Objektivistisk metafysikk

 
Objektivistisk metafysikk
 
 

Det første aksiomet: Eksistens – Det andre aksiomet: Bevissthet – Det tredje aksiomet: Identitet – Loven om årsak/virkning – Eksistens foran bevissthet – Det metafysisk gitte versus det menneskeskapteObjektiv versus subjektivIdealisme og materialismeVitenskap og metafysikkOppsummering – Ressurser

Ifølge Ayn Rand er metafysikk den delen av filosofi som tar for seg virkeligheten i sin helhet og eksistensens grunnleggende egenskaper.

Når Ayn Rand stiller de store spørsmålene om tilværelsen, går hun grundig til verks. Hun begynner ikke ved et tilfeldig startpunkt – hun går bevisst til begynnelsen. Hun går dit hvor prinsipper og erkjennelser ikke kan brytes ned i mindre deler. Hun begynner med metafysikk.

Metafysikk er læren om universets og eksistensens fundamentale natur. Noen filosofiske tradisjoner begynner med menneskets bevissthet som fundamentet i filosofi, mens andre benekter at det finnes noen virkelighet uavhengig av oss, og at derfor metafysikk er det samme som ren spekulasjon. Ayn Rand og hennes filosofi Objektivismen tar derimot utgangspunkt i at virkeligheten er, eller at eksistens eksisterer.

Når du ser rundt deg kan du se at det eksisterer mange ulike ting: mennesker, dyr, hus, biler, trær, jord, fjell, himmel, hav, regn, sol, snø, vind, farger, kulde, varme, filmer, malerier, sanger, kunnskap, matematikk og store mengder med andre gjenstander, vesener, ideer og fenomener.

For å finne de mest grunnleggende prinsippene og den filosofiske startstreken må vi gjøre som spedbarn: se rundt oss. Lytte, lukte, smake og berøre. Skal vi oppdage virkeligheten og kunnskap om den, må vi ta utgangspunkt i det vi erfarer via sansene. Det betyr imidlertid ikke at vi skaper virkeligheten med sansene eller bevisstheten – det betyr at vi observerer og registrerer det som allerede eksisterer eller som har potensial for å eksistere – som fjell, hus og filmer.

Det første aksiomet: Eksistens

Når vi observerer virkeligheten er det mulig å komme frem til tre grunnleggende slutninger, uttrykt gjennom tre aksiomer. Et aksiom er en selvinnlysende sannhet som ikke kan brytes ned i mindre bestanddeler. Selv de som påstår at de er uenige i aksiomene må ta utgangspunkt i dem hvis de forsøker å benekte dem.

Den mest fundamentale slutningen vi kan gjøre om oss selv og virkeligheten er at noe eksisterer. Vi ser at det eksisterer mennesker, trær og malerier, og ved å se innover – introspeksjon – oppdager vi at vi selv eksisterer. Noe eksisterer. Hvis ikke hadde du ikke vært i stand til å observere noe som helst, da verken du eller de eksterne gjenstandene hadde eksistert. Summen av alt som finnes, har fantes og vil/kan finnes samler vi i begrepet eksistens. Eksistens eksisterer.

Folk som prøver å benekte at eksistens eksisterer må ta utgangspunkt i at slutningen finnes, for ellers kunne de ikke ha benektet den. På samme tid tar de for gitt at de selv eksisterer, slik at de kan benekte erkjennelsen. Dette illustrerer poenget ovenfor om aksiomer: Selv motstandere må benytte dem.

De som vil ha «bevis» for eksistens har et fundamentalt galt utgangspunkt. De vil at du skal bevise eksistens ved å kontrastere det med ikke-eksistens. Men ikke-eksistens er i denne sammenhengen umulig. Eksistens har aldri oppstått og kan aldri forsvinne. Eksistens er alt som er, har vært og vil være – det finnes ingenting utenfor eksistensen. Eksistens er grunnlaget for bevis: det er noe du tar for gitt når du leter etter beviser.

Det andre aksiomet: Bevissthet

Via sansning og observasjon har du direkte tilgang til å begripe at eksistens eksisterer og at alt som eksisterer har identitet, men du vet også at du begriper dette. Du er med andre ord bevisst din egen bevissthet. Bevissthet er det andre aksiomet i metafysikken og henger tett sammen med eksistens.

Bevissthet er evnen til å oppfatte det som eksisterer. Bevissthet er riktig nok ikke en nødvendig del av eksistensen, siden det er mulig med en virkelighet uten bevisste vesener. Det som derimot er nødvendig og uunngåelig er at bevissthet er en del av din oppfattelse av virkeligheten.

I dagligtale kan vi uttrykke forholdet mellom eksistens og bevissthet slik: «Det er noe som jeg er bevisst på» (eksistens) og «det er noe som jeg er bevisst på» (bevissthet).

Existence exists—and the act of grasping that statement implies two corollary axioms: that something exists which one perceives and that one exists possessing consciousness, consciousness being the faculty of perceiving that which exists.

If nothing exists, there can be no consciousness: a consciousness with nothing to be conscious of is a contradiction in terms. A consciousness conscious of nothing but itself is a contradiction in terms: before it could identify itself as consciousness, it had to be conscious of something. If that which you claim to perceive does not exist, what you possess is not consciousness.

Whatever the degree of your knowledge, these two—existence and consciousness—are axioms you cannot escape, these two are the irreducible primaries implied in any action you undertake, in any part of your knowledge and in its sum, from the first ray of light you perceive at the start of your life to the widest erudition you might acquire at its end. Whether you know the shape of a pebble or the structure of a solar system, the axioms remain the same: that it exists and that you know it.
– Ayn Rand[1]

Det tredje aksiomet: Identitet

Det tredje aksiomet, som også henger tett sammen med det første, er identitet. Alt som eksisterer er noe. Alt som finnes har en spesifikk identitet. Et menneske er et menneske, en hund er en hund, et tre er et tre. A er A. Det som eksisterer er det det er og ingenting annet – det kan ikke være noe det ikke er. Et frossent tjern kan ikke være en lavakulp på én og samme tid, like lite som en bok kan være en bil.

Aksiomet identitet innen Objektivismen er tilknyttet de tre klassiske lovene innen korrekt tenkning: identitetsloven (the law of identity), kontradiksjonsprinsippet (the law of non-contradiction) og loven om det ekskluderte tredje (the law of excluded middle).

Identitetsloven sier at det som er, er. Kontradiksjonsprinsippet forteller at ingenting kan både være A og B, mens loven om det ekskluderte tredje hevder at alt må enten være A eller ikke være A.

Whatever you choose to consider, be it an object, an attribute or an action, the law of identity remains the same. A leaf cannot be a stone at the same time, it cannot be all red and all green at the same time, it cannot freeze and burn at the same time. A is A. Or, if you wish it stated in simpler language: You cannot have your cake and eat it, too.
– Ayn Rand[2]

Ayn Rand oppsummerer forholdet mellom eksistens, bevissthet og identitet på følgende måte: eksistens er identitet og bevissthet er identifikasjon.

De tre grunnleggende aksiomene i Objektivismen er altså:

  • Eksistens eksisterer
  • Bevisstheten er bevisst
  • Identitet – A er A

I motsetning til rasjonalister som filosofene René Descartes og Baruch Spinoza, som tar utgangspunkt i aksiomer uavhengig av sansene, er de objektivistiske aksiomene basert på hva vi kan utlede om virkeligheten direkte via sansene.

Loven om årsak/virkning

Kausalitet, eller årsak/virkning, er en korollar av identitetsaksiomet. En korollar er en nødvendig konsekvens av, eller noe som kommer logisk innbakt i en tidligere uttrykt grunnsetning.

A er A, ifølge identitetsaksiomet. Når noe har bestemte egenskaper, oppfører det seg alltid i tråd med sin natur – selv i ulike situasjoner. Når A er A, sier loven om årsak/virkning at det som finnes og dets egenskaper (årsak) fører til visse konsekvenser (virkning). Kausalitetsloven forteller også at handlinger tilhører objekter, og ikke kan eksistere uavhengig som «en handling i seg selv».

The law of causality is the law of identity applied to action. All actions are caused by entities. The nature of an action is caused and determined by the nature of the entities that act; a thing cannot act in contradiction to its nature . . . . The law of identity does not permit you to have your cake and eat it, too. The law of causality does not permit you to eat your cake before you have it.
– Ayn Rand[3]

En tønne av bly synker til havets bunn fordi bly er tyngre enn vann, mens en tønne av tre holder seg flytende fordi tre er lettere enn vann. Snø på en fjellside kan føre til snøskred, mens snø på en slette ligger stille. En person som inntar næring regelmessig lever videre, mens en person som verken spiser eller drikker dør rimelig fort.

Hva med vann? Det kan være både flytende, fast og gass. Vann har egenskaper som gjør at det er flytende i visse temperaturer, fast ved lavere temperaturer og gass ved høyere temperaturer. Vann er det det er, men varierer form i ulike situasjoner.

Kausalitet går altså ut på å erkjenne at det finnes bestemte egenskaper ved de mange ting og fenomener som eksisterer, og at de oppfører seg i tråd med sin natur selv i forskjellige kontekster.

Objektivistisk metafysikk er i bunn og grunn begrenset til en bevisst identifikasjon av hvilke slutninger vi kan gjøre om virkeligheten via direkte observasjon gjennom sansene. Denne identifikasjonen uttrykkes gjennom de tre aksiomene eksistens, bevissthet og identitet, samt identitetens viktige korollar kausalitet.

Det er imidlertid en rekke aspekter ved virkeligheten, menneskets natur og vårt forhold til virkeligheten som er nødvendig å undersøke i større detalj. Hensikten er å understreke hvilke oppfattelser blant mennesker som er tro mot virkeligheten og hvilke som bryter med virkeligheten. En av de mest utbredte misoppfatningene om virkeligheten er hvilken rolle bevissthet spiller.

Eksistens foran bevissthet

Eksistens foran bevissthet, eller eksistensens forrang (primacy of existence) er et begrep som er originalt med Ayn Rand. Et av de store stridsspørsmålene i filosofiens historie er spørsmålet om forholdet mellom eksistens og bevissthet.

Det store flertallet av filosofer har ment at virkeligheten er underordnet en eller annen form for bevissthet (primacy of consciousness). Religiøse mener at virkeligheten er skapt av Gud (en bevissthet), mens moderne relativister mener at virkeligheten er bestemt av menneskehetens kollektive bevissthet eller tilsvarende. Noen få, under betegnelsen solipsister, mener at kun en selv eksisterer – at det man tror er virkeligheten bare er et produkt av sin egen bevissthet og at det ikke finnes noen virkelighet uavhengig av bevisstheten.

Descartes er berømt for å ha uttrykt «jeg tenker, derfor er jeg». Ayn Rand snur dette på hodet og sier i stedet «jeg er, derfor tenker jeg». Rand føyer seg inn i tradisjonen som mer eller mindre direkte har hevdet at virkeligheten ikke er underordnet bevisstheten, men at den har forrang – at den er primær og kommer først.

Implikasjonene av dette er at man ikke kan endre virkeligheten ved å be eller ønske at ting var annerledes. I stedet må man observere virkeligheten, identifisere fakta og handle i tråd med virkeligheten.

The primacy of existence (of reality) is the axiom that existence exists, i.e., that the universe exists independent of consciousness (of any consciousness), that things are what they are, that they possess a specific nature, an identity. The epistemological corollary is the axiom that consciousness is the faculty of perceiving that which exists—and that man gains knowledge of reality by looking outward. The rejection of these axioms represents a reversal: the primacy of consciousness—the notion that the universe has no independent existence, that it is the product of a consciousness (either human or divine or both). The epistemological corollary is the notion that man gains knowledge of reality by looking inward (either at his own consciousness or at the revelations it receives from another, superior consciousness).
– Ayn Rand[4]

Det metafysisk gitte versus det menneskeskapte

Et annet betydningsfullt skille ved siden av eksistensens forrang over bevisstheten er det metafysisk gitte versus det menneskapte. Ifølge Objektivismen finnes det intet alternativ til eksistensen – det som er metafysisk gitt er derfor absolutt. Det metafysisk gitte er ethvert faktum som er iboende i eksistensen uavhengig av menneskets handlinger, som naturlover, regn, skoger og fjell, mens det menneskeskapte er ting som hus, verktøy, musikk og Grunnloven.

Any natural phenomenon, i.e., any event which occurs without human participation, is the metaphysically given, and could not have occurred differently or failed to occur; any phenomenon involving human action is the man-made, and could have been different. For example, a flood occurring in an uninhabited land, is the metaphysically given; a dam built to contain the flood water, is the man-made; if the builders miscalculate and the dam breaks, the disaster is metaphysical in its origin, but intensified by man in its consequences. To correct the situation, men must obey nature by studying the causes and potentialities of the flood, then command nature by building better flood controls.
– Ayn Rand[5]

Et fjell er metafysisk gitt, mens en tunnel er menneskeskapt. Pest er metafysisk gitt, mens en vaksine er menneskeskapt. Gravitasjon er metafysisk gitt, mens det faktum at en person velger å hoppe ned fra et tre er menneskeskapt.

Hensikten med å skille disse to gruppene fra hverandre er å mentalt separere det som er uunngåelig fra det som kan endres av mennesket. Naturlovene vil eksistere uavhengig av hva mennesker foretar seg. Det eneste mennesket kan gjøre overfor naturen er å identifisere hva som er hva og bruke elementene deretter. Som filosofen Francis Bacon sa det: «Nature, to be commanded, must be obeyed».

The metaphysically given cannot be true or false, it simply is—and man determines the truth or falsehood of his judgments by whether they correspond to or contradict the facts of reality. The metaphysically given cannot be right or wrong–it is the standard of right or wrong, by which a (rational) man judges his goals, his values, his choices. The metaphysically given is, was, will be, and had to be. Nothing made by man had to be: it was made by choice.
– Ayn Rand[6]

Samfunn, matretter og kultur er menneskeskapt. Mens naturen nødvendigvis ha egenskapene den har, gjelder ikke dette menneskeskapte objekter og samfunn. Den og den filmen måtte ikke eksistere. Pannekaker måtte ikke oppstå – de eksisterer på grunn av mennesket og dets valg.

Menneskapte fakta er resultater av valg. Siden menneskets valg kan være rasjonelle eller irrasjonelle må de vurderes – de kan ikke aksepteres som en iboende del av virkeligheten som det metafysisk gitte. Det menneskeskapte må vurderes og bedømmes, og enten bli akseptert eller avvist og endres hvis nødvendig.

Problemet med å blande det metafysisk gitte og det menneskeskapte kommer til uttrykk i blant annet det generelle synet på velferdsstaten. For folk flest er velferdsstaten naturgitt, nærmest et aksiom man ikke kan sette spørsmålstegn ved.

Virkeligheten, derimot, er ifølge mange av de samme personene noe man kan ignorere eller ønske seg annerledes. Tenk bare på Barack Obamas kampanje om «change» og «hope»: Man håper at samfunnet blir bedre for individet uten å se på hvilken identitet mennesket har og hva slags stat som passer best til å beskytte individuelle rettigheter.

Å snu ting på hodet som i disse to utbredte eksemplene er skadelig fordi det bryter med virkeligheten og fører til negative konsekvenser hvis man verdsetter et godt liv. Derfor identifiserer og differensierer Ayn Rand eksplisitt det metafysisk gitte versus det menneskeskapte.

Objektiv versus subjektiv

Spørsmålet om virkeligheten er objektiv eller subjektiv har preget filosofien gjennom hele historien, og henger tett sammen med diskusjonene om eksistens/bevissthet og metafysisk/menneskeskapt. Navnet til Ayn Rands filosofi, Objektivismen, har sin rot i blant annet den metafysiske objektivismen hun forfekter. Metafysisk objektivisme betyr at virkeligheten er uavhengig av subjektet og at den er den samme for alle – den er absolutt.

For å være objektiv må man være tro mot objektet. Det vil si at man erkjenner at man ikke kan påvirke objektet med sine tanker eller ønsker, og at man må forholde seg til fakta og informasjonen om objektet som sansene fanger inn.

Objectivity begins with the realization that man (including his every attribute and faculty, including his consciousness) is an entity of a specific nature who must act accordingly; that there is no escape from the law of identity, neither in the universe with which he deals nor in the working of his own consciousness, and if he is to acquire knowledge of the first, he must discover the proper method of using the second; that there is no room for the arbitrary in any activity of man, least of all in his method of cognition—and just as he has learned to be guided by objective criteria in making his physical tools, so he must be guided by objective criteria in forming his tools of cognition: his concepts.
– Ayn Rand[7]

Metafysisk subjektivisme er det motsatte av metafysisk objektivisme. Ifølge denne teorien er objektet (virkeligheten) avhengig av subjektet, den som observerer. Dette vil si at virkeligheten blir påvirket og bestemt av subjektet. Altså en form for bevissthetens forrang.

Ettersom personer er ulike, vil en del subjektivister hevde at også virkeligheten er forskjellig for forskjellige mennesker. Som følge av dette mener noen subjektivister at virkeligheten ikke er absolutt: at den er flytende, formbar og ubestemt. Virkeligheten kan med andre ord bli endret eller påvirket av subjektets ønsker, følelser og innfall.

Subjectivism is the belief that reality is not a firm absolute, but a fluid, plastic, indeterminate realm which can be altered, in whole or in part, by the consciousness of the perceiver—i.e., by his feelings, wishes or whims. It is the doctrine which holds that man—an entity of a specific nature, dealing with a universe of a specific nature—can, somehow, live, act and achieve his goals apart from and/or in contradiction to the facts of reality, i.e., apart from and/or in contradiction to his own nature and the nature of the universe.
– Ayn Rand[8]

Ayn Rand mente at subjektivistenes standpunkt ikke var holdbart. Som begrunnelse henviste hun til virkeligheten – til observasjon og slutningene man trekker ut fra den. Med andre ord: den objektivistiske metafysikken.

Idealisme og materialisme

Som vi ser er virkeligheten og menneskets forhold til den en av de store stridene i filosofien. Et annet viktig spørsmål er om selve virkeligheten: Er den åndelig eller fysisk i sin natur? Metafysiske skoler innen filosofien har følgelig delt seg inn i to hovedleirer: idealisme og materialisme. Ayn Rand avviste begge disse retningene, men hva består de av?

Idealistene mener at selv om virkeligheten fremstår som fysisk, består den egentlig av «åndelig» materie. Virkeligheten er en åndelig dimensjon som overgår og kontrollerer den fysiske verden, og sistnevnte blir ansett som uperfekt og mindreverdig. Alt som eksisterer er ideer uttrykt i fysisk form. «Åndelig» betyr «har med bevisstheten å gjøre», og derfor er den sanne virkeligheten etter dette synet å dømme en eller annen form for bevissthet. Vi har sett dette synet tidligere i form av bevissthetens forrang – enten det er Gud eller en idéverden som bestemmer virkeligheten. Kjente forkjempere innen denne skolen er Platon og Hegel.

På motsatt side finner vi materialistene, og ifølge dem er alt som eksisterer fysisk materie. Åndelighet indikerer «overnaturlighet» og overtro, og materialistene forkaster dermed enhver form for idealisme. Hvis alt er fysisk materie, er både Gud og bevissthet umulig, og som følge av dette benekter materialistene blant annet fri vilje. Mennesket er i bunn og grunn en kropp uten et sinn, og materialistene forklarer menneskets handlinger ved hjelp av teorier om atomkollisjoner i hjernen eller at produksjonsmidlene beveger seg i en såkalt dialektisk prosess. Kjente materialister fra filosofiens historie er Hobbes og Marx.

Både idealisme og materialisme går til angrep på de grunnleggende aksiomene i Objektivismen. Idealister forfekter et overnaturlig syn på tilværelsen, ofte i form av religion. Hvis Gud har skapt universet, betyr det at bevissthet har forrang, fremfor eksistens. Hvis Gud er allmektig, betyr det at han kan endre det metafysisk gitte, noe som er umulig. Hvis Gud er uendelig, betyr det at han er ingenting – siden uendelig betyr ingen konkret mengde. Hvis Gud kan gjennomføre mirakler betyr det at A ikke er A, siden et mirakel er en handling som strider imot identiteten til de involverte ting eller skapninger.

Materialistene benekter som nevnt eksistensen av bevissthet. Men bevissthet er en egenskap vi kan observere både eksternt hos andre mennesker og dyr, og internt hos oss selv via introspeksjon. Bevissthet er et verktøy som finnes under bestemte kontekster hos spesifikke grupper av levende organismer. Bevissthet har en bestemt identitet, fysiske organer, oppfører seg i tråd med sin natur og har en funksjon i å fremme og bevare livet til organismen. Bevissthet gjør en organisme i stand til å observere fakta i virkeligheten for å gjennomføre vellykkede handlinger.

Det er derfor ingen grunn til å avvise bevissthet som noe overnaturlig og dermed benekte et av de tre grunnleggende aksiomene. Man kan ikke veie og måle bevissthet, og man kan ikke definere bevissthet konkret slik man kan gjøre med en hjerne eller øyne. Men faktum er at både materie og bevissthet finnes – du kan observere dette direkte.

Ayn Rand avviste at virkeligheten enten må være idealistisk eller materialistisk, eller sagt på en annen måte: at den kun består av åndelig eller fysisk materie. Virkeligheten er vitterlig fysisk, men den har også immaterielle bestanddeler i form av bevissthet.

Ayn Rand integrerer dermed de to tradisjonelle skolene og forfekter den objektivistiske skolen innen metafysikk. Virkeligheten har både fysiske og bevissthetsmessige bestanddeler som ikke kan skilles når det er snakk om virkeligheten i sin helhet: både det fysiske og det åndelige tilhører den samme virkeligheten. Eksistensen har imidlertid forrang – virkeligheten er, som vi har sett, ikke primært en form for bevissthet.

Vitenskap og metafysikk

Hvordan er forholdet mellom metafysikk og et vitenskapelig fag som for eksempel fysikk? Prøver man ikke å oppdage virkelighetens fundamentale natur i fysikken også?

Spesialiserte fag som fysikk og kjemi tar for seg universets bestanddeler og naturlover, mens metafysikk omhandler de bredeste og mest fundamentale egenskapene ved virkeligheten i seg selv og menneskets forhold til den. Du kan ikke forske på metafysikk på samme måte som du forsker på fysikk, da metafysikk og filosofi danner grunnlaget for den komplekse serien med begreper og tanker du må ha for å være i stand til å drive med vitenskap i utgangspunktet. Vitenskapen kan ikke forske på seg selv, men vi må bruke filosofi for å forstå bakgrunnen til vitenskap og resten av verdens mange emner og temaer.

I vitenskapelige fag er ingenting direkte sluttbart. Du kan ikke komme frem til teorien om gravitasjon kun ved å se et eple falle ned fra et tre. I stedet må du gjennomføre en rekke observasjoner og integrere disse i en teori som beskriver fellestrekk og ulikheter – alt i et forsøk på å finne naturlover. Vitenskap er som regel langt mer komplisert enn dette eksempelet, og poenget blir da forsterket: Du må som oftest gjennomføre en rekke tanker og handlinger med spesifikke metoder for å oppnå vitenskapelig kunnskap.

Metafysikk og filosofi er derimot direkte observerbart for alle mennesker – uten spesialverktøy eller lignende. Alle kan se rundt seg og innover for å slutte at eksistens eksisterer, at bevisstheten er bevisst noe og at A er A. Du trenger ikke, eller rettere sagt kan ikke, forske på disse aksiomene. De kan ikke brytes ned til mindre bestanddeler, og det er noe av grunnen til at de er aksiomer. Du må imidlertid bruke aksiomene for å bedrive forskning og all annen mental aktivitet.

Oppsummering

Metafysikk er læren om virkelighetens grunnleggende egenskaper og menneskets forhold til virkeligheten. Objektivistisk metafysikk tar utgangspunkt i sansene våre og vår observasjon av verden, i motsetning til å starte med tilfeldige standpunkter. Ayn Rand utleder følgelig de objektivistiske grunnprinsippene fra observasjon av virkeligheten – hun tar med andre ord et eksplisitt utgangspunkt i virkeligheten.

Det første aksiomet, eller selvinnlysende sannhet, vi kan utlede ved å se, lytte til og lukte på verden rundt oss er eksistens. Noe eksisterer. Du eksisterer. Eksistens eksisterer. Det andre aksiomet er bevissthet. For å vite noe som helst om eksistensen og at du vet det, må du være bevisst noe. Det tredje aksiomet, identitet, fullfører det vi kan observere direkte: Noe eksisterer. Alt som finnes er noe, alt har bestemte egenskaper, alt er det det er og ikke noe annet, og alt har en identitet. A er A og eksistens er identitet.

De tre aksiomene i Objektivismen – eksistens, bevissthet og identitet – er utgangspunktet for all filosofi og viten. Intet menneske kommer utenom disse aksiomene, uansett hvor mye man prøver å fornekte dem eller hvor lite man vet om dem. Aksiomene er også utgangspunktet for en rekke korollarer, eller nødvendige følger, som for eksempel loven om årsak/virkning som følger identitetsloven: Siden alt som eksisterer har bestemte egenskaper, oppfører det seg i tråd med sin identitet i ulike situasjoner. En vannballong faller ned, mens en heliumballong stiger opp.

Objektivistisk metafysikk er av sin natur et begrenset emne, men et annet viktig aspekt som må fremheves er eksistensens forrang – at eksistens er primært, i motsetning til den utbredte forestillingen om at bevisstheten er primær i form av at en gud eller et kollektiv skaper eller former virkeligheten. Det metafysiske versus det menneskeskapte er et annet betydelig emne: det å kunne skille mellom det som er naturgitt og det som er villet av mennesker.

Tett knyttet til disse punktene er diskusjonen om objektiv versus subjektiv. Er virkeligheten uavhengig av menneskets bevissthet og absolutt, eller er virkeligheten flytende og påvirkes av våre ønsker? Ayn Rand forfekter at virkeligheten er objektiv, med henvisning til observasjon av virkeligheten.

Idealisme og materialisme er to filosofiske skoler som har tatt eierskap i hver sin side i «konflikten» mellom ånd og materie. På den ene siden hevder man at virkeligheten består av ideer – altså en eller annen form for bevissthet. På den andre siden hevder man at virkeligheten kun består av det fysiske. Ayn Rand integrerte disse to standpunktene og hevdet at verden består av fysiske elementer, så vel som av «åndelige» elementer – i form av vår bevissthet som registrerer og tolker den fysiske virkeligheten.

Til slutt er det verdt å nevne forskjellen mellom metafysikk/filosofi og vitenskap. Mens man må bruke spesialiserte metoder og verktøy for å bedrive vitenskap, er filosofi i utgangspunktet tilgjengelig for alle mennesker via direkte observasjon av virkeligheten og påfølgende slutninger. Filosofi utgjør i tillegg grunnlaget for vitenskap og all annen tenkning, og lar seg ikke bevise via statistikk og forskning. Metafysikk og aksiomene er direkte observer- og sluttbare, og kan ikke bevises – men er utgangspunktet for bevis.

Oppsummeringen av objektivistisk metafysikk er at virkeligheten eksisterer, at virkeligheten er det den er og at mennesket er i stand til å observere og forstå virkeligheten.

Ressurser

Fotnoter

[1] Atlas Shrugged (Signet), s. 929

[2] Ibid., s. 930

[3] Ibid., s. 949–950

[4] “The Metaphysical Versus the Man-Made”, Philosophy: Who Needs It (Signet), s. 32

[5] Ibid., s. 37

[6] Ibid, s. 36–37

[7] “Consciousness and Identity”, Introduction to Objectivist Epistemology (Meridian), s. 82

[8] “Who Is the Final Authority in Ethics?”, The Objectivist Newsletter, feb. 1965, s. 7

Skrevet av

Vegard Ottervig

Vegard Hovland Ottervig er grunnleggeren av AynRand.no. Han er født i 1985 og bor i Oslo.

 
 

Vil du vite mer?

Skaff deg viten

Gå til kunnskap