Hvordan vi mennesker kan oppnå sann og sikker kunnskap, og om kunnskapens hierarkiske natur.

Vår kunnskap er begrenset. Dette har ikke nødvendigvis negative konnotasjoner, det er tvert imot et naturgitt faktum. Mennesket er ikke allvitende – vi kan ikke vite alt om alt. Men ved å anvende logikk kan vi sikre våre begrepers objektivitet: da har vi integrert en idé med resten av vår kunnskap og redusert idéen til persepsjon. En idé kan på den måten bli virkelighetsforankret – og er dermed sikker.

Når er en konklusjon sikker?

En logisk konklusjon er sikker dersom alt tilgjengelig bevismateriale i den relevante konteksten utgjør en integrert enhet – og det ikke eksisterer noe bevismateriale som motsier denne enheten.

Vi må identifisere våre konklusjoners kontekst for å oppnå sikkerhet. Grunnen til dette er fordi menneskets bevissthet er begrenset à la kråkeepistemologien – den har identitet, den er noe spesifikt. Epistemologiens oppgave er å identifisere hvilke prinsipper som gjelder for vår viljestyrte bevissthet når den skal identifisere virkeligheten. Som vi skal se i mer detalj, er attributtene til vår bevissthet ingen hindring for sikker kunnskap – de er tvert imot en forutsetning.

Sanser og følelser

Sansene utgjør vår primære kontakt med virkeligheten. Den kognitive prosessens natur nødvendiggjør at vi må basere all vår erkjennelse, også abstrakt kunnskap, på våre sanser og persepsjon – hvis kunnskap om virkeligheten er målet. Vi må integrere materialet fra sansene via en viljestyrt, konseptuell prosess.

Siden prosessen hverken er ufeilbarlig eller automatisk, må vi styre prosessen ved hjelp av logikk. Vi opplever deretter konsekvensene av våre verdivurderinger via følelser. Dette er ikke persepsjon, men en reaksjon på persepsjonen – og vi bør kategorisk skille slike følelsesmessige reaksjoner fra kognitivt innhold.

Alle disse naturgitte faktaene gjør den menneskelige bevisstheten til det den er, med andre ord de representerer vår bevissthets identitet. For å oppnå sann og sikker kunnskap må vi derfor ta hensyn til vår bevissthets natur.

Relevante faktorer

Som vi har sett bør vi i enhver situasjon observere og vurdere hvilke faktorer som er relevante i en viss kontekst og hvilke som er irrelevante. Hvis vi for eksempel er på matbutikken og vurderer om en avokado er umoden, moden eller råtten, tar vi utgangspunkt i det vi sanser. Vi ser og kjenner på overflaten på frukten om den er fast, jevn og ikke består av krater, samtidig som vi vurderer fargen.

Hvis vi ikke kan stole på at sansene formidler sikker informasjon, er det ingen grunn til å utforske frukten til å begynne med. Da er det bare å spise avokadoen – uansett dens tilstand og hvilken verdisignifikans den måtte ha for oss. Om vi syns avokadoen er like god i alle tilfellene er imidlertid lite sannsynlig.

Vi får altså ingen automatisk informasjon om avokadoens spiselige tilstand og må derfor integrere informasjonen vi samler om den med annen relevant kunnskap: slik som hva gjør en avokado spiseklar? Hvor hard eller myk må den være? Hva kan vi gjøre i praksis for å identifisere dette? Samtidig må vi ikke forveksle følelser med fornuft. Det kan hende at vi er så sultne at vi fristes til å overse at frukten ser litt for mørk ut og har flere sprekker og kratre – men da må vi skille vårt begjær fra vår kunnskap. Et begjær slukkes raskt av råtten frukt.

Vi har alle begrenset kunnskap, og vi må identifisere konteksten til våre idéer. I enhver situasjon må vi være klar over at flere faktorer kan være relevante for det totale sannhetsbildet, og at ikke alle faktorer nødvendigvis er kjent på nåværende tidspunkt. For å være virkelighetsforankret gir dette oss en kognitiv forpliktelse der vi alltid må undersøke alle relevante ledetråder.

Hvis alle kjente bevismaterialer innen den relevante konteksten peker i én og samme retning, og det ikke finnes noe kjent bevismateriale som motsier dette, kan vi erklære vår konklusjon som sikker. Avokadoen har for eksempel en fin farge mellom grønn og svart, den har ingen kratre, og konsistensen er hverken for hard eller for myk. Den er spiseklar!

Ny kunnskap motsier ikke gammel

Hvis vi følger denne prosedyren vil vi finne ut at kunnskap på ett stadium ikke nødvendigvis motsies av senere oppdagelser. Nye oppdagelser ekspanderer vår forståelse av virkeligheten – vi vil kunne oppdage både bredere integreringer og flere detaljer ved ulike eksistenter.

Dette mønsteret kjenner vi igjen fra definisjonens kontekstuelle utvidelse. For eksempel kan definisjonen av «bil» utvikle seg fra «stor ting som beveger seg og lager lyd» til «motordrevet vogn som kan kjøre på vei og frakte få personer eller gods» ved at konteksten stadig blir utvidet. En «motordrevet vogn» motsier ikke «stor ting som beveger seg», og definisjonen har derfor vært gyldig på alle nivåer. Det samme prinsippet om kontekstuell utvidelse gjelder også for vår kunnskaps sikkerhet.

La oss si at vi kommer over en avokado for første gang. Vi kjenner allerede til frukt som eple, pære, banan og appelsin, og identifiserer at det nye objektet deler similaritet i tilstrekkelig grad med dem. Vi vet at frukt er spiselig og vil teste ut om denne kunnskapen også gjelder for denne nye eksistenten. Vi forsøker å ta en bit av frukten, men skallet er uspiselig! Så skjærer vi gjennom skallet og oppdager det gulgrønne og spiselige fruktkjøttet på innsiden.

Den opprinnelige tesen om at avokado er spiselig ble midlertidig forstyrret av et uspiselig skall, men tesen viste seg å stemme likevel fordi vi undersøkte alle relevante faktorer. Vi kjenner igjen lignende tilfeller fra bananer og appelsiner – også disse har uspiselige skall. Hvis den smale konteksten er at avokado ikke kan spises fordi den har skall, er den bredere konteksten at avokado kan spises når vi fjerner skallet. En avokado med skallet på er uspiselig, men den utvidede kunnskapen om å fjerne skallet motsier ikke det første stadiet. Frukten er vitterlig uspiselig under de første omstendighetene – noe som er helt normalt i fruktens verden.

Denne kontekstuelle utvidelsen av kunnskap gjelder ikke kun på matbutikken. Den gjelder all kunnskap – inkludert avansert vitenskap.

I klassisk fysikk à la Newton konkluderte forskere med sikkerhet at et legemes masse er konstant. I dag vet vi at et legemes masse øker med hastigheten. Innebærer dette at den opprinnelige tesen var feil? Dettte kommer an på konteksten, og i Newtons kontekst trakk forskerne den eneste mulige konklusjonen de kunne trekke under omstendighetene – og alt tilgjengelig bevismateriale indikerte at legemers masse er konstant.

I dag kan vi imidlertid akselerere legemer til enorme hastigheter, samtidig som vi har instrumenter for å måle slike hastigheter nøyaktig – hvilket var fysisk og teknologisk umulig på Newtons tid. Hos Newton var konteksten derfor «små hastigheter», mens i moderne tid er konteksten «gigantiske hastigheter»:

Det er derfor ikke slik at den nye kunnskapen motsier den gamle, man kan fremdeles bruke den gamle teorien – at massen er konstant – i den gamle konteksten: «små hastigheter». Ny kunnskap motsier ikke gammel kunnskap, ny kunnskap er en utvidelse av gammel kunnskap, dvs. gjelder i en større, mer omfattende kunnskapskontekst, og presiserer samtidig gyldighetsområdet for den gamle kunnskapen.

Ny kunnskap motsier altså ikke eldre kunnskap hvis den har grunnlag i sanseobservasjon og er behandlet av fornuften i overensstemmelse med logikkens lover. Vi kan erverve større forståelse og presisere konklusjoner, men reell kunnskap blir aldri forkastet eller byttet ut – den blir utvidet.

Utelatelse av kontekst

En tilsynelatende kontradiksjon mellom gammel og nyere kunnskap stammer ofte fra en spesifikk epistemologisk feil: utelatelse av kontekst. Hvis vi stopper i vår erkjennelse etter den første biten av avokadoskallet og erklærer at all avokado er fullstendig uspiselig, får vi et forklaringsproblem når vi senere blir servert guacamole (avokadobasert dip).

Hvis forskerne på samme måte dogmatisk erklærer at legemer har konstant masse uavhengig av noen andre faktorer, og senere observerer at massen øker med hastighet, får de et tilsvarende forklaringsproblem.

I eksemplene med avokado og massers legeme bør vi ikke fremlegge absolutte påstander, siden det fremdeles gjenstår faktorer, attributter og prosesser å utforske – det vil si den hele, relevante konteksten.

For å videreutvikle oss kognitivt må vi imidlertid formulere kontekstuelle absolutter. «Absolutt» betyr ikke at noe er uavhengig av mulige, senere observasjoner. Absolutter er nemlig avhengige av annen inform­asjon: Slik informasjon gjør absoluttene mulig ved at vi forstår hvordan
eksistenter og attributter påvirker hverandre.

Når vi erverver stadig mer informasjon, når vi oppnår en bredere, mer detaljert og dypere kontekst, vil vår kunnskap være sann og sikker – og derfor absolutt. Deretter kan vi arbeide videre mentalt for å oppnå ytterligere kunnskap – som utvider vår eksisterende kunnskap.

Vi må vite fremfor å tro, gjette og håpe for å komme oss fra ett stadium til neste innen vår erkjennelse. Vi må vite at en avokado er spiselig før vi begynner å bruke den i oppskrifter som guacamole. Vi må vite at legemer har masse før vi begynner å teoretisere og forske videre på hva som skjer med massen i ulike hastigheter.
Kunnskap er integrert fordi virkeligheten er en helhet – alt som eksisterer har spesifikke effekter som påvirker andre eksistenter.

Mennesker som ikke vil eller er i stand til å integrere sine begreper med resten av sin kunnskap ender opp i intellektuelle blindveier – for dem representerer hver nye erkjennelse en trussel, fremfor en integrert enhet og en integrert helhet.

For eksempel: diverse flat jord-grupper hevder at Jorden er flat. Synspunktene varierer voldsomt, men mange «flat earthers» er rendyrkede konspirasjonsteoretikere. De hevder at Jorden er flat til tross for observasjoner fra astronauter, vitenskapsfolk og flyselskaper – og til tross for at de selv kan se at Jorden krummer hvis de hadde våget seg opp på en fjelltopp. Dette er for øvrig nok et eksempel på vilkårlighet innen epistemologi.

Vi mennesker kan selvsagt aldri vite alt, men vi kan vite det vi vet –
og med sikkerhet. Hvis alt bevismateriale kan integreres i én og samme retning og konklusjon – er dette sikkert og absolutt i den relevante konteksten. Vi kan kun vite at noe er absolutt sikkert når vi kjenner til den fulle konteksten, og kan knytte informasjonen til alle andre relevante fakta vi kjenner til.

Komplekse konklusjoner

Som vi nå vet virkelighetsforankres kunnskap ved perseptuell observasjon eller logikk forankret i perseptuell observasjon. Men hvordan kan vi komme frem til svært komplekse konklusjoner? Dette kan illustreres via et klassisk mordmysterium:

Den velstående eieren av en herregård, godseier Løvenskiold, er funnet drept under et middagsselskap. Vår helt, detektiven Kai Bugge, er heldigvis til stede og kan etterforske drapet. Hvem kan morderen være? Før detektiven kan finne svaret, vil den epistemologiske statusen til hans konklusjoner endre seg underveis.

Detektiven fatter først mistanke mot butleren, siden de andre ansatte forteller at han har uttrykt sterk misnøye med den avdøde etter å ha mistet en rekke privilegier de siste månedene. I dette tilfellet er det grunn til å hevde at butleren kanskje gjorde det – fordi han har et mulig motiv. At butleren er et menneske og at mennesker potensielt kan drepe andre, er ingen rasjonell grunn til mistanke – det er nok en gang et eksempel på det vilkårlige.

Handlinger som er mulige for mennesker i overensstemmelse med vår identitet blir for generelt. Med denne tankegangen ville alle menneskene på herregården vært mistenkte – og det ville ikke ha hjulpet vår detektiv med å løse gåten. En kognitiv påstand kan kun få statusen «mulig» innen en smalere, spesifisert kontekst – i dette tilfellet at butleren var i nærheten og har et mulig motiv.

Bugge undersøker liket til Løvenskiold og ser at hodet har blitt påført massiv skade med en stump gjenstand. Detektiven finner også ut at butleren er tidligere vektløfter og har hatt vanskeligheter med å kontrollere sitt temperament.
Nå nærmer detektiven seg en sikrere konklusjon i drapsetterforskningen. Han vet at butleren har motiv, styrke og evne til å gjennomføre et slikt drap, men dette er fortsatt ikke nok – det er fremdeles mangel på drapsvåpen og spørsmålet om alibi.

Vår standhaftige detektiv identifiserer at drapsvåpenet er en lysestake, at butlerens fingeravtrykk er på lysestaken og at både han og drapsofferet var alene i rommet med lysestaken da drapet skjedde. Det kan ikke lenger være noen tvil: Det er nå sikkert at butleren hadde motiv, midler og mulighet til å gjennomføre drapet. Han blir arrestert og tilstår drapet, mens vår helt, detektiv Kai Bugge, kan klappe seg selv på skulderen.

En spesifikk konklusjon får statusen mulig hvis det eksisterer litt, men ikke mye bevismateriale i dens favør – samt intet motstridende bevismateriale. Det holder ikke å fremsette en positiv påstand uten noe bevismateriale – dette er som vi vet vilkårlig og epistemologisk uansvarlig. Å hevde at noe er mulig må være objektivt: det må kunne demonstreres at en idé har en positiv relasjon til bevismaterialet.

For å fastslå om et faktum kan regnes som et bevismateriale må detektiven først definere hva bevismateriale for en konklusjon må bestå av. Tarotkort og astrologi er for eksempel prinsipielt ugyldige som bevismateriale, mens fysiske ledetråder og vitneobservasjoner er både nødvendige og gyldige. Deretter kan detektiven vurdere hvorvidt de relevante fakta leder ham i retning av en gyldig løsning.

En konklusjon får statusen sannsynlig når bevismaterialet begynner å bli mangfoldig, men fremdeles ikke gir et totalt utvetydig svar. I dette tilfellet er det ikke lenger en håndfull bevismaterialer, men et betydelig antall. Mengden av ledetråder og deres natur er likevel ikke tilstrekkelig for en definitiv og sikker konklusjon.

En konklusjon får statusen sikker når bevismaterialet er såpass overveldende at ingen annen konklusjon er mulig. I motsetning til de foregående epistemologiske stadiene «mulig» og «sannsynlig», innebærer «sikker» at alt bevismateriale peker i én og samme retning og ingen annen informasjon indikerer annet. På dette stadiet er det ikke lenger rasjonelt grunnlag for noen tvil – og konklusjonen er sikker.

Kognitiv sikkerhet

Begrepet «sikker» innebærer ikke allvitenhet eller ufeilbarlighet. «Sikker» er et epistemologisk begrep der vi vurderer statusen til en tankeprosess – der alt tilgjengelig bevismateriale har pekt i én retning. Det finnes likevel mange eksempler der en person har vært sikker på et rasjonelt og epistemologisk ansvarlig vis, men hvor han likevel har tatt feil. «Sikker» betyr ikke nødvendigvis «sann», sikkerhet er kompatibelt med å faktisk kunne ta feil – det er ingen automatisk garanti for at vi aldri tar feil.

Kognitiv sikkerhet (i kontrast til psykologisk sikkerhet) er – i likhet med mulighet og sannsynlighet – kontekstuelt. En sikker påstand står og faller med både fakta og resonneringsprosessen. Vilkårlige utsagn, for eksempel at «butleren var hypnotisert» eller «drapsofferet skled og knuste hodet på lysestaken», må ikke tillates å underminere gyldigheten til en kognitiv bevisføringsprosess – de må aldri bli tillatt å kvalifisere som motbevis. Både bevis og motbevis må forankres i virkeligheten via kontekst, hierarki og reduksjon. Vilkårlige utsagn må aldri brukes som motbevis.

Bevisførsel er altså en type reduksjon. Å bevise en konklusjon er erkj­ennelse på et høyt, abstrakt nivå, og bør lede «nedover» til det perseptuelle nivået. Bevisførsel er oppsporing av de hierarkiske trinnene i en læringsprosess. Men bevisførsel er ikke en prosess hvor vi utarbeider en konklusjon fra vilkårlige premisser:
Å nå en konklusjon via vilkårlige premisser er ikke en logisk prosess. Hvis jeg erklærer at «epler er høvler og appelsiner er knivblader; og at dermed kan man barbere seg med fruktsalat», er dette ingen kognisjonsprosess i det hele tatt; det er kun en imitasjon av logikk med utelatelse av dens essens.

Med bevisførsel etablerer vi en konklusjon gjennom å identifisere det objektive premisshierarkiet. Ved å bevise en konklusjon sporer vi den logiske rekkefølgen med en ultimativ forankring i persepsjon. Et eksempel på gyldig bevisføring er altså den klassiske mordgåten vi nettopp har skissert.

Sikkerhet er dermed en kontekstuell konklusjon, og i svært mange normale situasjoner vil det ikke være mulig med andre gyldige konklusjoner. Usikkerhet er en midlertidige tilstand som normalt vil forsvinne når vi undersøker et emne i stadig større grad i overensstemmelse med logikkens lover. Vi vil finne bevismateriale for eller imot – og vil etter hvert kunne fatte en velbegrunnet og dermed sikker konklusjon. Derfor er evig usikkerhet og endeløs tvil ikke menneskehetens uunngåelige metafysisk-epistemologiske skjebne.