Vermeer The Astronomer

Om et møte med en av Norges største kunstnere, mm.

Espen Hagen Hammer Estetikk

Møte med Odd Nerdrum, Kants estetiske innflytelse og andre elementer innen kunst.

Den 19. november 2019 hadde Foreningen for studium av Objektivismen (FSO) et medlemsmøte, hvor Vegard Martinsen holdt et kåseri med tittelen «Om et møte med en av Norges største kunstnere, mm.» Kåseriet omhandlet dette møtet, Odd Nerdrum som kunstner, mer generelt om kunst og estetikk, samt kunsthistorie.

Møtet med Nerdrum

Sommeren 2019 besøkte Martinsen Nerdrums gård i forbindelse med at Martinsen skulle bli intervjuet av Cave of Apelles, og det var slik anledningen til møtet med Nerdrum oppstod. Det var altså dette møtet mellom Martinsen og Nerdrum som var bakgrunnen for FSOs medlemsmøte. Ettersom samtalen mellom Nerdrum og Martinsen var privat, er dette noe som kun er forbeholdt kåseriets tilhørere, og gjengis derfor ikke her. Etter dette gikk Martinsen inn på Nerdrum som kunstner og hans utvikling.

Nerdrum er en figurativ kunstmaler, som har hentet mye av sin inspirasjon fra barokken og kunstnere som Rembrandt og Caravaggio. Dette står i sterk kontrast til dagens kunstkultur, som er dominert av modernismen og såkalt non-figurativ kunst. Det var mens Nerdrum var på en tur med Kunstakademiet til Stockholm i 1962 at han så «kunstverket» Monogram (1955–1959) av Robert Rauschenberg, og det var dette som fikk Nerdrum til å forstå at noe er alvorlig galt med kunstens tilstand. Det var også her at Nerdrum oppdaget Rembrandt, og tok veivalget med å male figurativt i barokkstil.

I begynnelsen malte Nerdrum malerier med sosialrealistiske motiver. Som eksempler på dette viste Martinsen til kjente verk som Mordet på Andreas Baader (1977–1978), Arrestasjon (1975–1976), og Trygd (1973). Men så skjedde det noe. Nerdrum endret stil, og eksempler på dette er verk som Morgengry (1989), Nattevakten (1986–1988), Vannvaktene (1985), og Skumring (1981). Disse kunstverkene preges av store, åpne, golde, postapokalyptiske landskaper. I en pause spurte jeg Martinsen om han kunne si noe nærmere om hva som var årsaken til denne endringen. Han kunne ikke si noe sikkert om årsaken til dette, men at det kan skyldes en endring i Nerdrums «sense of life», som så har kommet til uttrykk i hans kunst. I The Romantic Manifesto (1969) definerer Ayn Rand «sense of life» slik:

«A sense of life is a pre-conceptual equivalent of metaphysics, an emotional, subconsciously integrated appraisal of man and of existence. It sets the nature of a man’s emotional responses and the essence of his character.»

Om kunst, noen definisjoner, mm.

Det finnes fem kunstarter:

  • Litteratur
  • Bildende kunst
  • Dans
  • Musikk
  • Arkitektur

Ifølge Martinsen er denne listen uttømmende; det finnes ingen flere kunstarter enn dette. Dersom det skulle komme noen nye uttrykk for kunst i fremtiden, vil det være en kombinasjon av noen av disse kunstartene. F.eks. er film en kombinasjon av litteratur, bildende kunst, og musikk. Martinsen var kort innom spørsmålet om fotografi kan være kunst. Ifølge personer som Ayn Rand, Susan Sontag, og Roger Scruton er fotografi ikke kunst, men Martinsen er uenig i dette; han mener at fotografi kan være kunst.

Historisk sett var det fortellinger og bilder som ble først brukt, så kom musikk, dans, og arkitektur. Opera er en type verk som forsøker å inkludere alle disse. I dag er det film som er folks hovedkilde til kunst, men ifølge Ray Percival har dataspill potensialet til å overta denne posisjonen i fremtiden.

Man bør skille mellom «fine art» og «decorative art», og skapende kunstnere og utøvende kunstnere. Eksempler på skapende kunstnere er malere, forfattere, musikkskapere, mens eksempler på utøvende kunstnere er skuespillere og musikere. I noen sammenhenger er derfor skapende og utøvende kunstnere avhengig av hverandre, for eksempel er en skuespillforfatter avhengig av skuespillere for å sette kunsten ut i live, mens skuespillerne er avhengig av forfatteren for å ha noe å kunne vise frem.

Martinsen argumenterte for at dersom et verk skal kunne kvalifiseres som kunst, må det oppfylle to kriterier:

  1. Et verk må være av en viss håndverksmessig kvalitet.
  2. Et verk må inneholde en viss idé-rikdom, dvs. at det må på en måte formidle en idé med en viss dybde.

Etter disse kriteriene kan altså ikke amatører lage kunst, og heller ikke teknisk dyktige håndverkere som ikke formidler idéer gjennom sine kreasjoner.

Martinsen viste så til noen definisjoner av kunst av Store norske leksikon (SNL), George Dickie, Dave Davies, Thomas McEvilley, og Ayn Rand. Disse definisjonene er, foruten Rand sin, for brede og klarer ikke å definere kunst på en objektiv og presis måte. Det gjennomgående trekk er at noe er kunst dersom noen sier det er kunst, eller endog at kunst ikke kan defineres. Rand skiller seg her klart ut og definerer kunst som «en selektiv gjenskapelse av virkeligheten i henhold til en kunstners metafysiske verdivurderinger».

Med referanse til SNL poengterte Martinsen at kunst og «art» i vid betydning også kan bety «ferdighet» eller «metode». Noen vil for eksempel si at Lionel Messi er en kunstner på fotballbanen. Et annet eksempel på dette er definisjonen av logikk som «the art of non-contradictory identification».

Kunst er viktig, og Martinsen poengterte dette med at kunst er noe som alle mennesker bruker, og i alle kulturer har kunst hatt en betydelig plass. Årsaken til dette er at alle mennesker har en filosofi, og alle trenger å vedlikeholde denne filosofien. Det er dette som er kunstens funksjon. Eksempelvis skaper en kunstner verker som gir uttrykk for hans filosofi, mens en som bruker kunst liker verker som samsvarer med vedkommendes filosofi. Dette er årsaken til at mennesker liker ulike typer kunst, ettersom alle har forskjellige filosofier og derfor liker forskjellige kunstverker.

Rand sitt syn er altså svært forskjellig fra det sterkt dominerende syn som Oscar Wilde formulerte slik: «All kunst er fullstendig unyttig.»

Immanuel Kant Changed our Heads

I en forelesning publisert på YouTube gjennomgår Nerdrum deler av filosofiene til Immanuel Kant og Georg W. F. Hegel og de effekter de har hatt på kulturen generelt og kunsten spesielt. I sin Kritikk av dømmekraften (1790) mener Kant blant annet at geni er det motsatte av imitasjon, og at et verk skal bedømmes etter innfall og ikke håndverk. Essensielt sett mener Kant at geniet ikke trenger kunnskap, og det gjør heller ikke kritikeren. Hegel, som er påvirket av Kant, mener på sin side at et verk som ikke forholder seg til tidsånden, på tysk Zeitgeist, har ingen verdi. Hegel mener også at ånden i et verk er viktigere enn dets håndverk, og at uansett hvor stygt et verk er har det mer verdi enn naturen.

I kontrast til dette står Aristoteles, som mener at alle kan utvikle seg gjennom gode handlinger, og at den beste kritikeren har egen erfaring med håndverket.

Dette var de poengene fra forelesningen Martinsen gjennomgikk, men hele Nerdrums forelesning kan sees her:

Kunst eller «kunst»

I The Romantic Manifesto skriver Rand følgende om kunstens rolle i forhold til kulturen:

«Art … is the barometer of a culture. It reflects the sum of a society’s deepest philosophical values: not its professed notions and slogans, but its actual view of man and of existence.»

Med dette som bakteppe viste Martinsen til en rekke «kunstverker» som typisk anerkjennes som god kunst i dag: Into the World There Came a Soul Called Ida (1929–1930) av Ivan Albright, Leigh Bowery (Seated) (1990) av Lucian Freud, Crucifixion (Corpus Hypercubus) (1954) av Salvador Dalí, masterstudentenes avgangsutstilling ved Kunsthøgskolen i Oslo (2019), Monogram (1955–1959) av Robert Rauschenberg, Cold Mountain 4 (1991) av Brice Marden, Composition VII (1913) av Wassily Kandinsky, Lectern Sentinel (1961) av David Smith, Zygotic Acceleration, Biogenetic, De-Sublimated Libidinal Model (1995) av Jake Chapman og Dinos Chapman, og Diver (1962–1963) av Jasper Johns.

Som kontrast til dette viste Martinsen til to kunstverker fra en annen tid da andre filosofiske syn dominerte; Pietá (1498–1499) av Michelangelo, og Discobolus (ca. 460–450 f. Kr.) av Myron.

Vermeer

Johannes Vermeer (1632–1675) var en nederlandsk kunstmaler fra Delft i Nederland, hvor han bodde og arbeidet hele sitt liv. Han er i dag anerkjent som en av barokkens fremste kunstnere fra den nederlandske gullalderen, men ifølge Rand er Vermeer tidenes største kunstner. Hun argumenterer for dette synet i The Romantic Manifesto, hvor hun sier følgende om Vermeer:

«The greatest of all artists, Vermeer, devoted his paintings to a single theme: light itself. The guiding principle of his compositions is: the contextual nature of our perception of light (and of color). The physical objects in a Vermeer canvas are chosen and placed in such a way that their combined interrelationships feature, lead to and make possible the painting’s brightest patches of light, sometimes blindingly bright, in a manner which no one has been able to render before or since.

(Compare the radiant austerity of Vermeer’s work to the silliness of the dots-and-dashes Impressionists who allegedly intended to paint pure light. He raised perception to the conceptual level; they attempted to disintegrate perception into sense data.)

One might wish (and I do) that Vermeer had chosen better subjects to express his theme, but to him, apparently, the subjects were only the means to his end. What his style projects is a concretized image of an immense, nonvisual abstraction: the psycho-epistemology of a rational mind. It projects clarity, discipline, confidence, purpose, power—a universe open to man. When one feels, looking at a Vermeer painting: “This is my view of life,” the feeling involves much more than mere visual perception.»

Det er kun 34 kunstverk som vanligvis tilskrives Vermeer. Blant de mest kjente er Pike med perleøredobb (ca. 1665–1667) og Melkepiken (ca. 1657–1661). Noen andre kunstverk er Soldaten og den smilende piken (ca. 1655 – 1660), Astronomen (1668), og Geografen (ca. 1668–1669).

Ikke Vermeer

Martinsen viste til noen utvalgte store og kjente kunstverker som ikke er Vermeer, og som har frihet som tema. Et meget kjent kunstverk i denne sammenhengen er Liberty Leading the People (1830) av Eugène Delacroix, som fremstiller Julirevolusjonen i Frankrike i 1830. Et annet er Washington Crossing the Delaware (1851) av Emanuel Leutze, som på storslått vis fremstiller George Washington og den kontinentale armé som krysser elven Delaware natt til 26. desember 1776 under den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia.

I kontrast til dette viste Martinsen til et annet og nyere kunstverk om Washington, The Prayer at Valley Forge (1975) av Arnold Friberg, som ble laget i forbindelse med USA sitt 200-årsjubileum i 1976. Dette kunstverket fremstiller Washington i et ganske annerledes lys; ikke som en modig, sterk og selvsikker hærfører, men som en troende kristen som bøyer seg for Gud. Dette er enda et eksempel på forfallet i den amerikanske kulturen, et forfall som illustreres ved at religionens innflytelse i kulturen blir sterkere.

Videre viste Martinsen til andre kjente kunstverk som tegn på forfallet i kulturen: Skrik (1893) av Edvard Munch, The Temptation of St. Anthony (1946) og The Persistence of Memory (1931) av Salvador Dalí, og A Sunday on the Island of La Grande Jatte — 1884 (1884–86) av Georges Seurat. Martinsen påpekte at en distinksjon mellom The Persistence of Memory og A Sunday on the Island of La Grande Jatte — 1884 er at førstnevnte har en klar epistemologi, men en uklar metafysikk, mens sistnevnte har en uklar epistemologi, men klar metafysikk.

En konsekvens av at nær sagt hva som helst kan betraktes som kunst, er at det oppstår forvekslinger og misforståelser blant folk om hva som er kunst og hva som ikke er det. Som et eksempel på dette viste Martinsen til da Riksdagen i Berlin ble pakket inn i en hvit duk i 1995 før restaureringen ble påbegynt, noe som tiltrakk millioner av tilskuere. Dette prosjektet, Wrapped Reichstag (1971–1995) av kunstnerparet Christo og Jeanne-Claude, er betraktet som kunst av mange. Dette er dog kun en gimmick som noen synes er morsom, men det er altså ikke kunst.

Dette eksemplifiseres videre i følgende sitat av Henning Tegtmeyer i boken After the Avant-Gardes (2016), redigert av Elizabeth Millán:

«Art … is nothing more than an umbrella title for a number of very different, only loosely connected practices and projects.»

Martinsen kontrasterer dette med et annet utdrag fra The Romantic Manifesto:

«Art is inextricably tied to man’s survival … to that of which his survival depends: to the preservation and survival of his consciousness … Art brings man’s concepts to the perceptual level … and allows him to grasp them directly, as if they were percepts.»

Martinsen viste så til tre andre eksempler på kunstens forfall: Christina’s World (1948) av Andrew Wyeth, Stratford Mill (1820) av John Constable, og Gamle Furutrær (1865) av Lars Hertervig.

Still life

Still life er en malerifremstilling av ubevegelige og hverdagslige gjenstander, som frukt, blomster, drikkeglass, planter, møbler, servise, døde dyr og lignende, typisk med et «stille» tema. Still life er ofte svært virkelighetstro og laget med høy presisjon. Martinsen fremhevet en mulig årsak til fremveksten av denne typen malerier, nemlig at kunsten i lang tid hadde vært dominert av kristendommen, og at det med fremveksten av rasjonelle idéer oppstod et behov for skildring av det nære og hverdagslige fremfor det guddommelige og overnaturlige: Det ble lagt større vekt på objekter som elegant bestikk, fine gardiner og duker, vakkert dekkede bord, smakfulle interiører osv.–ting som ble tillagt større vekt etter at religionens stilling ble svekket og det ble lagt større vekt på livet før døden.

En annen kunstner fra den nederlandske gullalderen, og som spesialiserte seg på still life, er Willem Kalf (1619–1693). Noen av hans kunstverker som Martinsen viste til er Still Life with the Drinking-Horn of the Saint Sebastian Archers’ Guild, Lobster and Glasses (ca. 1653), og Pronk Still Life with Holbein Bowl, Nautilus Cup, Glass Goblet and Fruit Dish (1678). Johann Wolfgang von Goethe skrev i 1797 følgende om Kalfs malerier:

«One must see this picture in order to understand in what sense art is superior to nature and what the spirit of mankind imparts to objects, which it views with creative eyes. For me, at least, there is no question but that should I have the choice of the golden vessels or the picture, I would choose the picture.»

I The Romantic Manifesto sier Rand dette om still life:

«It is a common experience to observe that a particular painting—for example, a still life of apples—makes its subject “more real than it is in reality.” The apples seem brighter and firmer, they seem to possess an almost self-assertive character, a kind of heightened reality which neither their real-life models nor any color photograph can match. Yet if one examines them closely, one sees that no real-life apple ever looked like that. What is it, then, that the artist has done? He has created a visual abstraction.»

Norman Rockwell

Norman Rockwell (1894 – 1978) var en amerikansk maler og illustratør, og verkene hans oppnådde høy popularitet i USA for sine refleksjoner av amerikansk kultur. Noen av hans mange kjente malerier er The Connoisseur (1962), The Lineman (1948), The Runaway (1958), og The Problem We All Live With (1963–1964). Martinsen mener at denne typen malerier ikke er kunst, til dét er de for virkelighetstro og realistiske; de har ikke tilstrekkelig idémessig innhold til å kvalifisere som kunst. Det korrekte er å beskrive dem som illustrasjoner.

Kitsch

Martinsen refererte til SNL sin definisjon av kitsch:

«Kitsch, betegnelse på kunstlignende gjenstander med lav kunstnerisk verdi, gjerne slike som er produsert med tanke på et massemarked. Uttrykket oppstod trolig blant Münchens kunsthandlere på 1800-tallet som betegnelse på billige kunstgjenstander.

Kitsch-gjenstander ansees gjerne å mangle originalitet og oppriktighet, og spille på følelser som sentimentalitet og patos. Det kan omfatte alt fra Mikke Mus-telefoner og plastikkmadonnaer til kopier av Eiffeltårnet og nipshunder i naturlig størrelse, populære malerimotiver har vært sigøynerkvinne, gammel fisker og gråtende barn. I norsk kunstsammenheng har kitsch-begrepet fått en spesiell betydning ettersom Odd Nerdrum i 1990-årene begynte å kalle sin figurative kunst for kitsch og omtale seg selv som kitsch-maler.»

Martinsen viste så til noen typiske kitsch-eksempler fra SNL sin artikkel om kitsch, for så å vise til et annet sitat om kitsch:

«The current Renoir aversion, more than reflecting the actual goodness or badness of his art, reflects shifting cultural politics, a change in American art theory and practice, and a change in our attitude towards pleasure in art. Pleasure, once celebrated, now sets off alarm bells. It must mean kitsch, or misogyny, or bourgeois blandness, or, even worse, that we are not serious viewers of art.»

Martinsen krediterte dette sitatet til den amerikanske kunstkritikeren Peter Schjeldahl, men dette er egentlig et sitat fra kunsthistorikeren Martha Lucy i en artikkel av Schjeldahl.

Romanticism

Martinsen viste så til noen kjente kunstverker i den romantiske tradisjonen, som Wanderer above the Sea of Fog (c. 1818), Winter Landscape with Church (1811), og Two Men Contemplating the Moon (1819–1820) av Caspar David Friedrich, og Langt, langt borte så han noe lyse og glitre (1900) av Theodor Kittelsen.

Martinsen viste så til to sitater av henholdsvis Tore Bøckmann og Ayn Rand:

«The romantic school of art … is concerned—in the words of Aristotle—not with things as they are, but with things as they might be and ought to be. In her esthetic writings, Ayn Rand elaborated on this idea relative to her own field, the novel. But she said little about how it applies to the visual arts; and, when asked, she commented, «I wouldn’t claim that the classifications I’ve defined for literature hold for the other realms of art. Someone would have to establish that».

«Romantic art … deals, not with the random trivia of the day, but with the timeless, fundamental, universal problems and values of human existence». And at its highest development, the concern of romantic literature «is not merely with values, but specifically with moral values and with the power of moral values in shaping human character». Friedrich held similar views in regard to painting. «To many it is incomprehensible that art has to emerge from a person’s inner being», he wrote, «that it has to do with one’s morality, one’s religion». But so it does. «You should trade only in what you recognize to be true and beautiful, noble and good in your soul». [Uthevet av Martinsen.] And indeed, Friedrich’s paintings typically deal (from his own perspective) with man’s noblest, most exalted moral values and abstractions. (Tore Bøckmann, publisert i The Objective Standard.)

«That which is not worth contemplating in life is not worth re-creating in art.» (Rand, The Romantic Manifesto.)

Noen bygninger

Martinsen innledet delen om arkitektur med et sitat fra Manifesto of the Staatliches Bauhaus (1919) av Walter Gropius:

«The ultimate goal of all art is the building! The ornamentation of the building was once the main purpose of the visual arts, and they were considered indispensable parts of the great building.»

Martinsen viste også til Wikipedias definisjon på kunstmanifester:

«An art manifesto is a public declaration of the intentions, motives, or views of an artist or artistic movement. Manifestos are a standard feature of the various movements in the modernist avant-garde and are still written today.» Rand hadde derfor en bred tradisjon å bygge på da hun gav sin bok om estetikk tittelen The Romantic Manifesto.

Med dette som bakteppe viste Martinsen til en rekke eksempler på bygninger og henvisning til at det også står dårlig til med arkitekturen. Martinsen viste til Peter B. Lewis Building i Cleveland, Ohio, innsiden av Dansk Jødisk Museum i København, Museum of Pop Culture i Seattle, Washington, innsiden av klosterkirken Saint-Denis i Frankrike, Casa Milà i Barcelona, og New York County Family Courthouse i Manhattan, New York City (før ombyggingen i 2006). Martinsen viste også til noen eksempler på bygninger hvis arkitekturer som er mer i henhold til rasjonelle ideer, deriblant Taj Mahal i India og J. G. Melson House i Melson City i Iowa.

Som avsluttende ord om romantikken viste Martinsen til to utdrag fra The Romantic Manifesto:

«The major source and demonstration of moral values available to a child is Romantic art (particularly Romantic literature). What Romantic art offers him is not moral rules, not an explicit didactic message, but the image of a moral person—i.e., the concretized abstraction of a moral ideal. It offers a concrete, directly perceivable answer to the very abstract question which a child senses, but cannot yet conceptualize: What kind of person is moral and what kind of life does he lead?»

«Romantic art is the fuel and the spark plug of a man’s soul; its task is to set a soul on fire and never let it go out. The task of providing that fire with a motor and a direction belongs to philosophy.»

Kunstens viktighet

Kunst er av avgjørende betydning for menneskelig eksistens og det å leve som menneske, noe som Martinsen antydet ovenfor med kunstens rolle og posisjon i alle kulturer til alle tider. I noen situasjoner kommer dette svært tydelig frem, noe Rand selv har berettet om. Hun fikk penger av foreldrene sine til trikken, men valgte heller å gå og spare pengene, og valgte heller bruke pengene på teater- og operabilletter. Martinsen siterte et utdrag fra Essays on Ayn Rand’s We the Living (2004), redigert av Robert Mayhew med bidragsytere:

«[T]he whole spectacle of that sort of glamourous … existence … were marvelous. And to see that after coming in from a Soviet reality, that was worse than anything … Then I discovered operettas … That was my first great art passion. That really saved my life.»

Dette er ikke vanskelig å forstå når man vet hvordan forholdene i Sovjetunionen var på denne tiden. Operaforestillingene var et vindu for Rand som viste at et bedre liv er mulig, hvilket også er en essensiell del av romantisk kunst.

Martinsen viste også til et sitat av Primo Levi, en kjent italiensk kjemiker, forfatter, og overlevende fra Auschwitz:

«Art was useful to me … It served me well and perhaps it saved me … In the Death Camps, lines from Dante had great value. They made it possible for me to re-establish a link with the past, saving it from oblivion and reinforcing my identity. They convinced me that my mind had not ceased to function … They granted me a respite…»

Immanuel Kants siste dager

Immanuel Kants siste dager er et skuespill skrevet av Odd Nerdrum, som portretterer Kant som på sine eldre dager møter sin egen filosofi i døren. Han har blitt gammel, feig og skrøpelig, han ser ned på håndverk og talent, og et helt liv viet til sin virkelighetsfjerne filosofi har medført at han selv fremstår nærmest som en abstraksjon av et menneske, og han blir da også hjemsøkt av fremtiden av Vermeer-forfalskeren Han van Meegeren sitt fremtidsspøkelse.

Van Meegeren

Han van Meegeren (1889–1947) var en nederlandsk maler, og er mest kjent for å ha laget Vermeer-forfalskninger. Han startet sitt kunstnervirke på et mer vanlig vis, og av hans tidlige verk er kanskje The Deer (1921) mest kjent. Men hans verker ble i stor grad oversett og nedvurdert av samtidens kunstkritikere. Dette ergret van Meegeren stort, og han bestemte seg for å virkelig vise hva han var god for. Han valgte seg derfor ut en virkelig stor kunstner, nemlig Vermeer, for å kopiere hans stil og fremstille nye malerier som gamle originaler. Det van Meegeren altså gjorde var å lage nye malerier som skulle se ut som om de var laget av Vermeer.

Van Meegeren lyktes i å forfalske Vermeer. Han klarte å lure kunsteksperter til å tro at han var i besittelse av Vermeer-originaler, og han laget malerier som han solgte som Vermeer-originaler til flere folk, deriblant Hermann Göring. Forfalskningene hans var så gode at de ikke ble avslørt før van Meegeren selv tilstod etter den andre verdenskrigens slutt, i forbindelse med en rettssak hvor han var tiltalt for å ha solgt nettopp et Vermeer-maleri til nazistene. Blant maleriene han fremstilte som Vermeer-originaler, men som altså var malt av van Meegeren, er The Supper at Emmaus (1937), Woman Reading (1935–1936), The Last Supper I (1938–1939), og Christ with the Woman Taken in Adultery (1942). Noen av disse maleriene, samt en liste over alle kjente forfalskninger av van Meegeren, kan sees her.

Grunnen til at Martinsen snakket om van Meegeren var som nevnt ovenfor at han dukker opp i Nerdrums skuespill Immanuel Kants siste dager, og man får lite ute av skuespillet dersom man ikke vet hvem van Meegeren er.

PS

Etter kåseriet ble det åpnet for spørsmål fra tilhørerne. Undertegnede spurte Martinsen om hva det er som har gjort Nerdrum så kjent og populær, tatt i betraktning av at han maler figurativt mens det står såpass dårlig til med kunsten som det gjør. Martinsens svarte dette med å sammenligne med mainstreampressen og alternative presseaktører som Resett og Document, dvs. aktører som deler det grunnleggende synet, men som har litt forskjellig vinkling på ting. Med dette peker han på at selv om Nerdrum maler figurativt, og er en svært dyktig maler som behersker håndverket like godt som noen annen maler i historien, så er hans motiver og emner ikke av en type som vil appellere til de som foretrekker «romantic realism».

PPS

Etter dette medlemsmøtet har FSO avholdt ytterligere flere medlemsmøter som har omhandlet estetikk. Disse foredragene har hatt Objektivismen som utgangspunkt, og den interesserte kan lytte til disse som supplement til Martinsens kåseri.

Den 14. april 2020 avholdt FSO et medlemsmøte der man lyttet til foredraget «Music in Stone: Architecture and Sense of Life» av Barry Wood. Foredraget kan sees her:

Den 20. mai 2020 avholdt FSO et medlemsmøte der man lyttet til foredraget «The Esthetic Vacuum of Our Age» av Ayn Rand. Foredraget kan sees her: