Objektivistisk etikk
Mennesket og verdier

 
Mennesket og verdier
 
 

Livet er betingetMenneskets liv er standardenObjektive moralske verdierVerdier, formål og selvtillitAltruisme versus egoismeOppsummeringRessurser

Innen etikk og moral forfekter Ayn Rand rasjonell egoisme, noe som innebærer at mennesket må handle i tråd med fornuften og sin natur for å tilegne seg verdier og leve et godt liv.

The purpose of morality is to teach you, not to suffer and die, but to enjoy yourself and live.

– Ayn Rand[1]

Du er i butikken for å skaffe melk. Hva velger du å gjøre? Vil du stjele melkekartongen eller vil du betale for den? På veien hjem ser du en gammel dame som ser ut til å nøle med å krysse veien på grunn av stor trafikk. Hva gjør du? Ignorerer du henne, dytter du henne uti veibanen eller hjelper du henne? Vel hjemme spør din ektefelle deg hva du har gjort i helgene i det siste. Hva svarer du? Vil du lyve fordi du har noe å skjule eller vil du svare ærlig? Du har et prosjekt på arbeidsplassen som betyr mye for virksomheten. Går du inn med alt du har av tankekapasitet, planlegging, undersøkelser og gjennomføringsevne, eller syns du at det ikke er så nøye?

Livet består av mange små og store valg – noen trivielle og noen avgjørende for livet ditt. Mennesket handler ikke i et vakuum: Alle personer foretar handlinger basert på det de mener er rett eller galt. Men hva er rett og galt og hvordan vet vi det?

Etikk (eller moral) er læren om hvordan mennesket bør handle. Dersom du vurderer en handling som moralsk, er det sannsynlig at du anser den som høyverdig og at du mener at den er riktig. Hvis du derimot mener at en handling er umoralsk, er dette noe du ser ned på og prøver å styre unna.

Det er etikkens oppgave å utforme normer og prinsipper som veileder mennesket til å handle riktig. Mennesket må handle og det vi handler for å oppnå er verdier. Vi kan derfor si at etikk også er læren om verdier –det man handler for å tilegne seg og/eller beholde. Kjærlighet, ektefelle, barn, karriere, hus, bil, mat, hygiene, sykkel, tegneserier, film, fotball, sjakk, katt, dikt, myntsamling, botaniske oppdagelser, matematiske problemløsninger, suksesfulle forretninger og funn innen medisin kan alle være eksempler på verdier du gjør noe aktivt for å tilegne deg eller beholde.

Opp gjennom historien har de fleste etiske teorier tatt utgangspunkt i å diktere hvilke verdier som er riktige, men Ayn Rand griper temaet fra en annen vinkel. Hun spør hvorfor verdier i det hele tatt eksisterer:

What is morality, or ethics? It is a code of values to guide man’s choices and actions—the choices and actions that determine the purpose and the course of his life. Ethics, as a science, deals with discovering and defining such a code.

The first question that has to be answered, as a precondition of any attempt to define, to judge or to accept any specific system of ethics, is: Why does man need a code of values?

Let me stress this. The first question is not: What particular code of values should man accept? The first question is: Does man need values at all—and why?[2]

For hvem og hvorfor finnes verdier? Finnes det objektive krav til god livsførsel? Kan vi vite forskjellen mellom rett og galt? Disse spørsmålene vil vi finne svar på i etikken. For det finnes vitterlig svar på disse spørsmålene, ifølge Objektivismen: Etikk er ikke resultatet av mystisk åpenbaring eller subjektive meninger – det er mulig å observere virkeligheten og fakta, og utlede korrekt, virkelighetstro og menneskefremmende etikk basert på dette. La oss finne ut hvordan.

Livet er betinget

Du står som nevnt overfor en rekke valg hver dag, men hvilket valg er det mest fundamentale? Hvilket valg avhenger alle de andre valgene dine av? Om du velger lettmelk eller helmelk, å hjelpe gamle damer over veien, å fortelle løgn eller sannhet, eller å fremme din karriere hadde ikke spilt noen rolle hvis du ikke eksisterte i utgangspunktet. Det primære alternativet ditt er med andre ord å være eller ikke være.

Overalt rundt oss ser vi ulike ting. Vi ser steiner, elver, hus, dyr, planter og mennesker. Alle disse tingene kan deles inn i to grupper: levende og ikke-levende objekter. Mennesker, dyr og planter er levende, mens steiner, elver og hus er ikke levende.

Enhver livsform er egendrevet, formålsrettet og betinget. En plante utvider sine røtter i jorden for å oppta vann og mineraler, og strekker ut bladene for å fange inn sollys som den bruker i fotosyntesen. Et dyr spiser planter eller jakter på andre dyr for å få i seg næring, samtidig som det kanskje bygger reder, tuer, demninger eller lignende for å holde seg sikkert eller oppnå et annet mål. Et menneske tenker og planlegger, dyrker jorden for å spise mat, bygger ly for elementene i form av hus og syr klær for isolasjon.

En stein ligger derimot stille på bakke, uten formål eller egen drivkraft. Den kan røre på seg, men bare som resultat av ekstern påvirkning i form av jordskjelv, flom eller at et menneske plukker den opp. En elv har heller intet formål eller egen drivkraft: vannet rører på seg kun i tråd med tyngdekraften. Det samme gjelder et hus: det har ingen sanser eller tanker; det har ingen mål eller handlinger. Huset bare står der som en bolig produsert av og ment for mennesker.

Det er kun levende ting som gjør noe aktivt på egen hånd. Årsaken til dette er fordi det er bare levende organismer som står overfor alternativet mellom å være eller ikke være. En plante må oppta mineraler og sollys – ellers visner den og dør. Et dyr må få i seg næring og skjule seg for trusler – ellers dør det. Et menneske må spise og beskytte seg mot kulde og varme – ellers dør det også. Steiner, elver og hus kan ikke dø, men kan henholdsvis bli pulverisert, fordampe eller brenne ned. Selve materien er intakt, men den har endret form. Materien til planter, dyr og mennesker forblir også intakt når de dør, men livet er borte. Eksistensen til livet er betinget, mens eksistensen til livløs materie er ubetinget.

There is only one fundamental alternative in the universe: existence or non-existence—and it pertains to a single class of entities: to living organisms. The existence of inanimate matter is unconditional, the existence of life is not: it depends on a specific course of action. Matter is indestructible, it changes its forms, but it cannot cease to exist. It is only a living organism that faces a constant alternative: the issue of life or death. Life is a process of self-sustaining and self-generated action. If an organism fails in that action, it dies; its chemical elements remain, but its life goes out of existence. It is only the concept of “Life” that makes the concept of “Value” possible. It is only to a living entity that things can be good or evil.

– Ayn Rand[3]

Levende organismer må handle for å leve. Det organismene trenger for å leve er verdier, enten det er snakk om verdier i form av sollys, kjøtt eller husly. Nå ser vi for hvem og hvorfor verdier finnes. Verdier eksisterer fordi levende vesener må opprettholde sitt liv ved å tilegne seg ting som naturen deres krever av dem. For levende vesener (hvem) er livet et mål i seg selv (hvorfor).

Only a living entity can have goals or can originate them. And it is only a living organism that has the capacity for self-generated, goal-directed action. On the physical level, the functions of all living organisms, from the simplest to the most complex—from the nutritive function in the single cell of an amoeba to the blood circulation in the body of a man—are actions generated by the organism itself and directed to a single goal: the maintenance of the organism’s life.

An organism’s life depends on two factors: the material or fuel which it needs from the outside, from its physical background, and the action of its own body, the action of using that fuel properly. What standard determines what is proper in this context? The standard is the organism’s life, or: that which is required for the organism’s survival.

– Ayn Rand[4]

Alt som eksisterer har en natur – en identitet. Levende organismer har følgelig også identitet. Planter kan for eksempel ikke overleve på steder som har for lite oksygen eller for lite sollys, dyr kan ikke overleve hvis vegetasjonen brenner opp eller byttedyrene deres blir utryddet, og mennesker kan ikke overleve hvis vi ikke bruker fornuft i møte med naturen.

At levende vesener har en identitet indikerer at det finnes objektive, det vil si virkelighetsorienterte, krav for hva som hemmer livet og hva som fremmer det. For å spesifisere: Det finnes objektive fakta om hva som utgjør verdier for levende vesener – mennesker inkludert.

Å sove ute i 40 kuldegrader uten telt og klær, drikke avløpsmiddel eller hoppe utfor et stup uten fallskjerm eller sikring er objektivt dårlig for deg, hvis du vil opprettholde livet ditt. Å spise sunn mat, kose deg med din ektefelle eller gjennomføre et vellykket prosjekt på jobben er objektivt godt for deg, hvis du vil både opprettholde og videreutvikle livet ditt.

Ayn Rand identifiserte at «liv» utgjør standarden og grunnlaget for «verdi». Med denne oppdagelsen løste hun det velkjente er/bør-problemet fra filosofiens historie. Dette problemet går i korte trekk ut på at virkeligheten har mange fakta: himmelen er blå, fjell består av mineraler, vann er flytende, katter mjauer, mennesker kan lage pizza og så videre. Men «etikk» og «moral» er ikke direkte observerbart i virkeligheten – du kan ikke se en etisk kodeks skrevet ned i verken skyene eller under neglene dine. På grunn av dette har filosofer til alle tider konkludert med at det ikke er mulig å utlede hva mennesket bør gjøre basert på hva som er i virkeligheten.

Ayn Rands oppdagelse om at liv er betinget og krever visse handlinger fremfor andre handlinger for å opprettholde sin eksistens innebærer at det som er, livet, bør handle på bestemte måter for å vedlikeholde og fremme seg selv – eller opphøre å eksistere.

Der planter og dyr handler automatisk basert på henholdsvis sanser og sanser/persepsjon, er spørsmålet om handling mer komplisert for mennesket. Mennesket besitter fri vilje og må velge alle sine handlinger. Det må også velge alle sine verdier – eksplisitt eller implisitt. For planter og dyr er ikke et system av normer og leveregler nødvendig eller mulig, siden de handler automatisk i tråd med sin natur.

Mennesket, derimot, har på grunn av sin frie vilje behov for et system av verdier som kan veilede det. Et mennesket er ikke i stand til å oppdage eller gjennomføre livsfremmende handlinger basert på instinkt eller følelser. Vi må tenke selv i tråd med fornuften – og dette er en egendrevet og feilbarig prosess. Mennesket har derfor behov for et system av verdier: Vi har behov for etikk og moral.

Menneskets liv er standarden

På samme måte som at liv utgjør standarden for verdi, er menneskets liv standarden for moralsk verdi. Ditt liv er din ultimate verdi. Vi har sett at det fundamentale valget står mellom å være eller ikke være. Så lenge du velger å forbli i live, innebærer dette at ditt liv er den ultimate verdien for deg. Så lenge du velger å leve, dikterer virkeligheten hva du bør gjøre: Du bør gå etter verdiene som er nødvendige for å opprettholde og videreføre ditt liv.

Hvis du ikke vil sulte i hjel, bør du kjøpe mat på dagligvarebutikken, spise på en restaurant, dyrke korn, sanke bær eller gå på jakt. Hvis du ikke vil fryse i hjel, bør du kjøpe klær på klesbutikken (eventuelt sy dine egne klær), kjøpe en leilighet, bygge en hytte eller komme deg i ly for været. Hvis du ikke vil kjede deg i hjel, bør du finne deg en spennende hobby, en interessant kjæreste, en givende karriere og så videre.

Velger du imidlertid å ikke fortsette å leve, har du ikke behov for verdier. Da kan du bare slutte å gjøre noe i det hele tatt, og du vil dø om ikke lenge. Stillstand er lik død, ifølge Ayn Rand:

In a fundamental sense, stillness is the antithesis of life. Life can be kept in existence only by a constant process of self-sustaining action. The goal of that action, the ultimate value which, to be kept, must be gained through its every moment, is the organism’s life.[5]

Er det ikke mulig å velge en annen ultimat verdi enn ditt eget liv, som for eksempel å leve for naturen eller de fattige? Valget mellom eksistens og ikke-eksistens er som nevnt grunnleggende. Så lenge du velger å leve, er livet ditt den endelige verdien – forutsetningen for alt du gjør. Hvis du for eksempel velger å leve for pingvinene på Sydpolen må du fremdeles spise, kle deg og oppføre deg på en måte som fremmer livet ditt til syvende og sist. Selger du alt du eier, inkludert maten og klærne du går i, vil du sulte og fryse i hjel så fort du har ankommet pingvinkolonien.

Det er mange alternativer i livet: mat eller gift, glede eller sorg, lykke eller depresjon, suksess eller fiasko, handel eller tyveri, helse eller sykdom, produksjon eller ødeleggelse, rikdom eller fattigdom. Alle disse alternativene er kun mulige på grunn av liv. De utgjør verdier og antiverdier på bakgrunn av kravene som fremmer eller hemmer livet.

Alle valg du foretar i livet er avledet fra valget om å være. Hvilke klær du vil ha på deg i dag, hva du skal spise til middag, hvem du ønsker å møte på stevnemøte, hvilken kurs organisasjonen din bør ta, hvilken farge som passer best på veggen, hvilke dekk du skal ha på bilen, hvilke ord du bruker i stilen på skolen og hva du ønsker å jobbe som er alle valg som forutsetter at du lever og har valgt å leve. Valget om å leve forutsetter ingenting – det er det primære valget.

Å velge å leve gjør ikke bare verdier mulige, det gjør dem også nødvendige. Å spise, ha husly og ha tilgang til medisin er ikke bare muligheter for oss, det er også objektive krav for å holde seg i live og leve et fullgodt liv – sammen med en rekke andre krav og verdier.

Mennesket velger altså om det vil eksistere eller ikke. Begrepet «verdi» forutsetter, avhenger av og er avledet fra begrepet «liv». Valget om å holde seg i live (eller ikke) er det grunnleggende valget, og menneskets liv er derfor logisk sett den eneste mulige standarden for moralsk verdi.

Siden mennesket har fri vilje, er det i stand til å gjøre handlinger som ikke fremmer livet – som nettopp å ofre seg for pingviner eller de fattige. Ingen kan gjøre dette konsekvent uten å avgå med en rask død, og de fleste som godtar selvoppofrelse som et etisk ideal må derfor «jukse». Vi kommer tilbake til selvoppofrelse mot slutten av kapitlet.

Etiske prinsipper skal veilede mennesket til å handle for å vedlikeholde og videreutvikle sitt liv. Hvis du velger konsekvent å handle på en måte som fremmer livet ditt, vil du under normale forhold oppleve genuin lykke. Å være god – å handle på en livsfremmende måte – er med andre ord bra for deg. Hvis du vil leve lykkelig må du handle moralsk og være lojal overfor din ultimate verdi: ditt liv.

Det å være moralsk – det å handle på en måte så du virkelig tjener på det på lang sikt – gir oss svar på spørsmål om menneskeofring. Hvis ditt liv er din ultimate verdi og menneskets liv er standarden for moralsk verdi generelt sett, er det da riktig å ofre deg for Gud eller samfunnet, eller ofre andre mennesker?

Hvert menneske er et separat vesen med sin egen kropp, sitt eget sinn og sitt eget liv. Hvert liv tilhører hvert enkelte individ, og derfor er hvert menneskes liv dets egen ultimate verdi. Hvert menneske er et mål i seg selv. Et menneske er ikke et verktøy for andre og har verken en moralsk plikt til å ofre seg selv for andre eller en moralsk rett til å ofre andre for seg selv. Menneskets liv krever simpelthen ikke ofring, vi kan leve uten å drepe, voldta, svindle, banke eller stjele fra hverandre.

Hvis mennesket vil leve og være lykkelig, må det ikke ofre seg selv eller ofre andre for seg selv. Det må gå etter verdier som tjener livet og respektere andre menneskers rett til å gjøre det samme. Dette etiske prinsippet kalles egoisme.

«Egoisme» betyr «jeg-isme» og innebærer at hvert individ bør handle i sin egeninteresse og være mottakeren av resultatene fra sine egne moralske handlinger. Selve begrepet «verdi» understreker gyldigheten til «egoisme», siden en verdi er det en levende organisme handler for å vedlikeholde og fremme sitt eget liv. Hvis du velger å leve er altså livet ditt din ultimate verdi, og du bør derfor foreta nødvendige handlinger som fremmer livet ditt. Slike handlinger er moralske, mens handlinger som går imot din ultimate verdi er umoralske.

Det er viktig å skille egoisme – rasjonell egoisme – fra hedonisme og personlig subjektivisme. Rasjonell egoisme har livet som verdistandard og lykke som livets moralske formål, i motsetning til hedonismens «nytelse» og subjektivismens «følelser».

Å ville eller få nytelse av noe betyr ikke nødvendigvis at det er bra for deg på lang sikt. Du vil kanskje spille dataspill i stedet for å lese pensum før en viktig prøve, men følelsen du får fra spillingen veier ikke opp for en dårlig karakter, som igjen kan ødelegge sjansene dine for å ta utdannelsen du vil ha. Å injisere heroin i blodårene kan muligens gi deg den mest vanvittige nytelsen du noensinne opplever, men en narkomans liv er ikke et langsiktig og lykkelig liv. Ønsketenkning og kortsiktig vinning er ikke i tråd med rasjonell egoisme, som forfekter livsfremmende gevinst på lang sikt.

Rasjonell egoisme forteller oss at vi bør handle for å fremme vårt liv på prinsipp, men hva fremmer menneskets liv? Hvilke verdier er objektivt gode for mennesket?

Objektive moralske verdier

Mennesket er et avansert vesen bestående av kropp og sinn, og hvor verdier gjelder for begge disse sidene. Vi lever heller ikke fra øyeblikk til øyeblikk, men over mange tiår. Å leve riktig, å leve moralsk, er derfor ikke noe vi kan gjøre en gang iblant – det er noe vi må gjøre av prinsipp. På grunn av dette trenger vi både langsiktig og omfattende veiledning for å tilfredsstille våre behov. For å avgjøre om en handling er god eller dårlig for livet vårt må vi vurdere både fysiske og psykologiske konsekvenser i både nåtid og fremtid.

Så hva trenger vi for å leve? Alle levende organismer har spesifikke måter å overleve på. Planter overlever med den vegetative prosessen fotosyntese, mens dyr overlever med instinktive prosesser som jakt, flukt og redebygging. Mennesket overlever ikke ved hjelp av automatiske prosesser. Vår måte å overleve på er viljestyrt og vi må derfor velge å oppdage hva livet vårt krever og handle deretter. Å velge å leve eller ikke er opp til oss, men kravene for å leve er imidlertid ikke opp til oss å bestemme. Vi må gjennomføre bestemte handlinger – vi kan ikke leve ved å gjøre tilfeldige ting som å drikke rødsprit, vandre målløst rundt i et isøde eller ligge i narkorus. Hvis vi vil leve og nyte livet må vi handle i tråd med de faktiske og objektive kravene for vår overlevelse og lykke.

Mennesket har mange behov, men de mest grunnleggende behovene er mat, klær og husly. La oss si at du bor alene i villmarken. For å spise må du jakte, fiske, sanke, dyrke og tilberede maten via bål. For å kle deg må du flå dyr, rengjøre og garve skinnet, måle kroppen din, og klippe og sy delene sammen til et klesplagg. For å skaffe deg et bosted må du finne en passende beliggenhet, samle nødvendige materialer og bygge en struktur som kan skjerme deg fra elementene. For å oppnå disse tre fundamentale målene trenger du dessuten en lang rekke med verktøy, som igjen krever masse håndarbeid.

For å leve må du ta ressurser fra naturen og behandle dem for å tilfredsstille dine behov. Kort fortalt er du nødt til å være produktiv. I et avansert, industrielt samfunn må du åpenbart ikke gjøre alle disse stegene for å spise, kle deg og ha et tak over hodet. Du arbeider spesialisert og bytter til deg disse verdiene, men det endrer ikke det faktum at noen har produsert maten, klærne og boenhetene til å begynne med. Og vi har ikke engang nevnt de mange andre verdiene som mennesket trenger, som medisin, utdanning, møbler, elektrisitet, maskiner, biler, fly, bøker, filmer, musikk og mye, mye mer. Alle slike verdier kommer av at folk er produktive.

Produktivt arbeid er essensielt for mennesket. Det gjør et menneskelig liv mulig. Er du ikke produktiv ute i villmarken dør du. Er du ikke produktiv i et samfunn må du leve på andre menneskers produksjon.

Mennesket er avhengig av produksjon – å forvandle råmaterialer til verdier – men hva avhenger det produktive arbeidet av? Ayn Rand identifiserte at produktivt arbeid avhenger av vår evne til å tenke: å observere fakta, danne begreper, oppdage årsaksforhold og benytte logikk:

Consciousness—for those living organisms which possess it—is the basic means of survival. For man, the basic means of survival is reason. Man cannot survive, as animals do, by the guidance of mere percepts. A sensation of hunger will tell him that he needs food (if he has learned to identify it as “hunger”), but it will not tell him how to obtain his food and it will not tell him what food is good for him or poisonous. He cannot provide for his simplest physical needs without a process of thought. He needs a process of thought to discover how to plant and grow his food or how to make weapons for hunting. His percepts might lead him to a cave, if one is available—but to build the simplest shelter, he needs a process of thought. No percepts and no “instincts” will tell him how to light a fire, how to weave cloth, how to forge tools, how to make a wheel, how to make an airplane, how to perform an appendectomy, how to produce an electric light bulb or an electronic tube or a cyclotron or a box of matches. Yet his life depends on such knowledge—and only a volitional act of his consciousness, a process of thought, can provide it.[6]

På samme måte som at dyr ikke kan overleve med plantenes overlevelsesmekanisme (sanseopplevelser og fotosyntese), kan ikke mennesket overleve med dyrenes overlevelsesmekanisme (persepsjon og instinkt). Vi danner begreper og har fri vilje: vi må med andre ord velge å bruke fornuft:

To think is an act of choice. The key to what you so recklessly call “human nature,” the open secret you live with, yet dread to name, is the fact that man is a being of volitional consciousness. Reason does not work automatically; thinking is not a mechanical process; the connections of logic are not made by instinct. The function of your stomach, lungs or heart is automatic; the function of your mind is not. In any hour and issue of your life, you are free to think or to evade that effort. But you are not free to escape from your nature, from the fact that reason is your means of survival—so that for you, who are a human being, the question “to be or not to be” is the question “to think or not to think.”

A being of volitional consciousness has no automatic course of behavior. He needs a code of values to guide his actions.

– Ayn Rand[7]

For å leve må vi oppnå verdier, for å oppnå verdier må vi være produktive og for å være produktive må vi tenke – vi må bruke fornuft. Fornuft er vårt grunnleggende overlevelsesverktøy.

Å være moralsk er å være rasjonell. Det innebærer at du må observere fakta i virkeligheten, oppdage hvilke krav ditt liv og langsiktige lykke har, produsere verdiene som fremmer livet, og nyte det å leve som et menneske.

Ayn Rand identifiserte essensen av hva fornuften består av, fra sanser og persepsjon til begrepsdannelse, definisjoner, integrasjon, kontekst, hierarki, logikk og sikkerhet. Hun identifiserte også at følelser ikke er en kilde til kunnskap; følelser er et resultat av din tidligere tenkning og verdivurdering – slik at du raskt gjenkjenner farer eller kjenner en lykkefølelse av å ha oppnådd rasjonelle verdier. Du kan kun bruke fornuft for å oppnå verdier og leve moralsk – det vil si å fremme ditt liv langsiktig med tanke på både overlevelse og lykke.

Fornuft er videre en egenskap som tilhører hvert enkelt individ. Det finnes ingen kollektiv hjerne eller sinn, hver og en av oss må tenke selv, danne begreper selv, se logiske sammenhenger selv. Du kan få overført kunnskap fra andre mennesker, men det er du selv som må begripe kunnskapen og eventuelt benytte den videre i teori og praksis.

The mind is an attribute of the individual. There is no such thing as a collective brain. There is no such thing as a collective thought. An agreement reached by a group of men is only a compromise or an average drawn upon many individual thoughts. It is a secondary consequence. The primary act—the process of reason—must be performed by each man alone. We can divide a meal among many men. We cannot digest it in a collective stomach. No man can use his lungs to breathe for another man. No man can use his brain to think for another. All the functions of body and spirit are private. They cannot be shared or transferred.

We inherit the products of the thought of other men. We inherit the wheel. We make a cart. The cart becomes an automobile. The automobile becomes an airplane. But all through the process what we receive from others is only the end product of their thinking. The moving force is the creative faculty which takes this product as material, uses it and originates the next step. This creative faculty cannot be given or received, shared or borrowed. It belongs to single, individual men. That which it creates is the property of the creator. Men learn from one another. But all learning is only the exchange of material. No man can give another the capacity to think. Yet that capacity is our only means of survival.

– Ayn Rand[8]

Mennesket, hvert eneste menneske, er et separat vesen med selvstendige tanker, handlinger og fri vilje. Ettersom fornuft tilhører individet alene, følger det at individet er suverent. Menneskets kognitive funksjon bestemmer ikke bare dets konklusjoner, men også menneskets karakter og liv. Mennesket, i sin helhet med kropp og sinn, er selvskapt, selvstyrt og selvansvarlig. Hvis vi benytter termen «sjel» for å beskrive menneskets essens, sinn og grunnleggende verdier, kan vi forstå hvorfor Ayn Rand kalte mennesket for et vesen med en selvskapt sjel.

Individet er altså selvstendig og må produsere verdier for å leve. Da melder et etisk spørsmål seg: Hvem skal dra nytte av de produserte verdiene? Ifølge Ayn Rand er det klart at den som produserer verdiene har full rett til å disponere dem selv, etter egen dømmekraft:

Since all values have to be gained and/or kept by men’s actions, any breach between actor and beneficiary necessitates an injustice: the sacrifice of some men to others, of the actors to the nonactors, of the moral to the immoral. Nothing could ever justify such a breach, and no one ever has. [9]

Verdier, formål og selvtillit

Ingenting i livet kommer ferdigprodusert. Vi må gjøre visse handlinger og produsere visse ting for å overleve som organismer og leve fullverdig som mennesker. Hvis du vil at livet ditt skal være meningsfylt, må du selv gjøre det slik.

Livet ditt er en prosess av selvdrevet og målrettet handling mot mål du har valgt. Verdiene og handlingene du velger å forfølge utgjør dine formål. Et formål er et bevisst mål som er valgt for et ønsket resultat. Et rasjonelt formål fremmer livet ditt sett på lang sikt. Dette kan være å få deg en utdannelse, utvide kompetansen, utvikle karrieren, jobbe med en givende hobby, vedlikeholde vennskap eller få deg en ektefelle.

En tenåringsjente starter for eksempel som ryddehjelp i den lokale matbutikken. Hun lærer seg alle rutinene, er nysgjerrig på bestillingskjemaene som den assisterende butikksjefen har ansvar for og viser interesse for kassearbeidet. Hun får etter hvert hjelpe til med bestillingen av matvarer og får opplæring i kassen. Hun viser også initiativ i å forbedre varesortimentet og hvordan man kan ivareta kundene på en mest mulig serviceinnstilt måte. I løpet av få år har hun blitt assisterende butikksjef og i løpet av noen år til blir hun butikksjef.

Som kontrast kan du se for deg en gutt som nettopp har kommet seg gjennom den videregående skolen og vil ta seg et «friår». Han får seg jobb i kassa på matbutikken, men yter ikke mer enn nødvendig. Han viser ingen spesiell interesse for verken bestilling, sortiment eller service, og vil heller bruke dagene på å få ferdig jobben fort før han kan dra ut og drive dank med vennene. Han kommer ingen vei i matbutikken eller i privatlivet.

Meningen med ens liv blir påvirket av valgene man foretar og hvor mye innsats man legger ned. Hvis du velger å være rasjonell og formålsrettet vil du ha en større sjanse for å få et meningsfullt liv, fremfor hvis du velger å la være å tenke og bare la dagene gli forbi med meningsløs aktivitet. Vi må yte konsistent for å oppnå formål og på den måten få både materielle og spirituelle/bevissthetsmessige verdier.

Hvert sekund og minutt av livet ditt teller. Det finnes ingen «nøytrale» verdier: Hver handling du foretar og hver verdi du oppnår (eller ikke) spiller en rolle for deg. Livet ditt er begrenset og all tid som går er uerstattelig. Hver gang du gjør noe som ikke gagner livet ditt, har du mistet den delen av livet ditt som du aldri får tilbake. Hvert sekund teller og derfor finnes det ingen nøytral grunn når det kommer til jakten på verdier.

Hvis du vil leve meningsfullt må du velge og forfølge rasjonelle mål på alle betydningsfulle områder: arbeid, parforhold, vennskap, helse, hobby og lignende. På samme tid er det viktig at de ulike målene og verdiene dine går overens med hverandre. Du kan for eksempel ikke ha en altoppslukende karriere samtidig som du vil pleie forholdet til ektefellen, oppdra barn eller har en tidkrevende hobby. Du kan heller ikke spise hva du føler for hvis du ønsker å være i toppform, eller bare lese bøker om sosiologi hvis du prøver å bli en kjemiker. For å oppnå harmoni mellom dine mål og verdier må du organisere dem rundt det Ayn Rand kaller et sentralt formål:

A central purpose serves to integrate all the other concerns of a man’s life. It establishes the hierarchy, the relative importance, of his values, it saves him from pointless inner conflicts, it permits him to enjoy life on a wide scale and to carry that enjoyment into any area open to his mind; whereas a man without a purpose is lost in chaos. He does not know what his values are. He does not know how to judge. He cannot tell what is or is not important to him, and, therefore, he drifts helplessly at the mercy of any chance stimulus or any whim of the moment. He can enjoy nothing. He spends his life searching for some value which he will never find . . . .

The man without a purpose is a man who drifts at the mercy of random feelings or unidentified urges and is capable of any evil, because he is totally out of control of his own life. In order to be in control of your life, you have to have a purpose—a productive purpose . . . . The man who has no purpose, but has to act, acts to destroy others. That is not the same thing as a productive or creative purpose.[10]

Et sentralt formål er ditt primære, langsiktige mål i livet. Dette formålet har førsteprioritet blant alle dine formål. Det betyr imidlertid ikke at du kan gjøre andre ting også, men det betyr at du vet hva som er viktigst og hva som bør få mest oppmerksomhet. Ethvert langsiktig, produktivt mål som du elsker å holde på med kvalifiserer som et sentralt formål.

Siden livet er fullt av interessante muligheter og alternativer kan det hende at ditt sentrale formål endrer seg over tid. Det kan for eksempel hende at du starter som en rørlegger og lager ditt eget rørleggerfirma, før du får interesse for musikkproduksjon senere i livet og blir en musiker.

Å forfølge formål du elsker samtidig som du opprettholder din egen tilværelse er å være tro mot kravene til å leve som et menneske. Dette er menneskets moralske ideal. Troen på at man kan fungere, lykkes og håndtere utfordringer på en god måte bunner ut i en annen verdi: selvtillit (eller selvfølelse/selvaktelse). For å oppnå menneskets moralske ideal må du samtidig skaffe deg og vedlikeholde denne spirituelle verdien.

Selvtillit er en tosidig overbevisning om at man er i stand til å leve og er verdig lykke. Å mene at man er i stand til å leve betyr at man har troen på at man kan leve vellykket hvis man legger inn tenkning og innsats, mens å være verdig lykke er å ha respekt for seg selv og mene at man er god og fortjener lykke.

Selvtillit er essensielt for mennesket, men ingen blir født med det. Selvtillit er noe man gjør seg fortjent til og den eneste måten å gjøre det på er ved hjelp av rasjonelle prestasjoner. Hvis du ikke tror at du kan lykkes og at du heller ikke er verdig lykke, vil du kun oppnå fadeser. Å være av den overbevisning om at du er i stand til å håndtere virkeligheten og fortjener å være lykkelig gjør at du er psykologisk innstilt for suksess.

På denne måten er selvtillit like viktig for menneskets liv som fornuft og formål. Og det er bare én måte å oppnå og vedlikeholde selvtillit på: via rasjonell tenkning og formålsdreven handling:

The three cardinal values of the Objectivist ethics—the three values which, together, are the means to and the realization of one’s ultimate value, one’s own life—are: Reason, Purpose, Self-Esteem, with their three corresponding virtues: Rationality, Productiveness, Pride.

Productive work is the central purpose of a rational man’s life, the central value that integrates and determines the hierarchy of all his other values. Reason is the source, the precondition of his productive work—pride is the result.

– Ayn Rand[11]

Altruisme versus egoisme

Hittil har vi sett på den etiske retningen rasjonell egoisme, som er i tråd med Objektivismens syn på metafysikk og epistemologi. Vi har sett hvordan liv er betinget, hvordan levende organismer må utføre visse handlinger og ikke andre for å overleve, hvorfor liv er standarden for verdi og hvorfor menneskeliv er standarden for moralsk verdi. Men dette synet, rasjonell egoisme, er ikke dominerende i samfunnet og verden, og har knapt vært det i filosofiens historie.

Historien byr hovedsakelig på to alternativer til egoisme. Det ene alternativet er teorien om at mennesket må ofre seg selv for Gud, mens det andre alternativet sier at mennesket må ofre seg for andre mennesker. Begge teorier hevder at mennesket må ofre seg, det vil si sine verdier, til fordel for noe annet. En paraplybetegnelse for den etiske doktrinen om at mennesket må ofre sine verdier til fordel for andre er altruisme. Altruisme består av det latinske «alter», som betyr «annen» eller «andre», og «-isme». Altruisme betyr «andre-isme», i motsetning til egoismens «jeg-isme».

“Sacrifice” is the surrender of a greater value for the sake of a lesser one or of a nonvalue. Thus, altruism gauges a man’s virtue by the degree to which he surrenders, renounces or betrays his values (since help to a stranger or an enemy is regarded as more virtuous, less “selfish,” than help to those one loves). The rational principle of conduct is the exact opposite: always act in accordance with the hierarchy of your values, and never sacrifice a greater value to a lesser one.

This applies to all choices, including one’s actions toward other men. It requires that one possess a defined hierarchy of rational values (values chosen and validated by a rational standard). Without such a hierarchy, neither rational conduct nor considered value judgments nor moral choices are possible.

– Ayn Rand[12]

Ifølge altruisme er alle menneskers moralske mål å tjene andres velvære på bekostning av egne verdier, og alle moralske handlinger blir målt ut fra denne standarden. Egeninteresse anses som noe negativt og alle handlinger motivert av egeninteresse blir sett på som mer eller mindre umoralsk.

Jesus er historiens meget velkjente eksempel på en altruist. I den berømte Bergprekenen sier han følgende: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg».

Altruisme betyr ikke godhet, snillhet eller godvilje. Det betyr at man forsaker sine verdier til fordel for mindre verdier eller antiverdier, ifølge Ayn Rand:

What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value.

Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.

Do not hide behind such superficialities as whether you should or should not give a dime to a beggar. That is not the issue. The issue is whether you do or do not have the right to exist without giving him that dime. The issue is whether you must keep buying your life, dime by dime, from any beggar who might choose to approach you. The issue is whether the need of others is the first mortgage on your life and the moral purpose of your existence. The issue is whether man is to be regarded as a sacrificial animal. Any man of self-esteem will answer: “No.” Altruism says: “Yes.”[13]

Altruisme hevder ikke at du bare skal ta deg av egne barn samt hjelpe familie og venner, men at du har en moralsk plikt til å tjene andre – også mennesker du ikke bryr deg om og til og med dine fiender.

Selv om altruisme ofte blir fremhevet som et moralsk ideal, er det få eller ingen som praktiserer etikken konsekvent. Siden altruisme innebærer å ofre sine verdier til fordel for andre, betyr en konsekvent praksis at man må ofre alt man eier og har. Den som hadde gjort dette ville raskt avgått med døden, siden han eller hun ikke kunne ha spist, hatt på seg klær eller hatt husly – alt dette må jo gis bort til andre.

Menneskets liv krever imidlertid tilegnelsen av verdier på prinsippiell basis. Man kan ikke være egoist og altruist på deltid og forvente et psykologisk konfliktfritt, langsiktig og lykkelig liv hvor man oppnår verdier. Noen mennesker preker altruisme og gjennomfører mer eller mindre rasjonell egoisme, noe som tyder på at det er noe galt med hva de preker.

Vår gjennomgang her er imidlertid ikke en omfattende presentasjon av eller diskusjon om altruisme. Hvis du tror at fremstillingen av altruisme er misvisende, se hva prester og politikere, kulturelite og næringslivstopper har å si om moralske anliggender. Se på begrunnelsene for velferdsstaten, skattlegging og den milde behandlingen kriminelle får. Alt dette bunner ut i altruisme: den angivelige plikten man har til å ofre sine verdier til fordel for noe annet enn deg selv.[14]

Objektivismen forfekter egoisme, rasjonell egoisme, som er prinsippet om at hvert menneskes viktigste moralske forpliktelse er sitt eget velvære. Egoisme er en korollar, en logisk følge, av menneskelivet som standarden for moral.

Et samfunn basert på rasjonell egoisme er til fordel for fornuftige mennesker som ønsker å produsere og handle fritt i alle deler av livet – mat, verktøy, kunnskap, vennskap, kjærlighet og så videre. Rasjonelle individer har interesse av å hjelpe andre av kjent eller potensiell verdi for dem selv, som ektefelle, barn, venner, naboer og til og med fremmede hvis sammenhengen tilsier det. På samme tid har man ingen forpliktelse til å hjelpe andre uten verdi for en selv eller som ødelegger ens verdier, som tiggere, fiender og kriminelle. Graden av hjelp blir bestemt av velgjørerens vurderte egeninteresse i situasjonen, uten noen form for selvoppofrelse.

Oppsummering

Livet består av en rekke valg og alle mennesker handler basert på det de mener er rett og galt. Etikk og moral er læren om hvordan mennesket bør handle, og det vi handler for å tilegne oss er verdier. Verdier kan være kjærlighet, vennskap, karriere, mat, husly, tegneserier, matematiske oppdagelser og så videre. De fleste etiske teorier tar verdier for gitt og spør hvilke verdier du bør ha. Ayn Rands utgangspunkt er annerledes: Hun spør hvorfor verdier i det hele tatt finnes.

Alle levende organismer står overfor valget mellom å leve og dø – liv har en betinget eksistens, i motsetning til ikke-levende ting. Materialet til planter, dyr og mennesker endrer form når de dør, men livet blir borte for alltid. Alle livsformer er egendrevet, formålsrettet og betinget, og må gjøre spesifikke handlinger for å overleve og vedlikeholde livet sitt: Planter utvider røttene etter vann og mineraler samt strekker bladene etter vann og sollys, mens dyr spiser planter eller andre dyr, bygger reder og ly samt skjermer seg fra farer. Mennesket må også gjøre spesifikke handlinger for å leve: Vi må bygge husly, finne og tilberede mat og lage klær. Etter hvert kan man spesialisere seg og bytte til seg det man trenger, men som er produsert av andre. For levende vesener er livet et mål i seg selv.

Alle levende organismer handler for å overleve, og det som sikrer overlevelsen og vedlikeholdet av livet er verdier. Men levende organismer kan ikke gjøre hva som helst for å leve: En plante overlever ikke i en ørken, et rovdyr overlever ikke hvis byttedyrene utryddes og et menneske overlever ikke kun ved å spise jord og sole seg. Alt som eksisterer har en identitet og det finnes derfor objektive krav til hva som utgjør verdier. Ethvert faktum impliserer en riktig handling eller et sett av riktige handlinger: ethvert «er» impliserer et «bør».

Liv er standarden for verdier og menneskets liv er standarden for moralske verdier. Mennesker skiller seg fra planter og dyr i og med at vi har fri vilje og fornuft, og det finnes ingen automatisk livsførsel for oss. Derfor er etikk og moral – en kodeks for en passende livsførsel – nødvendig for mennesket.

Mennesket velger selv om det vil leve eller dø, men hvis det vil leve er det ikke fritt frem for hva det bør gjøre for å både overleve og leve et lykkelig, langsiktig og rasjonelt liv. Etiske prinsipper skal veilede oss til å handle for å vedlikeholde og videreutvikle livet vårt på lang sikt, og hvis du vil leve lykkelig må du handle moralsk og være lojal overfor din ultimate verdi: ditt eget liv. Hvis mennesket vil leve og være lykkelig, må det ikke ofre seg selv eller ofre andre for seg selv. Det må gå etter verdier som tjener livet og respektere andre menneskers rett til å gjøre det samme. Dette etiske prinsippet kalles rasjonell egoisme – hvor livet er verdistandarden og lykke er livets moralske formål.

Mennesket lever ikke fra øyeblikk til øyeblikk, men over mange tiår. Å leve riktig, å leve moralsk, er derfor noe vi må gjøre av prinsipp. Hvis vi vil leve og nyte livet må vi som nevnt handle i tråd med de faktiske og objektive kravene for vår overlevelse og lykke. Mennesket har mange behov, men ingenting kommer ferdig produsert for oss fra naturen. Selv de mest grunnleggende verdiene som husly, klær og mat krever produktivt arbeid. Produktivt arbeid er imidlertid ingen primær årsak, det som ligger bak produktivt arbeid er vår fornuft – evnen til å observere fakta, danne begreper, oppdage og forutsi årsaksforhold og benytte logikk. For å leve må vi være produktive og for å være produktive må vi tenke rasjonelt. Fornuft er vårt grunnleggende overlevelsesverktøy.

På samme måte som at vi ikke kan spise kollektivt, kan vi heller ikke tenke kollektivt. Fornuften er en egenskap som tilhører hvert individ alene. Dersom du tenker og produserer verdier, har du med andre ord full rett til å disponere disse verdiene etter egen dømmekraft.

Verdier og livet utgjør formålene til mennesket. Et rasjonelt formål er et bevisst mål som er valgt for et ønsket, livsfremmende resultat, og meningen med livet blir påvirket av valgene man foretar og innsatsen man legger ned. Hvis du vil leve meningsfullt må du velge og forfølge rasjonelle mål konsekvent i alle viktige områder: arbeid, parforhold, vennskap, helse og hobby.

For å oppnå harmoni mellom dine mål og verdier må du organisere dem rundt et sentralt formål, som utgjør ditt primære, langsiktige mål i livet. Det sentrale formålet gjør at du vet hva som er viktigst i livet og hva som bør prioriteres mest. Å forfølge formål du elsker samtidig som du opprettholder din egen tilværelse er menneskets moralske ideal. For å oppnå idealet må du samtidig oppnå og vedlikeholde en annen spirituell verdi: selvtillit. Selvtillit er en tosidig overbevisning om at man er i stand til å leve og er verdig lykke. Selvtillit er essensielt for mennesket og er noe man gjør seg fortjent til. Den eneste måten å gjøre det på er å tenke rasjonelt og være produktiv.

Historisk sett har ideer knyttet til en eller annen form for selvoppofrelse vært dominerende, enten det har vært ofring til overnaturlige vesener som Gud eller andre mennesker. Denne etiske doktrinen kalles altruisme og innebærer eksplisitt at det høyeste moralske ideal er å forsake sine verdier til fordel for andre. Objektivismen, derimot, forfekter rasjonell egoisme, som er prinsippet om at hvert menneskes viktigste moralske forpliktelse er sitt eget velvære. Egoisme er en logisk følge av menneskelivet som standarden for moral, og livet som standarden for verdi.

Selv om vi nå vet de grunnleggende prinsippene bak moralsk livsførsel, er det fremdeles spørsmål om hvordan man implementerer dem i praksis. Vi vet at levende ting må handle for å eksistere, vi vet at det organismer handler etter er verdier, vi vet at livet følgelig utgjør standarden for verdi og at menneskelivet utgjør standarden for moralsk verdi, siden vi har fri vilje og fornuft – ingen handlinger skjer automatisk hos oss som hos dyr og planter. Vi vet også at det finnes objektive moralske verdier og at et formålsrettet liv med selvtillit er veien til lykke. Men nøyaktig hva bør man gjøre i møte med livet? Dette skal vi se på i neste kapittel om dyder.

Ressurser

Ayn Rand/Etikk – Filosofi.no

Morality – Ayn Rand Lexicon

Man – Ayn Rand Lexicon

“Is”-“Ought” Dichotomy – Ayn Rand Lexicon

Life – Ayn Rand Lexicon

The Good – Ayn Rand Lexicon

Values – Ayn Rand Lexicon

Standard of Value – Ayn Rand Lexicon

Purpose – Ayn Rand Lexicon

Ultimate Value – Ayn Rand Lexicon

Selfishness – Ayn Rand Lexicon

Altruism – Ayn Rand Lexicon

Loving Life: The Morality of Self-Interest and the Facts That Support It (Craig Biddle, 2002)

The Objectivist Ethics (Ayn Rand, 1964) – ARI Campus

The Virtue of Selfishness (Ayn Rand et al., 1964)

Works/Altruism, Egoism, Ethics – ARI Campus

Viable Values: A Study of Life as the Root and Reward of Morality (Tara Smith, 2000)

In Defense of Selfishness (Peter Schwartz, 2016)

«Man», «The Good», s. 187–249, Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand (Leonard Peikoff, 1991)

«Part II Ethics and Human Nature», loc. 2400–6703, A Companion to Ayn Rand (Greg Salmieri & Allan Gotthelf, red., 2016)

Rand, Ayn (1957) Atlas Shrugged, New York: Signet

Rand, Ayn (1964) The Virtue of Selfishness, New York: Signet

Fotnoter

[1] Ayn Rand, Atlas Shrugged, New York, Random House 1957, Signet 1993: s. 1014

[2] Ayn Rand, The Virtue of Selfishness, New York, Signet 1964: s. 13–14

[3] Ayn Rand, Atlas Shrugged: s. 1012

[4] Ayn Rand, The Virtue of Selfishness: s. 16–17

[5] Ibid.: s. 17

[6] Ibid.: 22–23

[7] Ayn Rand, Atlas Shrugged, s. 1012

[8] Ayn Rand, For the New Intellectual, New York, Signet 1963: 78

[9] Ayn Rand, The Virtue of Selfishness: x

[10] Ayn Rand, Playboy, mars 1964

[11] Ayn Rand, The Virtue of Selfishness: 27

[12] Ibid.: 50

[13] Ayn Rand, Philosophy: Who Needs It, Signet 1984:61

[14] For en grundig gjennomgang av altruisme, se Loving Life s. 3–31 og The Virtue of Selfishness.

Skrevet av

Vegard Ottervig

Vegard Hovland Ottervig er grunnleggeren av AynRand.no. Han er født i 1985 og bor i Oslo.

 
 

Vil du vite mer?

Skaff deg viten

Gå til kunnskap