Objektivismen vs. filosofi

Den 5. mai 2022 avholdt Foreningen for Studium av Objektivismen (FSO) et medlemsmøte der Vegard Martinsen kåserte om Objektivismen vs. etablert, mainstream akademisk filosofi. I invitasjonen til FSOs medlemmer stod det at «Vegard Martinsen vil kåsere om enkelte typer kritikk rettet mot Ayn Rand og Objektivismen fra mainstream akademikere. Han vil kommentere visse viktige filosofiske spørsmål både ut i fra et Objektivistisk utgangspunkt og ut i fra et mainstream filosofisk utgangspunkt. Han vil også kontrastere Ayn Rand med hennes filosofiske motpol, en filosof som nyter stor respekt, har liten innflydelse, og kan sies å være et negativt speilbilde av Rand.» 

Under innledningen presiserte Martinsen at dette kåseriet handler om Objektivismen versus filosofi slik den praktiseres i akademia i dag.

Kritiske sitater

Martinsen fikk idéen til dette kåseriet etter å ha kommet over noen sitater fra noen akademiske filosofer som uttalte seg om Ayn Rand og Objektivismen. Kritiske uttalelser om Rand og Objektivismen er svært vanlig, men etterhvert som Martinsen kom over flere sitater og boken False Wisdom: The principles and practice of pseudo-philosophy (2021) av Gary H. Merrill, som har en doktorgrad i filosofi fra University of Rochester, fikk han altså idéen om å lage et kåseri om dette temaet. Martinsen gjorde tilhørerne oppmerksomme på at de første sitatene er uten kilder, ettersom han på det tidspunktet ikke visste at han kom til å få bruk for dem, men dette er sitater som gir uttrykk for syn som åpenbart er svært vanlige blant dagens filosofiske akademikere, og er således ikke kontroversielle. Sitatene er opprinnelig skrevet på engelsk, men Martinsen gjengir noen av dem på norsk.

False Wisdom skiller ikke mellom usann og sann filosofi, men mellom filosofi og pseudofilosofi. En pseudofilosof er en person som utgir seg for å være en filosof, men som egentlig ikke er det. I boken går Merrill gjennom en del punkter som han anvender på tre forskjellige filosofer: Mary Silva, Keith Raniere, og Ayn Rand. Før Martinsen gikk videre med disse sitatene, fortalte han en historie.

Historien handler om en turgåer og et ekorn. Turgåeren går tur i skogen, og så ser han så vidt snurten av et ekorn som gjemmer seg bak et tre. Turgåeren vil se ekornet bedre, så han går rundt treet, men ekornet vil ikke bli sett, så etter hvert som turgåeren går rundt treet flytter ekornet på seg slik at ekornet hele tiden er på baksiden av treet sett fra turgåerens perspektiv. Til slutt har turgåeren gått rundt hele treet uten å ha sett ekornet. Har turgåeren da gått rundt ekornet, eller ikke? 

Utfra dette spørsmålet danner det seg tre skoler. Den ene skolen sier at hvis det å gå rundt betyr at man er foran, ved siden, bak, på den andre siden, og foran igjen, så har turgåeren i denne historien ikke gått rundt ekornet, fordi han da hele tiden er foran ekornet. Den andre skolen sier at hvis det å gå rundt betyr at man har vært nordenfor, østenfor, sønnenfor, og vestenfor, da har turgåeren etter denne definisjonen gått rundt ekornet. Den tredje skolen sier at man ikke skal presisere dette, man skal bare vite: Har turgåeren gått rundt eller har han ikke gått rundt?

Poenget til Martinsen med dette er at dette problemet løses hvis man presiserer problemstillingen. Men så er det noen som ikke vil presisere, og da forblir problemet stående uavklart. Det å ikke ville presisere er noe man opplever hele tiden nå for tiden, for eksempel om man ser på ord som brukes i den alminnelige debatt. Hva betyr egentlig ord som «radikalisering», «ekstremisme», og «demokrati»? Dette kan man finne ut av dersom man presiserer. Et annet eksempel er «rasisme»: Er man rasist hvis man kritiserer islam? Er man rasist hvis man er kritisk til innvandring? Poenget er at man i mange tilfeller må presisere det man mener, da vil man løse en del problemer. Martinsen gikk så videre til sitatene nevnt innledningsvis:

«Objektivismen er det som en som ikke kjenner til filosofi tror filosofi er.» (Ingen kilde.)

«Leonard Peikoff har studert filosofi, men det er ingenting i Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand [1991, Leonard Peikoff] som tyder på at han husker noe fra sine filosofi-studier.» (Uttalt av en akademiker, men ingen konkret kilde.)

«Ayn Rand is an influential but amateurish philosophizer – I cannot call her a philosopher.» 

Dette er uttalt av Hilary Putnam (1926 – 2016), som var professor i filosofi ved Harvard og er en kjent og respektert akademiker. En philosophizer er en person som skriver om filosofiske temaer uten å være filosof. Putnam anerkjenner altså at Rand har innflytelse, men sier at hun ikke er en filosof og er amatøraktig. Nedenfor følger to sitater fra side 115 i The Collapse of the Fact/Value Dichotomy and Other Essays (2002) av Putnam:

«Ayn Rand’s capitalist heroes manipulated people all the time (even if she did not consider it manipulation) via their control of capital, for example.»

Ifølge Putnam er altså det at en ærlig og redelig forretningsmann som skaper verdier og selger det han produserer, å manipulere folk.

«Habermas certainly believes that one must act so as to treat the other always as an end, and not as a mere means. This is what the rational egoist violates (Ayn Rand’s rejection of altruism is precisely a rejection of this formulation of the categorical imperative).»

Martinsen har undersøkt noen definisjoner av «manipulere»:

Store norske leksikon (SNL): « … å forandre noe på en utspekulert måte for at noe skal tjene ens egne hensikter.»

Ledernytt: «Den som manipulerer, ønsker å oppnå en egoistisk fordel på bekostning av andre.»

NRK: «Manipulasjon er en bevisst falsk/usaklig presentasjon som på en skjult måte og med hensikt, får andre til å gjøre noe fordelaktig for manipulator, som de ikke er klar over at de ellers ville gjøre. Manipulasjon er fordekt egoisme. Manipulator bruker andre som et redskap for å oppnå noe for seg selv uten å være opptatt av hvor belastende det er for andre som blir brukt. Personen som blir brukt er ikke klar over at det er det som skjer.»

Det Norske Akademis Ordbok (NAOB): «Forandre på en kunstig, utspekulert måte for at du skal tjene egne hensikter.» 

The Free Dictionary: «Tildekket påvirke andre.»

Etter Martinsens syn involverer «manipulere» et element av lureri, og slikt er det så klart ikke når man skaper verdier og selger det man produserer. Martinsen påpeker igjen at det er viktig at man presiserer hva ord betyr for å få en forståelse for hva det er man snakker om. 

For omkring 20 år siden hadde Martinsen en debatt med idéhistoriker Gunnar Schrøder Kristiansen, som skrev i et innlegg til Martinsen:

«Sann filosofi – hva er det??? Poenget med filosofi er jo nettopp å stille spørsmål, ikke å hevde at man har sannheten (Sokrates).»

Filosofi er et fag som oppstod i antikkens Hellas for omkring 2400 år siden, og da stilte man en del spørsmål. Om man hevder at man har funnet svar på noen av disse spørsmålene, da har man ifølge Kristiansen forlatt filosofien. Ifølge Kristiansen handler filosofien bare om å stille spørsmål, ikke om å finne svar. Videre følger flere sitater fra Kristiansen:

«Det er vel ikke noe poeng å være objektivist helt alene, eller sammen med noen få.»

«… Eller er objektivismen bare en personlig greie som skal tilfredsstille ens egen indre sjelefred. Dette smaker mer og mer av religion og mindre og mindre av ideologi og praktisk handling. Jeg kan ikke se noen poeng i det å være objektivist helt alene.»

Dette er altså fra en debatt mellom Martinsen og Kristiansen. Kristiansen skrev en stor artikkel om Ayn Rand i Samtiden, og Martinsen skrev et svar til denne artikkelen som ikke ble tatt inn av redaksjonen, men som ble publisert på FSOs nettsider. Dette var før diskusjonsforaenes tid, og påfølgende debatt ble ført på en e-postliste. Kristiansen og Martinsen svarte på hverandres innlegg på den e-postlisten, som endte med at Kristiansen sa at han ikke hadde tid til å fortsette debatten.

Hva er filosofi?

For å finne ut mer om hva filosofi er, googlet Martinsen seg frem til dette. Han presiserte at han kun valgte de første resultatene som dukket opp. Her fra et spørsmål som ble stilt på diskusjonsforumet StackExchange

«What are some examples of solved philosophical problems? 

Are there any examples of philosophical problems that have been solved? How can we know a proposed solution to a philosophical problem is correct?

Examples of «philosophical problems»: 

  • If a tree falls in a forest, and there’s no one around, does it make a sound? (ans: we can dissolve this question by drilling down into what you mean by «sound». Alfred may think sound is the compressed airwaves that emanate from the tree, and Shirley may think that sound is the neural state when a human brain processes certain electrical signals). 
  • Do we have free will?
  • What is the right ethical system? (meta-ethics)
  • In a vacuum, should you push a man onto train tracks to save 5 people?
  • What is the right decision theory?»

Ifølge Martinsen er dette typiske spørsmål som akademisk filosofi omhandler. Et annet søkeresultat som dukket opp, var denne artikkelen fra Gizmodo:

«8 Great Philosophical Questions That We’ll Never Solve»

  1. Why is there something rather than nothing?
  2. Is our universe real?
  3. Do we have free will?
  4. Does God exist?
  5. Is there life after death?
  6. Can you really experience anything objectively?
  7. What is the best moral system?
    (Essentially, we’ll never truly be able to distinguish between «right» and «wrong» actions.) 
  8. What are numbers?

Ifølge artikkelens overskrift er dette spørsmål som vi aldri vil få svar på, men her er Martinsens svar på disse spørsmålene:

  1. Vi får aldri svar på hvorfor universet eksisterer. Dette er ifølge Martinsen helt sikkert.
  2. Martinsen presiserte at dette spørsmålet egentlig handler om hvorvidt universet er det fundamentale, altså om det vi opplever er det fundamentalt virkelige, eller om det ligger noe «annet» bakom, slik som platonske former eller lignende. Martinsens svar på dette er Ja, at universet er reelt og at det ikke ligger noe «annet» bakom.
  3. Ja, vi har fri vilje.
  4. Nei, Gud finnes ikke.
  5. Nei, det er ikke noe liv etter døden.
  6. Martinsen presiserte at når man observerer noe direkte med sansene, så er det hverken objektivt eller subjektivt, det man observerer bare er. Det er vurderinger som er objektive eller subjektive; hvis man foretar en vurdering som er tro mot objektet, da er man objektiv.
  7. Det beste moralske systemet er rasjonell egoisme.
  8. Tall er abstraksjoner på samme nivå som andre abstraksjoner, altså begreper.

Et annet søkeresultat dukket opp fra UOPblog, bloggen til Oxford University Press:

«5 great unsolved philosophical questions 

  1. Do we really have free will?
  2. Can we know anything at all?
  3. Who am “I”?
  4. What is death?
  5. What would “global justice” look like?»

Martinsens svar på disse spørsmålene er følgende:

  1. Ja, vi har fri vilje.
  2. Ja, vi kan vite noe.
  3. Martinsen presiserte dette spørsmålet til «hva er en persons identitet?» Hans svar til dette er at man er en levende kropp som har et sanseapparat som kan oppfatte ting, og som har en bevissthet som kan danne prinsipper, verdier, og ha erfaringer.
  4. Døden er opphør av liv.
  5. Martinsen hadde ikke noe svar på hva «global rettferdighet» er, men antydet at det er merkelig å omtale et slikt spørsmål som et primært filosofisk spørsmål.

Martinsen gikk så inn på noen definisjoner av filosofi:

SNL: «Filosofi betyr egentlig kjærlighet til visdom. Betegnelsen stammer fra antikkens greske filosofer og omfattet opprinnelig ethvert forsøk på å forstå og forklare verden eller naturen og dens prosesser samt å utlede og begrunne forskrifter for livsførsel.»

Wikipedia: «Filosofi, fra gresk philosophia (tavle), «kjærlighet til visdom», er et intellektuelt fag som kritisk stiller de mest grunnleggende spørsmål: «Finnes det en virkelighet utenfor mine tanker?», «Hva er kunnskap?», «Hva er sannhet?», «Hva gjør en handling verdifull?», «Har mennesker og dyr verdi, og er de i så fall like eller ulike?», «Hva er tid?», «Hvem er jeg?» og lignende spørsmål. Filosofi er knyttet til spørsmål om eksistensen, kunnskap, verdier, fornuft og språk, og skiller seg fra andre måter å adressere slike problemer ved kritisk og systematisk tilnærming som bygger på rasjonelle argumenter.»

Ayn Rand, fra Return of the Primitive: The Anti-Industrial Revolution (1999, opprinnelig publisert under tittelen The New Left: The Anti-Industrial Revolution i 1971): «Philosophy is the science that studies the fundamental aspects of the nature of existence. The task of philosophy is to provide man with a comprehensive view of life. This view serves as a base, a frame of reference, for all his actions, mental or physical, psychological or existential. This view tells him the nature of the universe with which he has to deal (metaphysics); the means by which he is to deal with it, i.e., the means of acquiring knowledge (epistemology); the standards by which he is to choose his goals and values, in regard to his own life and character (ethics)—and in regard to society (politics); the means of concretizing this view is given to him by esthetics.»

Vegard Martinsen: «Filosofi er den videnskap i hvilken man studerer fundamentale egenskaper ved virkeligheten, ved mennesket, ved menneskets forhold til virkeligheten, og hvor man gir råd om hvordan mennesker bør leve.»

Virkelige filosofiske spørsmål

Martinsen viste til eksempler på det han mener er virkelige filosofiske spørsmål:

  1. Er det mange veier til abstrakt kunnskap?
  2. Hva er goder?
  3. Er velstand et gode?
  4. Hvordan bør man leve – hva er den riktige etikken? Hvordan bør samfunn organiseres?
  5. Hva er kunst?

Ifølge Martinsen er dette spørsmål som alle bør ha tenkt gjennom og ha en mening om, og disse spørsmålene bør man begynne å tenke gjennom når man begynner å nærme seg voksen alder, altså fra man er rundt 15–20 år gammel. Martinsen kommenterte spørsmålene og gav noen svar:

  1. En ting er fornuften – men hva med tro, åpenbaringer, og intuisjon?
  2. Hva er det som er bra og hva bør man oppnå? Er narkotika, fyll, og spetakkel bra?
  3. Mange i dag mener at materiell velstand ikke er bra, og eksempler på disse er miljøbevegelsen og de religiøse.
  4. Samfunn bør organiseres slik at individer har frihet, slik at rettigheter respekteres.
  5. Kunsten oppsummerer filosofi, og man trenger kunst for å holde sitt filosofiske syn ved like.

Videre finnes det mer avanserte filosofiske spørsmål:

  • Metafysikk – identitet, årsakslov, fri vilje
  • Sansenes pålitelighet
  • Begrepsteori, induksjon
  • Metaetikk

Slike spørsmål finner man svar på i filosofien. Martinsen refererte til Rands inndeling i filosofi for Hank Rearden og filosofi for Ragnar Danneskjöld i Atlas Shrugged. Filosofi for Hank Rearden er filosofi som vanlige folk bør kjenne til, mens filosofi for Ragnar Danneskjöld er mer avansert ettersom han er filosof; Ragnar Danneskjöld vil ha mer ut av filosofien enn det en vanlig person som ikke er spesielt interessert i filosofi bør ha satt seg inn i.

Martinsen vil derfor si at det Objektivismen sier er klart innenfor filosofien: den tar opp viktige spørsmål ved mennesket og menneskets forhold til virkeligheten, og gir råd om hvordan man bør leve. Man kan si at Rand på enkelte punkter ikke går dypt, men det er noe annet enn å si at Objektivismen ikke er filosofi.

Merrills «opplysende problemer»

Martinsen gikk videre med False Wisdom, der Merrill går gjennom noe han mener er «opplysende problemer», ting som man ifølge Merrill bør kjenne til hvis man skal være ordentlig interessert i filosofi og ha en forståelse for hva filosofi handler om. Martinsen gikk gjennom disse problemene:

  • Zenons paradokser
  • Thesevs’ skip
  • Stenens paradoks

Ett av Zenons paradokser går ut på at det er umulig å bevege seg fra ett punkt til et annet punkt. Hvordan det kan ha seg at dette er umulig, kommer av at for å gå fra A til B, må man først gå halvveis. Når man har gått halve veien fra A til B, må man gå halvveis av den gjenværende veien, og så halvveis av den gjenværende veien igjen, osv. Slik kan man fortsette å dele opp i det uendelige. Det er umulig, og derfor mener Zenon at det vi ser når en person beveger seg fra A til B er en innbilning, fordi han med dette argumentet har vist at bevegelse er umulig. 

Da Martinsen først hørte om dette paradokset, som var mens han gikk på gymnaset, trodde han det var et eksempel på at man kan resonnere feil dersom man ikke sjekker og kontrollerer med virkeligheten, men Zenon mente virkelig at det er umulig å gå fra punkt A til punkt B, og at dersom man tror at man kan gå fra A til B, så er det kun ren innbilning. Det er to Zenon i antikkens Hellas: Zenon fra Kition, stoisismens grunnlegger; og Zenon fra Elea, som dette paradokset har sin opprinnelse fra. Zenon fra Elea var elev av Parmenides, en av de tidligste førsokratiske filosofene, og Parmenides mente at verden er helt statisk og at det ikke er noen bevegelse. Zenon forsøkte altså å bevise det Parmenides sa, ved bruk av paradokset ovenfor i tillegg til to andre paradokser.

Det andre av Zenons paradokser går ut på at man forestiller seg et løp mellom Akilles og en skilpadde. Dersom Akilles starter et stykke bak skilpadden, vil da Akilles aldri klare å ta igjen skilpadden, selv om Akilles løper fortere enn skilpadden. Argumentet er, ifølge Zenon, at når Akilles har løpt frem til det punktet der skilpadden startet løpet, så har skilpadden beveget seg fremover til et nytt punkt. Når Akilles så kommer frem til det neste punktet, har skilpadden igjen beveget seg fremover, osv., slik at Akilles da aldri vil klare å ta igjen skilpadden, fordi skilpadden hele tiden har kommet frem til et nytt punkt. 

Det tredje av Zenons paradokser går ut på at dersom man skyter en pil opp i luften, slik at den beveger seg i en parabelbane, så sier Zenon at den ikke gjør det. Argumentet til Zenon her er at dersom man tenker seg et tidsintervall som ikke har noen utstrekning, så vil det i dette øyeblikket ikke være noen bevegelse, og hele banen til pilen er satt sammen av slike tidsintervaller uten utstrekning. Derfor sier Zenon at når vi ser pilen bevege seg, så er det kun innbilning. Martinsen påpekte at feilen i dette resonnementet er at det ikke finnes noe tidsintervall som ikke har noen utstrekning.

Martinsen fortalte en historie om en mann som for mange år siden utfordret FSO og utlovet en belønning til den som kunne bevise at bevegelse er mulig. Martinsen sa da til vedkommende at han kunne skrive ut sjekken med pålydende, sende den til ham i posten, og når vedkommende kan se på sin kontoutskrift at beløpet er trukket fra hans bankkonto, så er det et bevis på at sjekken har beveget seg fra ham til Martinsen. Martinsen fikk da som svar at han ikke hadde skjønt poenget.

Det både Zenons paradokser og Martinsens historie viser, er at utgangspunktet for all kunnskap er det vi observerer i virkeligheten, og dersom man kommer inn på tanker slik som at bevegelse er umulig, så bør man sjekke om man har kontakt med virkeligheten.

Det neste av de «opplysende problemene» som Merrill gjennomgår i False Wisdom, er Thesevs’ skip. Dette går ut på at Thesevs har et treskip som er bygget av planker, og nå og da må en planke byttes ut med en ny planke for vedlikehold. Man kan da tenke seg at etter en lang tid er alle plankene som skipet er bygget av byttet ut med nye planker. Spørsmålet er da: Er det da samme skip? La oss også si at noen har tatt vare på alle de gamle plankene og bygget et nytt skip av dem – hvilket av disse skipene er da Thesevs’ skip?

En mer moderne variant av dette problemet er at man kan tenke seg et fotballag, og etter hvert blir én og én spiller byttet ut med nye spillere, helt til ingen av de opprinnelige spillerne er på laget lenger. Er det da samme lag som da utskiftningsprosessen begynte? Og la oss si at alle de opprinnelige spillerne på laget danner et nytt fotballag – hvilket av lagene er det opprinnelige laget da?

Martinsen argumenterte for at feilen som begås i denne problemstillingen er at man sier at noe enten er det samme eller så er det helt forskjellig. Det Martinsen sier man må gjøre er å presisere hva det er som menes med «det samme», og hvis man sier at det er mitt skip som jeg vedlikeholder, jeg skifter ut deler når det er nødvendig, skipet pleier å seile de og de rutene på havet osv., da vil Martinsen si at det er hans skip selv om han har byttet ut alle delene. 

Det tredje og siste av Merrills «opplysende problemer» som Martinsen gjennomgikk er stenens paradoks, som stiller spørsmålet om Gud kan skape en sten som er så tung at han ikke klarer å løfte den. Alt Martinsen hadde å si til dette var at dersom man begynner med fri fantasi og oppspinn, slik som Guds eksistens, så kan man få til hva som helst. En slik problemstilling er helt irrelevant, og at det ikke er noe poeng å si noe mer om det. 

Martinsen mener at disse tre problemene ikke er problemer i det hele tatt, men som ifølge Merrill altså er «opplysende problemer».

Objektivismen versus mainstream

Martinsen viste så til noen diagrammer som viser forholdet mellom filosofi, Objektivismen, og akademikeres syn på forholdet mellom disse.

Slik mange akademikere ser forholdet mellom Objektivismen og filosofi.
Slik noen akademikere ser forholdet mellom Objektivismen og filosofi.
Slik akademikere burde se forholdet mellom Objektivismen og filosofi.

Hva er Objektivismen?

Martinsen oppsummerte filosofien med punktene nedenfor:

  • Virkeligheten eksisterer uavhengig av noens bevissthet
  • Sansene gir pålitelig informasjon
  • Fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap
  • Man bør være rasjonell egoist
  • Rasjonell egoisme er eneste vei til et lykkelig liv
  • Det er galt å initiere tvang
  • Kun kapitalisme kan gi samfunn preget av fred, harmoni og velstand
  • Kunstverk oppsummerer filosofi

Ifølge Martinsen er Objektivismen en tankeretning som inneholder prinsipper, verdier, og teorier om virkelighetens og menneskets natur, om hvordan man danner kunnskap, om hvordan man bør handle, om hvordan man bør organisere samfunn, og om hvordan forstå kunst og hva som er kunstens rolle.

Man kan diskutere om hvor godt begrunnet dette er i det Ayn Rand har skrevet, men det er alltid slik at man kan si mer og alltid gå dypere og mer grundig inn på ting. Likevel mener en del akademikere at dette ikke er filosofi, noe Martinsen mener er uholdbart.

Martinsen viste til Rands egen oppsummering av Objektivismen:

«My morality, the morality of reason, is contained in a single axiom: existence exists—and in a single choice: to live. [Dette er uthevet av Martinsen, og han understreket at dette er et veldig viktig poeng.] The rest proceeds from these. To live, man must hold three things as the ruling values of his life: Reason—Purpose—Self-esteem. Reason, as his only tool of knowledge—Purpose, as his choice of the happiness which that tool must proceed to achieve—Self-esteem, as his inviolate certainty that his mind is competent to think and his person is worthy of happiness, which means: worthy of living. These three values imply and require all of man’s virtues…

My philosophy, in essence, is the concept of man as a heroic being, with his own happiness as the moral purpose of his life, with productive achievement as his noblest activity, and reason as his only absolute.»

Man må skille mellom to betydninger av «filosofi»: «Filosofi» kan brukes om faget filosofi slik det er definert ovenfor, og det kan også brukes om et sett med standpunkter en person har innen det som faget filosofi diskuterer og vurderer. For eksempel: Faget filosofi vurderer ulike erkjennelsesmetoder (fornuft, følelser, intuisjon, åpenbaringer) opp mot hverandre, mens en person kan si at «min filosofi innebærer at det kun er fornuften som er en gyldig metode for å oppnå abstrakt kunnskap». Denne personen vil da ha et syn på hva som er riktig filosofi.

Sann filosofi?

Kan man si at alt det Objektivismen sier er sant? Martinsen gjennomgikk den punktvise oppsummeringen av Objektivismen og kommenterte hvert punkt:

Virkeligheten eksisterer uavhengig av noens bevissthet

Ifølge Martinsen er dette sant, men dette er ikke mulig å bevise. For å kunne bevise noe må man begynne med noe annet enn det man har, og for å kunne bevise eksistens må man begynne med ikke-eksistens, noe som er umulig. Derfor må man ta virkelighetens eksistens som aksiomatisk.

Sansene gir pålitelig informasjon

Dette er ifølge Martinsen også sant, og dette kan begrunnes, men det er vanskelig å bevise.

Fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap

Martinsen sier at dette er sant, men vanskelig å begrunne. Det som kan bevises er at det er umulig å skille «kunnskap» oppnådd via andre metoder enn fornuften fra det som kommer fra ren fantasi, oppspinn, og ønsketenkning.

Man bør være rasjonell egoist

Martinsen sier det er opp til valget du selv foretar, og at det er problematisk å kunne fastslå om dette er sant eller ikke.

Dette prinsippet er en konsekvens av å ha menneskets liv som standard for verdi, og dette er noe man må velge. Rand sier at Objektivismen følger av «a single choice: to live». Virkeligheten eksisterer, og man bør velge å akseptere dette. Man må velge å leve, og gjør man det følger Objektivismen som en implikasjon av dette valget.

Rasjonell egoisme er eneste vei til et lykkelig liv

Dette er sant, ifølge Martinsen.

Det er galt å initiere tvang

Å initiere tvang er ødeleggende både for den som blir rammet og for den som utfører tvangen. Dette er galt dersom målet er å leve et godt og lykkelig liv.

Kun kapitalisme kan gi samfunn preget av fred, harmoni og velstand

Martinsen mener at dette er begrunnet i sosialøkonomien.

Kunstverk oppsummerer filosofi

Martinsen mener at dette er begrunnet, men gikk ikke nærmere inn på dette.

Ayn Rands motpol

Ayn Rands motpol og rake motsetning er ifølge Martinsen ikke Immanuel Kant (1724 – 1804), men en filosof som bygget videre på Kant og som tok Kant helt til sin logiske konklusjon: Arthur Schopenhauer (1788 – 1860). I 1818 utgav Schopenhauer boken The World as Will and Representation. I 1844 kom en ny utgave av boken i to bind, der bind én er en redigert versjon av originalutgaven fra 1818, og bind to inneholder kommentarer til idéene som er utdypet i bind én. Boken er oversatt fra tysk til engelsk av E. F. J. Payne, og den engelske utgaven av bind én inneholder en introduksjon av Payne, der han kommenterer Schopenhauer:

«Schopenhauer himself has stated that his philosophy is the natural continuation and completion of the Kantian …»

Schopenhauer fullfører altså Kant. Martinsen siterte så fra Schopenhauer: A Very Short Introduction (2002) av Christopher Janaway, som er professor i filosofi ved University of Southampton, og som Martinsen omtalte som en autoritet på Schopenhauer:

«… Schopenhauer … constructed a system which embraces metaphysics, epistemology, philosophy of mind, aesthetics, ethics, and the meaning of life. But as a complete system his philosophy has had few adherents, and he never founded a school of thought. … Schopenhauer was a true atheist, who fundamentally questioned the value of human existence. Existence for Schopenhauer is a purposeless, painful striving, driven by an unconscious force that we cannot control. Release from this existence comes from losing one’s individuality in aesthetic experience, in compassion for the world, and in self-denial.»

Dette er det stikk motsatte av det Rand står for, men som Janaway påpeker så har Schopenhauer hatt få tilhengere; det finnes ingen schopenhauerianere.

Men Martinsen kom over en annen bok om Schopenhauer og hans metafysikk, Decoding Schopenhauer’s Metaphysics: The Key to Understanding How It Solves the Hard Problem of Consciousness and the Paradoxes of Quantum Mechanics (2020) av Bernardo Kastrup. Denne boken handler om fysikk og om hvordan Schopenhauers metafysikk løser et stort problem i moderne fysikk, som Martinsen siterte fra:

«First proposed more than 200 years ago, Schopenhauer’s extraordinarily prescient metaphysics if understood along the lines thoroughly elucidated and substantiated in this volume offers powerful answers not only to the paradoxes of quantum mechanics, but also to modern philosophical dilemmas such as the hard problem of consciousness which plagues mainstream physicalism, … This invaluable treasure of the Western philosophical canon has eluded us so far because Schopenhauer’s argument has been consistently misunderstood and misrepresented, even at the hands of presumed experts.»

Schopenhauers metafysikk sier at det finnes en «vilje», en metafysisk kraft, som er det eneste som eksisterer. Alt det vi tror eksisterer er bare manifestasjoner av denne viljen. Martinsen siterte fra Decoding Schopenhauer’s Metaphysics:

«Only the unitary, universal will is ultimately real, individual subjects being just something the will does. Individuals are experiential actions or behaviours of the will» (s. 60).

Ifølge Schopenhauer og Kastrup er vår eksistens altså kun uttrykk for denne viljen som finnes overalt. Videre fra Decoding Schopenhauer’s Metaphysics:

«What counts as alters of the will? We know that human beings do. Animals do too …» (s. 63). 

«The carving out of the inanimate universe into separate «things» has no metaphysical basis …» (s. 65).

Kastrup sier altså at hvis vi tror at vi ser steiner, hus, trær, biler, osv., så har dette intet metafysisk grunnlag.

«… ultimately, there are no separate inanimate objects such as rivers, magnets or pieces of iron» (s. 65).

De tingene vi tror eksisterer gjør egentlig ikke det, ifølge Kastrup.

«… there aren’t even individual inanimate objects outside mere representations of the intellect to begin with» (s. 67).

Martinsen siterte så fra s. 9 i bind to av The World as Will and Representation:

«… the assumption that things exist as such, even outside and independently of our consciousness, is really absurd.»

Schopenhauer sier altså at det er helt absurd å tro at ting som hus, steiner, trær, osv. eksisterer. 

Schopenhauers vilje er en kraft som bestemmer alt; vi kan prøve å kjempe imot, men vi vil ikke lykkes. Martinsen siterte kort fra en artikkel fra Tidsskrift for Norsk psykologforening:

«’Et lykkelig liv er umulig; det beste et menneske kan oppnå, er et heroisk liv.’ Arthur Schopenhauer er pessimismens og meningsløsheten store filosof. Men psykoterapeuter og andre kan finne klok inspirasjon hos ham.»

Mennesket kan altså få et heroisk liv dersom det prøver å kjempe mot «viljen», men det er umulig å lykkes. Martinsen viste deretter til noen flere sitater fra Schopenhauer:

«Life swings like a pendulum backward and forward between pain and boredom.»

«What people commonly call fate is mostly their own stupidity.»

«Common people certainly look like men. I have never seen any creatures that resembled men so closely.»

«The person who writes for fools is always sure of a large audience.»

Videre fra s. 144 i The World as Will and Representation:

«… all things in the world are the objectivity of one and the same will, and consequently identical according to their inner nature …»

Schopenhauer sier altså at alt vi ser rundt omkring i verden, ting som vi tror er forskjellige, er egentlig helt like fundamentalt sett.

Fra s. 138 i The World as Will and Representation (uthevelser av Martinsen):

«Motives do not determine man’s character, but only the phenomenon or appearance of that character, that is, the deeds and actions, the external form of the course of his life, not its inner significance and content. These proceed from the character which is the immediate phenomenon of the will, and is therefore groundless. That one man is wicked and another good does not depend on motives and external influences such as teaching and preaching; and in this sense the thing is absolutely inexplicable. But whether a wicked man shows his wickedness in petty injustices, cowardly tricks, and low villainy, practiced by him in the narrow sphere of his surroundings, or as a conqueror oppresses nations, throws a world into misery and distress, and sheds the blood of millions, this is the outward form of his phenomenon or appearance, that which is inessential to it, and it depends on the circumstances in which fate has placed him, on the surroundings, on external influences, on motives. But his decision on these motives can never be explained from them; it proceeds from the will, whose phenomenon this man is.»

Kort sagt sier Schopenhauer at folks valg og handlinger kun er uttrykk for «viljen», det er ikke valg de har foretatt selvstendig.

Martinsen viste så til noen sitater om Schopenhauer fra bind 4 av A History of Western Philosophy: Kant and the Nineteenth Century (1975), av filosofihistorikeren William Thomas Jones (1910 – 1998):

«Schopenhauer believes that animals are incapable of reasoning and that this latter faculty does distinguish men from them. This distinction is nothing to man’s credit for reason is very much a secondary power and more of a liability than an asset.»

«Reason has some use… The complex economic and social relationships on modern civilization would be impossible without it. These gains are more than offset by the damage that reasoning does to us, for with reason, doubt, error, care and sorrow enter into human life.»

«Reason is as practically incompetent as morally bad and it is cognitively inadequate.»

«A man is blind and his struggles are pointless.»

«Until we attain what we want we are unhappy, as soon as we get it we are bored.»

«It might be thought that the logical solution would be suicide, but this is not true. To commit suicide is not to defeat the will, it is to allow the will to triumph over us.»

«He has a far stronger affinity with the mystical mind than with the strictly philosophical or theological mind.»

Fra s. 326 i bind 1 av The World as Will and Representation (uthevelser av Martinsen): 

«… optimism … seems to me to be not merely an absurd, but also really wicked, way of thinking, a bitter mockery of the unspeakable sufferings of mankind.»

Ifølge Schopenhauer er det ondskapsfullt å være optimist, fordi det er så mye lidelse i verden.

Martinsen viste så til et utdrag fra Parerga and Paralipomena (1851) av Schopenhauer, som viser at Schopenhauer ikke hadde mye pent å si om sine filosofkolleger:

«Fichte, Schelling, and Hegel are in my opinion not philosophers; for they lack the first requirement of a philosopher, namely a seriousness and honesty of inquiry. They are merely sophists who wanted to appear to be rather than to be something. They sought not truth, but their own interest and advancement in the world. Appointments from governments, fees and royalties from students and publishers, and, as a means to this end, the greatest possible show and sensation in their sham philosophy—such were the guiding stars and inspiring genii of those disciples of wisdom. And so they have not passed the entrance examination and cannot be admitted into the venerable company of thinkers for the human race. Nevertheless they have excelled in one thing, in the art of beguiling the public and of passing themselves off for what they are not; and this undoubtedly requires talent, yet not philosophical.»

Schopenhauer er svært negativ og kritisk til Georg W. F. Hegel (1770 – 1831); Hegel mener at grunnlaget for verdens eksistens er for å munne ut i hans filosofi. Et par utdrag fra bind 2 av The World as Will and Representation viser mer om Schopenhauers syn på Hegel:

«Hegel, installed from above, by the powers that be, as the certified Great Philosopher, was a flat-headed, insipid, nauseating, illiterate charlatan, who reached the pinnacle of audacity in scribbling together and dishing up the craziest mystifying nonsense. This nonsense has been noisily proclaimed as immortal wisdom by mercenary followers and readily accepted as such by all fools, who thus joined into as perfect a chorus of admiration as had ever been heard before. The extensive field of spiritual influence with which Hegel was furnished by those in power has enabled him to achieve the intellectual corruption of a whole generation.»

«… Hegel, a repulsive, mindless charlatan, an unparalleled scribbler of nonsense …»

Martinsen nevner Schopenhauers kritikk av andre filosofer fordi Rand har selv blitt kritisert fordi hun var kritisk til andre filosofer, gjerne med en svært frisk språkbruk, men som sitatene ovenfor viser, så var ikke Schopenhauer en som unnlot å kritisere andre filosofer på en frisk måte.

På et punkt er Schopenhauer og Rand overraskende like: synet på begreper. Nedenfor følger noen sitater fra The World as Will and Representation, som viser Schopenhauers syn på begreper:

«I have declared reason to be the faculty of concepts. It is this quite special class of general non-perceptible representations symbolised and fixed only by words that distinguishes a man from the animal and gives him the mastery of earth.»

«With me perception is throughout the source of all knowledge.»

Schopenhauer sier altså at all kunnskap begynner med observasjon.

«Animals have understanding without the faculty of reason and consequently they have knowledge of perception but not abstract knowledge… They lack concepts, in other words abstract representations.»

«So important an instrument of intelligence as the concept obviously cannot be identical with the word, that mere sound.»

«The concept does not preserve what is felt, rather it preserves what is essential thereof in an entirely altered form yet there is an adequate representative of those results.»

«Concepts form a sequence of hierarchy from the most special to the most universal.»

«We should be able to analyse this once more even in the event of there being extractions and so on until we reach down to the knowledge of perception and consequently refer to concrete things.»

«Whereas almost everyone is capable of comparing concepts with concepts, to compare concepts with perception is a gift of the select few.»

Det Schopenhauer snakker om her er rasjonalisme. Å bare forholde seg til teori er enkelt og noe hvem som helst kan gjøre, men å koble teori med virkeligheten, å forankre abstraksjoner i virkeligheten, er noe kun de færreste klarer.

«All great minds always thought in the presence of perception and in their thinking kept their gaze steadily on it.»

Schopenhauer sier altså at alle de store tenkerne har virkelighetskontakt.

Overfladisk sett er dette identisk med det Rand sier, og det er flere områder der man kan sammenligne Rand og Schopenhauer, som Martinsen gjennomgikk punktvis:

Skrivestil

Begge skriver veldig godt. Tyske filosofer, kanskje især Kant, er kjent for å skrive svært innviklet og komplisert, men Schopenhauer skriver veldig godt.

Begreper

Som påpekt ovenfor har de stort sett det samme synet på begreper.

Religion

Martinsen tror at Schopenhauer er den første filosofen som overhodet ikke tok med religion i det han stod for; både Schopenhauer og Rand er ateister.

Konsistens – i filosofi, i eget liv

Begge har høy grad av konsistens i sine filosofier, men det er et stort avvik når det kommer til sammenhengen mellom deres respektive filosofier og deres respektive liv. Schopenhauer sier at livet er lidelse, og det beste man kan håpe på er ikke lykke, men å leve et heroisk liv, men ifølge Martinsen var Schopenhauer en playboy som var glad i piker, vin, og sang. Det var altså ingen sammenheng mellom Schopenhauers filosofi og Schopenhauers eget liv. Når det gjelder Rand, så mener Martinsen at det er meget stor overenstemmelse mellom Rands filosofi og slik hun levde livet sitt, bortsett fra at hun etter Martinsens syn en gang iblant ikke var så velvillig som hun burde være overfor personer som stilte henne spørsmål.

Virkelighetskontakt

Rands virkelighetskontakt er kort og godt 100 %, mens Schopenhauers virkelighetskontakt kun er noen få prosent. Han har rett om begreper og sier noe riktig om kunst, men metafysikken hans er helt virkelighetsfjern.

Innflytelse

Ifølge Putnam er Rand innflytelsesrik, og ifølge Martinsen er hun meget innflytelsesrik; Martinsen mener at det er Rand som i betydelig grad var årsaken til høyrebølgen på 1980-tallet; han argumenterer for dette ved at folk leste hennes bøker på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, og når de som leste bøkene hennes og likte dem etterhvert ble voksne og fikk egne karrierer, så spredte de hennes idéer og man fikk altså høyrebølgen som begynte omkring 1980. Martinsen la også til at det de siste par tiårene har vært en renessanse for Aristoteles i akademia, og at Rand etter hans mening også er en betydelig del av årsaken til dette. 

Når det gjelder Schopenhauer, så har han ingen innflytelse innen filosofien; det finnes ingen schopenhauerianere. Men Schopenhauer har derimot innflytelse innen psykologien, ettersom Schopenhauer har stor innflytelse på Sigmund Freud (1856 – 1939). Freud mener at mennesket har sterke krefter i seg som man må forsøke å temme – formulert i teorien om id, ego, og super-ego og deres innbyrdes kamp – og Martinsen mener at dette synet stammer fra Schopenhauer og hans syn på at viljen er det fundamentale. Martinsen nevner også romanen The Schopenhauer Cure (2005) av Irvin D. Yalom (1931–), som handler om en psykiater som forsøker å praktisere en metode for å helbrede folk, en metode som er basert på Schopenhauer. Satt på spissen fungerer metoden slik at om man har problemer og går til en psykiater, så sier psykiateren: «Javel, har du det vondt? Sånn er livet. Det finnes ikke håp. Optimister som tror at det skal gå bra og at de kommer til å bli lykkelige, de kommer til å bli skuffet. Du har forstått det, de andre vil forstå det senere, så du kan være heldig som har forstått det så tidlig.»

Respekt

Når det gjelder respekt i akademia er forholdet mellom Rand og Schopenhauer motsatt: Schopenhauer nyter stor respekt i akademia, mens Rand har svært liten respekt blant akademikere.

Syn på seg selv

Satt noe på spissen mente begge to at de var historiens største filosof.

Kastrup om fysikk

Før Martinsen gikk videre til neste del av kåseriet, omtalte han Kastrups poeng om fysikk. Kastrup tar altså til orde for Schopenhauers metafysikk og om «viljen» som ligger til grunn for alt, og at alt vi observerer bare er manifestasjoner av denne viljen. På subatomært nivå finnes det en prosess som kalles for pardannelse, som går ut på at når et foton γ opphører å eksistere, så oppstår det to partikler, et elektron e- og et positron e+: γ→e-+e+. Elektronet har negativ ladning e-, og positronet har positiv ladning e+. Alt som skjer i virkeligheten må følge virkelighetens lover, og i denne prosessen er det enkelte ting som må bevares, slik som energi, bevegelse, og ladning. I tillegg til dette roterer partiklene, som i fysikken betegnes som spinn. De nye partiklene som dannes må til sammen ha like mye spinn som partikkelen som opphører å eksistere. 

Elektronet og positronet som dannes har altså spinn, og disse spinner i motsatt retning, enten opp eller ned. Noe underlig ved dette er at disse partiklene ikke har noe spinn før vi ser på og observerer dem, det er først når man har observert dem at de har spinn; eksempelvis får da elektronet spinn opp, og følgelig får positronet spinn ned. Spørsmålet som da følger er hvordan «vet» elektronet og positronet hvilken retning spinnet til den andre har? Man kan kanskje tenke seg at det går et signal mellom disse partiklene, men forsøk viser at et slikt eventuelt signal må bevege seg raskere enn lyset, noe som ansees som umulig. Når elektronet har fått sitt spinn, så får positronet sitt spinn momentant i samme øyeblikk. Hvordan dette kan skje er et stort problem innen fysikken. Kastrup viser da til Schopenhauers metafysikk og mener at dette opplagt er nok en manifestasjon av viljen som ifølge Schopenhauer finnes overalt.

Merrills kritikk

Martinsen viste igjen til False Wisdom, som før nevnt handler om hvordan man skiller mellom ikke god filosofi og dårlig filosofi, men mellom filosofi og pseudofilosofi. En pseudofilosof er altså noen som utgir seg for å være filosof, men som egentlig ikke er det og ikke kan noe om faget, og pseudofilosofi er det en pseudofilosof produserer. Merrill mener at pseudofilosofer i forskjellige grader er enten onde genier eller rablende idioter. I False Wisdom lister Merrill opp en rekke kjennetegn ved en pseudofilosof, som han kaller for «markers of trickery»:

  • Obscurantism
  • Misrepresentation
  • Exaggerated claims
  • Special pleading
  • Superficial response
  • Intimidation
  • Discouraging inquiry
  • Known fallacy
  • Lack of rigour
  • Misappropriation
  • Accusations and excuses
  • Misuse of terminology
  • Puzzling terminology
  • Vagueness and equivocation
  • Failure to give a fair hearing
  • Inadequate understanding
  • Ignorance of prior work
  • Misleading citation
  • Discreditation

Martinsen mener at denne listen er grei. Om man tar for seg en skribent og finner ut at vedkommende har begått feil på disse områdene, så mener altså Merrill at man kan klassifisere vedkommende som en pseudofilosof.

Men Martinsen mener det er andre ting man bør se på, slik som hva idéer fører til. Om man har en skribent som gir råd, og som kanskje begår noen av de feilene listet ovenfor – bør man ikke se på hvor gode de rådene er? De rådene som Rand gir – råd som å være rasjonell, være ærlig, forholde seg til fakta, ikke initiere tvang – det går ikke Merrill inn på i det hele tatt. Merrill legger vekt på form og metode, ikke innhold, og utelater en vurdering av om disse idéene setter et menneske i bedre stand til å leve et godt liv.

I False Wisdom kritiserer Merrill som nevnt over tre forskjellige personer: Mary Silva, Keith Raniere, og Ayn Rand. 

Silva har doktorgrad i sykepleievitenskap og skrev lærebøker i sykepleievitenskap, lærebøker som har blitt brukt på sykepleieskoler i USA. Silvas filosofiske grunnlag i disse lærebøkene er fra en lite kjent, lite brukt, og lite respektert vitenskapsfilosof. Ifølge Silva er intuisjon en metode som man kan bruke i både sykepleierfaget og i andre fag, og sier at intuisjonen riktignok kan ta feil, men det kan også vitenskapen. Martinsen mener det ikke er grunnlag for å trekke inn Silva som filosof; hun er en «rablende idiot» på det området, for å bruke Merrills terminologi.

Keith Raniere er en kultleder som i 2019 ble dømt for blant annet svindel og seksuell mishandling av kvinner. Det er ikke nødvendig å gå inn på hva hans filosofiske idéer er.

Martinsen mener at Silva og Raniere er gode eksempler på pseudofilosofer.

Merrill har en doktorgrad i filosofi ved University of Rochester i New York, og har publisert filosofiske artikler i seriøse filosofiske tidsskrifter. Han er altså en seriøs filosof. Ifølge Martinsen virker Merrills skille mellom filosofi og pseudofilosofi rimelig, men det er ikke rimelig at han trekker inn Rand som pseudofilosof.

I Merrills vurdering av Rand som filosof har han valgt å basere seg på tre kilder: Historiekapittelet i For the New Intellectual (1961), The Virtue of Selfishness (1964), og Introduction to Objectivist Epistemology (1966). Merrills kritikk av Rand kan oppsummeres i tre punkter:

  • Liv som standard for verdi
  • Historiekapitlet i For the New Intellectual
  • Begrepsteorien

Rand mener hun har funnet et objektivt kriterium for moral: Hun sier at liv er det eneste som er betinget av visse typer handlinger. Det som da er moralsk riktig er å opprettholde livet og gjøre livet bedre, og dette mener Rand altså er et objektivt grunnlag for en etikk; med andre ord «That which is required for the survival of man qua man …» (The Virtue of Selfishness). 

Rands etikk er nært forbundet med etikken som dominerte i antikkens Hellas, eudaimonisme, som går ut på selvrealisering og menneskelig blomstring; alle har et potensiale og visse talenter og egenskaper, og eudaimonismen sier at man bør utnytte og dyrke dem mest mulig. Den klassiske etikken i Hellas er en selvrealiseringsetikk, mens Rand sin etikk er mer fundamental: hennes etikk er en overlevelsesetikk som går ut på å overleve som menneske, men dessverre er det slik at noen misforstår hva hun mener med «man qua man». 

Dette er noe som har blitt diskutert i objektivistiske kretser, og én av dem som kritiserte Rands syn på dette var Robert Nozick (1938 – 2002), som han gjorde i artikkelen On the Randian Argument (The Personalist, Spring 1971), hvor han argumenterte for at Rand tar feil på dette punktet. Denne artikkelen ble besvart av to andre filosofer som deler Rands syn, Douglas J. Den Uyl (1950–) og Douglas B. Rasmussen (1948–), i artikkelen Nozick on the Randian Argument (The Personalist, April 1978). I Nozick on the Randian Argument blir Nozicks argumenter i On the Randian Argument grundig gjendrevet av Den Uyl og Rasmussen. Begge disse artiklene er å finne i boken Reading Nozick: Essays on Anarchy, State, and Utopia (1981, redigert av Jeffrey Paul). 

Martinsen viste til en annen bok av Den Uyl og Rasmussen, The Philosophic Thought of Ayn Rand (1984), som er den første boken om Ayn Rand utgitt av et universitetsforlag. Martinsen fortalte en historie om at han en gang møtte Rasmussen, som da fortalte Martinsen implisitt at den boken hadde solgt i betydelige opplag. Rasmussen fortalte også at han og Den Uyl hadde fått mye ros av flere andre akademikere etter publiseringen av Nozick on the Randian Argument. Underforstått er at en del akademikere i det skjulte liker å følge med i debatten rundt Rand, og at de setter pris på gode akademiske artikler til forsvar for Rand. 

Merrills kritikk av Rand baserer seg kun på Nozick, og han kjenner ikke til svaret fra Den Uyl og Rasmussen. I False Wisdom skriver Merrill følgende: 

«Ayn Rand wants to argue to such conclusions as ‘an individual who participates in parasitic behaviour will die (or have a shortened life)’» (s. 283).

«Rand insists that failure to follow her ethical prescriptions of independence, rationality, and productivity will result in death rather than, say, discomfort, depression, unhappiness or other similar states» (s. 285).

«People who lack these virtues will simply die» (s. 300).

Rand snakker om «survival of man qua man», men det Merrill sier er at Rands syn er at dersom man ikke følger Rands etikk så vil man bokstavelig talt . Dette er altså det som går for å være en seriøs, akademisk gjengivelse av Rand. Dette viser også at Merrill ikke kjenner til eller later som han at han ikke kjenner til Nozick on the Randian Argument. En ekte filosof skal kjenne til all relevant litteratur, og to av Merrills egne kriterier for en pseudofilosof er altså «inadequate understanding» og «ignorance of prior work». Disse punktene rammer da Merrill selv.

Martinsen viste til den utvidede andreutgaven av Introduction to Objectivist Epistemology (1990), som inneholder et appendiks som handler om noen personer som diskuterer forskjellige ting med Ayn Rand på et seminar fordelt på fem sesjoner. I forordet til dette appendikset er disse personene beskrevet som «professionals in philosophy … [and] physics and mathematics»; som professor A, professor B, professor C, osv. Senere kom det frem at kun fem av de totalt tretten personene som er nevnt i dette appendikset var deltagere på seminaret, resten var kun tilhørere. Av alle disse, så er det kun tre av disse som egentlig er professorer, så det er mulig at de som har laget den boken overdrev noe kvalifikasjonene blant deltagerne på seminaret. Dette er å overselge ting, og Martinsens råd er å ikke lyve – da vil man bli avslørt, og slikt er alltid skadelig.

Videre kommenterer Merrill Rands begrepsteori på følgende måte:

«To Rand and Peikoff, it is not a word or phrase that has meaning, but concepts (whatever these are). This approach (inherited to a significant degree from Plato and Aristotle) makes one wonder why we need language at all, and what its use is to us» (s. 330).

Merrill vet altså ikke hva begreper er, og Martinsen nevner at dette er grunnen til at han siterte så mye fra Schopenhauer om begreper. Begreper er de abstraksjonene vi har i bevisstheten som vi danner på basis av ting vi observerer, og så setter vi ord på disse, og begrepsdannelsesprosessen er ferdig når vi har satt et ord på begrepet.

I tillegg mener Merrill at Peikoffs artikkel The Analytic-Synthetic Dichotomy (The Objectivist, May – September 1967) er «stunningly inept» (s. 250). Det eneste Martinsen hadde å si til dette er at Merrill befinner seg på en helt annen planet enn Rand og Peikoff.

Det å ignorere innhold og legge vekt på metode er i visse kretser kjent som Kants gimmick. Kants idéer er overalt; både Merrill og Schopenhauer er påvirket av dem. Kants idéer er derfor nærmest umulig å observere – det finnes jo intet å kontrastere dem med. Dette impliserer at kun kantianisme betraktes som filosofi, og dermed at ikke-kantianisme ikke betraktes som filosofi. Dette kan selvsagt by på store problemer for en ikke-kantiansk filosof, om en slik skulle dukke opp.

Noen eksempler fra mainstream

Hvorfor går det så galt med mainstream-filosofi? Grunnen til dette er at den tar en del ting for gitt.

Kollektivisme

Det riktige er individualisme, fordi det er individer som tenker og handler, ikke grupper. Noen henviser til andre arter som lever i kollektiver, slik som maur og bier, men man kan ikke lære noe om menneskets natur og hvordan mennesket bør leve ved å se på maur og bier. Kollektivisme er feil, men dette tas for gitt i mainstream akademisk filosofi.

Altruisme

Det er noen ulike oppfatninger om hva altruisme virkelig er, men Kjell Eyvind Johansen, dr.philos. i filosofi ved Universitetet i Oslo, sier det rett ut i Etikk – en innføring (1994): 

«Altruisme er det motsatte av egoisme. Setter egoisten seg selv først, så setter altruisten andre først. Altruisme er altså ikke å la den andre gjelde like mye som en selv, men det er å la andre gjelde mer enn en selv.»

Intrinsikalistisk verditeori

En intrisikalistisk verditeori sier at ting er verdifulle uavhengig av menneskers vurderinger av dem. En slik holdning er nærmest enerådende innen mainstream; og dette er enda en ting som er feil med mainstream akademisk filosofi, men Martinsen gikk ikke nærmere inn på dette.

Det transcendentale (Gud, uendelighet)

Mainstream akademiske filosofer godtar det transcendente, det som er bortenfor virkeligheten. Merrills vektlegging av de «opplysende problemene» nevnt over er et eksempel på dette.

Velferdsstat

Politisk tar mainstream akademiske filosofer velferdsstaten for gitt, med mindre de går inn for sosialisme.

På et slikt grunnlag med slike forutsetninger er det umulig å lage en rasjonell, prinsipiell filosofi som gir mennesket gode liv og gode samfunn.

Hvorfor tar praktisk talt all akademisk filosofi disse punktene for gitt? Fordi førsteinntrykket sitter. Det er svært vanskelig å avlære seg ting man har lært tidlig, og derfor sitter førsteinntrykket helt fast.

Sitater fra Murdoch

Iris Murdoch (1919 – 1999) er mest kjent som skjønnlitterær forfatter, men har utdannelse innen filosofi. Hun har publisert artikler i filosofiske tidsskrifter, og har undervist i filosofi som ansatt på St Anne’s College ved University of Oxford. Martinsen viste til en rekke sitater fra The Sovereignty of Good (1970) av Murdoch, en bok som Putnam beskriver som «a wonderful book». Hun er altså nok et eksempel på en mainstream akademisk filosof.

  • «Morality has always been connected with religion and religion with mysticism.»
  • «However, as Hume once wisely observed, good political philosophy is not necessarily good moral philosophy.»
  • «We are anxiety-ridden animals. Our minds are continually active, fabricating an anxious, usually self-preoccupied, often falsifying veil which partially conceals the world.»
  • «The arts … show us the absolute pointlessness of virtue while exhibiting its supreme importance.»
  • «The humble man, because he sees himself as nothing, can see other things as they are. He sees the pointlessness of virtue and its unique value and the endless extent of its demand.»
  • «… ideal rationality would leave us without art, without dream or imagination, without likes or dislikes unconnected with instinctual needs.»

Ifølge Martinsen er dette syn som i vår tids mainstream akademiske filosofi anses som seriøse og helt ukontroversielle.

Sitater fra Putnam

Martinsen siterte videre fra The Collapse of the Fact/Value Dichotomy and Other Essays:

«I argue for the conclusion that human beings must see ourselves as value-conferring and must therefore value humanity as an end in itself» (s. 118, med henvisning til Christine Korsgaard (1952–)).

«Carnap simply dismissed normative ethics as «nonsense» without any detailed examination of a single ethical concept» (s. 24).

«Rorty argues that the notion of «objective reality» is empty since we cannot stand outside of our skins and compare our notions with (supposed) objective reality «as it is «in itself»» (s. 99).

Igjen, dette er hva mainstream akademiske filosofer tenker og mener.

Sitater fra Pedersen

For å illustrere hvor utbredt enkelte holdninger som dominerer innen akademisk filosofi er, viste Martinsen til noen sitater fra Splinten i øyet (2021) av Frode Helmich Pedersen (1976–), professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

«Betyr det jeg har sagt så langt at det aldri er legitimt for et samfunn eller et fellesskap å stille moralske krav til kunsten?»

Et fellesskap kan ikke stille moralske krav, det er opp til kunstneren selv og publikum som betaler for å se kunsten som avgjør dette.

«Det er tross alt ikke urimelig å kreve at den verdenen vi møter på TV-skjermen eller kinolerretet gjenspeiler mangfoldet i befolkningen.»

Igjen er det opp til kunstneren selv å lage kunsten som han selv vil. Men i dagens samfunn mottar mange kunstnere støtte fra staten, og Martinsen poengterte at et slikt syn viser at man tar velferdsstaten for gitt.

«Dersom man prinsipielt skulle mene at ingen slike krav kan stilles til TV-serier, hvordan skulle man samtidig kunne tillate produsenter å gripe inn i det kreative arbeidet på kommersielt grunnlag, eller fordi eierne har utstedt noen retningslinjer, basert på deres egne interesser, hvilket jo hele tiden skjer?»

Pedersen mener altså at en eier ikke skal få bestemme over det han eier. 

Martinsen påpekte at et samfunn og en stat ikke er det samme. Et samfunn er en samling individer som virker innenfor et avgrenset område, med visse felles normer, prinsipper, og verdier. Et samfunn er ikke en organisasjon; et samfunn kan ikke gjøre noe eller treffe vedtak, men det kan en stat eller en organisasjon. Likevel tar mainstream akademiske filosofer det for gitt at samfunn og stat er det samme.

Resultat

Martinsen sa at han hadde gjort sitt beste for å foreta en helt objektiv vurdering av Objektivismen vs. mainstream akademisk filosofi. Han viste til slutt til et sitat fra Rand, med påminnelse om poenget med moralteori:

«The purpose of morality is to teach you, not to suffer and die, but to enjoy yourself and live.»

Objektivismen vs. mainstream akademisk filosofi: 1-0.


Publisert

i

,

av