Objektivistisk epistemologi:
Objektivitet og logikk

 
Objektivitet og logikk
 
 

Hva er objektivitet?Virkelighetstilslutning via logikkKunnskap og kontekstKunnskap og hierarkiIntrinsikalisme og subjektivisme versus objektivitetOppsummeringRessurser

Hvordan kommer vi frem til fakta? Ifølge Ayn Rand og Objektivismen er det objektivitet og logikk som gir oss sikker kunnskap.

Et begrep er en mental integrasjon av to eller flere enheter med samme særegne egenskaper og hvor målene er utelatt. Vi danner et begrep ved å observere og skille ut mentalt konkrete objekter i virkeligheten, integrere objekter som ligner hverandre via deres essensielle egenskaper, utelate målene og benevne begrepet med et ord og definisjon. Abstrakte begreper følger samme prosedyre, med unntak av at tidligere formede begreper utgjør referentene.

Men hvordan bruker vi begrepene videre? Hvordan sikrer vi at vår persepsjon, frie vilje og begrepsbruk fører til reell kunnskap om virkeligheten? Dette gjør vi ved å følge bestemte regler for å bevare koblingen til virkeligheten for alle våre tanker og bevissthetsprosesser. Vi tar hensyn til objektivitet.

Hva er objektivitet?

«Objektivitet» har to betydninger. I metafysikk innebærer objektivitet at virkeligheten er uavhengig av enhver bevissthet. Den andre betydningen av «objektivitet» er epistemologisk. I dette tilfellet vil det si at en vurdering foretatt av et menneske er objektiv dersom den er basert på virkeligheten og er begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikkens lover.

«Objektivitet» sier noe om forholdet mellom virkelighet og bevissthet, som er et av de store problemområdene innen filosofien. Etymologisk sett betyr «objektiv» å være tro mot objektet, og for mennesket innebærer det å være objektiv, og følgelig også objektivitet, å være tro mot to objekter: virkeligheten og vår bevissthet. Vi må ta hensyn til både virkelighetens egenskaper og til vår bevissthets egenskaper. Det er kun gjennom å erkjenne identiteten til virkelighet og bevissthet at vi kan oppnå objektiv kunnskap.

Begreper er verktøyene fornuften opererer med og man får ikke objektiv kunnskap om verden hvis man danner og benytter begreper feil – det vil si i utakt med virkeligheten. Ifølge Objektivismen er begreper produkter av et spesifikt forhold mellom virkeligheten og bevisstheten: Uten eksistens er det åpenbart ingenting, men uten bevissthet er det ingen begreper eller abstraksjoner (selv om referentene i virkeligheten, som fjell, tre og elv fremdeles vil være der). Bevisstheten må underordne seg virkeligheten; den er en del av virkeligheten, og formålet, eller identiteten, til bevisstheten består av å oppfatte og tolke virkeligheten for subjektet.

Virkeligheten og objektene i den har egenskaper som er uavhengige av mennesket og som gjør at de blir ansett som målbare enheter av vår menneskelige bevissthet – og objekter kan integreres til mentale enheter fordi de har samme kjennetegn. Begrepsdannelse er ikke automatisk, slik oppfattelse av sansedata og persepter er. Dannelsen av begreper er viljestyrt og krever innsats.

Begrepsdannelse er en menneskelig metode, men det gjør den ikke subjektiv, altså koblet fra virkeligheten. Menneskets bevissthet og vår måte å danne begreper på har oppstått på grunn av våre egenskaper og kognitive behov, samtidig som en korrekt metode alltid, i alle steg, omfavner fakta. Begreper kan ikke eksistere uavhengig av mennesket eller uavhengig av virkeligheten: De er en sammensetning, de representerer virkeligheten som er behandlet av en viljestyrt, menneskelig bevissthet. Dette gir statusen objektiv.

Begrepene «objektiv» og «ikke-objektiv» gir kun mening overfor en viljestyrt prosess. Å kalle virkeligheten «objektiv» er ikke feil, men det er smør på flesk. Vi må likevel presisere virkeligheten som objektiv på grunn av dagens utbredte subjektivisme. Virkeligheten, inkludert sanseopplevelser og persepter, bare er – den er egentlig ikke objektiv, subjektiv eller annet.

Men hvor er begrepene? I virkeligheten eller i sinnet? Ute i virkeligheten ser vi fysiske mennesker, bord og personer som gjør gode handlinger, men hva med «menneskelighet», «bordhet» og «godhet»? «Menneskelighet» og tilsvarende universalier (begreper) er verken «i virkeligheten» eller «i sinnet» – de er fakta i verden; de er konkrete objekter, men er samtidig redusert til en enhet av bevisstheten til det konseptuelle mennesket. Når begreper er dannet som følge av samspillet mellom virkelighet og bevissthet, er de objektive.

Hva med essenser? Essens er et epistemologisk begrep, heller enn et metafysisk. Et begrep blir ordnet i et mentalt arkiv via en definisjon, som identifiserer essensen i enhetene. Essens betegner kjennetegn som fyller en spesifikk funksjon for vår bevissthet slik at den differensierer og kondenserer ulike mengder data. Kjennetegnene som har denne funksjonen i én kontekst behøver ikke nødvendigvis å ha det i en annen. At mennesker beveger seg og lager lyd er essensielle kjennetegn for et lite barns dannelse av begrepet «menneske» (for å skille det fra resten av sitt kunnskapsfelt på nåværende tidspunkt), men er ikke lenger essensielt når barnet oppdager andre ting som kan røre seg og lage lyd.

Kjennetegnene er i alle tilfeller bestemt av virkeligheten. Definisjoner er uttrykk for faktiske data, sammenfattet av en menneskelig bevissthet i tråd med behovene til en menneskelig metode for tenkning. Essenser er derfor, på samme måte som begreper, et produkt av et viljestyrt forhold mellom eksistens og bevissthet: De er objektive.

Når er det korrekt, eller rettere sagt objektivt, å danne et begrep? Vi har tidligere sett på grensetilfeller og det opsjonale feltet innen begrepsdannelse, men hva med de mest normale og utbredte tilfellene?

Ayn Rand mente at det er obligatorisk å danne begreper når det dreier seg om:

  1. Dagligdagse objekter (stol, blyant, klær, tannbørste)
  2. Nye oppdagelser i vitenskapen (atomer, elektroner, kvarker)
  3. Nye menneskeskapte objekter (TV, bil, kjøleskap)
  4. Komplekse menneskelige forhold som involverer kombinasjoner av fysisk og psykologisk oppførsel (ekteskap, lover, rettferdighet)

Det er ikke gyldig å danne begreper når det fører til unødvendig kognitivt arbeid:

The requirements of cognition determine the objective criteria of conceptualization. They can be summed up best in the form of an epistemological “razor”: concepts are not to be multiplied beyond necessity—the corollary of which is: nor are they to be integrated in disregard of necessity.

– Ayn Rand[1]

Kravene til tenkning forbyr både tilfeldige inndelinger av begreper og tilfeldige integrasjoner av begreper til et bredere begrep ved å ignorere essensielle forskjeller.

Som eksempel trekker Rand frem at det ikke finnes noe eget begrep for «vakre blondiner på 165 centimeter og 24 år», siden slike grupperinger blir identifisert deskriptivt. Hvis et slikt begrep hadde eksistert ville det ha ført til meningsløs duplisering av kognitiv innsats og begrepsmessig kaos. Alle betydningsfulle oppdagelser for gruppen med blondiner ville også ha vært gjeldende for alle andre unge kvinner. Det ville ikke ha vært noen kognitiv rettferdiggjørelse for et slikt begrep, med mindre et essensielt kjennetegn ble oppdaget. Dette ville ha skilt slike blondiner fra alle andre kvinner og krevd spesialisert forskning, hvorav et eget begrep hadde vært nødvendig.

Begrepsmessige alternativer eksisterer kun innen strengt definerte grenser. De finnes kun der virkelighetens fakta kan bli organisert av mennesker på ulike måter uten å utgjøre noen kognitiv forskjell eller føre til selvmotsigelser.

Virkelighetstilslutning via logikk

«Objektivitet» er et epistemologisk begrep som innebærer at man i jakten på reell kunnskap må basere sin tenkning og vurderinger på virkeligheten og begrunne disse med fornuften i tråd med logikkens lover. Det eksisterer ulike syn på kunnskap og hvordan man oppnår det, og ulike syn på begreper påvirker disse vurderingene. Det objektive synet på kunnskap er at man begriper et objekt gjennom en aktiv, virkelighetsorientert prosess valgt av subjektet.

Begreper må føye seg etter virkeligheten og kunnskap er derfor begripelsen, ikke skapelsen, av et objekt. Begrepsdannelse er ikke en automatisk prosess og er derfor ikke automatisk korrekt. Mennesket kan ikke opptre passivt; det må velge og handle, abstrahere og integrere, og yte en innsats på hvert nivå og for hvert steg. Disse stegene må utgjøre en metode for tenkning som holder bevisstheten i konstant kontakt med virkeligheten.

Mystikere mener at man må passivt overgi bevisstheten til Gud eller en idéverden, mens skeptikere hevder at siden mennesket ikke automatisk har rett, er konklusjonene upålitelige og ingen metode er mulig. Objektivister sier derimot at siden mennesket ikke automatisk har rett, må man definere en metode for tenkning som veileder de mentale prosessene på en virkelighetstro måte og som gjør et feilbarlig vesen i stand til å oppnå kunnskap om virkeligheten.

Hensikten med epistemologi er å definere en metode for å begripe virkeligheten. Metoden må ta hensyn til ekstern virkelighet og egenskapene til menneskets bevissthet, for på den måten å være objektiv. Begrepet «objektivitet» er essensielt for en rasjonell epistemologi og er et krav for korrekt utvikling av menneskets bevissthet og for menneskets overlevelse.

Det er viktig å ha en objektiv erkjennelsesmetode for å ikke gå i to katastrofale epistemologiske feller:

  • Å stirre passivt og vente på kunnskap (mystisisme)
  • Å gi opp og se innover (skeptisisme)

Metoden som er korrekt å bruke for mennesket er logikk, ifølge Objektivismen. Logikk er en viljestyrt bevissthets metode for å slutte seg til virkeligheten; det er en metode for fornuft. Aristoteles var den første som oppdaget logikkens regler (hovedsakelig deduksjon), men det var Ayn Rand som ga metoden følgende definisjon: Logic is the art of non-contradictory identification.[2]

Kunnskap er å begripe eller identifisere egenskaper ved et objekt. Via persepsjon begriper vi at noe er, og via begrepsdannelse begriper vi hva noe er – vi definerer identitet i tydelige termer. Bevissthet er en evne til å oppdage identitet, eller som Ayn Rand sa: Existence is Identity, Consciousness is Identification.[3] Oppgaven til bevisstheten er å identifisere virkeligheten.

Å havne på en selvmotsigelse i sine vurderinger betyr at man har foretatt en feil i sin tenkning. Kontradiksjonsloven, som er en korollar av identitetsloven (A er A), veileder mennesket til å spørre seg selv ved oppdagelse av ny kunnskap: Kan den nye informasjonen bli integrert uten selvmotsigelse med resten av min kunnskap?

Et enkelt eksempel på ikke-selvmotsigende tenkning er den klassiske Sokrates-syllogismen: Alle mennesker er dødelige. Sokrates er et menneske. Sokrates er derfor dødelig. I dette eksempelet, som er en deduksjon, ser vi at det ikke eksisterer noen selvmotsigelse. A er B, C er A, C er derfor B.

Logikk er metoden for å observere fakta/premissene, sjekke dem mot kontradiksjonsloven og til slutt trekke konklusjonen som loven tilsier. Prosessen ta utgangspunkt i observerbar fakta. Hvis det er kunnskap om virkeligheten man etterstreber er ikke tilfeldige premisser eller subjektive innfall å regne som logikk. Logikk må være sluttet fra virkeligheten og være verifisert av tidligere kunnskap, som igjen må være basert på tidligere kunnskap hele veien til det som er selvinnlysende, altså det perseptuelle nivået og aksiomene.

Denne kunnskapskjeden er hva Objektivismen krever som bevis for en idé. Et bevis er en prosess for å etablere sannhet ved å redusere en tanke/påstand til aksiomer, altså sansebevis. Kun på denne måten kan vi identifisere kunnskap om virkeligheten uten selvmotsigelser.

Logikk reflekterer egenskapene og behovene til menneskets bevissthet. Vi får ikke begrepsmessig sannhet på samme direkte måte som vi får perseptuelle fakta. Vi organiserer sansedata i steg og i en bestemt rekkefølge, og bygger integrasjoner på tidligere integrasjoner, som for eksempel i de forkortede eksemplene «menneske → pattedyr → organisme», eller «menneske → antall år levd → ungdom».

Vi trenger metoden logikk for å knytte ny kunnskap uten selvmotsigelse sammen med resten av vår kunnskap og for å gå fra et konseptuelt steg til det neste. Dette åpner for to store temaer, henholdsvis kontekst og hierarki, som vil bidra til å klargjøre logikkens natur og dermed også objektivitet.

Kunnskap og kontekst

Kontekst er summen av kognitive elementer som påvirker tilegnelsen av, gyldigheten til og bruken av all menneskelig kunnskap. Et enkelt eksempel på kontekst er å sitere noen ute av sin sammenheng. Ta for eksempel dette sitatet av Ayn Rand:

“Censorship” is a term pertaining only to governmental action. No private action is censorship. No private individual or agency can silence a man or suppress a publication; only the government can do so. The freedom of speech of private individuals includes the right not to agree, not to listen and not to finance one’s own antagonists.[4]

Så tar vi bare én av setningene:

No private individual or agency can silence a man or suppress a publication.

– Ayn Rand

Når vi tar dette sitatet ut av sin sammenheng, ser vi at meningen kan bli oppfattet helt annerledes. Fremstilt på denne måten kan det virke som at Ayn Rand mener at det ikke er mulig for enkeltpersoner eller organisasjoner å bringe et menneske eller en publikasjon til taushet. Det er åpenbart feil. Mennesker kan true eller drepe andre mennesker og ødelegge trykkerier. Satt inn i sin sammenheng, derimot, ser vi at Rand snakker om sensur og at det kun er myndigheter som kan bedrive dette systematisk.

Å sitere noen utenfor kontekst betyr å ta et uttrykk og ignorere resten av uttrykkene og sammenhengen som avgjør korrekt tolkning. Man kan i praksis få folk til å argumentere for en hvilken som helst idé. Men mennesker snakker ikke i et vakuum eller fragmenterte setninger; vi sier mange forskjellige ting som alle avhenger av hverandre. Riktig synspunkt kommer til syne når man ser forholdet mellom de ulike tingene som blir ytret.

Kontekst gjelder ikke bare for sitater, det gjelder også i høyere grad for begrepsdannelse. Når du observerer to bord sammen, ser du to ulike objekter. For å se likhet må du kontrastere bordene med et tredje objekt (for eksempel en stol) som skiller seg såpass fra dem at likheten dermed blir slående. Den smale konteksten i dette tilfeller tilsier at bord er ulike, mens den bredere konteksten viser at de er like.

Begreper dannes i en kontekst ved å relatere konkrete objekter til et felt med kontrasterende objekter. Denne mengden med forhold utgjør konteksten til begrepet og avgjør begrepets betydning.[5]

Hvis man benytter begreper utenfor kontekst får det verre følger enn å ta sitater ut av sammenheng. Et eksempel på dette er hvordan begrepet «fred» brukes av diverse kommunistiske organisasjoner. Ifølge dem er en stat fredelig hvis den ikke ligger i formell krig med én eller flere andre stater; det har ingen betydning om staten terroriserer og undertrykker sine egne innbyggere. Her tar man et begrep som handler om en tilstand uten vold og trusler, løsriver det fra konteksten og bruker det på en upassende nærsynt måte.

Menneskelig kunnskap er relasjonell på hvert eneste nivå. Kunnskap er en organisering av elementer som alle er relevante for og påvirker de andre i større eller mindre grad. Det er ikke snakk om en oppstilling av uavhengige kognitive elementer – kunnskap er en enhet, en sum, en total. Den relasjonelle naturen til kunnskap henger sammen med naturen til eksistens og bevissthet. Metafysisk sett finnes det kun ett univers hvor alt er sammenkoblet. Ingenting er helt isolerte fakta uten tilknytning til eller påvirkning fra andre objekter.

Epistemologisk sett innebærer bevisstheten å oppdage forhold, hvor sanseopplevelse og persepsjon gjør det automatisk. Selv en forholdsvis enkel bevissthet må oppfatte forhold for å fungere. Hvis du var et vesen med synsevne som kun ble eksponert for en blå himmel, og ikke kunne se for eksempel trær, fjell eller elver, ville du vært blind. Bare ved en introduksjon av et nytt element, for eksempel en rød ballong, ville du ha vært i stand til å se. På et begrepsmessig nivå må du være klar over at kunnskap er relasjonell og ha det i mente når du former og benytter begreper.

All kunnskap, med unntak av de primære aksiomene, er avhengig av et visst forhold og må basere seg på en kontekst av tidligere ervervet informasjon. Kontekst er summen av kognitive elementer som påvirker et kognitivt kunnskapselement, og denne summen lar oss fatte nye konklusjoner, bevise, tolke og benytte dem. Summen viser oss gjenstandens forhold til virkeligheten, dens mening og korrekte bruk.

Du må alltid beholde konteksten når du tenker, vurderer og oppdager ideer. Påstander utenfor kontekst er ugyldige siden de blir koblet fra virkeligheten og det ikke lenger er mulig å skille virkelighet fra fantasi.

Et eksempel på en som dropper konteksten er en forelder som lar et vrangt barn få viljen sin for å blidgjøre barnet der og da. Si at barnet forlanger et sukkertøy og forelderen først sier nei. Barnet begynner å hyle og gir seg ikke før forelderen gir etter. I øyeblikket kan det virke lurt å tilfredsstille barnets søtsug (spesielt hvis man er utslitt), men forelderen ser bort ifra konteksten: Barnet observerer at dårlig oppførsel gir belønning og vil derfor bli oppmuntret til å fortsette taktikken i fremtiden, samtidig som forelderen vet at sukkertøy ikke er spesielt sunt. Å gi etter gir kortsiktig gevinst, men skaper potensielt negative konsekvenser på lang sikt fordi forelderen ikke ser helhetsbildet – man tar ikke hensyn til konteksten.

Men hvordan kan man vite hele konteksten til en situasjon, idé eller påstand? All kunnskap henger sammen og hvert element er potensielt relevant for resten. Konteksten man må holde er summen av ens tilgjengelige kunnskap og dette krever en metodisk, omfattende prosess.

Det samme prinsippet gjelder i jakten på selvmotsigende ideer man eventuelt besitter. På grunn av bevissthetens natur kan vi ikke ha alt mentalt innhold i fokus hele tiden. Når du blir eksponert for en ny idé eller lignende, kan du med andre ord ikke sjekke det på et blunk med all kunnskap du sitter inne med fra før. I stedet må du jobbe for å integrere ideen: Den må komme helskinnet gjennom alle tester for selvmotsigelser i hele ditt konseptuelle apparat.

Når du for eksempel lærer at is er vann som har endret form på grunn av temperatur, må du sjekke denne ideen opp mot alt du vet om vann, is og relaterte elementer. Du har kanskje sett at en innsjø fryser til om vinteren, at vann kommer ut igjen som isbiter etter en stund i fryseren, og så videre. Du må gjennomgå utallige observasjoner via begreper, abstrakte begreper, proposisjoner og prinsipper, før du sannsynligvis lander på at is er vitterlig vann i en annen form.

Denne prosessen må gjennomføres steg for steg og du må relatere hver nye kognitive gjenstand til tidligere ideer. Du må lete etter aspekter, antakelser, implikasjoner og bruksområder for den nye ideen i alle dine tidligere synspunkter på alle felter. Prosessen er en tydelig identifisering av logiske forhold du oppdager og ender med at du enten lar kunnskapen gli sømløst inn blant resten, endrer tidligere synspunkter eller avviser den nye påstanden. Her ser vi hvorfor Ayn Rand kalte logikk kunsten for ikke-selvmotsigende identifisering.

Det er imidlertid ikke logikk å søke konsistens blant det man tilfeldigvis husker der og da. For å oppnå objektivitet må man gå metodisk til verks og undersøke hele konteksten. Hver nye idé representerer begynnelsen, ikke slutten, på en tankeprosess. Du må utforske hver krik og krok av ideens implikasjoner, forkunnskaper, bruk og så videre. I tillegg må du veie bevis for og imot opp mot hverandre, hvilke argumenter du har for X og hvilke argumenter du har for Y, og hvilke konsekvenser en ny idé får på andre områder.

Hvis du for eksempel fatter interesse for energi og kraft, vurderer du kanskje om atomkraft er en energikilde som er positiv for menneskeheten eller ikke. Da må du gå gjennom alt du vet om atomkraft, sannsynligvis tilegne deg ny kunnskap, se på fordeler og ulemper, goder og farer, sammenligne med alternativer og til slutt vurdere helhetsbildet opp mot alt du vet og har lært deg.

Å gjøre dette systematisk for alle nye ideer tar tid og krever innsats. Bruk derfor metoden innenfor ditt rammeverk og mentale midler, så vil kunnskapen vokse etter hvert. Spør «hva?» og deretter «hva så?» om alt du utsettes for: Hva er den nye ideen og hva har den å si for resten av dine synspunkter?

Den motsatte strategien er det Ayn Rand kalte «concrete-bound mentality», eller den konkretbundne mentaliteten. Konkretbundne individer vil, så langt det lar seg gjøre for en konseptuell bevissthet, ikke etablere koblinger mellom sitt mentale innhold. Hver sak er ny og unik, og relaterer seg ikke til hva som kom før, abstrakte prinsipper eller noen kontekst.

I dagliglivet kan dette for eksempel være en person som den ene dagen mener at potegull og godteri er helsefarlig, mens han den neste dagen drikker rikelige mengder øl, før han den tredje dagen ikke kan forstå hvorfor han har så stor mage, han som ikke spiser usunt!

En annen kategori innen det konkretbundne er såkalt «compartmentalization». En person i denne kategorien integrerer sitt mentale innhold, men kun innenfor sitt eget felt, fag eller avdeling (derav «compartment»). Eksempler på denne typen mentalitet finner vi hos økonomer som mener at økonomi ikke har noe med politikk, etikk eller historie å gjøre, eller eksperimentelle fysikere som mener at fysikk ikke har noe med biologi og kjemi å gjøre. «Compartmentalization» resulterer i flytende abstraksjoner og selvmotsigelser, siden all kunnskap henger sammen.

Mental integrasjon er noe man må jobbe kontinuerlig med for å oppnå. Konformitet, eller det å gjøre som alle andre, fører til svevende begreper uten tilknytning til virkeligheten. Filosofiens oppgave er å bidra med en metode for å oppnå objektivitet og kunnskap, men har endt opp med å gjøre det motsatte og disintegrere all kunnskap.

Filosofi er vitenskapen som behandler de bredeste abstraksjonene og er det eneste faget som kan fungere som den ultimate integratoren av kunnskap. Filosofi skal se skogen, mens de spesialiserte vitenskapene skal se trærne. Filosofi skal gi vitenskapsfolk riktig metafysikk og epistemologi, og passe på når vitenskaper er i ferd med å gå utfor kognitive stup. Filosofi skal forsikre om at kunnskap er en enhet og ikke består av krigende fraksjoner, for når kaos rår blir ny kunnskap en trussel – derav klisjeen «jo mer du vet, jo mindre vet du».

Rasjonell epistemologi gjør at du ikke behøver å frykte ny informasjon eller nye ideer. Hvert nye element du integrerer inn i din kunnskap betyr mer fakta på din side som du kan bruke til å begrunne dine konklusjoner og overbevisninger.

Kunnskap og hierarki

Da vi behandlet abstrakte begreper kom det frem at man ikke kan danne disse før man har dannet førstehåndsbegreper. Du kan for eksempel ikke danne begrepet «verktøy» før du har dannet begreper for ting som «hammer», «skrutrekker» og «sag».

Forskjellen mellom førstehåndsbegreper og begreper på høyere nivå kommer best til syne ved integrasjonen av eksistensielle begreper og bevissthetsbegreper. «Kultur» er et slikt begrep. Det krever at man først danner og integrerer en rekke begreper, som skikker, oppførsel, lover, normer, kunst, dans, skulpturer, skriftspråk, malerier, utsmykninger, bruksgjenstander, klær og så videre.

Begrepet «kultur» kan ikke dannes direkte fra konkrete objekter og forutsetter at konkretene har blitt konseptualisert tidligere, vanligvis i flere stadier og med økende nivå av abstraksjon. Her ser vi at en spesifikk rekkefølge for begrepsdannelse er nødvendig: Vi begynner med abstraksjonene som er nærmest det perseptuelle nivået (klær, malerier og skriftspråk) og beveger oss gradvis vekk fra dem (normer, tradisjoner og lover) før vi når «kultur».

Prinsippet om korrekt rekkefølge i kunnskap gjelder ikke bare for begreper. Du må for eksempel lære å telle før du lærer å regne, du må lære å lese før du lærer å skrive, eller du må lære å gå før du lærer å løpe. Prinsippet gjelder også for vitenskapelige oppdagelser. Teoriene til Newton og Einstein dukket ikke opp i middelalderen fordi mye annen teori måtte komme på plass før disse teoriene kunne dannes. De bygget videre på eksisterende vitenskap som først ble oppdaget i middelalderen, renessansen og opplysningstiden.

Menneskelig kunnskap er ikke som et nabolag med eneboliger, hvor hvert hus representerer et begrep. Tvert imot, vår kunnskap er som en by med skyskrapere, hvor hver etasje representerer et begrep. De laveste etasjene (førstehåndsbegrepene) holder skyskraperen i kontakt med jorda (virkeligheten), mens de øvre etasjene (de abstrakte begrepene) er helt avhengige av etasjene nedenfor.

Poenget med denne metaforen er å vise at hvert begrep og konklusjon ikke er direkte tilgjengelig for observasjon. Hvis du bare kunne besøke hvert hus for å oppnå kunnskap om alt fra subatomiske partikler og galakser til ekteskap og bilmekanikk, hadde ikke rekkefølge vært noe problem: Du hadde jo hatt direkte tilgang til alle husene. Men du kommer ikke rett til 50. etasje uten videre; du må først passere de 49 lavere etasjene.

Begreper, proposisjoner og prinsipper varierer basert på avstanden til det perseptuelle nivået. Noen av disse kognitive gjenstandene kan læres ved sanseopplevelse, mens andre kan bare bli oppdaget gjennom kompliserte tankerekker som muliggjør den neste gjenstanden i rekken.

Kunnskap har dermed en hierarkisk struktur. Et «hierarki» er en rangordning, hvor objekter puttes i rekkefølge i forhold til hverandre. Et kunnskapshierarki er en gruppe begreper og konklusjoner som er rangert i logisk rekkefølge, den ene gjenstanden over den andre, i henhold til gjenstandenes avstand fra fundamentet til strukturen. Fundamentet er perseptuelle data hvor vår tenkning begynner.

Det er viktig å påpeke at begrepet «hierarki» er epistemologisk og ikke metafysisk. I virkeligheten er alle fakta samtidige. Elektroner, protoner og nøytroner begynte ikke å eksistere etter atomer, selv om de ble oppdaget senere. For å oppdage stadig mer kompliserte fakta må imidlertid den menneskelige bevisstheten gå gjennom en viss rekkefølge, siden vi ikke er i stand til å erkjenne alle fakta på den samme direkte måten.

Prinsippet om rekkefølge utelukker ikke kognitive alternativer. For å komme frem til begrepet «organisme» du ikke først konseptualisere hund, katt og grantre; du kan også komme frem til det abstrakte begrepet via undulat, grevling og palme. Det er sant at abstrakte begreper har visse forkrav, men gjenstandene under forkravene må ikke nødvendigvis være unike i innhold – det kan være mange alternativer i detaljene.

Et hierarki er en form for kontekst, for som vi så tidligere er tenkning, begreper og kunnskap relasjonelt. Når vi identifiserer et spesifikt kognitivt forhold, ser vi at hver involverte gjenstand har en kontekst og at hver kontekst har en indre struktur av logisk rekkefølge, gradvis utarbeidet fra en base av direkte observerbare objekter. Det kontekstuelle synet på kunnskap er å ta et overblikk og påpeke at kunnskapen er en sum, mens det hierarkiske synet ser på prosessen bak læringen av en kognitiv gjenstand og sier at de enklere stegene gjorde de mer komplekse mulige.

Kontekst sier at kunnskap må integreres, mens hierarki sier at kunnskap må kunne reduseres, altså spores tilbake til virkeligheten og direkte observasjon.

Hvis mennesket måtte gjøre rede for hvert nivå i dannelsen av stadig mer abstrakte begreper, ville det ikke ha eksistert noen brudd i tilknytningen til virkeligheten. Mennesket har imidlertid muligheten til og utfører ofte hopp; de benytter seg av abstrakte begreper uten å vite hva de egentlig betyr og uten å kunne spore dem tilbake til det perseptuelle nivået. Årsakene til dette kan være mange, som latskap, utålmodighet, feilgrep eller intellektuell avhengighet. Å benytte seg av abstrakte begreper uten å verifisere de underliggende røttene, er som å bygge en takleilighet uten å sjekke om bygningen er en ruin eller en moderne skyskraper.

Å beholde konteksten knytter menneskers ideer til virkeligheten. Når konteksten i seg selv er hierarkisk, utgjør de suksessive nivåene i strukturen lenkene til virkeligheten. Her er prosessen med reduksjon nødvendig.

Reduksjon er metoden for å knytte avansert kunnskap til virkeligheten ved å reise bakover i den involverte hierarkiske strukturen. Dette utgjør omvendt rekkefølge av kravene for å oppnå kunnskapen i utgangspunktet. I prosessen identifiserer man i logisk rekkefølge de sammenhengende stegene som knytter en kognitiv gjenstand til perseptuelle data. Ettersom det er alternativer i detaljene i en læringsprosess, behøver man ikke nødvendigvis å gå tilbake de samme stegene man opprinnelig tok. Man må imidlertid spore den essensielle logiske strukturen. Dette er et krav til objektivitet, siden menneskets eneste direkte kontakt med virkeligheten er gjennom sansedata – som utgjør standarden for objektivitet.

Reduksjon kan være en vanskelig prosess å gjennomføre. For «verktøy» er prosedyren temmelig enkel: Definisjonen av verktøy er «menneskeskapte objekter som brukes til å bygge, vedlikeholde, montere eller demontere andre større eller mindre objekter». En «sag» kan skjære i andre objekter, en «hammer» kan banke inn eller trekke ut andre objekter, og en «skrutrekker» kan skru ut andre objekter – alle disse tilfellene er direkte observerbare. For et begrep som «rettferdighet» er reduksjonsprosessen langt mer omfattende. Bare se på hvilke kjeder Ayn Rand trekker inn i det hun selv kaller et kortfattet mønster:

For instance: what fact of reality gave rise to the concept “justice”? The fact that man must draw conclusions about the things, people and events around him, i.e., must judge and evaluate them. Is his judgment automatically right? No. What causes his judgment to be wrong? The lack of sufficient evidence, or his evasion of the evidence, or his inclusion of considerations other than the facts of the case. How, then, is he to arrive at the right judgment? By basing it exclusively on the factual evidence and by considering all the relevant evidence available. But isn’t this a description of “objectivity”? Yes, “objective judgment” is one of the wider categories to which the concept “justice” belongs. What distinguishes “justice” from other instances of objective judgment? When one evaluates the nature or actions of inanimate objects, the criterion of judgment is determined by the particular purpose for which one evaluates them. But how does one determine a criterion for evaluating the character and actions of men, in view of the fact that men possess the faculty of volition? What science can provide an objective criterion of evaluation in regard to volitional matters? Ethics. Now, do I need a concept to designate the act of judging a man’s character and/or actions exclusively on the basis of all the factual evidence available, and of evaluating it by means of an objective moral criterion? Yes. That concept is “justice.”[6]

I dette eksempelet går ikke Rand motsatt vei, men hun identifiserer essensen i hvert steg som leder fra det perseptuelle nivået til det abstrakte «rettferdighet». Vi ser at «rettferdighet» er et begrep som dreier seg om å dømme et menneskes karakter og/eller handlinger basert på beviser og å evaluere sistnevnte etter en objektiv moralstandard. Den objektive moralstandarden oppdager vi gjennom etikk og omhandler viljestyrte forhold. Vi ser også at dømming er en form for vurdering og at «rettferdighet» ikke har å gjøre med livløse objekter. Når man vurderer, for å være virkelighetsbasert, må man ta et forsiktig hensyn til alle tilgjengelige fakta og bevis, siden menneskets vurderinger ikke er automatisk korrekte. Mennesket vurderer det han eller hun ser av ting, folk og hendelser rundt seg, og her er vi kommet ned til det perseptuelle nivået: Du kan peke på ting, folk og hendelser.

Når du vet om røttene til et begrep – kjeden med foregående begreper som lenker begrepet til observerbar virkelighet – kjenner du til reglene for korrekt bruk og kan gjenkjenne misbruk. Den største fordelen med å kjenne konseptuelle røtter er selvforsvar; på denne måten kan du forsvare deg mot determinisme og begrepstyveri.

Et stjålet begrep er en tankefeil som først ble identifisert av Ayn Rand. Tankefeilen går ut på å bruke et abstrakt begrep mens man fornekter eller ignorerer begrepets hierarkiske røtter, det vil si ett eller flere av de tidligere begrepene som det logisk avhenger av. Begrepstyveri er den mentale ekvivalenten til å stå i 50. etasje og sprenge de 49 etasjene under.

Hvis man stjeler et begrep, overtar man det uten å forstå det. Men noen må ha forstått begrepet til å begynne med, siden det ble skapt av andre mennesker som observerte den nødvendige hierarkiske strukturen. Stjålne begreper er utbredte fordi folk flest ikke har noen anelse om røttene til et begrep. Hvert begrep, førstehånds så vel som abstrakte, blir i stedet behandlet som primære – altså perseptuelt gitte. Deretter blir det abstrakte begrepet løsrevet fra en hvilken som helst plass i hierarkiet og koblet fra virkeligheten. Den videre bruken styres av tilfeldige innfall eller tankeløse vaner, med ingen objektive retningslinjer å følge for sinnet. Resultatet er forvirring, selvmotsigelser og tullprat.

Et eksempel på et stjålet begrep er «sosial rettferdighet». Som vi så er «rettferdighet» en bedømmelse av et menneskes karakter og/eller handlinger basert beviser evaluert etter objektive moralkriterier. Begrepet «sosial rettferdighet» kobler ut «objektive moralkriterier» og dømmer et menneske basert på gruppetilhørighet, enten økonomisk eller biologisk. Dette er et angrep på «rettferdighet», da det ignorerer å se alle relevante bevis og å dømme noen kun basert på overfladiske trekk.

Reduksjon hjelper mot slike ugyldige begreper. Reduksjon fullfører jobben til en definisjon, siden en definisjon på et abstrakt begrep avhenger av de lavere begrepene, som igjen avhenger av konkrete objekter. Uten denne rekken ville definisjoner vært ubrukelige.

Ugyldige begreper er begreper som ikke består reduksjonstesten. De kan ikke reduseres til det perseptuelle nivået, noe som er bevis for at de er ugyldige. Eksempler på ugyldige begreper er mange: Vi har pseudobegreper med bakgrunn i mystisisme, som «spøkelse», «gud» og «nisse», og vi har antibegreper: tvetydige ord som kan bety hva som helst for hvem som helst, som «ekstremisme», «klimafornekter» og «mansplaining».

Alle slike begreper er koblet fra virkeligheten og testen er ikke om referenten er observerbar. Atomer og sorte hull kan ikke observeres med det blotte øyet, men man kan identifisere bevis som støtter vitenskapelige begreper. Man kan definere rekkefølgen av steg som mennesker tok fra observasjoner til en serie med konklusjoner, som deretter ble integrert til nye begreper for å betegne hittil ukjente objekter. Med religion er denne prosessen umulig: Referentene til «gud» og «djevel» er ikke bare uobserverbare; de kan ikke knyttes av noen prosess til det perseptuelle nivået.

Reduksjon av proposisjoner, det vil si spesifikke tankerekker bestående av begreper, krever samme prosedyre som med enkeltstående begreper. Høyerestående proposisjoner må kunne spores tilbake til det direkte observerbare og det er derfor vi trenger bevis for en idé eller en konklusjon.

Bevis er en form for reduksjon. Konklusjonen som må bevises er tenkning på høyt nivå og hvor lenkene til virkeligheten ligger i premissene, som igjen leder til det perseptuelle nivået. Bevis er en form for oppsporing av de hierarkiske stegene i en læringsprosess, men bevis er ikke en prosess hvor man utarbeider en konklusjon fra tilfeldige eller tilfeldig valgte sanne premisser.

Med bevis etablerer man en konklusjon ved å identifisere det korrekte hierarkiet av premisser. Ved å bevise en konklusjon sporer man den logiske rekkefølgen med avslutning i det perseptuelt gitte. Kun på grunn av dette kravet er logikk metoden for å validere en konklusjon objektivt.

Hvis du for eksempel slutter at mennesket har sårbare tenner som trenger vedlikehold fordi du observerer en bransje for tannkrem og tannbørster i et land, er dette et ugyldig bevis og følgelig ugyldig reduksjon. Bransjen er nemlig en konsekvens av kunnskapen om tenner til å begynne med. Sokrates-syllogismen fra tidligere er imidlertid et eksempel på et gyldig bevis.

Ayn Rands definisjon av logikk som «metoden for ikke-selvmotsigende identifisering» omfatter kontekst og hierarki. Du må observere den fulle konteksten, inkludert den hierarkiske strukturen, hvis du skal identifisere noe i virkeligheten uten selvmotsigelser. En logisk konklusjon relateres uten motsigelser med resten av dine konklusjoner, og relateres steg for steg til perseptuelle data. De to prosessene gir dermed en dobbelsjekk for nøyaktighet i ditt kognitive apparat.

Et ekstra steg for å hjelpe deg i kampen mot begrepsmessig forvirring og falsk kunnskap er regelen om å identifisere dine primære startpunkter. Hva er de mest grunnleggende begrepene du lener dine vurderinger på? Finn ut hva de primære ideene dine er, altså de som ikke kan brytes ned i mer grunnleggende begreper, og oppdag om dette faktisk er objektive aksiomer. Ikke begynn å filosofer midt i: filosofisk kunnskap er hierarkisk. Det er derfor studien av Objektivismen begynner med observasjon, metafysikk og aksiomene eksistens, bevissthet og identitet.

Moderne filosofer har ikke bare stanset og reversert ideen om startpunkter og systembygging, de har aktivt gått inn for å ødelegge dette via ikke-integrasjon og disintegrasjon av begreper.

Intrinsikalisme og subjektivisme versus objektivitet

Begrepsteori har konsekvenser for resten av en epistemologi, både i Objektivismen og i andre systemer. Objektivismen er det eneste filosofiske systemet som kan sikre objektivitet, mens andre teorier leder til det motsatte – enten utilsiktet eller med vilje.

I filosofiens historie har vi sett tre hovedteorier om begreper:

  • Platonsk realisme
  • Aristotelisk realisme
  • Nominalisme

Ifølge Platon refererer begreper til universalier utenfor vår verden. Dette er ikke-materielle former som «menneskehet», «bordhet» og «godhet», og de eksisterer uavhengig av bevisstheten og enhvert konkret objekt (som er skygger eller uperfekte speilbilder av formene). Platons begrepsteori kalles «realisme» fordi abstraksjonene blir ansett som eksterne entiteter; de anses som intrinsikale (iboende) i virkeligheten – uavhengig av menneskets sinn. Ved riktige forberedelser intellektuelt og moralsk kan mennesket bare «åpne sinnet» og la formene sveve passivt inn.

Aristoteles er mer virkelighetstro enn Platon, men bærer fremdeles preg av lærermesterens innflytelse. Hos Aristoteles er hvert objekt en metafysisk sammensetning av to elementer: form og materie. Førstnevnte er universaliefaktoren og er den samme i hvert objekt i en gruppe, mens sistnevnte er den konkretiserende faktoren; unik for hvert eksemplar og som gjør tingen separat og konkret. Universalier er med andre ord ikke utenomjordiske som hos Platon, men fremdeles fenomener som er intrinsikale i virkeligheten. Universalier eksisterer uavhengig av mennesket i hvert objekt, og «bordhet», «menneskhet», «godhet» og så videre finnes der ute i objektene. For å oppdage og gjenkjenne universaliene må man benytte «intuisjon» eller passiv mottakelse.

Realismeteoriene klarte ikke å stå imot angrepene fra nominalistene, representert ved David Hume, John Dewey, Ludwig Wittgenstein og mange andre. I nominalismen er hver eksistent unik og det er ingen forenende faktor for medlemmene av noen gruppe. Det finnes rett og slett ikke metafysisk grunnlag for å klassifisere eller plassere objekter sammen mentalt. Det man har å gå etter er mer eller mindre grove likhetstrekk mellom konkrete objekter og om det er beleilig å dele disse objektene inn under et enkelt navn. Men det finnes ingen fakta som betinger noen spesifikk gruppering; det er ikke noe objektivt rett eller galt ved å danne begreper. Mennesket avgjør selv for sine subjektive formål å trekke skillelinjer gjennom likhetene man kan observere i virkeligheten. Vi oppdager altså ikke grupper og klassifiseringer – vi skaper dem.

Realisme og nominalisme fører til ulike syn på begrepsdannelse, definisjoner og logikk. Realistene ser på begrepsdannelse på samme måte som ved persepsjon: For dem ser vi et bord perseptuelt og samtidig «ser» vi det konseptuelt. Nominalistene mener imidlertid at vi ikke «ser» noe mentalt: Alt er bare unike og konkrete objekter. Dette leder til det tradisjonelle filosofiske alternativet om passiv absorbering av noe eksternt versus alt er tillatt. Det første alternativet sier at universalier er ekte («der ute»), mens det andre alternativet sier at de er nominelle («her inne»). Eller sagt på en annen måte: Begreper er eksistensfenomen utenfor bevisstheten versus begreper er bevissthetsfenomen utenfor eksistensen. Ingen av skolene forstår at begreper er et resultat av en integrasjon mellom virkelighet og bevissthet.

Realistenes syn på definisjoner er at essens er metafysisk og at visse kjennetegn er det som gjør entiteten til det den er. Essens er uavhengig av behov i en menneskelig bevissthet og er noe alle entiteter har, uten hensyn til menneskelig klassifisering eller kontekstuelle oppdateringer av definisjoner, og hvor kun «intuisjon» er svar på grensetilfeller. For nominalistene derimot er hver egenskap ved et objekt en like stor del av dens natur, og det er derfor umulig å skille ut én egenskap som viktigere enn andre. Essens er derfor menneskeskapt og ikke diktert av virkeligheten – følgelig er definisjoner subjektive og står ikke for fakta, men kun lingvistiske konvensjoner. Essens som både menneskeskapt og virkelighetsbasert, det vil si som noe objektivt, er utelatt i alternativet mellom realisme og nominalisme.

Den objektive tilnærmingsmåten overfor begreper leder til synet om at kunnskap er begripelsen av et objekt gjennom en aktiv, virkelighetsorientert prosess valgt av subjektet. Intrinsikalisme leder til synet om at kunnskap er begripelsen av et objekt gjennom passiv absorbering fra åpenbaringer. Subjektivisme leder til synet om at kunnskap er skapelsen av et objekt via indre prosesser i subjektet.

Med intrinsikalisme er det ikke mulig eller nødvendig med en metode for å oppnå begrepsmessig kunnskap. Alt man trenger er passiv eksponering overfor de eksterne entitetene, som deretter gir en et ufeilbarig begrep i sinnet. Etter hvert begynner følgerne i denne skolen å teoretisere om at former og ideer ikke kan eksistere uavhengig i en idéverden, men er en del av en overnaturlig bevissthet (Gud) som projiserer de abstrakte ideene til menneskene. På denne måten smelter Platons idéverden sammen med gudstro, og intrinsikalisme, som begynner med et argument for virkeligheten, ender opp med å forfekte bevissthetens forrang.

Subjektivisme begynner med bevissthetens forrang. Subjektivister avviser åpenbaringer, men det finnes heller ingen annen måte å begripe et eksternt objekt på. Mennesket må derfor gi opp forsøket på å fatte virkeligheten og heller basere sine ideer på innholdet eller strukturen i det menneskelige sinnet, adskilt fra virkeligheten. Subjektet begriper med andre ord ikke eksterne fakta, men skaper objektene via sine egne, interne prosesser som er arbitrære og ikke basert på virkeligheten. I den personlige versjonen av dette synet skaper hvert individ sitt private univers, mens i den sosiale versjonen skaper en gruppe virkelighetens fakta. I begge versjoner må kunnskap tilpasse seg de subjektive kravene til den styrende bevisstheten, enten den er individuell eller kollektiv.

Til tross for den betydelige innflytelsen fra intrinsikalisme og subjektivisme i henholdsvis middelalder og moderne tid, er det klart at også elementer av objektivitet har gjort seg gjeldende i kraft av vitenskapens fremvekst og den industrielle revolusjonen. Denne fremgangen skyldes i hovedsak Aristoteles og at hans filosofi ikke utviklet seg i en intrinsikal eller subjektivistisk retning. Epistemologien til Aristoteles er nærme nok virkeligheten til å identifisere menneskets behov for en kognitiv metode, og han er følgelig logikkens far. Det er på grunn av oppdagelsene til Aristoteles at menneskeheten har vært til å stand til å utvikle seg videre kognitivt, men Aristoteles var aldri en dominerende innflytelse.

Verken intrinsikalisme eller subjektivisme kan bygge videre på logikk, siden kunnskap ifølge disse synene er lynnedslag enten fra en ekstern bevissthet eller fra egen bevissthet. Ingen av tilnærmingene identifiserer behovet for integrasjon, reduksjon eller bevis, men logikk kan ikke ignoreres fullstendig etter at Aristoteles først oppdaget det.

Intrinsikalistene har derfor bygget rasjonalistiske og innbyrdes samstemte systemer med svevende abstraksjoner som er kuttet av fra virkeligheten. Subjektivistene kobler logikk av verden og bruker det som en metode for å oppnå konsistens mellom vilkårlige semantiske konvensjoner. Logikk er ubrukelig i begge tilnærminger som en tenkemåte, hvis tenkning er å begripe fakta i virkeligheten.

Når mennesket, via innflytelse fra intrinsikalisme eller subjektivisme, blir fratatt sin metode for tenkning, har man ingen måte å validere sine konklusjoner på og ingen måte å skille sannhet fra feil eller fakta fra fantasi. Resultatet er frustrasjon og svikt i både epistemologiske og etiske konklusjoner – man har ikke lenger en pålitelig veiledning for handling.

En annen konsekvens av dårlig epistemologi er kropp-sinn-dikotomien: «bra i teorien, men dårlig i praksis». En god teori identifiserer alle relevante fakta i virkeligheten, inkludert fakta om menneskets natur, og integrerer dem til en ikke-selvmotsigende helhet. Kropp-sinn-dikotomien stiller mennesket overfor et umulig valg: Enten er man tro mot virkelighetsfjerne ideer eller så må man forkaste begrepene for å være lojal mot det perseptuelle.

Denne tankefeilen kan skje ved feil i primitive samfunn, men i et avansert, sivilisert samfunn er det kun dårlig epistemologi som står bak og sørger for at de grunnleggende ideene sprer seg til alle fag og grener.

Medisinen mot kropp-sinn-dikotomien er å se på aksiomene og deres forhold innad i en bevissthetsprosess. For intrinsikalisme er eksistens den eneste faktoren i tenkning, mens bevissthet ikke bidrar med noe. For subjektivisme er bevissthet alene den operative faktoren i tenkning, mens eksistens er uvirkelig eller irrelevant. Aksiomene lar seg imidlertid ikke bryte opp:

  • Det er ingen bevissthet uten eksistens
  • Det er ingen kunnskap om eksistens uten bevissthet
  • Et viljestyrt forhold mellom bevissthet og eksistens er essensen i begrepsmessig tenkning

Ayn Rand er den første tenkeren som eksplisitt identifiserer faktumet at logikk, inkludert anerkjennelsen av kontekst og hierarki, er metoden for å oppnå objektivitet. Dette er nødvendig kunnskap for å frakte objektivitet fra å være et svevende ideal til å bli et håndgripelig faktum.

Oppsummering

Hvordan sikrer vi at vår bruk av begreper fører til kunnskap om virkeligheten? Vi følger bestemte regler for å bevare koblingen mellom eksistens og bevissthet, og tar hensyn til objektivitet.

Metafysisk sett betyr «objektivitet» at virkeligheten er uavhengig av enhver bevissthet, mens epistemologisk sett betyr det at en vurdering er objektiv når den er basert på virkeligheten og er begrunnet av fornuften i overensstemmelse med logikk. For å oppnå objektiv kunnskap må du ta hensyn til både virkelighetens egenskaper og bevissthetens egenskaper, du må forstå at begreper representerer virkeligheten som er behandlet av en viljestyrt og menneskelig bevissthet, du må forstå at begreper både er fakta i virkeligheten og reduksjon til en enhet i bevisstheten, og du må forstå at essenser er et produkt av et viljestyrt forhold mellom eksistens og bevissthet i tråd med menneskets kognitive behov.

Det er objektivt å danne begreper når det dreier seg om dagligdagse objekter, nye oppdagelser i vitenskapen, nye menneskeskapte objekter og komplekse menneskelige forhold. Det er imidlertid ugyldig å danne begreper der det ikke trengs, som for eksempel for «blondiner på 165 centimeter, 24 år og en BMI på 22». Slike begreper fører til unødvendig dobbeltarbeid og konseptuelt kaos, siden alle oppdagelser om denne gruppen ville ha vært gjeldende for alle andre unge kvinner.

Siden mennesket ikke automatisk kan begripe virkeligheten, må man definere en metode for tenkning som gjør en feilbarig skapning i stand til å oppnå kunnskap om virkeligheten. Denne metoden er logikk, kunsten for ikke-selvmotsigende identifisering. Å identifisere virkeligheten uten selvmotsigelser krever at man må integrere oppdagelser med resten av sin kunnskap og å kunne spore vurderinger, tanker og påstander tilbake til det som er selvinnlysende: Man må ta hensyn til kontekst og hierarki.

Kontekst er summen av kognitive elementer som påvirker tilegnelsen av, gyldigheten til og bruken av all menneskelig kunnskap. Mennesker sier og tenker mange ting som alle avhenger av hverandre, og riktig synspunkt kommer frem når man ser forholdet mellom de ulike kognitive elementene. Begreper dannes i en kontekst ved å relatere konkrete objekter til et felt med kontrasterende objekter. Denne mengden med forhold utgjør konteksten til begrepet og avgjør begrepets betydning.

Menneskelig kunnskap er relasjonell på alle nivåer. Kunnskap er en organisering av elementer som alle er relevante for og påvirker de andre i større eller mindre grad. Kunnskap utgjør en enhet, en sum, en total. Du må alltid jobbe systematisk for å beholde konteksten når du tenker, vurderer og oppdager ideer. Påstander utenfor kontekst er ugyldige siden de blir koblet fra virkeligheten.

Abstrakte begreper som «kultur» og «rettferdighet» kan ikke observeres direkte, og for å vite om denne typen begreper har rot i virkeligheten må man se på den hierarkiske strukturen og redusere innholdet tilbake, steg for steg via lavere og lavere begreper, til det perseptuelt gitte nivået. Et kunnskapshierarki er et epistemologisk begrep og betegner en gruppe begreper og konklusjoner som er rangert i logisk rekkefølge i henhold til gjenstandenes avstand fra perseptuelle data.

Abstrakte begreper kan ikke dannes direkte fra konkrete objekter og forutsetter at konkretene har blitt konseptualisert tidligere, vanligvis i flere stadier og med økende nivå av abstraksjon. En spesifikk rekkefølge for begrepsdannelse er derfor nødvendig: Vi begynner med abstraksjonene som er nærmest det perseptuelle nivået og beveger oss gradvis vekk fra dem.

Hvert begrep og konklusjon er ikke direkte tilgjengelig for observasjon: de varierer basert på avstanden til det perseptuelle nivået. I virkeligheten er alle fakta samtidige, men for å oppdage stadig mer kompliserte fakta må imidlertid den menneskelige bevisstheten gå gjennom en viss rekkefølge, siden vi ikke er i stand til å erkjenne alle fakta på den samme direkte måten. Et hierarki utelukker imidlertid ikke alternativer, ettersom man kan komme frem til samme abstrakte begrep via ulike, mer primære begreper.

Når man benytter seg av abstrakte begreper, bør man være klar over røttene deres, det vil si koblingen til virkeligheten. Prosessen for å spore begreper tilbake til virkeligheten kalles reduksjon. Fordelen med å kjenne konseptuelle røtter er selvforsvar, siden du dermed kan forsvare deg mot feil bruk av begreper.

En logisk konklusjon er en som relateres uten motsigelser med resten av dine konklusjoner (kontekst), og relateres steg for steg til perseptuelle data (hierarki). De to prosessene gir en dobbelsjekk for nøyaktighet i ditt kognitive apparat.

To skoler som går imot objektivitet er intrinsikalisme og subjektivisme. Intrinsikalisme leder til synet om at kunnskap er begripelsen av virkeligheten gjennom passiv absorbering fra åpenbaringer, mens subjektivisme leder til synet om at kunnskap er skapelsen av virkeligheten via indre prosesser i subjektet. Den objektive tilnærmingsmåten overfor begreper leder til synet om at kunnskap er begripelsen av virkeligheten gjennom en aktiv, virkelighetsorientert prosess valgt av subjektet.

For intrinsikalisme er eksistens den eneste faktoren i tenkning, mens bevissthet ikke bidrar med noe. For subjektivisme er bevissthet den eneste operative faktoren i tenkning, mens eksistens er uvirkelig eller irrelevant. Men aksiomene lar seg ikke bryte opp, siden det ikke er noen bevissthet uten eksistens, ikke er noen kunnskap om eksistens uten bevissthet, og fordi et viljestyrt forhold mellom bevissthet og eksistens er essensen i begrepsmessig tenkning

Ressurser

  • Objektiv/subjektiv – Filosofi.no
  • Objectivity – Ayn Rand Lexicon
  • Objectivity: Volitional Adherence to Reality by the Method of Logic – AynRand.org
  • «Objectivity», Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand, s. 110–151, Leonard Peikoff
  • «The Objectivity of Knowledge» / «The Objectivist Epistemology», A Companion to Ayn Rand, Loc 11843–11976, Allan Gotthelf & Gregory Salmieri (red.)
  • «Standards of Conceptualization» / «The Objectivist Epistemology», A Companion to Ayn Rand, Loc 12090–12285, Allan Gotthelf & Gregory Salmieri (red.)
  • «Logic: Theory», «Logic: Practice», «Proof and Certainty», How We Know, s. 191–298, Harry Binswanger
  • «Epistemologi», Fornuft, egoisme, kapitalisme: Essays om Ayn Rand, s. 23–31, Vegard Martinsen

Fotnoter

[1] «The Cognitive Role of Concepts», Introduction to Objectivist Epistemology (Meridian), s. 72

[2] Atlas Shrugged (Signet), s. 1016

[3] Ibid.

[4] «Man’s Rights», The Virtue of Selfishness (Signet), s. 98

[5] Se også «Definitions», Introduction to Objectivist Epistemology (Meridian), s. 42–43

[6] Ibid.: s. 51

Skrevet av

Vegard Ottervig

Vegard Hovland Ottervig er grunnleggeren av AynRand.no. Han er født i 1985 og bor i Oslo.

 
 

Vil du vite mer?

Skaff deg viten

Gå til kunnskap