Objektivistisk epistemologi:
Sanser og persepsjon

 
Sanser og persepsjon
 
 

Sanseopplevelser, persepter og begreperSansene er ufeilbarige og alltid gyldigeIllusjoner, drømmer og skaderSansenes funksjon og hensiktSansekvaliteter er ekteBevissthet har identitetOppsummering – Ressurser

Objektivismen hevder at den eneste måten å oppnå kunnskap på er direkte observasjon, som vi foretar ved bruk av sansene, og logisk analyse av materialet vi har mottatt via sansene. Det finnes ingen andre veier til kunnskap enn dette, noe som innebærer at følelser, åpenbaringer og intuisjon ikke gir kunnskap om virkeligheten.

Epistemologi er teorien om hvordan mennesket oppnår kunnskap. Ayn Rand og Objektivismen hevder at vi oppfatter virkeligheten direkte og at aksiomene eksistens, bevissthet og identitet er opplagte kun ved observasjon. Epistemologiens oppgave er å oppdage og beskrive hvordan mennesket får kunnskap om virkeligheten og seg selv ved siden av det som er selvinnlysende.

Det primære startpunktet til ethvert menneske er den direkte opplevelsen av virkeligheten, og dette skjer ved direkte bruk av sansene. Sansene er menneskets kontaktflater mot omverdenen og er bevissthetens utgangspunkt.

Uten sanser hadde vi ikke vært i stand til å oppdage noe og vi ville avgått med døden raskt. Kroppen ville ikke kjent smerte, varme eller kulde, ei heller om den var sulten eller tørst. Munnen og musklene til organene ville ikke kjent at eventuell næring ble tvunget i oss, og fordøyelsesprosessen ville ikke engang ha blitt satt i gang. Uten syn, hørsel, lukt, balanse, berøring og andre sanser ville vi ikke vært i stand til oppdage stimuli – og vi ville ikke vært i stand til å handle for å overleve.

Bevisstheten må være bevisst noe, og den kan ikke være bevisst kun seg selv. Sansene er vårt eneste middel for å komme i kontakt med omverdenen og dermed oss selv. Våre sanser er utgangspunktet for all vår kunnskap, men det er ikke sansene som gjør at vi tenker abstrakt og logisk, eller kan forutsi utfall i mange situasjoner. Dette er rollen til fornuften og fornuftens verktøy, begrepene. Det er innenfor den viljestyrte begrepsdannelsen mennesker ofte feiler og hvor man trenger veiledning for korrekt tenkning. Epistemologiens oppgave er å bidra med denne hjelpen.

Sanser og persepsjon er, sammen med fri vilje, å anse som et forkammer til epistemologi. De er likevel en integrert del av det epistemologiske huset, for uten forkammeret ville resten ha kollapset. Det er derfor nødvendig å gjøre rede for hva sanser og persepsjon er og hvilke rolle de spiller for mennesket i møtet med virkeligheten. Fri vilje blir behandlet for seg selv i neste del.

Sanseopplevelser, persepter og begreper

Menneskets bevissthet består av tre nivåer:

  1. Sanseopplevelser
  2. Persepter
  3. Begreper

Sanseopplevelser er enhver stimulus påført et av våre sanseapparater, som for eksempel et lys eller en skygge for synssansen, en lyd for hørselssansen, en duft for luktesansen eller en trykkendring for berøringssansen. Et sanseinntrykk varer kun så lenge sanseorganet blir stimulert av det eksterne objektet, og sansene har ingen «hukommelse» verken i forkant eller i etterkant av en stimuli. Sanseopplevelser fremstår derfor som en kaotisk serie med inntrykk.

De enkleste organismene med bevissthet begrenser seg til dette stadiet, for eksempel en manet som kun responderer til sanseinntrykk som behag og ubehag.

Kronologisk sett er dette det første nivået menneskets bevissthet utvikler seg gjennom. Spedbarns opplevelse av verden foregår via sanseopplevelser, men det er det perseptuelle nivået som er menneskets bevisste startpunkt:

Although, chronologically, man’s consciousness develops in three stages: the stage of sensations, the perceptual, the conceptual—epistemologically, the base of all of man’s knowledge is the perceptual stage.

Sensations, as such, are not retained in man’s memory, nor is man able to experience a pure isolated sensation. As far as can be ascertained, an infant’s sensory experience is an undifferentiated chaos. Discriminated awareness begins on the level of percepts.

– Ayn Rand[1]

Persepsjon, eller oppfattelse, er en automatisk integrasjon av sanseinntrykk. Det er på dette nivået bevisstheten til de fleste høyerestående dyr befinner seg og det er dette nivået mennesket tar utgangspunkt i når det oppfatter virkeligheten:

A percept is a group of sensations automatically retained and integrated by the brain of a living organism. It is in the form of percepts that man grasps the evidence of his senses and apprehends reality. When we speak of “direct perception” or “direct awareness,” we mean the perceptual level. Percepts, not sensations, are the given, the self-evident. The knowledge of sensations as components of percepts is not direct, it is acquired by man much later: it is a scientific, conceptual discovery.

– Ayn Rand[2]

Det finnes ingen norsk oversettelse for begrepet «percept». Derfor bruker vi fornorskningen «persept» når vi snakker om en gruppe sammenhengende sanseinntrykk som blir automatisk oppfattet og integrert av hjernen.

Som Ayn Rand påpeker er persepter og det perseptuelle nivået grunnlaget for menneskets oppfattelse av virkeligheten. Tidligere har menneskets «direkte oppfattelse» av virkeligheten blitt nevnt, og da mener man persepsjon og persepter.

Vi kan ikke oppfatte sanseopplevelser alene, men sanseopplevelser er kronologisk og biologisk sett det vi opplever først. Fakta om sanseinntrykk er noe forskere har sluttet via konseptuell kunnskap. De oppdaget, observerte, eksperimenterte med og fattet slutninger om våre sanseorganer, for deretter å forestille seg at det var via sanseopplevelser vi må ha oppfattet verden i begynnelsen av livet.

Det er persepter vi må ta utgangspunkt i ved en diskusjon om sansene og deres evne til å la oss oppleve virkeligheten direkte. Den epistemologiske rekkefølgen på nivåene er derfor følgende:

  1. (Opplevelse av sanseinntrykk)
  2. Automatisk integrasjon av disse til persepter
  3. Dannelse av begreper
  4. Forståelse av hva sanseinntrykk er ved hjelp av begreper og logisk analyse

De enkleste livsformene responderer kun på behag/ubehag, lys/skygge og så videre. Høyerestående dyr derimot, som hunder, katter og aper, oppfatter virkeligheten, vurderer og handler på en langt mer sofistikert måte.

En katt kan opptre kjælent overfor eierne sine, en hund kan forbinde en leke med mat og en ape kan benytte visse mønstre for en primitiv kommunikasjon med mennesker. Dette gjør de via persepter, oppfattelse av ting eller fenomener og automatiske minner de assosierer med disse om ulike positive, nøytrale eller negative hendelser i fortiden (og i samband med instinkter):

The higher organisms possess a much more potent form of consciousness: they possess the faculty of retaining sensations, which is the faculty of perception. A “perception” is a group of sensations automatically retained and integrated by the brain of a living organism, which gives it the ability to be aware, not of single stimuli, but of entities, of things. An animal is guided, not merely by immediate sensations, but by percepts. Its actions are not single, discrete responses to single, separate stimuli, but are directed by an integrated awareness of the perceptual reality confronting it. It is able to grasp the perceptual concretes immediately present and it is able to form automatic perceptual associations, but it can go no further.

– Ayn Rand[3]

Dyr kommer ikke lenger enn det perseptuelle nivået fordi de mangler evnen til å tenke abstrakt, det vil si å bruke begreper. Mennesket benytter begreper, men kun med basis i det perseptuelle nivået.

Mennesket er et rasjonelt vesen, hvilket vil si at det benytter fornuft og logikk. Logikkens materiale er begreper, men det vi observerer er ikke begreper. For å kunne resonnere må man ha foretatt overgangen fra observerte objekter til begreper, og å danne og benytte riktige begreper er derfor en forutsetning for at ens tenkning skal ha kontakt med virkeligheten. Begreper og begrepsdannelse kommer vi tilbake til i en senere del.

Sansene er ufeilbarige og alltid gyldige

Det perseptuelle nivået er menneskets utgangspunkt når vi snakker om sansene. Som nevnt er persepter en automatisk integrasjon av ulike sanseopplevelser foretatt av hjernen med grunnlag i sansene. Persepter er derfor ufeilbarige for både dyr og mennesker. De er en automatisk oppfattelse og sammensetning av sansedata, og mennesket kan ikke få noen veiledning for å «tenke korrekt» i samband med persepter slik vi gjør med begreper.

Siden persepsjon er vårt gitte bevissthetsnivå og automatisert fra naturens side, betyr det at også sansene er ufeilbarige og automatiske. Dette fremmer en rekke temaer som må behandles.

Sansenes gyldighet er et aksiom. Et aksiom er en selvinnlysende sannhet som ikke kan brytes ned i mindre bestanddeler. Det går ikke an å bevise aksiomer, siden de er en forutsetning for bevis.

Å bevise noe innebærer å spore en idé eller en påstand tilbake til informasjonen som sansene tilbyr. Disse dataene danner grunnlaget for all videre kunnskap, og de går i forkant av alle slutninger og mentale prosesser. Du kan ikke tenke og vurdere noe som helst før sansene og hjernen din har registrert noe ute i virkeligheten. Sanseinformasjon er kilden til tenkning og den er selvinnlysende.

Hvis du mener at sansene ikke er gyldige, angriper du røttene til all tenkning og begrepsbruk, inkludert begrepene du bruker i angrepet. Sansene er med andre ord aksiomatiske. Sansenes gyldighet er for øvrig en korollar, en logisk konsekvens, av aksiomet bevissthet. Hvis mennesket er bevisst noe, er vår metode for bevissthet vår metode for bevissthet. Metoden til bevissthet er sansene, men hva består sanseopplevelsen egentlig av?

Sansning er en form for oppmerksomhet som blir produsert av fysiske virkemidler (sanseorganene) i møte med fysiske entiteter eller fenomener (eksterne stimuli) utenfor vår viljekraft. Ved en stimulus reagerer sansene automatisk og kausalt i henhold til naturlovene, og sender beskjeder til nervesystemet og hjernen, enten vi vil det eller ikke. Sansene er nøytrale mottakere og skaper ingen stimulus på egen hånd. De er ikke i stand til å finne opp, forstyrre, bedra eller tolke eksterne inntrykk – de er kun budbringere.

The task of [man’s] senses is to give him the evidence of existence, but the task of identifying it belongs to his reason; his senses tell him only that something is, but what it is must be learned by his mind. […] [T]he day when [man] grasps that his senses cannot deceive him, that physical objects cannot act without causes, that his organs of perception are physical and have no volition, no power to invent or to distort, that the evidence they give him is an absolute, but his mind must learn to understand it, his mind must discover the nature, the causes, the full context of his sensory material, his mind must identify the things that he perceives—that is the day of his birth as a thinker and scientist.

– Ayn Rand[4]

Ayn Rand hevder at mennesket ikke kan feiloppfatte persepter (misperception), slik det kan feiloppfatte begreper (misconception). Hvis en overtroisk person ser en skikkelse dekket av et hvitt laken og mener at det er et spøkelse, er det tenkningen og slutningen til personen som fører til gal konklusjon. Sansene har ikke begått feilgrep.

Illusjoner, drømmer og skader

Feiloppfatninger leder oss over til illusjoner. Viser ikke optiske illusjoner og synsbedrag oss at sansene er upålitelige? Tvert imot, mener Ayn Rand, som påpeker at det er en styrke ved sansene. Sansene utelater ingenting og gir oss helhetsbildet ved enhver persepsjon.

Når en rett pinne ser ut til å være bøyd i vann, gir sansene oss korrekt informasjon: Lys beveger seg med en annen hastighet i vann enn i luft, og pinnen ser bøyd ut i vann fordi lyset reflekteres på en annen måte enn i lufta. Dette faktumet har mennesket oppdaget via begreper, prinsipper, slutninger og vitenskap, men selve persepsjonen har alltid vært der for oss. Sansene forfalsker ikke virkeligheten slik at vi ikke skal «la oss lure» av synsbedrag – de viser oss helheten, selv om vi ikke nødvendigvis har oppdaget alle årsakene og sammenhengene ennå.

Illusjoner blir noen ganger koblet til drømmer. Å drømme er ikke sanseoppfattelse, siden det er sinnets evne til å overveie sitt eget innhold i en innovervendt prosess. Selve innholdet har bakgrunn i sansene, siden bevisstheten er avhengig av noe eksternt for å fungere. Det er heller intet problem å skille mellom drøm og virkelighet. Begrepet «drøm» har kun mening i å være en kontrast til en våken tilstand hvor man bedriver sansepersepsjon. Hvis vi ikke kunne ha oppdaget om vi var våkne eller ikke, ville begrepet «drøm» vært meningsløst.

Hva med personer som har et sanseapparat som er skadet, som for eksempel fargeblinde personer? Vil ikke synssansen «lure» dem til å tro at røde objekter fremstår som grå og så videre?

Her er det viktig å påpeke at sanseinntrykk blir forårsaket av både eksterne objekter og våre sanseorganer. De eksterne objektene har visse egenskaper og sanseapparatet har visse egenskaper. Når den eksterne stimulien treffer sanseorganene med sine diverse egenskaper eller effektene av disse egenskapene, som lysbølger, lydbølger, duftpartikler eller hva enn det måtte være, blir det for oss forårsaket sanseopplevelser av sanseorganene i form av farger, lyd og lukt.

Hos noen mennesker kan sanseapparatet være skadet og hos dyr, som katt, flaggermus og bie, er sanseapparatet vesentlig forskjellig fra hvordan det er hos mennesket og hvordan det er hos andre dyr. Alle disse skapningene vil oppfatte virkeligheten i ulike former, og dette er et betydningsfullt poeng: Ulik form for sansepersepsjon er bare en ulik form. Vi oppfatter alle den samme virkeligheten, men i ulik form.

En person med et normalt syn ser et rødt objekt og for ham er dette korrekt siden objektet, med sine spesifikke egenskaper, reagerer på en lovmessig måte på hans sanseorgan. Akkurat det samme poenget gjelder for en fargeblind person – eller en katt, flaggermus og bie for den saks skyld.

Selv om formen for sansepersepsjon kan være ulik hos forskjellige personer, har dette ingen betydning for menneskets tenkning. Personen med normalt syn og den fargeblinde personen sitter ikke igjen med ulike konklusjoner om røde objekter som en tomat, ballong eller bil. Blant årsakene til dette er fordi vi klarer å oppfatte mange andre likheter og ulikheter ved objektene via alle sanseorganene og små nyanser innen disse igjen.

Vårt sanseapparat er begrenset. Vi kan ikke se like godt i mørket som katter, vi kan ikke «se» med ekko-lokalisering som flaggermus eller se ultrafiolett lys og i mosaikk som bienes fasettøyne. Men disse skapningene kan heller ikke se som oss. Ved å kunne oppfatte ett aspekt ved virkeligheten, kan ikke en bevissthet skille ut en annen side ved den samme virkeligheten. Ingen type sansepersepsjon kan oppfatte alt, og identitetsloven spiller en rolle også her. Fakta er fakta, uansett hvilken form ulike bevisstheter har fanget dem inn med.

Sansenes funksjon og hensikt

Funksjonen til sansene er å kondensere store mengder med fysisk og kjemisk informasjon fra omverdenen som kommer frem til vår persepsjon og bevissthet via noen få sanseinntrykk – som nevnte lys, lyd, duft, temperatur, trykk og så videre.

Vi oppfatter en tomat som rød, kjølig, relativt fast og saftig. Alle disse egenskapene opplever vi ved å motta en kompleks mengde med data, som lengden på lysbølgene som tomaten reflekterer og absorberer, kjemiske bestanddeler og den molekylære sammensetningen. Sansene oppfatter alt dette automatisk, utgjør vårt første møte med virkeligheten og er utgangspunktet for all videre tenkning og vitenskapelige undersøkelser av fakta.

Hensikten med sansene er dermed å gi oss begynnelsen på den kognitive, eller tankemessige, prosessen. Sansene viser oss virkeligheten og likheter og ulikheter mellom konkrete objekter og fenomener. Dette gjør oss i stand til å organisere det perseptuelle materialet mentalt: Vi abstraherer, klassifiserer og danner begreper. Deretter fungerer vi på det konseptuelle nivået, hvor vi induserer, lager teorier, analyserer sammenhenger og integrerer stadig større mengder med informasjon.

Det er dette som er mønsteret i vitenskap, hvor man opp gjennom historien har oppdaget stadig mer om de underliggende naturlovene med basis i persepsjon. All tenkning må ta utgangspunkt i sansene, og vår begrepsdannelse er avhengig av at sansene gir oss en god nok bevissthet om likheter og ulikheter blant det vi oppfatter.

For å oppsummere: Sansepersepsjon er å oppfatte eksterne objekter. Dette foregår automatisk ved hjelp av sansene og sanseopplevelser, og persepsjon og persepter. Vi har med andre ord ikke noe valg på grunn av egenskapenes natur, i motsetning til begrepsdannelse som vi kommer til senere. All sansepersepsjon er derfor gyldig. Ikke bare menneskets, men all sansepersepsjon som sådan – alle organer og former som oppfatter virkeligheten, det som er, er gyldige.

Sansene våre er ufeilbarige, automatiske, selvinnlysende og danner basisen for all tenkning. Hensikten med sansene er å fange inn den eksterne virkeligheten, men virkeligheten består av enorme mengder objekter, og disse sender ut eller reflekterer data som våre sanser mottar. Funksjonen til sansene og persepsjonen er å komprimere denne store og kompliserte mengden med informasjon, samt integrere og differensiere egenskaper ved det vi observerer på et perseptuelt nivå.

Sansekvaliteter er ekte

Vi har stadfestet at både sanseorganene og virkeligheten har visse trekk som gjør at objekter fremstår for oss på en spesifikk måte og ikke en annen. Men hva er sammenhengen mellom objekt og sansekvalitet? Eller sagt på en annen måte: Hva er forbindelsen mellom de eksterne objektenes egenskaper og formen mennesker oppfatter disse i, som farge, lyd og lukt?

Spørsmålet om den metafysiske statusen til sansekvalitetene har vært et omdiskutert tema i filosofiens historie. Noen filosofer mener at kvalitetene er innbakt «i objektet», og derfor er uavhengig av menneskets persepsjon. Andre filosofer mener at kvalitetene kun finnes «i sinnet», og derfor er subjektive og uvirkelige. Ayn Rand avviser begge disse alternativene.

Gjennom vitenskapen har mennesket oppdaget at objektene vi observerer til daglig består at noe ganske annet enn det vi ser, hører og lukter. Ta for eksempel en gaffel. Den er grå, metallisk, hard og rører seg ikke. I vitenskapen og fysikkens verden består imidlertid gaffelen av tomrom, fargeløse partikler i konstant bevegelse, stråler, bølger og så videre.

Ayn Rand hevder at dette ikke har noen filosofisk betydning. Å identifisere bestanddeler på mikronivå som vi ikke kan oppfatte direkte tilhører fysikken og vitenskapen, og er avhengig av en lang rekke med spesialiserte observasjoner, eksperimenter og induktive slutninger.

Uansett hva eksistensen består av til syvende og sist, består mennesket og menneskets sanseorganer av det samme materialet og er en del av den samme virkeligheten. Eksistensens ultimate bestanddeler, hva enn de er, eksisterer uavhengig av menneskets bevissthet og fungerer på en måte som fører til at de blir oppfattet akkurat som de gjør av sanseorganene (som også er bundet av de samme reglene). Dette er et metafysisk gitt faktum – ikke noe som er skapt av bevisstheten.

Farge, lyd og lukt er effekter som har en dypere forklaring, men forklaringen gjør dem ikke mindre gyldige som reelle deler av virkeligheten. Mange objekter og prosesser på et mikroskopisk nivå blir fanget opp på et makroskopisk nivå av våre sanseorganer, og resultatet av utallige kollisjoner av bittesmå partikler og stråler blir registrert som farge, materiale, fasthet og lignende i en setting vi oppfatter direkte.

Nå ser vi hvorfor Ayn Rand avviser både påstanden om at sansekvaliteter er «i objektet» og påstanden om at sansekvaliteter er «i sinnet». En persepsjonsform er en interaksjon mellom objekt og sanseorgan, og kan ikke plasseres hos kun én av kategoriene. Når vi ser en grå gaffel er ikke fargen «i sinnet» og utenfor objektet, men det er menneskets form for oppfattelse av objektet. Fargen er heller ikke «i objektet» og uavhengig av mennesket, siden den er menneskets form for oppfattelse av objektet.

Vi kan ikke se, høre, lukte eller kjenne eksistensens primære bestanddeler og kvaliteter. Bevisstheten er ikke et speil og en reproduksjon av virkeligheten, men en persepsjon. Man kan ikke oppfatte et objekt uten at det påvirker sansene på en eller annen måte, og bevisstheten fungerer ved å se utover og oppfatte det som eksisterer via spesifikke midler.

Når vi ser en gaffel ligge stille og ikke et kaotisk mylder av partikler, er ikke dette falskt. En grå og metallisk gaffel er slik partiklene og strålene ser ut i vår form for persepsjon.

Bevissthet har identitet

Sansene er gyldige og kvaliteten de serverer oss er ikke mindre ekte enn bestanddelene forskere har kommet frem til gjennom observasjoner, eksperimenter og slutninger. En siste validering av dette er at sansene, persepsjon og følgelig bevisstheten har identitet. Bevisstheten er hva den er og ikke noe annet. Den er begrenset og lovmessig, og har en natur som inkluderer verktøy for å være bevisst og oppmerksom. Bevisstheten er noe som setter mennesket i stand til å begripe objekter på en bestemt måte.

At bevisstheten, og dermed også sansene og vår persepsjon, må fange inn virkeligheten via en spesifikk metode har i filosofiens historie ført til omfattende angrep på sansene. Mange filosofer mener at bevisstheten, siden den har identitet, fargelegger og forvrenger virkeligheten. Siden vi oppfatter objekter som røde, solide, bråkete, velduftende eller lignende via menneskelige øyne, hender, ører og neser, er vi avkuttet fra virkeligheten. Andre filosofer angriper også begreper og logikk på samme måte: Siden abstrakte ideer er avhengig av et menneskelig sinn, er all menneskelig kunnskap subjektiv. Objektiv kunnskap om virkeligheten er således umulig, påstår disse filosofene.

Fordi alle former for bevissthet har en identitet, er all bevissthet ugyldig som et redskap i å vite noe om virkeligheten «slik den egentlig er». Å være noe gjør kunnskap uoppnåelig. Ayn Rand pekte ut den tyske 1700-tallsfilosofen Immanuel Kant som kilden til disse tankene:

His argument, in essence, ran as follows: man is limited to a consciousness of a specific nature, which perceives by specific means and no others, therefore, his consciousness is not valid; man is blind, because he has eyes–deaf, because he has ears–deluded, because he has a mind–and the things he perceives do not exist, because he perceives them.

– Ayn Rand[5]

Objektivismen avviser alle slike angrep på bevisstheten, inkludert alle epistemologiske konsekvenser. Det finnes ingen «virkelighet som den egentlig er», ettersom virkeligheten er det som fremstår for enhver bevissthet og alle sanseorganer. Vi oppfatter virkeligheten direkte, ved hjelp av dens effekter på vårt sanseapparat.

Identitet ugyldiggjør ikke bevissthet, men er tvert imot en forutsetning. Dette utgjør grunnlaget for epistemologien: Bevisstheten er en bestemt egenskap med en viss identitet. All standard for tenkning og kunnskap må ta utgangspunkt i at bevisstheten er det den er og kan gjøre det den gjør – og ikke noe annet.

Begynnelsen på en korrekt epistemologi ligger i å oppdage at det ikke er noen konflikt mellom virkeligheten og menneskets bevissthet. Eller sagt på en annen måte: Det er ingen iboende konflikt mellom hva som er og hvordan du vet det.

Oppsummering

Sansning, evnen til å oppfatte eksterne stimuli i ulike former, er startpunktet for alle bevisste skapningers møte med virkeligheten. Menneskets bevissthet består av tre nivåer: sanseopplevelser, persepter og begreper. Sanseopplevelser er stimuli som reagerer med sanseorganer, persepter er automatiske integrasjoner av sanseopplevelser som gjør at vi oppfatter objekter og fenomener, og begreper er viljestyrte integrasjoner av persepter til mentale enheter. Det perseptuelle nivået er vårt utgangspunkt, eller det vi mener med «direkte oppfattelse».

Ettersom både sanseinntrykk og persepter fungerer automatisk, er sansene ufeilbarige, alltid gyldige og aksiomatiske. Du kan ikke tenke og vurdere noe før sansene har registrert noe. Angriper du sansenes gyldighet, angriper du røttene til all tenkning, inkludert begrepene du bruker i angrepet. Vår automatiske sammenfatning av sansestimuli innebærer at mennesket ikke har noen viljestyrt påvirkning til å feiloppfatte en situasjon. Vi kan kun feiltolke det vi ser, for eksempel å tro at en lakenkledd person er et spøkelse. Sansene gir oss kun informasjon, og det er vår tenkning som eventuelt fører til gal konklusjon.

Illusjoner trekkes ofte frem som et bevis for at vi kan feiloppfatte virkeligheten, men ifølge Ayn Rand er dette et tegn på sansepersepsjonens styrke. Sansene og persepsjonen gir oss totalbildet av enhver situasjon, uavhengig av om vi har oppdaget alle relevante fakta ennå. Når en rett pinne ser bøyd ut i vann oppfatter vi situasjonen likevel korrekt, siden lys reiser med en annen hastighet gjennom luft enn i vann. Fargeblindhet er et annet eksempel. Dette betyr at et skadet sanseapparat oppfatter den samme virkeligheten som et normalt sanseapparat, bare i en annen form. Virkelighetens bestanddeler treffer sanseorganer med ulike egenskaper, og det som varierer er formen på informasjonen – enten det dreier seg om en person med normalt syn, fargeblind person, flaggermus eller bie.

Vårt sanseapparat er følgelig begrenset. Vi oppfatter ikke virkeligheten med ekko-lokalisering eller fasettsyn, fordi vår bestemte sansning gjør at vi ikke kan sanse på andre måter (og vice versa). Ingen bevissthet kan fange inn alle sanseinntrykk.

Sansenes funksjon er å kondensere store mengder med fysiske og kjemiske data, slik at vi oppfatter mange egenskaper ved en rød tomat basert på lengden på lysbølgene som tomaten reflekterer og absorberer, kjemiske bestanddeler og den molekylære sammensetningen. Sansenes hensikt er å gi oss begynnelsen på den kognitive prosessen ved å vise oss virkeligheten og likheter og ulikheter mellom objekter. Dette gjør oss i stand til å organisere det perseptuelle materialet mentalt og fungere videre på det konseptuelle nivået.

På spørsmålet om sansekvalitetenes metafysiske status, kan du forestille deg deg to gafler: Den ene fra hverdagen som er grå og metallisk, og den andre fra fysikkens verden som består av kolliderende partikler og stråler. Hva er ekte? Eksistensens ultimate bestanddeler fungerer på en måte som fører til at de blir oppfattet slik de gjør av sanseorganene. Objekter på et mikroskopisk nivå blir fanget opp på et makroskopisk nivå av våre sanseorganer, og resultatet er farger, fasthet og lignende vi oppfatter direkte. Sansekvaliteter er ikke «i objektet» (med uavhengig eksistens av vår persepsjon) eller «i sinnet» (kun en subjektiv forestilling). Sansekvaliteter er en interaksjon mellom objekt og sanseorgan, og er resultatet av egenskapene i objektet som møter egenskapene ved sansene.

Bevissthet har til syvende og sist en identitet: sansepersepsjon er hva det er og ingenting annet. Identitet gjør ikke bevissthet ugyldig, men er derimot en forutsetning. All standard for tenkning og kunnskap, altså epistemologi, må ta utgangspunkt i at bevisstheten er det den er.

Ressurser

Fotnoter

[1] “Cognition and Measurement”, Introduction to Objectivist Epistemology (Meridian), s. 5

[2] Ibid.

[3] “The Objectivist Ethics”, The Virtue of Selfishness (Signet), s. 19

[4] Atlas Shrugged, (Signet), s. 1016, 1041

[5] For the New Intellectual, (Signet), s. 28

 

Skrevet av

Vegard Ottervig

Vegard Hovland Ottervig er grunnleggeren av AynRand.no. Han er født i 1985 og bor i Oslo.

 
 

Vil du vite mer?

Skaff deg viten

Gå til kunnskap