Objektivismen og politikk
Staten og rettigheter

Objektivismen og politikk: Staten og rettigheter

Individers rettigheterStatens oppgaverStatsdyrking og kollektivismeOppsummeringRessurser

Ifølge Ayn Rand er statens eneste legitime oppgave å beskytte individers rettigheter og forhindre initiering av tvang.

Politics is based on three other philosophical disciplines: metaphysics, epistemology and ethics—on a theory of man’s nature and of man’s relationship to existence. It is only on such a base that one can formulate a consistent political theory and achieve it in practice. When, however, men attempt to rush into politics without such a base, the result is that embarrassing conglomeration of impotence, futility, inconsistency and superficiality which is loosely designated today as “conservatism.” Objectivists are not “conservatives.” We are radicals for capitalism; we are fighting for that philosophical base which capitalism did not have and without which it was doomed to perish.

– Ayn Rand[1]

Politikk er den fjerde grenen av filosofi, etter metafysikk, epistemologi og etikk. Mens man i metafysikk undersøker fundamentale egenskaper ved virkeligheten, ved mennesket og ved menneskets forhold til virkeligheten, utforsker man i epistemologi menneskets spesifikke metode for å oppnå kunnskap om virkeligheten. I etikk går man fra det deskriptive til det normative: Hva er verdier og hva bør mennesket gjøre for å leve et godt liv? I politikk utvider man det etiske spørsmålet til å gjelde mellommenneskelige og samfunnsmessige forhold: Hva er et godt samfunn for mennesket?

Politikk definerer prinsippene til et sosialt system og funksjonene til staten. Fra de foregående kapitlene har vi oppdaget en rekke grunnleggende fakta som påvirker vår innfallsvinkel til politikk:

  • Menneskets liv krever at det må oppnå verdier for å overleve og leve som et menneske
  • Fornuft er menneskets fundamentale verktøy for å oppnå verdier
  • Det å fremme eller hemme søken etter verdier utgjør standarden for henholdsvis godt og ondt
  • Oppnåelse av verdier i løpet av et liv utgjør menneskets eneste måte å oppnå lykke

Det grunnleggende spørsmålet en må stille seg i politisk filosofi er: Hva slags type samfunn gjør mennesket i stand til å praktisere moralske prinsipper? I Objektivismen blir spørsmålet spisset til: Hva slags type samfunn beskytter et individs evne til å være fornuftig, oppnå verdier og leve livet til det ytterste?

Det er dette spørsmålet vi skal finne svaret på i nåværende og neste kapittel.

Individers rettigheter

Mens det er sant at mennesket må tenke og handle selvstendig for å overleve, bor de færreste av oss alene på en øde øy eller i jungelen. Mennesker foretrekker som regel å bo i nærheten av hverandre, enten det er en primitiv landsby, et gårdssamfunn eller en storby. Etikk formulerer universelle leveregler for hvert menneske; hva verdier er, hvorfor mennesket trenger verdier og hvilke dydige handlinger vi bør foreta for å oppnå og beholde verdier. Det er imidlertid en stor forskjell mellom regler for deg selv og regler for mellommenneskelige forhold. Ute i naturen er det ingenting som virkelig kan stanse deg, bortsett fra naturgitte ting som uvær og ville dyr. Du står fritt til å benytte fornuften for å løse problemer som husly, beskyttelse mot elementene og rovdyr, og det å finne og/eller produsere mat. Det er kun andre mennesker som kan stanse dine tanker og handlinger ved å true deg eller bruke vold – å initiere tvang.

I en sosial kontekst, i nærvær av andre mennesker, må du med andre ord stå fritt til å handle basert på din egen dømmekraft for å leve som et menneske. For å leve sammen som siviliserte vesener, uten noen form for ofring av mennesker, trenger vi derfor et moralsk prinsipp som beskytter oss fra andre som ønsker eller prøver å bruke tvang. Dette leder oss til prinsippet om individers rettigheter.

Akkurat som på det personlige nivået, hvor vi har behov for handlingsprinsipper for å veilede oss i vår søken etter livsfremmende verdier, har vi på det sosiale nivået behov for interaksjonsprinsipper for å beskytte oss mot de som forsøker å ødelegge for våre planer. Disse interaksjonsprinsippene er individers rettigheter, som utgjør broen mellom etikk og politikk:

“Rights” are a moral concept—the concept that provides a logical transition from the principles guiding an individual’s actions to the principles guiding his relationship with others—the concept that preserves and protects individual morality in a social context—the link between the moral code of a man and the legal code of a society, between ethics and politics. Individual rights are the means of subordinating society to moral law.[2]

Ayn Rand forklarer videre hva rettigheter er og utbroderer de logiske følgene:

A “right” is a moral principle defining and sanctioning a man’s freedom of action in a social context. There is only one fundamental right (all the others are its consequences or corollaries): a man’s right to his own life. Life is a process of self-sustaining and self-generated action; the right to life means the right to engage in self-sustaining and self-generated action—which means: the freedom to take all the actions required by the nature of a rational being for the support, the furtherance, the fulfillment and the enjoyment of his own life. (Such is the meaning of the right to life, liberty and the pursuit of happiness.)

The concept of a “right” pertains only to action—specifically, to freedom of action. It means freedom from physical compulsion, coercion or interference by other men.

Thus, for every individual, a right is the moral sanction of a positive—of his freedom to act on his own judgment, for his own goals, by his own voluntary, uncoerced choice. As to his neighbors, his rights impose no obligations on them except of a negative kind: to abstain from violating his rights.

The right to life is the source of all rights—and the right to property is their only implementation. Without property rights, no other rights are possible. Since man has to sustain his life by his own effort, the man who has no right to the product of his effort has no means to sustain his life. The man who produces while others dispose of his product, is a slave.

Bear in mind that the right to property is a right to action, like all the others: it is not the right to an object, but to the action and the consequences of producing or earning that object. It is not a guarantee that a man will earn any property, but only a guarantee that he will own it if he earns it. It is the right to gain, to keep, to use and to dispose of material values.[3]

Individers rettigheter er de grunnleggende prinsippene i politikk. De utgjør metoden for å underordne samfunnet til moralsk lov, det vil si retningslinjer som beskytter menneskets evne til å leve som et menneske, altså viljestyrt og fornuftig – uten bruk av vold, trussel, tyveri eller svindel. En rettighet er et moralsk prinsipp som definerer og støtter et menneskes frihet til å handle i en sosial kontekst, og kan ikke bli krenket på en moralsk måte.

Hvis samfunnet skal være moralsk og dermed praktisk for et menneske å bo og leve i langsiktig, må man identifisere menneskets moralske krav i en sosial kontekst. Dette fører oss til den grunnleggende rettigheten, retten til liv, og de tre derivatene: rett til frihet, rett til eiendom og rett til søken etter lykke.

Validering av rettigheter
Som vi så i etikken danner livet standarden for verdi. Mennesket har en moralsk rett til å utføre enhver handling som bevarer dets liv, så lenge det ikke initierer tvang overfor andre. Siden verdier er påkrevd for å leve må de produseres av menneskelig innsats – derav den moralske retten til å bedrive produktiv virksomhet. Menneskets sinn er dets overlevelsesverktøy og derfor må mennesket kunne bruke verktøyet uten restriksjoner. Vi har rett til å leve som et rasjonelt vesen – med rett til å gjøre alle handlinger som et rasjonelt vesens overlevelse avhenger av.

Hvert menneske har rett til å tenke hva det vil og uttrykke tenkningen verbalt eller bokstavelig slik det mener er passende for situasjonen (igjen, så lenge det respekterer andre menneskers tilsvarende rett). Mennesket har rett til å bruke intellektuell og fysisk kapasitet for å produsere verdiene som dets liv krever. Mennesket har rett til å søke utdanning, lese og fordøye alt det mener er passende, det har rett til å inngå kontrakter, rett til å flytte hvor det vil for å søke lykken, og rett til å tenke og produsere verdier.

Rett til liv betyr rett til å vedlikeholde og beskytte sitt liv. Rett til frihet utgjør metoden for å oppnå dette, rett til eiendom utgjør prosessen (retten til å oppnå, beholde, benytte og disponere materielle verdier), mens rett til å søke lykken utgjør motivet.

Individers rettigheter utgjør en logisk helhet, og siden mennesket er et integrert vesen med kropp og sinn antyder hver rettighet alle andre rettigheter. Det ville ha vært en selvmotsigelse hvis du hadde rett til liv, men måtte ha tillatelse til å tenke og handle, produsere og konsumere. Det kan for eksempel ikke være noen rett til å tenke uten en rett til å handle, eller omvendt. Hvis du tenker på å løse et problem, som hvordan du skal skaffe deg mat, blir denne «rettigheten» av liten eller ingen verdi hvis du ikke får gjort noe med den. Mennesket besitter ideer og abstrakt tenkning, men vi lever i en fysisk og materiell tilværelse. Det kan derfor ikke være noen rett til å handle uten en rett til å eie – handling krever bruk av materielle objekter. På samme måte kan ikke intellektuell frihet eksistere uten politisk frihet, og politisk frihet kan ikke eksistere uten økonomisk frihet. Et fritt sinn og et fritt marked er korollarer, hevder Ayn Rand.

Noen ser kanskje på individers rettigheter som en selvfølge og selvinnlysende (noe USAs grunnlovsfedre gjorde), men rettigheter er ikke aksiomer – de er ikke direkte observerbare persepter eller førstehånds begreper. Individers rettigheter er abstrakte prinsipper, som må valideres – knyttes til virkeligheten – på en logisk måte. Vi validerte individers rettigheter alt for fire avsnitt siden, men ettersom dette er et avgjørende tema for politisk filosofi, tar vi valideringen én gang til, i punktform:

  • Mennesket er en spesifikk type levende organisme, med fri vilje og fornuft
  • Noen objekter og handlinger er positive for å fremme menneskets liv, mens andre er negative
  • Med disse faktaene i bakhodet identifiserer vi menneskets behov for moral og menneskets liv som moralsk standard
  • Dette leder til retten til å handle etter veiledning fra denne standarden, det vil si retten til liv
  • Fornuft er menneskets grunnleggende overlevelsesmetode
    • Rasjonalitet er menneskets fremste dyd
  • Dette leder igjen til retten til å handle ifølge sin egen dømmekraft, det vil si retten til frihet (handlingsfrihet)
  • Mennesket overlever ikke ved å justere seg til det metafysisk gitte, som leder til dyden produktivitet
  • Dette fører til retten til å disponere tingene man har produsert, altså eiendomsrett
  • Fornuft er en individuell egenskap som krever en uavbrutt troskap til virkeligheten
  • Alt dette kommer sammen i det etiske systemet egoisme, som leder til søken etter lykke

La oss gå enda mer detaljert til verks på eiendomsrett. Denne rettigheten er en følge av retten til liv, siden mennesker må produsere materielle verdier som livet deres avhenger av. Eiendomsrett er det moralske nøkkelprinsippet for å anerkjenne og beskytte menneskets evne til å produsere livsfremmende verdier. Mennesket har rett til å skape, beholde, bruke og disponere materielle verdier. Si at du for eksempel må skjermes for vær og vind. Hva hadde skjedd hvis du ikke hadde rett til å bygge eller kjøpe en bolig? Uten et sted å bo ville du ha gått til grunne. Dette prinsippet gjelder for all eiendom, enten det er klær, medisin, mat, transportmidler, bøker eller lignende. Menneskets liv krever at man har rett til å disponere alle opptjente verdier fremskaffet ved bruk av dets eget sinn og innsats. Uten eiendom er det med andre ord ingen rett til liv.

En virkelighetstro filosofi er et integrert system, hvilket innebærer at hver rettighet ikke bare avhenger av ett etisk eller ett metafysisk prinsipp, men av alle prinsipper som nettopp ble nevnt og til slutt av alle prinsippene fra alle grenene av filosofi. Fellesnevneren for alle punktene og det som hittil har blitt nevnt er retten til den typen handlinger som er nødvendige for bevaring av menneskelivet i en sosial setting. Begrepet «liv» gjør begrepet «verdi» mulig, og på samme måte gjør kravene til menneskets liv moral og dermed rettigheter mulig. Det som er godt fremmer menneskets liv, mens det som er ondt hemmer menneskets liv. Ayn Rand går ned til filosofiens dypeste røtter i sin validering av individers rettigheter:

The source of man’s rights is not divine law or congressional law, but the law of identity. A is A—and Man is Man. Rights are conditions of existence required by man’s nature for his proper survival. If man is to live on earth, it is right for him to use his mind, it is right to act on his own free judgment, it is right to work for his values and to keep the product of his work. If life on earth is his purpose, he has a right to live as a rational being: nature forbids him the irrational. Any group, any gang, any nation that attempts to negate man’s rights, is wrong, which means: is evil, which means: is anti-life.[4]

Retten til liv, frihet, eiendom og søken etter lykke er de eneste rettighetene som blir behandlet av politisk filosofi. Alle bruksområder og implementeringer av disse rettighetene, som ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet, rettferdig rettergang og så videre hører til jussen. Valideringen av disse rettighetene krever en reduksjon av de abstrakte prinsippene til menneskets primære rettigheter, som igjen kan reduseres til fakta i virkeligheten som vi kan oppfatte med sansepersepsjon.

Alle rettigheter hviler på det faktum at mennesket overlever ved hjelp av fornuft og fordi det er et produktivt vesen. Kun et vesen med begrepsmessig tenkning har dømmekraft for handling, vilje for å velge sine mål og intelligens til å skape velstand. Rettigheter fordrer at mennesker kan leve sammen uten ofring; vi trenger ikke å ofre noen fordi mennesket kan skape sine verdier fremfor å ta av en fastsatt pott.

Kunstige rettigheter
Ut ifra sin natur innebærer begrepet «rettighet» en rett til handling, eller mer spesifikt: frihet til handling. Det betyr friheten fra fysisk tvang fra andre mennesker, som vi skal komme tilbake til om ikke lenge. Hvert menneske er av sin natur forpliktet til å være selvdrevent, og har derfor ingen rett til handlinger eller produkter fra andre mennesker – med mindre det oppnår retten gjennom en prosess av frivillig handel eller hvis det er et barn, siden barn har rett til å bli forsørget av sine foreldre så lenge de er barn. En rettighet legger ellers ingen krav eller plikter over på andre; en rettighet er ingen krav på assistanse eller en suksessgaranti.

Hvis rettigheter defineres ut fra rasjonelle termer, er det ingen konflikt mellom rettighetene til et individ og et annet. Hvis man derimot fjerner begrepet «rettigheter» fra fornuft og virkelighet, er det ingenting annet enn konflikt som er mulig og teorien blir ødelagt.

Av dette følger det at det ikke finnes noe som heter:

  • «Økonomiske rettigheter» (rett på å få produkter eller tjenester fra andre)
  • «Kollektive rettigheter» (rett på fordeler og privilegier kun fordi man er medlem av en gruppe, la det være seg en fagforening eller et folkeslag)
  • «Fosterrettigheter» (et foster er et potensielt og ikke et faktisk menneske, og befinner seg i tillegg inne i et faktisk menneske med rettigheter og selvbestemmelse over egen kropp)
  • «Dyrerettigheter» (kilden til rettigheter, som med dyder, er ikke det sensorisk-perseptuelle nivået av bevisstheten, men det begrepsmessige)

Kun mennesker har rettigheter.

Retten til liv og derivatene beskytter altså et menneskes evne til å søke og oppnå verdier i en sosial setting. Det er intet behov for rettigheter på en øde øy hvor du alene kan bruke sinnet ditt i møte med virkeligheten. Uvær og udyr utgjør en fare for din overlevelse, men legger ingen bånd på selve overlevelsesverktøyet ditt – fornuften. Men vi mennesker pleier som nevnt ikke å bo alene på øde øyer.

Mennesker søker sammen fordi samfunn har store potensielle fordeler: Utdanning, arbeidsdeling, kunnskap, handel, venner, kjærlighet og familie er bare noen eksempler. Men det er også store potensielle farer ved samfunn, som kriminelle, diktatorer og erobrere. Det er for eksempel tryggere å bo på en øde øy enn å bo i en konsentrasjonsleir i Nazi-Tyskland eller en Gulag-leir i Sovjetunionen.

Initiering av tvang
Dette leder oss over til temaet initiering av tvang. Menneskets rettigheter kan kun bli krenket på én måte: Via initiering av tvang; bruken av fysisk makt, vold, trusler og bedrageri – i alle grader og former. Å bli tvunget til å handle mot sin egen dømmekraft, mot det å handle for å oppnå verdier slik ens egen kontekst tilsier det, er å få sitt liv undergravd eller ødelagt. Et valg mellom «penga» eller «livet» er ikke et ekte valg: Kan du ikke beholde det du har produsert, kan du ikke leve (i den grad). Kan du ikke beholde livet, kan du åpenbart ikke leve for å produsere.

Tvang er den eneste formen for handling som kan stanse og ugyldiggjøre sinnet til et offer. Tvang er det eneste mennesket kan gjøre mot et annet menneske for å ødelegge for dets overlevelsesverktøy, tvang stopper handlingen for menneskets selvbevaring, tvang motsier retten til å leve. Et menneske kan bli såret på utallige måter via løgner, skuffelser, utroskap og så videre, men det er kun fysisk tvang som krenker rettighetene til mennesket.

At det kun er initiering av tvang som kan krenke individers rettigheter er en historisk oppdagelse av Ayn Rand. Identifiseringen er essensiell for å fullføre rettighetsteorien og muliggjør for første gang en objektiv implementering av teorien: Det vil ikke lenger være mulig å påstå rettighetsbrudd via vage følelser, intuisjon eller tilsvarende. Det er kun initiering av fysisk tvang som krenker rettigheter.

Menneskets overlevelse avhenger av at det kan bruke sitt sinn overfor problemer i virkeligheten. Alle mennesker har en moralsk rett til å bruke sinnet uten restriksjoner, men ingen har moralsk rett til å initiere tvang. Kun initiering av tvang kan forhindre et menneske fra å tenke, og alternativet er overtalelse: Mennesket velger selv om det vil la seg overtale av ideer, enten de er gode eller dårlige – det kun opp til det selv å bedømme.

Rettigheter er et moralsk prinsipp som definerer og beskytter et menneskes handlingsfrihet i en sosial sammenheng. Rettigheter definerer et individs korrekte forhold til andre mennesker; de nedfeller moralske retningslinjer som må aksepteres av hvert individ i samhandling med hverandre. Som vi har sett er rettigheter et moralsk konsept, et begrep som bidrar til en logisk overgang mellom prinsippene som veileder et individs handlinger til prinsippene som veileder individets forhold til andre. Rettigheter danner koblingen mellom menneskets moralske regler og samfunnets juridiske regler; koblingen mellom etikk og politikk. Individers rettigheter er slik vi underordner samfunnet til moralske regler.

Hvis mennesker blir enige om å bo sammen i et samfunn, må hvert individuelle medlem starte med å anerkjenne de moralske kravene til et menneske i en sosial setting som vi har omtalt i detalj. Alle elementer i hvert menneskes liv består av en livsfremmende moralsk kode som må identifiseres. Innen disse grensene kan hvert menneske foreta handlinger uten godkjennelse fra andre – ingen kan med rette initiere tvang.

Rettigheter er moralske prinsipper som beskytter et menneskes frihet til handling. Mennesket har rett til liv, til å foreta nødvendige produktive aktiviteter for å opprettholde livet, til å bruke sinnet for å gjøre dette og til å være fri fra initiering av tvang. Mennesket har ingen rett til å leve på andres bekostning – det har ingen rett til et annet menneskes liv, sinn, arbeid eller produkt av arbeid. Hvis et menneske hadde hatt en slik rett, ville et annet menneske ikke hatt en tilsvarende rett:

If some men are entitled by right to the products of the work of others, it means that those others are deprived of rights and condemned to slave labor.

Any alleged “right” of one man, which necessitates the violation of the rights of another, is not and cannot be a right.

No man can have a right to impose an unchosen obligation, an unrewarded duty or an involuntary servitude on another man. There can be no such thing as “the right to enslave.”[5]

Fornuft er menneskets verktøy for å overleve, og har ett og kun ett sosialt krav: frihet. Metafysisk sett er individet suverent, etisk sett er det forpliktet til å leve uavhengig av andre, og politisk sett må individet derfor kunne handle suverent.

***

Mennesket kan velge å ikke anerkjenne rettigheter, men både i teori og blodig praksis er det kun ett alternativ til frihet: og dette er menneskets forsøk på å leve på tross av fornuftens krav. Dette betyr å prøve å overleve uten det verktøyet man trenger for å overleve. Som vi har sett er rettigheter et objektivt prinsipp; det er objektivt med hensyn til virkelighetstro innhold og logisk validering. Virkeligheten, inkludert mennesket, er på en spesifikk måte. Derfor, hvis mennesket ønsker å overleve, det handle i tråd med sin identitet – spesielt i en sosial kontekst.

Alternativer til rettigheter innebærer at mennesket ikke handler med rett, men med tillatelse. Om «rettigheter» i det hele tatt finnes i samfunn uten beskyttelse av individers rettigheter, vil de alltid stamme fra en bevissthets tilfeldige innfall, enten det er «Gud», kongen, den store leder, nasjonen eller arbeiderklassen.

Individers rettigheter er et uttrykk for den politiske filosofien individualisme, og den filosofiske konkurrenten til dette systemet er kollektivisme. Ifølge kollektivisme eksisterer mennesket kun for å tjene andre mennesker, individers rettigheter er en myte, og gruppen utgjør enheten for verdi og gjør krav på suverenitet.

Mennesket kan imidlertid ikke fungere som et tenkende vesen i et undertrykkende samfunn. Et kollektivistisk samfunn er derfor selvdestruktivt i sin natur. Bevisene for dette flommer over: Se på den generelle stagnasjonen til de totalitære kirkesamfunnene i middelalderen, se på sultkatastrofene, massehenrettelsene, torturkamrene og angiversamfunnene i det 20. århundrets verste diktaturer, som Sovjetunionen, Nazi-Tyskland, Nord-Korea og Pol Pots Kambodsja. Se hvor sosialistiske land som Venezuela er på vei i dag.

Mange hevder gjerne at sosialisme og kommunisme er gode teorier, men at de ikke fungerer i praksis. Disse ideologiene fungerer ikke i praksis nettopp fordi de er dårlige teorier – de er på kollisjonskurs med virkeligheten og menneskets krav til å overleve.

Individet er selvstendig og har absolutte rettigheter. Dette er fakta som alle gode og sanne politiske teorier på ta utgangspunkt i.

Statens oppgaver

Vi har sett at mennesket er et spesifikt vesen med bestemte krav for å overleve. For at mennesket skal leve som et menneske blant andre mennesker, det vil si i tråd med sin natur, fornuft og frie vilje, har vi identifisert prinsipper for å handle i en sosial kontekst – det vil si rettigheter. Dersom samfunnet skal være et gode og ikke et onde for mennesket, må innbyggerne skape en organisasjon som har myndighet til å beskytte individenes rettigheter. Menneskets rettigheter kan kun bli krenket via initiering av tvang; derfor må en slik organisasjon ha autoritet og makt til å forhindre og stanse personer som initierer tvang. Denne organisasjonen er staten.

En stat er en organisasjon som har eksklusiv, juridisk makt til å håndheve visse regler for sosial atferd i et avgrenset geografisk område. Eller sagt på en annen måte: staten har monopol på bruken av vold.

If physical force is to be barred from social relationships, men need an institution charged with the task of protecting their rights under an objective code of rules.

This is the task of a government—of a proper government—its basic task, its only moral justification and the reason why men do need a government.

A government is the means of placing the retaliatory use of physical force under objective control—i.e., under objectively defined laws.[6]

En rettmessig stat bør være konstitusjonelt forhindret fra å initiere tvang, den skal kun gjengjelde mot den eller de som igangsetter voldsbruk. Initiering av tvang kan kun forhindres eller elimineres av en overlegen makt som gjengjelder, og dette er statens funksjon. Personer eller grupper som initierer tvang har plassert seg utenfor grensene til rasjonell overtalelse og sivilisert samhandling. Politiet kan ikke snakke fornuft med voldelige kriminelle og må derfor sende ut en overlegen styrke for å fange eller nøytralisere forbryterne. Det samme prinsippet gjelder militæret: man kan ikke snakke fornuft med en invaderende hær – man kan kun gjengjelde med betydelig makt for å sette en stopper for voldsbruken.

En rettmessig stat forbyr initieringen av tvang fra menneskets liv, og en stat som er konstitusjonelt begrenset til å beskytte rettigheter plasserer bruken av gjengjeldelse under objektiv kontroll. Ettersom samfunnet består av individer, innebærer det at staten er et sosialt produkt og at statens makt stammer fra individenes makt. Hvert individ har rett til å forsvare seg selv mot trusler, og det er denne retten som er delegert til staten, med unntak av nødssituasjoner, som for eksempel overfall. Staten er den objektive aktøren for menneskets selvforsvar.

En stat som er konstitusjonelt begrenset til å beskytte rettigheter plasserer som nevnt bruken av makt under objektiv kontroll: tvang vil kun bli brukt til et rasjonelt formål og vil aldri bli initiert, kun brukt til gjengjeldelse. Mennesker som vil veilede sitt liv med rasjonell, selvstendig tenkning blir juridisk beskyttet av staten, som beskytter ethvert individs rett til å leve som et rasjonelt vesen.

Selv under en gjengjeldelse fra staten vil bruken av makt bli veiledet av rasjonelle prinsipper. Politiet må for eksempel komme med beviser til en dommer hvis de ønsker å iverksette en husransaking eller en avlytting – de kan ikke gjøre dette etter tilfeldige innfall. I tillegg vil loven kreve at politiet ikke bruker mer makt enn nødvendig for å uskadeliggjøre en mistenkt eller beskytte seg selv. Straff for forbrytelser vil bli avgjort av nøye overveide moralske og juridiske argumenter, mens omfanget av straffen veies opp mot en sammenligning av forbrytelse og straff. Videre vil loven kreve at aktoratet bidrar med fellende bevis for siktedes skyldspørsmål før vedkommende kan ilegges bøter eller fengselsstraff.

En rettmessig stat forbyr alle tilfeldige innfall eller følelsesbasert bruk av vold, og på denne måten forsikrer den seg om at sine operasjoner alltid er under veiledning av rasjonelle prinsipper.

Hvis mennesket ikke delegerte selvforsvar til en sentral aktør, måtte hvert individ ha levd og jobbet bevæpnet, og betraktet alle andre innbyggere som potensielle farer. Fysisk tvang er nemlig et redskap kun for ødeleggelse; bruken av fysisk tvang mot et menneske kan derfor ikke overlates til tilfeldige avgjørelser fra andre enkeltindivider. Samfunnet må gå metodisk til verks for å fjerne bruken av makt og tvang fra alle følelses- og innfallsbaserte forhold. Staten kan kun bruke tvang som er definert på forhånd, er validert og er nedfelt i lovtekster.

Vi har nevnt at en rettighetsbeskyttende stat plasserer voldsbruk under objektiv kontroll, det vil si objektivt definerte lover. «Objektiv» betyr at lovene er i tråd med virkeligheten, er begrunnet av fornuften med logikk, og at lovene har som formål å beskytte det enkelte individs mulighet til å leve fritt. Lover i et rettsstatlig samfunn er objektive med hensyn til både validering og tolkning. Alle gyldige lover kan forstås av alle rasjonelle innbyggere til enhver tid og skal ikke være tvetydige eller uklare – de skal gå rett på sak og forklare hvorfor noe eventuelt er ulovlig med begrunnelse i beskyttelse av individets rettigheter og hva forbrytere kan forvente av straff. Systemet som begrenser lovgivningen til beskyttelse av rettigheter er et system der lovene ekskluderer hvert eneste element av ikke-objektivitet.

En rettmessig og legitim stat skal altså kun beskytte individers rettigheter, og det gjør den via tre spesialiserte funksjoner:

  • Politi, for å håndtere kriminelle
  • Militær, for å håndtere fremmede militærmakter
  • Domstoler, for å dømme kriminelle og avgjøre sivile tvister

Det siste punktet viser hva en rettsstat vil bedrive mest. Kriminelle og fiendtlige makter er i et mindretall, og menneskets behov for styre ved lov og rett gjelder for mer enn å bare stanse forbrytere og invaderende styrker. En rettsstat vil først og fremst avgjøre saker mellom sivile parter. Fredelige, ærlige, produktive og rasjonelle mennesker kan for eksempel bli uenige om en handel, misforstå detaljer i en kontrakt eller lignende. Statens rolle på dette feltet er derfor å beskytte og håndheve kontrakter med henvisning til objektive lover.

Statens makt er iboende negativ, siden voldsmakt er destruktivt og ikke kreativt. En stat kan ikke skape noe, den kan kun ødelegge – men likevel kan staten sikre frihet, som er et gode. Det staten bør ødelegge er altså initiering av tvang, og positivt uttrykt er statens funksjon å beskytte frihet. Staten må ikke blande seg inn i produksjon, handel eller åndsliv: den skal beskytte menneskets handlingsfrihet, ikke sannhet og dyd, og den skal ikke ta verdier fra noen innbyggere og gi til andre.

Selv på bakgrunn av sine legitime funksjoner kan staten aldri rettferdiggjøre initiering av tvang. I et rettmessig samfunn har innbyggerne rettigheter, mens staten har det ikke. Statens makt er forankret i borgernes rettigheter, og innbyggerne kan derfor ikke delegere makt de ikke har. Det innebærer blant annet initiering av tvang (intet menneske har rett til å igangsette tvang mot et annet), fordeling av verdier (intet menneske har rett til å stjele verdier fra andre) og forbud mot visse tanker og ideer (intet menneske har rett til å hindre andre fra å tenke slik de vil eller hindre andre i å iverksette resultatene av sin tenkning i virkeligheten – dersom andres rettigheter ikke krenkes).

Samfunnet har altså en stor potensiell verdi for mennesket i kraft av handel og kunnskap, men kun dersom samfunnet samtidig har en organisasjon som beskytter hvert menneskes rett til liv, eiendom, frihet og søken etter lykke. Verdien av en konstitusjonelt begrenset stat som beskytter individers rettigheter kan derfor ikke overdrives. Prinsippet om individers rettigheter, inkludert eiendomsrett, kan kun beskyttes av en slik stat. Verdier er livsnødvendige, og derfor er et system som beskytter sinnet og produksjon av verdier uvurderlig.

Menneskets liv er standarden for moralsk verdi, og det gode er det som fremmer livet. Ut ifra denne standarden er prinsippet om individers rettigheter et enormt gode. Et samfunn som beskytter rettigheter garanterer ikke at alle mennesker er rasjonelle, men det garanterer at de som velger å være rasjonelle og produktive får lov til å tenke fritt og høste fruktene av sitt arbeid. Samtidig forhindrer og stanser systemet mennesker som ikke vil være fornuftige, og som vil leve på bekostning av andre. Beskyttelsen av individers rettigheter frigjør menneskets overlevelsesverktøy – det beskytter evnen til mennesker som tenker og lever rasjonelle liv.

Logisk og historisk sett er kapitalisme det eneste politisk-økonomiske systemet som opprettholder prinsippet om individers rettigheter. Dette systemet skal vi se nærmere på i neste kapittel.

Statsdyrking og kollektivisme

Objektivismen hevder at virkeligheten er objektiv, at fornuften er den eneste veien til kunnskap, og at egoisme – rasjonell egeninteresse – er den eneste etisk riktige måten å leve på for et menneske. Den typen samfunn som retter seg etter alle disse faktorene – virkelighet, fornuft og egoisme – er der en stat beskytter individers rettigheter og ingenting annet. I en bredere politisk-økonomisk forstand kalles dette sosiale systemet kapitalisme.

Et sosialt system som ikke beskytter individers rettigheter, uansett i hvor stor grad eller på hvilken måte, kan kalles statsdyrking, étatisme eller statisme («statism» på engelsk). Statsdyrking innebærer ethvert system som konsentrerer makt hos staten på bekostning av individuell frihet. Ifølge denne overbevisningen skal staten ha en hånd med i alt som skjer, og ingen aktiviteter, heller ikke fullt ut fredelige og frivillige aktiviteter, faller utenfor statens domene.

Alle sosiale systemer som dikterer at individet må underordne seg en eller annen form for autoritet, enten det er Gud, aristokratiet, nasjonen eller arbeiderklassen, kalles kollektivisme. Statsdyrking og kollektivisme går sammen som hånd i hanske: Man kan ikke fremme et kollektivistisk system, hvor fellesskapet er standarden for rett og galt, og samtidig ha en stat som beskytter individers rettigheter. Man kan heller ikke forfekte individualisme, samtidig som man støtter opp om en sosialistisk stat som beslaglegger innbyggernes eiendom eller forbyr visse ytringer.

Alle typer statsdyrking insisterer på en eller annen form for båndtvang på mennesket, samtidig som statsdyrkerne selv skal ha rett til å bestemme lengden på båndet basert på hva de selv føler for. Skal båndet være stramt og kort, det vil si liten frihet til å tenke og handle, eller skal det være løst og langt, altså at herskerne gir innbyggerne en relativt stor grad av frihet? Uansett grad og form er fellesnevneren at statsdyrkerne kan gi og ta rettigheter fra innbyggerne – det er de som til syvende og sist bestemmer. De tar ikke hensyn til kravene som virkeligheten stiller overfor mennesket, noe som ville ha ført til oppdagelse og anerkjennelse av individers rettigheter og beskyttelsen av disse.

Totalitære og autoritære stater
I totalitære og autoritære stater er retten til liv, sitt eget sinn og søken etter lykke mer eller mindre forhindret. Staten er herskeren og hvert individ er til en viss grad forpliktet til å tjene staten. Under slike forhold kan og vil staten initiere tvang overfor egne innbyggere, og i stedet for å beskytte rettigheter utgjør staten den største faren for mennesket. De beste blir ofret til fordel for de verste – produktive mennesker blir enten dømt til slaveri eller drept, mens maktsyke kriminelle når til topps.

Når mennesket ikke har rett til sitt eget liv, kan det heller ikke leve. I totalitære stater dør mennesker på utallige måter: Hvis de får sin eiendom konfiskert, vil de miste både husly og mat, og fryser eller sulter i hjel. Hvis staten oppretter konsentrasjonsleirer for å kvitte seg med «uønskede» elementer «for det felles beste», vil mennesker sulte i hjel, tortureres og henrettes i hopetall. Totalitære stater gir seg ikke der, de iverksetter kriger hvor millioner av mennesker blir ofret.

Essensen i kollektivistisk politikk er den samme: Krig mot mennesket, menneskets sinn, menneskets kropp og menneskets eiendom – uansett om krigen føres med høy eller lav intensitet, symmetrisk eller asymmetrisk.

Demokrati
Demokrati, altså et mer eller mindre ubegrenset flertallsstyre, er en indirekte form for tyranni. I dette systemet er individers rettigheter ikke absolutte. Dermed er heller ikke virkeligheten betraktet som absolutt, og det er opp til flertallet å avgjøre hva som er rett og galt, og hva som er i tråd med virkeligheten eller ikke. Et slikt system skiller seg ikke essensielt fra en totalitær stat eller et religiøst diktatur: individers rettigheter kan krenkes. For individet spiller det ingen rolle om dets rettigheter blir krenket av flertallet, Guds utsendinger på Jorda eller Føreren av nasjonen.

Statlig innblanding der den ikke hører hjemme, først og fremst i økonomien, fører alltid til initiering av tvang, og som regel overfor produktive mennesker. Skatteetaten har for eksempel juridisk myndighet til å rane folk, fagforeninger har makt til å diktere tvangskrav mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, og konkurransetilsyn har rett til å nekte og/eller bryte opp bedrifter som gjør det for bra på markedet. Ved å blande seg inn krenker staten rettighetene til både produsenter og kunder, og på denne måten oppstår reelle monopoler som mennesker med rette frykter. Statlige monopoler, det vil si statlige selskaper, private selskaper med spesialtillatelse fra staten eller områder der staten forbyr konkurranse, er alltid basert på tvang, og går alltid ut over uskyldige og produktive mennesker.

Blandingsøkonomi
Blandingsøkonomi, det politisk-økonomiske systemet som følger med demokrati og velferdsstat, er en blanding av frihet og kontroll, beskyttelse og krenkelse av rettigheter. Eksemplene er mange: Staten stjeler en viss prosentandel av innbyggernes inntekt for å gi til de fattige eller utallige andre «gode» formål, staten kan forhindre mennesker fra å utvikle sin eiendom av «miljøhensyn», staten kan forhindre mennesker fra å handle og prøve medisiner på egen hånd på grunn av reguleringer og det offentlige helsevesenet, staten kan tvinge deg til å betale ekstra fordi du ikke lever slik den vil via utallige avgifter og forbud som drivstoffavgift, røykeloven, og så videre.

Blandingsøkonomien er en blanding av mer enn økonomiske systemer. Det er en blanding av egoisme og altruisme, individualisme og kollektivisme, frihet og ufrihet, kapitalisme og sosialisme – det vil si næringsrik mat og gift. De ufrie elementene sørger ikke for å «temme» de frie – det er frihetsprinsippene som er ansvarlige for all velstand i blandingsøkonomier. Norge ville ha blitt rikere, ikke fattigere, hvis statlige restriksjoner på produksjon og handel ble hevet. Dette er ikke en grunnløs påstand, se bare på historiske eksempler som Vest-Tyskland versus Øst-Tyskland, Sør-Korea versus Nord-Korea, eller utviklingen i Vesten, med USA i spissen, fra den industrielle revolusjonen versus ufrie land i Amerika, Europa, Afrika og Asia. De frieste landene i verden er mye mer velstående enn ufrie, totalitære land.

Pragmatisme
Som vi har sett er individers rettigheter ikke absolutte i en blandingsøkonomi: Politiske hestehandler er standarden og både politikere og innbyggere forventes å være pragmatiske, å inngå kompromisser om alt som tenkes kan. Pragmatisme er en filosofisk retning som kort fortalt dreier seg om å løse praktiske, dagligdagse utfordringer. Filosofiens oppgave er ifølge pragmatismen ikke å finne svar på fundamentale spørsmål og problemstillinger, men å veilede mennesket til praktiske handlinger for å løse konkrete problemer, uten større idémessige rammeverk.

Denne tankegangen, pragmatisme, gjennomsyrer de fleste politiske partier. Politikere forhandler uten prinsipper, snur kappen etter vinden og ser ofte kun på nærstående problemer uten å tenke bredt og langsiktig. Pragmatisme er en form for subjektivisme, fordi man ikke tar hensyn til verken den fullstendige konteksten eller det nødvendige begrepshierarkiet.

Når politikere og innbyggere inngår kompromisser om alt mulig, fra statusen til eiendomsrett og skatt til tvungent betalingsmiddel og pris på brød, betyr det at de godtar noe negativt for å fremme noe positivt. Å inngå kompromisser på et politisk-økonomisk nivå, på et prinsipielt nivå, betyr at man har identifisert noe som godt og noe annet som ondt, og dermed bestemmer seg for å godta noe ondt for å få gjennom noe av det gode. For eksempel: Hvis en prinsippløs politiker vil ha ytringsfrihet, men må godta blasfemi- og rasismeparagrafer for å komme til en enighet med andre politikere, har han inngått et kompromiss hvor det gode, fri utveksling av tanker og ytringer, må vike (i stor eller liten grad) for det onde, forbud mot tilfeldig utvalgte tanker og ytringer.

Kompromisser
Ayn Rand hevdet at i et kompromiss mellom det gode og onde, er det kun det onde som kan vinne:

In any compromise between food and poison, it is only death that can win. In any compromise between good and evil, it is only evil that can profit.[7]

Grunnen til at det kun er det onde som kan tjene på et kompromiss med det gode, er fordi de blir satt opp på samme pidestall – de blir ansett som likeverdige. Det gode kan kun eksistere i ren form: Man er ikke god hvis man bekjemper mordere og tyver i det ene øyeblikket, men svindler noen uskyldige i det neste. Å gi etter for det onde oppmuntrer til mer ondskap, samtidig som det demotiverer de som står for det gode.

På denne måten kan vi se hvorfor demokrati, velferdsstat og blandingsøkonomi er ustabile systemer. Statens legitime oppgaver, å beskytte innbyggerne mot kriminelle, fiendtlige militærmakter og å avgjøre i kontraktstvister, blir vannet ut når den samtidig må stjele penger fra innbyggeren i form av skatt, krenke eiendomsretten ved å bestemme hver minste detalj i hvordan fredelige og engasjerte innbyggere driver forretninger, tvinge nesten alle barn inn på offentlige enhetsskoler, tilby stadig dårligere obligatoriske velferdsordninger for alle og utallige andre inngrep i vårt daglige liv.

Blandingsøkonomier er et kronisk kompromiss mellom godt og ondt, og kan kun lede til at det onde seirer. Dette ser vi blant annet med stadig mer kriminalitet, stadig større statsgjeld, stadige innskrenkninger i offentlige tilbud til innbyggerne, og en stadig dårligere prognose for hva nåværende og fremtidige generasjoner kan forvente av offentlige pensjonskasser. Samtidig som de fleste innbyggere kan observere ett eller flere faremomenter, finnes det få eller ingen prinsipielle røster mot den generelle utviklingen. De fleste tenker likt om saken: Vi må inngå kompromisser, flertallet bestemmer, det finnes ingen objektiv virkelighet. Slik er blandingsøkonomiens natur.

Anarkisme
Hva med statsdyrkingens angivelige motsats, anarkisme? Anarkisme er ideen om at det ikke bør være noen stat – siden staten i seg selv er ond og umoralsk. Hvem skal beskytte deg mot fremmede makter eller kriminelle i et slikt samfunn? Svaret er ingen. Du må selv bevæpne deg eller bli med i en bevæpnet gruppe for å beskytte ditt liv, eiendom, frihet og søken etter lykke. Slike grupperinger kan i teorien være hvem som helst: militante islamister, konservative kristne, radikale kommunister, moderate sosialdemokrater, nazister, objektivister, hippier, liberalister, sosialister, pedofile, miljøvernere og så videre.

Uten et objektivt apparat for å ivareta individers rettigheter er det opp til den første og mest brutale gjengen eller hæren å overta landet. Anarkisme tar ikke hensyn til individuell frihet og vil la hvem som helst «konkurrere» om å tilby statlige tjenester. Et anarkistisk samfunn vil utvikle seg fort til et diktatur, og på grunn av dette er anarki en form for statsdyrking: Anarkisme fremmer, om enn uten opprinnelig hensikt, et samfunn der individers rettigheter til syvende og sist vil bli krenket systematisk.

Oppsummering

Politisk filosofi stiller ett grunnleggende spørsmål: Hva slags type samfunn beskytter et individs evne til å være fornuftig, oppnå verdier og leve livet som et menneske?

For å svare på dette omfattende spørsmålet begynner vi med prinsippet som binder etikk sammen med politikk: individers rettigheter. Hvis mennesker skal leve sammen som fredelige og produktive vesener, har vi behov for et moralsk prinsipp som beskytter oss fra mennesker som prøver å bruke vold, stjele eller svindle – det vil si å initiere tvang. Vi har behov for individers rettigheter, som underordner samfunnet til moralske lover, lover i tråd med menneskets krav til å leve som et fornuftig og skapende vesen.

Individers rettigheter definerer og understøtter et menneskes frihet til å handle i en sosial sammenheng. Den grunnleggende rettigheten er retten til liv, med tre derivater: retten til frihet, retten til eiendom og retten til å søke lykken. Siden menneskets liv er standarden for moralsk verdi, innebærer det at mennesket har en moralsk rett til å utføre alle handlinger som bevarer og fremmer dets liv, så lenge det ikke initierer tvang overfor andre. Vi har rett til å leve, tenke og vurdere selvstendig, nyte fruktene av våre handlinger og vi har rett til å søke verdier som skaffer oss lykke.

Mennesket er et integrert vesen av kropp og sinn, og den samme helheten gjelder også rettigheter: Alle rettigheter antyder hverandre, og retten til liv er for eksempel umulig uten eiendomsrett. Vi lever materielle liv, og uten rett til å disponere eiendom som hus og mat vil vi ikke overleve. Individers rettigheter er ikke selvinnlysende, og som abstrakte prinsipper må de knyttes til virkeligheten gjennom en prosess av validering.

Ut ifra sin natur innebærer individers rettigheter retten til handling i en sosial kontekst, altså friheten fra fysisk tvang. En rettighet legger ingen krav over på andre, og hvis rettigheter defineres ut fra rasjonelle termer er det heller ingen konflikt mellom rettighetene til et individ og et annet.

Initiering av tvang er det eneste som kan krenke individers rettigheter, og hvis mennesker skal leve sammen i et samfunn, har de behov for en organisasjon som beskytter rettigheter og gjengjelder mot dem som initierer tvang. Denne organisasjonen er staten.

En rettmessig stat skal kun beskytte individers rettigheter og kun gjengjelde mot mennesker som initierer tvang. Staten kan selv ikke initiere tvang og er diktert av et objektivt lovverk som bestemmer når staten kan reagere og hvordan. Objektive lover sikrer at staten holdes i tøylene og at alle rasjonelle innbyggere forstår hva som ulovlig og hvorfor. En rettmessig stat fjerner bruken av vold fra innbyggernes liv og plasserer voldsbruk under objektiv kontroll.

En legitim stat skal kun beskytte individers rettigheter via politi, militær og domstoler. Siden kriminelle og fiendtlige hærer er i mindretall, vil staten for det meste mekle og overholde kontrakter mellom sivile innbyggere.

Det motsatte systemet av en rettsstat som beskytter individers rettigheter kalles statsdyrking. Alle former for statsdyrking og kollektivisme konsentrerer makt hos staten på bekostning av individuell frihet og anser noe utenfor individet, som en gud, en konge eller en gruppe som standarden for rett og galt.

Alle former for statsdyrking, enten det er et totalitært diktatur eller en sosialdemokratisk blandingsøkonomi, stikker kjepper i hjulene for fredelige og produktive mennesker i den grad det er ufritt. All form for statsdyrking og kollektivisme bryter med menneskets grunnleggende krav til å leve som et menneske, både individuelt og sosialt, og er derfor umoralsk og ondt.

Ressurser

Fotnoter

[1] A. Rand, «Choose Your Issues», The Objectivist Newsletter, jan. 1962: 1

[2] A. Rand, «Man's Rights», The Virtue of Selfishness, New York, Signet 1964: 108

[3] Ibid.: 110–111

[4] A. Rand, Atlas Shrugged, New York, Random House 1957, Signet 1993: 1061

[5] A. Rand, «Man's Rights», The Virtue of Selfishness: 113

[6] A. Rand, «The Nature of Government», Ibid.: 127–128

[7] A. Rand, Atlas Shrugged: 1054

Skrevet av

Vegard Ottervig

Vegard Hovland Ottervig er grunnleggeren av AynRand.no. Han er født i 1985 og bor i Oslo.