diktat fra en sentral makt, selv om det er det i totalitære samfunn, hvor følgene ofte er overflod av unyttige ting og mangel på livsviktige ting.

Verdier kan ikke eksistere utenfor et menneskes komplette kontekst: menneskets liv, behov, mål og kunnskap. Har du et stort behov for en smarttelefon, samtidig som tilbudet av smarttelefoner er begrenset på grunn av produksjonsprosess, råvarer, distribusjon og så videre, er du villig til å spare og betale ekstra for å kjøpe varen. Når mange etterspør den samme varen og produksjonen bak den forblir den samme, blir prisen likeså (relativt dyr). Når mange etterspør det samme, for eksempel et brød, og prosessen bak produksjonen av det er billig, ender prisen opp med å bli rimelig.

Markedet er fellesbetegnelsen på alle individer som deltar: produsenter og forbrukere. Via utallige transaksjoner, observasjoner og avtaler havner prisen på produkter og tjenester på sitt objektive nivå. Mennesket vurderer sine verdier hierarkisk og plasserer dem inn i kontekst, før det går ut på markedet for å bytte sine tilegnede verdier (som oftest i form av penger) med en annen verdi (som oftest produkter og tjenester).

Mennesket er ikke allvitende eller allmektig, men objektivitet forutsetter heller ikke dette. Man kan være uvitende om alle fakta i en situasjon eller man kan ignorere fakta, og dermed ende opp med en dårlig handel. Det frie markedet er imidlertid den beste av alle læremestere. Gjør du en feil, lærer du av den og korrigerer deg deretter. I et slikt system vil både enkeltindivider og store selskaper lære å ta ansvar og rette seg etter virkeligheten – her vil det ikke være «bailouts» eller støtteordninger fra staten.

Når økonomisk verdi er objektivt, er også profitt objektivt. I stedet for å lure på hvorfor en bedriftseier tar ut stor fortjeneste, kan du i stedet spørre deg hva han tilbyr og hva kjøperne er villige til å betale. Er en ting av stor verdi for mange mennesker, som nettopp en smarttelefon er, er den påfølgende store profitten til produsenten objektiv. Profitten er ikke et resultat av «grådighet», men av de samlede faktorene som utgjør et fritt marked, hvor aktører står fritt til å produsere og bytte verdier basert på hva de verdsetter. Når du hører at noe er verdifullt, uansett hva det der, må du spørre deg følgende: Verdifullt for hvem?

Temaet bedriftseiere leder oss over til spørsmålet om økonomisk makt og politisk makt. Mange mennesker klarer ikke å skille mellom disse to emnene. For dem er det ingen forskjell mellom en diktator og en fabrikkeier, men stemmer dette? «Makt» betyr i dette tilfelle å være i stand til å gjennomføre det man ønsker. Kan du starte bilen, har du «makt» over din egen transport. Forstår du den kompliserte ligningen, har du «makt» til å gjøre det godt i matematikk og få ingeniørjobber. Er du vakker, har du «makt» til å velge og vrake mellom en større bredde av potensielle beilere enn hvis du er mindre vakker. Makt betyr å være i stand til å gjøre det man har satt seg som mål.

Med dette i bakhodet kan vi se nærmere på hva henholdsvis økonomisk og politisk makt er. Å ha økonomisk makt betyr at man er i stand til å kjøpe, selge, handle og investere som man vil (forutsatt at det foregår frivillig). Roten til denne makten er noe positivt: Er man økonomisk mektig innebærer det at man har tilbudt noe positivt, at man gjennomfører handel og bedriver produksjon.

Dette er vesensforskjellig fra politisk makt, som er tilbud om noe negativt; ødeleggelse eller trusler om ødeleggelse. Politisk makt er statlig makt, og statens funksjon er, som nevnt i forrige kapittel, negativ. Statens makt er negativ i den forstand at den kun kan ødelegge, det vil si ødelegge for kriminelle, fiendtlige makter og for kontraktsbrudd eller misforståelser mellom ærlige innbyggere.

Å ha politisk makt betyr at man har makten til å tvinge, til å bruke politiet, militæret eller domstolene for å gjennomføre det man vil. I stedet for å bruke overtalelse og handel som i økonomisk makt, benytter man politimenn, soldater og dommere for å tvinge andre mennesker til å rette seg etter det man vil. Forskjellen mellom økonomisk og politisk makt er som dag og natt, varmt og kaldt, pluss og minus.

Ved siden av å skille mellom subjektiv og objektiv økonomisk verdi, og økonomisk og politisk makt, skilte Ayn Rand mellom filosofisk objektivitet og sosial objektivitet. Hvert menneske er forskjellig, med sin kunnskap og sin kontekst. Dette betyr likevel ikke at hvert menneske opplever virkeligheten og verdier som noe subjektivt, det vil si koblet fra virkeligheten og rettet inn mot sitt eget sinn. Hvordan skal man da forklare at for eksempel sminke, fastfood og lettbeint popmusikk er mer populært og mer verdsatt enn malariavaksiner, rent kjøtt og klassisk musikk? Det er her skillet mellom filosofisk og sosial objektivitet kommer inn i bildet.

Verdien av et produkt er ikke en iboende egenskap. I et fritt marked spør man seg som nevnt alltid: hvem er produktet av verdi for? En markedsverdi av et produkt reflekterer ikke den filosofisk objektive verdien, men kun den sosialt objektive verdien:

By “philosophically objective,” I mean a value estimated from the standpoint of the best possible to man, i.e., by the criterion of the most rational mind possessing the greatest knowledge, in a given category, in a given period, and in a defined context (nothing can be estimated in an undefined context). For instance, it can be rationally proved that the airplane is objectively of immeasurably greater value to man (to man at his best) than the bicycle—and that the works of Victor Hugo are objectively of immeasurably greater value than true-confession magazines. But if a given man’s intellectual potential can barely manage to enjoy true confessions, there is no reason why his meager earnings, the product of his effort, should be spent on books he cannot read—or on subsidizing the airplane industry, if his own transportation needs do not extend beyond the range of a bicycle. (Nor is there any reason why the rest of mankind should be held down to the level of his literary taste, his engineering capacity, and his income. Values are not determined by fiat nor by majority vote.)[4]

Filosofisk objektivitet er det fremste mennesket som et rasjonelt vesen kan produsere når det gjelder vurdering av fakta og verdier, mens sosial objektivitet er konteksten til de fleste individene i et samfunn. Medisiner, kvalitetsmat og klassisk musikk kan representere det ypperste mennesket har vært i stand til å produsere og frembringe her i verden, men det har lite å si for mannen i gata hvis de ikke har noen verdi for ham. Hvis han ikke har behov for medisinene, ikke trenger kvalitetsmat for å leve godt slik han ønsker og er fornøyd med sin rockemusikk, er det dette han vurderer som best for seg, og han har all rett til å foreta og handle på basis av en slik vurdering.

Er mannen i gata et offer? Hvis en gründer og fabrikkeier lever i en luksusvilla, mens en arbeider på fabrikken lever i en blokkleilighet, utnytter da fabrikkeieren arbeideren, slik kapitalismefiendtlige teoretikere har hevdet opp gjennom tidene? For å imøtegå denne utbredte misoppfatningen snakker Ayn Rand om evnepyramiden, eller «the Pyramid of Ability». Ifølge denne teorien får det kreative geniet som skaper en virksomhet mindre igjen intellektuelt for sin idé enn alle «under» ham i intellektuell kapasitet. En vanlig arbeider i en bedrift han har skapt eller som er skapt basert på hans ideer får mye mer igjen for denne tenkerens ideer enn hva tenkeren får igjen for arbeiderens ideer. Ayn Rand beskriver det slik:

In proportion to the mental energy he spent, the man who creates a new invention receives but a small percentage of his value in terms of material payment, no matter what fortune he makes, no matter what millions he earns. But the man who works as a janitor in the factory producing that invention, receives an enormous payment in proportion to the mental effort that his job requires of him. And the same is true of all men between, on all levels of ambition and ability. The man at the top of the intellectual pyramid contributes the most to all those below him, but gets nothing except his material payment, receiving no intellectual bonus from others to add to the value of his time. The man at the bottom who, left to himself, would starve in his hopeless ineptitude, contributes nothing to those above him, but receives the bonus of all of their brains. Such is the nature of the “competition” between the strong and the weak of the intellect. Such is the pattern of “exploitation” for which you have damned the strong.[5]

Det er ingen konflikt i et fritt samfunn mellom grupper som velger livet som standard, enten man er rik eller fattig, geni eller gjennomsnittlig, vitenskapsmann eller bussjåfør. Velferden og velstanden til alle mennesker avhenger av samme sosiale forhold: et system som beskytter individers rettigheter og lar produktive, skapende og tenkende mennesker få holde på i fred. Det systemet er kapitalisme.

 

Kapitalismens positive kraft

Fordelene ved kapitalisme bør være klare. Produksjon og utveksling av varer og tjenester er et gode, noe positivt, siden menneskets liv avhenger av det. Å produsere verdier og bytte dem fritt er et krav for menneskets overlevelse, og produktivitet er følgelig en sentral dyd. Hvis mennesket har en ukrenkelig rett til sitt eget liv, inkludert retten til sitt eget sinn og kropp, følger det at mennesket har rett på innsatsen til sinn og kropp, altså å beholde produktet fra tenkning og arbeid. Individet har med andre ord rett til å eie eiendom, starte bedrifter, søke profitt og beholde alt det tjener. Slik økonomisk aktivitet er av stor glede og nytte for mennesket, og praksisen må derfor bli beskyttet mot tvang.

Kommersiell suksess innen aluminiumsproduksjon, design og produksjon av klær, løsninger innen produksjon og distribusjon av mat og så videre er like positivt og livsbejaende som å praktisere kreftoperasjoner, skrive dikt, komponere musikk eller å oppnå vitenskapelig kunnskap. Ingen av disse aktivitetene er umoralske eller kriminelle, og må verken bli begrenset eller straffet av loven. Den som initierer tvang skal bli straffet, mens alle andre som skaper verdier og velstand bør få disponere og beholde sine verdier i fred.

Det flommer over av historiske eksempler på kapitalismens positive effekter på menneskeheten. Se for eksempel på den dramatiske økningen innen forventet levealder, livskvalitet, kjøpekraft, befolkningstall, antall oppfinnelser, generell velstand og eliminering av sult i den vestlige verden på 1800-tallet, da først og fremst USA og Storbritannia nøt godt av virkningen fra de frihetsvennlige ideene som spant ut av renessansen og opplysningstiden. Vi skal ikke gå mer inn på konkrete detaljer her, og leseren henvises til å lese validering av kapitalisme som system og dokumentasjon av kapitalismens suksess hos økonomiske tenkere som Jean-Baptiste Say, Ludwig von Mises, Henry Hazlitt, Thomas Sowell, George Reisman, Andrew Bernstein, Adam Smith, David Ricardo og Carl Menger. Disse forfatterne imøtegår alle tenkelige innvendinger mot kapitalisme som har blitt fremmet opp gjennom årene.

Det er viktig å nevne at kapitalisme garanterer frihet til tenkning, men ikke til suksess. Du kan produsere et fantastisk produkt, men det er ingen garanti for at andre mennesker vil kjøpe produktet av deg. Kapitalisme gjør det imidlertid mulig for deg å tenke ut, produsere og distribuere produktet til å begynne med, og systemet legger opp til at du kan overtale og overbevise andre om produktets fortreffelighet. Din tanke og handling er fri.

Mange av kapitalismens forsvarere opp gjennom årene har forsøkt å rettferdiggjøre systemet, ikke med grunnlag i egoisme, men med basis i den etiske retningen utilitarianisme og «det felles beste». Den moralske rettferdiggjørelsen av kapitalisme er ikke at det tjener allmennheten, men at det tjener individet. Kapitalisme er vitterlig et gode for fellesskapet, men dette er en sekundær konsekvens. Den primære rettferdiggjørelsen er at kapitalisme er bra for individet, for deg og meg. Kapitalisme er systemet som implementerer en vitenskapelig moralkodeks. Kapitalisme anerkjenner menneskets metafysiske natur og behov, det vil si at systemet er basert på fornuft og virkelighetDette er rettferdiggjørelsen av kapitalisme, og Ayn Rand er den første filosofen som bidrar til et selvisk, altså moralsk forsvar for kapitalisme.

Vi kan gå enda tettere inn på forklaringen av hvorfor kapitalisme gjør det så bra. Politisk er forklaringen som følger: Staten, som er en maktinstitusjon, er ikke i stand til å produsere verdier (med unntak av å beskytte frihet, som er en verdi). Produksjon krever bruk av menneskesinnet, med andre ord fravær av fysisk makt og tvang. Staten kan beskytte verdiskapning, men den kan ikke produsere i seg selv. Kun ved å gjengjelde mot de som initierer tvang kan en rettmessig stat tilby et tilfluktssted for alle fredelige og produktive mennesker. Statens fysiske maktbruk mot kriminelle og utenlandske aggressive og truende makter er i seg selv verken kreativt eller produktivt. Kun individer kan skape verdier, og kapitalisme er det politisk-økonomiske systemet som beskytter individers rett til å tenke og handle etter egen dømmekraft.

Den etiske forklaringen på kapitalismens suksess er som følger: Når mennesket har rett til liv og til å søke lykken, er det moralske prinsippet egoisme beskyttet juridisk. Menneskets behov for og ønske om å skape verdier er beskyttet, oppmuntret og belønnet, derav den enorme verdiskapningen vi ser under ethvert system som nærmer seg kapitalisme i større og større grad. Under mer frihetsfiendtlige stater har mennesket verken rett til liv eller søken etter lykke, og prinsippet om egoisme er juridisk forbudt. Menneskets kreative skaperkraft kastes dermed ut av menneskets liv, verdiskapningen kuttes fra bruken og nytelsen av verdier, og motivasjonen for mennesket til å tenke, handle og produsere blir dempet eller ødelagt.

Så hvorfor har kapitalisme en så enorm livsfremmende suksess, rent filosofisk? Prinsippet om individers rettigheter beskytter menneskets evne til å leve egoistisk, det vil si å skape og beholde verdiene som livet deres er avhengig av. Dette er den grunnleggende moralske årsaken til at kapitalisme skaper en overflod av velstand. Dette poenget er sant både materialistisk og spirituelt sett. Under kapitalisme kan mennesket skape intellektuelle, kunstneriske og spirituelle verdier, så vel som materielle verdier. Filosofer, forfattere, kunstnere, musikere, vitenskapsfolk og teoretikere har samme frihet som entreprenører, oppfinnere, teknologer og industrialister. Alle sektorer og bransjer vil blomstre, siden mennesket har like mye behov for ideer, kunnskap og kunst som det har behov for mat, hus og medisin.

Kapitalisme er systemet for menneskesinnet. Det er det eneste systemet som frigjør og maksimerer den kreative hjernekraften hos mennesket. Når mennesket står fritt til å skape verdier, er det fri til å benytte verktøyet for å skape verdier: sinnet og fornuften. Når mennesket har juridisk rett til å benytte overlevelsesverktøyet, vil det overleve i større antall, i bedre komfort og i lengre perioder. Dette er den dypeste epistemologiske årsaken til at kapitalisme skaper en velstandsoverflod.

Politisk, etisk og epistemologisk er kapitalisme overlegent. Politisk sett er kapitalisme det eneste systemet som anerkjenner og beskytter et individs ukrenkelige rett til sitt eget liv og retten til å benytte sinnet i tjeneste for livet. Etisk sett er rasjonalitet menneskets viktigste dyd, og derfor er kapitalisme systemet som muliggjør en full, ubegrenset praksis av alle dyder. Epistemologisk sett er kapitalisme systemet for nettopp frigjort, ubegrenset rasjonalitet. Siden dyden rasjonalitet er den primære årsaken til at mennesket skaper verdier, er kapitalisme systemet for uovertruffen verdiskapning.

Kapitalisme er det eneste sosiale systemet som tar i bruk rasjonelle filosofiske prinsipper, og konsekvensen er muligheten for alle rasjonelle mennesker til å leve velstående, meningsfulle og lykkelige liv.

 

Motstand mot kapitalisme

Motstanden mot kapitalisme er utbredt og har vært det i mange tiår. Nesten ingen går rundt og sier at de er kapitalister, og enda færre går inn for å forsvare kapitalisme offentlig så vel som privat. Det er tvert imot trendy å være «antikapitalist», og de som ikke identifiserer seg som dette, de som er mer moderate, «forsvarer» kapitalismen ved å hevde at det er et nødvendig onde.

Kapitalisme tillegges det meste som oppfattes som ondt, som grådighet, egoisme, svindel, sløseri, fråtseri, maktmisbruk, korrupsjon, svik, store forskjeller mellom folk, å kun tenke på penger, det å gå over lik, monopoler, kriger og det som verre er. Kapitalisme har med andre ord blitt svartmalt og svertet i mange tiår, og kilden til disse kampanjene er intellektuelle marxister og andre antikapitalistiske akademikere.

Opposisjon mot kapitalisme er epistemologisk i sin natur. Det vil si at roten til motstanden mot det politisk-økonomiske systemet ikke er å finne i politikken: flisespikkeri og uenigheter om detaljer, som hvilke grupper som skal subsidiere andre grupper eller hvilke fradrag og avgifter som skal innføres eller forkastes, er ikke en kilde til motstand mot kapitalisme. Sosialisme, konservativisme og andre ideologier er vesensforskjellige fra kapitalisme – ulikhetene dreier seg ikke om uvesentlige detaljer eller overfladiske trekk.

Roten til motstanden er heller ikke å finne i etikken: Doktriner som egoisme, altruisme, nihilisme og utilitarianisme fører riktig nok til vidt forskjellige politiske uttrykk, men som leseren burde være klar over nå er etikk ikke en grunnleggende bestanddel i filosofi – måten mennesket tenker om virkeligheten, seg selv og sitt forhold til virkeligheten på.

Motstanden mot kapitalisme er epistemologisk. Epistemologi handler om hvordan mennesket oppnår og benytter kunnskap, og om det i det hele tatt er mulig å få sikker kunnskap. Epistemologi beskriver hvordan mennesket kan og bør tenke. Hvordan mennesket tenker har konsekvenser for hvordan det handler privat og hvordan det handler i en sosial kontekst. For å forstå de fiendtlige holdningene mot kapitalisme må vi derfor forstå hvordan fiendene tenker, eller rettere sagt ikke tenker.

Motstandere av kapitalisme har ingen problemer med å bringe selvmotsigende kritikk av ideologien på banen: I det ene åndedraget skaper kapitalisme angivelig monopoler og megakorporasjoner, mens i det neste åndedraget er kapitalisme systemet for «nådeløs konkurranse» og «for mye valgfrihet». Det blir hevdet at kapitalisme gjør de rike rikere og de fattige fattigere, samtidig som det klages over at kapitalisme benytter for mange av planetens ressurser for å skape stadig mer velstand til alle. Kapitalisme dehumaniserer mennesket og gjør det om til en «råvare», men kapitalisme gjør samtidig at folk tenker for mye på seg og sin egen lykke fremfor «fellesskapets behov».

Dette er bare noen få eksempler på hva én og samme person kan ytre – gjerne i samme situasjon. Eksempler på dette kan observeres i det utallige overalt: fra middagsbordet og skolepulten til konferanser og avisoppslag.

Poenget med å nevne svartmalingen og selvmotsigelsene er dette: Det går ikke an å snakke fornuft med slike mentaliteter. Mennesker med slik «tenkning» kan ikke bli overbevist av logiske argumenter, siden de ikke har noen anelse om hva logikk innebærer. Takket være epistemologien de praktiserer og sannsynligvis preker, er døren deres lukket for fornuft. A er ikke A, begreper er tilfeldige konstruksjoner, begreper kommer fra Himmelen, kunnskap kan aldri bli sikkert, kunnskap er guddommelige åpenbaringer. Røttene til motstand mot kapitalisme er mange, men de har en fellesnevner: irrasjonalitet.

All motstand mot kapitalisme avhenger av dårlig epistemologi. «Dårlig» indikerer i dette tilfellet at epistemologien er koblet fra virkeligheten, enten gjennom subjektivisme eller intrinsikalisme. Mennesker som er immune mot fakta og logikk har ingen andre alternativer enn å gi seg hen med fantasier, noe vi ser i marxistenes utopiske samfunnsvisjoner eller hvilke utrolige ting som blir påskrevet kapitalismen.

Uten en skikkelig epistemologi kan ikke mennesket benytte sitt sinn ordentlig, og dets politiske konklusjoner blir følgelig verdiløse. Mennesket har et enormt behov for en filosofi som kan gjøre det i stand til å oppnå en integrert forståelse av fakta og en rasjonell standard for vurdering. Ingenting annet enn filosofi kan få menneskeheten til å endre oppfatninger om rett og galt, sant og usant, mulig og umulig. Beviser fra historie, økonomi, vitenskap og journalistikk er viktig, men dette er ikke tilstrekkelig for å få et menneske til å endre mening om kapitalisme på et grunnleggende plan. Kun filosofi kan gjøre dette, og med Objektivismen har Ayn Rand endelig kommet med et solid epistemologisk og etisk forsvar for ideologien.

Kapitalisme er det eneste sosiale systemet som opprettholder prinsipper om objektiv lov, det eneste sosiale systemet hvor staten beskytter individers rettigheter, og det eneste sosiale systemet hvor mennesker kan handle helt og holdent i tråd med egen dømmekraft og leve fullstendig som mennesker. Kapitalisme er det eneste moralske systemet.

 

Oppsummering

Kapitalisme er et sosialt system basert på beskyttelsen av individers rettigheter, inkludert eiendomsrett, og hvor all eiendom er privateid. Kapitalisme er ikke bare et økonomisk system, selv om økonomi er en sentral bestanddel.

Økonomi er et derivat av filosofi, og dreier seg om et spesialisert emne: menneskets produktive liv. Under kapitalisme er stat og økonomi adskilt, og statens eneste rolle er å beskytte retten hvert individ har til å leve etter egen dømmekraft i alle områder av livet, inkludert åndsliv og økonomi. Mennesket står fritt til å oppnå og disponere eiendom, starte virksomheter og beholde fortjenesten, mens rettsstaten beskytter privat eiendom og opprettholder kontrakter.

Ettersom mennesket har en fysisk eksistens er spesielt eiendomsrett av stor betydning. Mennesket må skape eller bytte til seg alt det trenger av verdier, og uten rett til å disponere verdiene man skaper har man ikke rett til verken liv eller eiendom. Mennesket inngår handel for gjensidig utbytte, der begge parter er produsenter. Dette kalles handelsprinsippet og gjelder materielle verdier så vel som spirituelle verdier som vennskap og kjærlighet.

Kapitalisme er det eneste moralske systemet fordi menneskets liv er standarden for moral, og kapitalisme er det eneste systemet som konsekvent beskytter rettigheter – som er moralske prinsipper uttrykt i en sosial setting. Kapitalisme frigjør og oppmuntrer alle som produserer materielle og spirituelle verdier.

Kapitalisme er et sosialt system som muliggjør det å leve dydig, det vil si virkelighetsorientert, fornuftig, langsiktig og produktivt. Dyd og objektivitet angir samme fenomen: det korrekte viljestyrte forholdet mellom bevissthet og eksistens. Er du dydig, er du objektiv. Du erkjenner at virkeligheten er det den er, at du er et menneske med en spesifikk identitet som fører til at visse ting er gode og visse ting er dårlige for deg, og at det eneste systemet som muliggjør og belønner dyder fullt ut er kapitalisme. Kapitalisme er derfor et objektivt sosialt system.

Priser, profitt, markedet, kunnskap, handler og utveksling av ideer har ikke tilfeldige verdier, men har alle en objektiv styringsmekanisme i form av tilbud og etterspørsel, men dypere sett i form av virkelighetstro prinsipper – altså objektivitet. Dette forklarer også forskjellen mellom det filosofisk objektive og det sosialt objektive: En filosofisk objektivt optimal transportmetode er for eksempel fly, siden den representerer det ytterste mennesket som et rasjonelt vesen har vært i stand til å tenke ut og produsere. En sosialt objektivt optimal transportmetode kan være noe helt annet, for eksempel en sykkel, hvis konteksten til et spesifikt menneske tilsier at det ikke har noe annet behov enn å bruke en sykkel.

På grunn av et objektivt begrepsapparat og objektive priser og transaksjoner, forstår vi også bedre forholdet mellom økonomisk makt og politisk makt. Der økonomisk makt dreier seg om å oppnå det man ønsker ved å tilby noe positivt, noe produktivt – handler politisk makt om å oppnå det man ønsker ved å true med noe negativt, det vil si statens voldsmonopol og ødeleggende kraft. En sammenligning mellom økonomisk og politisk makt er derfor ikke holdbar.

Kapitalismen har en positiv kraft for alle mennesker fordi fri produksjon og utveksling av varer og tjenester er et enormt gode for mennesket – livet vårt avhenger av å tilegne oss og beholde verdier. Historiske eksempler på kapitalismens suksess florerer, men historie, økonomi og vitenskap vil ikke overbevise noen om kapitalismens fordeler. Forsøk på å rettferdiggjøre kapitalisme for det felles beste er en forfeilet fremgangsmåte: kapitalisme er bra fordi det er bra for enkeltmennesket – fordi systemet er selvisk.

Kapitalisme er systemet for menneskesinnet. Det er det eneste systemet som frigjør og maksimerer den kreative hjernekraften hos mennesket. Når mennesket står fritt til å skape verdier, er det fri til å benytte fornuften. Når mennesket har juridisk rett til å benytte fornuft, vil det leve bedre. Dette er den dypeste epistemologiske årsaken til at kapitalisme skaper velstående og harmoniske samfunn.

Motstand mot kapitalisme baserer seg utelukkende på dårlig epistemologi – dårlig tenkning. Motstandere har ingen betenkeligheter med å være ulogiske og inkonsekvente, siden de har forkastet logikk. Uten en skikkelig epistemologi kan ikke mennesket benytte sitt sinn ordentlig, og deres politiske konklusjoner blir følgelig verdiløse.

 

Ressurser

 

Fotnoter

[1] A. Rand, «The Objectivist Ethics», The Virtue of Selfishness, New York, Signet 1964: 37

[2] A. Rand, «What Is Capitalism?», Capitalism: The Unknown Ideal, New York, Signet 1966: 10–11

[3] A. Rand, «The Objectivist Ethics», The Virtue of Selfishness: 34–35

[4] A. Rand, «What Is Capitalism?», Capitalism: The Unknown Ideal: 16–17

[5] A. Rand, Atlas Shrugged, New York, Random House 1957, Signet 1993: 1064–1065